Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Fordypning i Norsk 70-talls rock

Akasha - Akasha ( 1977 ) 8/10

Oooh....Hvilke herlige toner ! Norges første spacerockband fra det mørkeste Finmark, et nydelig og eksperimentelt album. Utgitt i '77, men låter mer '72. Mystisk, mørkt, med svevende synther og verdens nordligste Mellotron. Progressiv rock med sterke utenomjordiske influenser. Et obskurt og flott album som er en juvel i enhver samling med norsk 70-tallsvinyl.

 

 

 

 

 

Aunt Mary - Aunt Mary ( 1970 ) 8/10

Aunt marys debutalbum har av ikke oppnådd like legendarisk status som de to påfølgende albumene. Det er langt fra noe dårlig album, faktisk vil jeg gå så langt som å foretrekke det fremfor Janus . På dette albumet er lydbildet litt luftigere, mye fløyte og mye brusende Hammond, under dyktig ledelse av en av våre virkelig store vokalister, Jan Groth. Med sin rå soul-stemme plasserer han Aunt Mary langt oppe i elitedivisjonen av samtidens rock. Sterke låter i krysningspunktet mellom Beatles, Jethro Tull, Cream og Traffic.

 

 

 

 

Bazar - Drabantbyrock ( 1974 ) 7/10

Tung, tung politisk rock....Norges svar på Nationalteaterns musikalske spark mot voksenverden, stat & kommune og andre fæle fenomener. I forhold til den mildt sagt pinlige debuten, har Bazar på sitt andre og siste album klart å levere et ganske tøft album, tuftet på nettopp tung rock. Ganske heavy, paraleller til f.eks The Groundhogs. Tekstene veksler mellom det virkelig gode, til mer forglemmelige affærer. Ikke så forbasket enkelt å skulle være både poetisk, politisk og rocka i Norge i 1974....Tittelkuttet funker best, Det siste stikk er allright, mens Om du var en fisker sikkert låt bra der og da, men låter dårlig i dag.

 

 

 

 

Deja Vu - Between the leaves ( 1977 ) 9/10

Internasjonal klasse ! Deja Vu ble bygd på tuftene av Høst mkI, og dette låter kanonkuler og krutt ! Dette er definitivt noe av den feteste progrocken jeg har hørt utgitt etter 1975. Stort, dramatisk, mørkt og tungt. Ikke sånn derre buksepress-pop-prog som Genesis og Gentle Giant bedrev på samme tid. Bankende Clavinet, stikkende lead-synth, tøft komp og gode gitarister driver bandet fremover. Dette er faktisk noe av det beste av klassisk progrock utgitt i Norge ! Låter mye som en krysning av Høst og Camel, men ofte tyngre og skarpere i kantene. Denne må du ha ! Dette albumet ble aldri utgitt på 70-tallet ! Først i 1995 tok noen ansvar, og fikk godbiten ut til måpende musikkelskere...

 

 

 

 

Flax - One ( 1976 ) 7/10

Sammenlignet med Deja Vu synes jeg faktisk Flax låter litt flatt. Det er kort fortalt en slags krysning mellom Heavyrock av det litt utagerende og vulgære slaget, blandet med kompleks flinkis-prog. Ofte ganske tøft, men jeg opplever at jeg har litt vanskelig for å tro på det de gjør, omtrent som om de var et slags progrockens Wig Wam. På sitt beste låter det skikkelig fett, på sitt dårligste ganske intetsigende.Flax strever hardt for å finne sitt eget sound, og når de lykkes, er de absolutt et band vi kan være stolte av å ha fostret. One er et album du ikke kommer unna, og et ganske viktig album når det gjelder opprinnelsen til norsk heavyrock.

 

 

 

 

 

Folque - Kjempene på Dovrefjell ( 1975 ) 7/10

Folques andre album er et steg tilbake i forhold til debuten. Låtmaterialet er stort sett svært bra, men det låter ganske flatt, ufarlig og mindre inspirert enn på deres beste øyeblikk ( se Norsk Rock Pensum ). For de som er glad i folkrock er likevel albumet essensielt, og låter som Jarlen av Murray, Heming og Harald Kongjen, Herr Verner i Fangetårnet og Kjempene På Dovrefjell står som ubestridte klassikere i Folques katalog. Fortsatt er bandet tydelig inspirert av Fairport Convention og Steeