Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Gjennomgang av komplett Vertigo Spiral-katalog

Colosseum - Valentyne Suite ( 1969 ) 910

Flott åpning av ny label ! Valentyne Suite er en fin forsmak på det som skal komme. Her er flott progrock, mye jazz og klassisk inspirasjon, satt sammen til et godt album av et band som spiller tett og ganske så tungt. Albumet starter med den svingende Kettle, en ganske tung sak med Cream-aktig sound. Elegy er en litt luftigere og funky låt, med flott melodilinje, og herlige sax-toner fra alltid like unike Dick Heckstall-Smith. Videre er det mye brusende og distinkt Hammond på plata, særlig flott på tittelsporet, som i god prog-ånd fyller hele B-siden....

 

 

 

Juicy Lucy - Juicy Lucy ( 1969 ) 8/10

Jaha... Hva skjuler seg så bak dette noe smakløse coveret..? Joda, grovkornet og bredbeint bluesrock. Pumpende rytmer og hes macho-vokal setter standard, dette er ikke noe for pyser ! Ganske rett fram, men med kule detaljer ( hør f.eks på bassen på Who do you love ). Dette er et av ikke alt for mange Vertigo-album som egner seg utmerket til bilkjøring med åpne vinduer, med Juicy Lucys første i spilleren, skal jeg love du får fin flyt i trafikken ! Beintøff tung-blues som raskt setter deg i stemning, en plate som vokser og vokser !

 

 

 

Mannfred Manns Chapter Three - S/T ( 1969 ) 7/10

Flott album som skiller seg radikalt både fra beat-bandet Mannfred Mann og det pop-symfoniske Earth Band. Her er det progressiv jazz-influert rock, med et mørkt og mystisk preg. Går rett inn i den fantastiske Vertigo-katalogen, med tidstypisk sound og lange instrumentalpassasjer. En del blås ( ikke røykesaker, men instrumenter ) som forsterker jazz-preget. Balanserer ganske fint mellom improvisasjon og melodi. Dette er et album du lett kan synes er enten bedre eller dårligere enn hva jeg gir uttrykk for her. Stikkordet er som du skjønner hvordan ditt forhold til jazz er. Liker du Miles Davis fra ca 70' går dette rett hjem. Er du mer rocka i Sabbath-gata, kan det godt hende du synes dette er slitsomt.... Jeg liker'n i alle fall ganske bra !

 

 

 

Rod Stewart - An old raincoat never let you down ( 1969 ) 7/10

Rod Stewarts debutalbum er et freskt knippe gode låter, levert med overbevisning og innlevelse. Det åpner med Stones-klassikeren Street fighting man, før det fortsetter med den enkelt instrumenterte Man of constant sorrow. Blind Prayer er en sår blueslåt som sparker på toppene, før Stewarts ubestridte mesterepos, den progressive og melodiøse Handbags and gladrags, lukker side A innerst ved spiralen. Albumet viser Stewart som en flott vokalist innen soul / blueessjangeren, og albumet inneholder også et knippe svært gode enkeltlåter. Dette er et godt sted å begynne om man ønsker et innblikk i hvilken flott artist Stewart var før han gikk på den kommersielle snørra litt lenger ut på 70-tallet.

 

 

Black Sabbath - Black Sabbath ( 1970 ) 10/10

Scheisse, for en debut ! Regn, torden og tunge kirkeklokker innleder Black Sabbaths første toner på vinyl. Så tungt, så mørkt ! Bare coveret bør være nok til å gi deg frysninger ! Dette er ingen lystig affære. Satans bluesband ! Ozzy synger med dødsangst i stemmen, gråtkvalt og skrekkslagen. Tonys riff er så seige at fingerstumpene omtrent klistrer seg fast på strengene. Dette må ha vært så nytt og annerledes i 1970 at jeg har vanskelig for å skjønne hvordan platen ble oppfattet og mottatt i samtiden. I dag, over 35 år senere, står den som en milepæl, og som døråpner for all verdens metallmusikk. Et unikt mesterverk, og et av rockens aller viktigste album !

 

 

Cressida - Cressida ( 1970 ) 10/10

Kanskje et ukjent band for mange av dere. Dette er en glemt diamant, et nydelig og melodiøst prog-album. Sterk vokalføring, med et mollstemt preg. Godt driv i musikken, og mye fett orgel. Dette bør være er et svært hyggelig bekjentskap for de som liker f.eks Clouds, Junipher Greene, Camel, Magna Carta og Moody Blues. Stor vekt på melodier, med andre ord. Sånn sett kan nok Cressida ligne et pop-band, da vekten ligger på melodilinjer fremfor riff. Uansett om man velger å kalle det progpop eller progrock, det oser kvalitet hele veien, dette er 110% !

 

 

 

Fairfield Parlour - From home to home ( 1970 ) 6/10

Dette er psychedelia-gromguttene fra Kaleidoscope med nytt bandnavn for et nytt tiår. Fortsatt godt forankret i melodiøs britisk popmusikk,  Hollies og Beatles er absolutt hørbare referanser. Førsteklasses utført, men litt uvanlig for labelen, da det jevnt over er ganske muntert og svingende. Særlig mye flotte vokalharmonier, og et knippe flotte låter. Likevel litt for poppete for min smak, til at det blir noen personlig favoritt.

 

 

 

 

Gracious - Gracious ( 1970 ) 9/10

Erke-engelsk sound, det mange vil kalle "typisk" tidlig progrock. Her er det referanser fra psykedelia, pop ( Beatles ), blues, tungrock og klassisk musikk. Temmelig ok produsert, ikke så veldig pompøst i forhold til mye prog som kom påfølgende år. Likevel snakker vi om en utgivelse som krever litt av lytteren, som all prog er det også her en del eksperimentelle elementer. Albumet vokser etter en del lyttinger ! Er en av de virkelige klassikerne på Vertigo, nevnes gjerne i samme åndedrag som f.eks Affinty når man begynner å diskutere labelens absolutte høydepunkt. Det må nok likevel legges til at det kan være delte meninger om Gracious, jeg vet folk som synes det låter for primitivt og uferdig. Personlig synes jeg dette blir mye av sjarmen til den tidligste progrocken.

 

 

Magna Carta - Seasons ( 1970 ) 8/10

Seasons er et varmt, stemningsfullt og ganske lavmælt album fra Magna Carta. Er du ukjent med deres musikk, kan det mest av alt omtales som prog-folk-utgaven av Simon & Garfunkel. Drevet frem av akkustiske gitarer og flotte, ofte litt mollstemte vokalharmonier. Seasons er et konseptalbum, og det første Vertigo-albumet som kikker i retning engelsk folkemusikk. Hele A-siden er viet det poetiske og storslåtte tittelkuttet, et stolt øyeblikk i Vertigo-katalogen. B-siden åpner med den lette Goin my way, før den triste middelalderinspirerte Elizabethan toner det hele ned. Platens eneste "rocker" kommer med Ring of stone, hvor Rick Wakeman bidrar med en av tidenes korteste og mest effektive Hammond-soloer...! Et viktig Vertigo-album !

 

 

Affinity - Affinity ( 1970 ) 9/10

Godbit-alarm !! Innpakket i nok et udødelig Keef-cover ( Se galleri over Keef's artwork her ). Dette er jazz, storband, R'n'B og progressiv rock smeltet sammen til et mesterverk. Under vokal ledelse av Linda Hoyle, en utmerket sanger med klar og kraftig, men også sensuell og fløyelsmyk stemme med stort register leker Affinity seg gjennom to platesider. Det er tidstypisk groove som spenner fra standard jazz, til mer rocka, Santana-aktige greier. Mye flott Hammond av dyktig brettspiller, og selvfølgelig sterke vokale prestasjoner. Av og til får jeg assisiasjoner til Radka Toneff når jeg spiller Affinity-skiva, men det låter litt mer rocka. Nydelig hele veien inn til labelen, på begge sider. Dette er en av de absolutt beste utgivelsene på Vertigo spiral, og anbefales på det varmeste !

 

 

Bob Downes - Electric City ( 1970 ) vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

Uriah Heep - Very Eavy', Very 'Umble ( 1970 ) 8/10

Åpner knall med Gypsy, som i etterid har blitt en av Heep's virkelige klassikere.  Onde tunger liker å kalle Uriah Heep for et fattigmanns Deep Purple, men tung rock med likeverdig orgel/gitar og høyfrekvent vokal trenger ikke nødvendigvis å låte likt... Nå skal jeg ikke bruke plass på å argumentere for at Heep ikke er en Purple-kopi, såpass greier du å finne ut selv ! I 1970 låt Heep barskere og tyngre enn hva Purple gjorde, i alle fall på plate. Albumet er ganske variert, tungrockeren Gypsy er allerede nevnt. Walking in the shadow er en riffbasert bluesrocker i Cream-ånd, mens Come away Melinda, er en nydelig ballade. Very' Eavy, Very 'Umble som albumtittel gjenspeiler variasjonen på skiva, som bør glede alle som sverger til klassisk rock-håndtverk !

 

May Blitz - May Blitz ( 1970 ) 6/10

Småtøff tung-blues fra denne trioen. Følger i fotsporene til Cream, og den tunge, riffbaserte bluesen er ikke verdens enkleste sjanger. Den stiller nemlig store krav til oppfinnsomhet i mine ører. May Blitz mangler nok dessverre litt av denne oppfinnsomheten, og det grenser av og til mot det stillestående eller kjedelige. Når det er sagt: Fans av sjangeren / perioden vil helt klart finne en del ting å glede seg over. Albumet inneholder både mye tøft gitarspill og allrighte låter. Alt i alt mitt på treet, samt et plusspoeng for godt samspill og tight soud.

 

Nucleus - Elastic Rock ( 1970 ) 7/10

Melodiøs, elektrisk jazz av det instrumentale slaget. Nucleus lener seg tidvis tett opptil Miles Davis fra ca samme periode. Fokus ligger på Ian Carrs messinginstrumenter, men Chris Speddings gitar er også viktig i lydbildet. Karl Jenkins traktrerer ymse blåsere og tangentinstrument, og er den dominerende låtskriveren. Låter ikke ulikt det mange forbinder med Jaga Jazzist, smart, optimistisk og progressiv jazz med gode melodilinjer og hooks.

 

 

Dr. Strangely Strange - Heavy Petting 1970 7/10

 Munter freak-folk, som de litt skakke slektningene til Incredible String Band. Relativt lystig, stort sett akkustisk og herlig britisk. En ung Gary Moore! Spiller elektrisk gitar på Heavy Petting, som var bandets andre album. Sjarmerende plate som vil falle i smak for alle som er glad i irsk/engelsk folkrock, med et hint av sopp og andre hallusinerende vekster i skogen.

 

 

 

Jimmy Campbell - Half Baked ( 1970 ) 5/10

Et av de Vertigo-albumene som fortsatt omsettes ganske rimelig, selv om samlere er i ferd med å lukke sin klamme hånd om dette albumet også. Musikalsk ligger dette langt utafor det labelen er kjent for, en slags soft-rock / visepop med amerikansk klang, strykere og ganske ufarlig produksjon. Selv om det er tilløp til noen vakre melodier her, er i hovedsak albumet en temmelig flau affære. Redningen kommer ved et svært flott tittelkutt, som er både rocka og skarpere i kantene enn resten av materialet på "Half Baked". Episk, groovy med et kult riff og sterk melodilinje. Rart at en så god låt finnes på et så slapt album..Nettopp tittelåtet gjør albumet verdt å eie, men ikke for enhver pris......

 

 

 

Black Sabbath - Paranoid ( 1970 ) 10/10

Terningens andre 10'er går til samme band som fikk den første.... Black Sabbath har kvesset knivene og gir oss kanskje verdens beste tungrock-album. Der debuten får toppscore for oppfinnsomhet, sound og det å være banebrytende, går Paranoid helt til topps utelukkende på grunn av de musikalske kvaliteter. Det er tight, tungt og farlig. Killer-riffene treffer deg i ansiktet som en forbannet Bruce Willis. Du kjenner låtene fra før, både War Pigs, Iron Man og Paranoid velter ut av høytalerne ved avspilling av dette gourmet-måltidet. Albumet er en total påminnelse på hvorfor vi kan snakke om at Black Sabath var et av verdens beste band. Skal du begyne å bygge opp en klassisk tungrock-samling, er dette albumet minst like naturlig som Deep Purples' In Rock og Led Zeppelins fjerde. Dessuten det av de tre albumene du kan spille flest ganger uten å bli lei av.....

 

 

Mannfred Manns Chapter Three - Volume two ( 1970 ) Vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

Clear Blue Sky - Clear Blue Sky ( 1970 ) 8/10

Tidvis veldig, veldig tøft fra ung powertrio som spiller tungt, rått og høyt.  Av og til er det også nyskapende og innovativt, og da blomstrer bandet som noe av det freskete labelen kunne by på. Rimelig strippet for tant og fjas i musikken, selvom om både låt-titler. lengden på låtene og Roger Deans cover minner oss på hvilken tidsepoke vi tross alt befinner oss i.

 

 

 

Juicy Lucy - Lie back and enjoy it ( 1970 ) 6/10

En liten nedtur i forhold til den bunnsolide debuten, men fortsatt snakker vi om solid bluesrock, utført på en energisk og sløy måte. Minner tidvis om Free, og låter tidvis veldig amerikansk. Ganske tungt, men dette er ikke heavy på samme måte som Freedom og May Blitz. Coveret er særlig tøft, det var det første av en serie kjempestore ( 6X ) postercovere som kom på Vertigo Swirl-utgivelsene. Et allright album, mest for deg som er glad i bluesbaserte ting. I den sjangeren står det rimelig støtt, skulle jeg mene..... Selv liker jeg nok bedre de litt mer heavy og progressive utgivelsene, men smaken er som baken, tilsmusset og høyst upålitelig....

 

Warhorse - Warhorse ( 1970 ) 6/10

Nick Simper, bassist fra Deep Purple mk I fronter warhorse, et tungrockband med kompleks rytmikk, rått hammond og tøffe gtarlicks. Tanken er god, gjennomføringen ikke alltid like vellykket.  Jeg trekker minst tre poeng for vokalen, skrikehalsen Ashley Holt når ikke Gillan til knærne engang. Det låter tidvis best i de instrumentale partiene, og da låter det tøft.

 

 

Patto - Patto ( 1970 ) 8/10

Laidback og litt underfundig perle etter labelens mange tyngre og mer komplekse utgivelser. Patto kan godt nevnes i samme åndedrag som Bakerloo og May Blitz, men er likevel mindre bundet i bluesen enn disse. Vel så ofte nærmer de seg jazzen på dette flotte debut-albumet, som er ypperlig for late sommerkvelder. Det går tidvis treigt, men på en smart og velfundert måte. De som venter på progresjon og take-off's får også dette, så her skal alle kunne bli fornøyde. Et knippe gode rock-låter triller også ut av rillene. Albumet vokser etter noen lyttinger, og er du glad i godt musikkhåndverk, tror jeg dette er ei skive du kommer til å bli glad i !

 

Colloseum - Daughter of time ( 1970 ) 8/10

Jeg er av de som velger å sidestille den musikalske opplevelsen av Colloseums to album på Vertigo. Debuten har en unik, flott stemning og et vanvittig mesterverk i tittelkuttet, mens Daughter of Time har sterkere enkeltlåter. Chris Farlowe setter nå sitt tydelige preg på bandet, som innehaver av en av rockens virkelig majestetiske stemmer. Det låter stort og pompøst, noe jeg tror bandets grunnlegger Jon Hiseman var svært godt fornøyd med. Ganske lett å like dette albumet, som både henter fra blues, jazz, soul og klassisk musikk. Essensen er likevel ganske så tung, drivende rock. Et av de essensielle prog-albumene fra 70-tallet, i den melodiøse og tunge avdelingen.

 

 

 

Beggars Opera - Act One ( 1970 ) 7/10

Her vil garantert enkelte synes jeg er raus i karaktersettingen. Jeg må bare stå for at jeg liker Act One, selv om det er et underlig sammensurium av tung, progressiv rock og klassisk musikk. Har du ikke skjønt det før, så skriver jeg med store bokstaver: JEG ELSKER HAMMOND ! Det låter så avsindig fett til god rock'n'roll ! Mye fett Hammond på dette albumet, også, og mer en samling partier / ideer, enn egentlige låter ( Og hva er galt med det, Yes har jo blitt verdensstjerner av å gjøre akkurat det samme.... ) Martin Griffiths har en særdeles flott stemme, og vi får en fin forsmak her på hva som senere skulle komme fra Beggars Opera. Artig prog-skive som låter bra, selv om det er et uferdig band vi hører.

 

 

 

 

Legend - Legend ( 1970 ) Vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

 

Gentle Giant - Gentle Giant ( 1970 ) 10/10

Ganske enkelt et av prog-sjangerens aller, aller største øyeblikk. Gentle Giant har en svært trofast tilhengerskare, og det er lett å skjønne de som fortaper seg fullstendig i dette flotte bandet ! På debuten er allerede formelen klar, den perfekte matchen mellom melodi og utfordring, instrumental overlegenhet og evnen til likevel komponere treffsikre riff og passasjer. Glem Yes og ELP, og selv Genesis og Jethro Tull er på tynn is når det gjelder å hamle opp GG's evne til å fengsle deg musikalsk. I fra det rå åpningskuttet Giant, via den legendariske Funny Ways med sine strykere ( spilt av bandet selv, ingen mellotron her... ), til det storslåtte eposet Nothing at all, som i en låt oppsummerer alle styrkene til Gentle Giant. Vokalharmoniene, de instrumentelle melodilinjene og ikke minst detaljene, som f.eks flanger-effekten på trommeneen og en så forsiktig drawbar-setting på orgelet at det låter som en vind i det fjerne. Nydelig, banebrytende og tøft fra begynnelse til slutt !

 

 

Graham Bond - Holy Magick (1970 ) 8/10

Ugh ! Forestill deg en krysning mellom Gong, Dr. John og Captain Beefheart anno 1971, og du er langt på vei til å skjønne hvordan dette låter. Den gromme R'n'B-stjernen Graham Bond har gått helt av skaftet, dratt med seg B3'en og et ganske stort band i studio, og laget en obskur, syrete innspilling med høyst okkulte temaer. Det gynger, humper og vugger vindskjevt avgårde, til tider groovy som fy ! Det er Blues, soul og R'n'B så skittent, sært og improvisert at man må kikke i retning doktoren og kapteinen for å finne sidestykker. Et av de snåleste vertigo-albumene, men jeg digger det, selv om det er rått, uferdig og sikkert ganske tilfeldig..... Er du tilhenger av rigid struktur og synes jazz stort sett er repitisjoner av ubevisste feil, er ikke dette noe for deg. Dette er et suggerende ragnarok !

 

 

Gravy Train - Gravy Train ( 1970 ) 7/10

Fløytedominert, tung progrock med kraftfull vokal og god melodisans. Sympatiske låtlengder på 5-6 minutter, enkelt instrumentert med bass/gitar/fløyte og trommer. Litt eksperimentelt, men ikke veldig avansert. Liker du Jethro Tull, Ruphus, Prudence og Junipher Greene bør dette gå rett hjem. Ganske seigt til tider, og et sjarmerende album som er ganske lett å like for de av oss som liker oss i ulike prog-landskap. Albumet tilhører forøvrig den delen av Vertigo-bunken som er vanskeligst å finne, med en prislapp på over tusenlappen i UK-utgave.

 

 

The Keith Tippet Group - Dedicated to you ( 1971 ) vurdering kommer senere

 

 

 

 

 

 

Cressida - Asylum ( 1971 ) 9/10

Cressidas andre album er ingen nedtur i forhold til debuten. De er mer progressive, og tar flere sjanser, men allerede på tittelkuttet som åpner albumet kjenner du igjen den solide, varme produksjonen, og den flotte, særegne stemmen til Angus Cullen. Det er fortsatt stemningsfullt og dempet, men også dynamisk i all sin mørke prakt. Cressida er et av de beste "ukjente" progbandene fra England, godt produsert, bra spilt, og storslått, vakker musikk. Mye flott orgel, og en av sjangerens beste vokalister, i tøff konkurranse med Greg Lake og brødrene i Gentle Giant. Asylum er en av de virkelig kostbare skattene fra Vertigo-katalogen, med en anslått verdi på mellom 2500 og 3000 kroner for en pen UK-utgave. En god trøst for de som ikke vil leve så lenge på tørt brød og posesuppe, er en flott RE på Akarma fra 2002.

 

 

Still Life - Still Life ( 1971 ) 7/10

Albumet åpner monumentalt med den blodtøffe People in Black, en heavy prog-låt som klart får plass blant sjangerens 100 beste ! Deretter dabber det litt av, Don't go er en ganske klissen sak, som er lett å glemme. Det kommer seg igjen på October Witches, en ganske tøff proglåt med tyngde. Mye orgel i lydbildet, og veldig kompetent spilt ! Vokalen er dessuten rimelig tøff, og i sum er det mye dette som redder helheten hos Still Life. Låtmaterialet er ikke alltid 100%. Synd, dsa åpningskuttet skrur forventningene i taket, og hadde de klart å følge opp, hadde vi her snakket om et av sjangerens aller største mesterverk. Fans av tyngre Hammond-prog vil uansett få fine tre kvarter med dette albumet.

 

 

Nucleus - We'll talk about it later ( 1971 ) 8/10

 

 

 

 

 

 

 

Uriah Heep - Salisbury ( 1971 ) 7/10

Heeps andre album finpusser det beste fra debuten, og det ironiske er at et så "vanlig" band som Uriah Heep faktisk låter ganske friskt når man spiller seg gjennom Vertigo-katalogen på tross av alt det sære og pussige som finnes der. Det er variert, finurlig og veldig gjennomført. Sterkt fokus på melodilinjer, men ofte også veldig, veldig tøft ! Den største svakheten til tidlig Uriah Heep er likevel at de får for mye fyllstoff, for mye som ikke fester seg etter to-tre gjennomhøringer. Når det funker, og når det sitter, er de nærmest uovervinnelige. På Salisbury faller jeg hver gang for den totalt glemte Time to Live, en ganske enkel låt, men med renhet og kraft som mange heavyband, inkludert Heep selv,  i årenes løp har kopiert. Tittelkuttet er storslått, dramatisk og pompøst med sine 16 minutter, platas andre store høydepunkt.

 

Catapilla - Catapilla ( 1971 ) Vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

Assagai - Assagai ( 1971 ) Vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

 

Nirvana - Local Anaestethic ( 1971 ) 7/10

Et ganske ikonisk album i Vertigo-katalogen. Noe av stoffet kan minne om tidlig glamrock a la Mott The Hoople og Slade, men det er også en hel del pop og folk-referanser, samt en dose sen-psykedelia og eksperimentelle fraser i elektrisk jazz-land. Litt av hvert med andre ord, i en relativt gjennomført helhet. Albumet vokser ved flere gjennomhøringer, og har mengder av lag og detaljer som først kommer til overflaten ved gjentatte spillinger.

 

 

 

Patto - Hold your fire ( 1971 ) 7/10

Velspilt, rocka R'n'B med smarte detaljer. Personlig synes jeg Hold your fire er litt kjedelig i forhold til debuten, men dette vet jeg mange vil være uenige i... Mye av stoffet er  ganske rett på sak, noe som gjør at paraleller til f.eks Faces og Rolling Stones bør være naturlig å trekke. Jeg kjenner at dette ikke helt er min greie, men samtidig hører jeg at det funker veldig bra. Derfor blir karaktersettingen litt vrien, men lander på en sjuer. Plata inneholder for øvrig mye fiffig gitararbeid, og har et morsomt utbrettcover som nærmest er umulig å finne i god stand nå til dags.... Sikre kilder sier at albumet solgte under 1000 eks i England, så du trenger ikke å være noe mattegeni for å skjønne at en originalpressing koster dyrt..

 

 

 

 

Ian Matthews - If you saw thro' my eyes ( 1971 ) 9/10

Kjenner du ikke Mathews, hjelper det deg på vei at jeg forteller at han var med på å starte Fairport Convention, og at han medvirker på gitar / vokal på deres to første album.  Det er drømmende, vakkert og ofte melankolsk. Uforskammet gode melodier, fin drahjelp fra andre Fairport-musikere ( bl.a alltid like unike Richard Thompson ). Utgivelsen vekker sterke assosiasjoner til Nick Drakes udødelige låtmateriale, og mye av albumet er helt på Høyde med Drakes utgivelser.  Dette er Mathews klart beste LP, og et hyggelig bekjentskap jeg trygt anbefaler alle som er glad i vakker musikk ! Et av labelens 10 viktigste album !

 

 

Jade Warrior - Jade Warrior ( 1971 ) Vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

May Blitz - The Second of May ( 1971 ) 7/10

Åpningskuttet For mad men only tilhører noe av det tøffeste som noensinne er levvert innen heavy blues-prog. Den sitter rett i på første forsøk, med riff og melodilinjer som tar pusten fra deg. Deretter blir det litt jazz, litt mystisk prog og litt pop-psychedelia opp og ned og inn og ut. Ganske variert, med andre ord. Det skorter på helhet og sterke melodier, men likevel mye å glede seg over, som på bandets forrige album. Jeg liker andre-skiva best, her er det mye artige detaljer, og både låt-teft og oppfinnsomhet viser et band som stadig vekk "er i nærheten"... Siste kutt på side A, In part, er noe så sært som en tidlig forsmak på hvordan rap-vokal skulle låte 15-20 år senere...

 

 

Daddy Longlegs - Oakdown farm ( 1971 ) Vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

 

Nucleus - Solar Plexus ( 1971 ) Vurdering kommer senere !

 

 

 

 

 

 

 

 

Magna Carta - Songs From Wasties Orchard ( 1971 ) 5/10

Deres andre album på Vertigo er vakkert og stemningsfullt, men tidvis ganske så stillestående og kjedelig. Det er få særlige highlights, og i forhold til forgjengeren Seasons, og ikke minst den påfølgende og mektige Lord of the ages, er dette både flatt og tynt. Folk-påvirkningen er tydelig, vokalharmoniene er hyggelige og instrumenteringen er nyansert og forsiktig. Det er likevel ikke nok til at dette huskes som et viktig album 

 

 

Gentle Giant - Acquiring The Taste ( 1971 ) 9/10

GG's andre utgivelse, temmelig progressivt under sterk innflytelse av klassisk musikk, noe jazz, en dæsj samtidsmusikk, litt middelalder og den evige forkjærligheten for rockens tyngde, repressentert ved bass, trommer, fuzzgitar og Hammond. Det er variert og detaljert, men likevel melodiøst og tøft. Tilhengere av progrock kan være sære, vriene og uenige om det meste, men GG ser ut til å være det ene bandet alle kan være enige om at er bra, og det sier ikke så lite...  Taste er et album det kan ta tid å komme inn i, men her finnes utrolig mye å glede seg over ! t

Dr Z - Three Parts to my soul (1971) 8/10

Et av labelens mest ettertraktede objekter. Suggerende rytmer, dampendemystikk, og dype anstrøk av okkultisme, hekserier og eksotisk gudedyrkelse bidrar til at også musikken har et mytisk preg.

 

 

Og flere er på vei... Dette er bare begynnelsen!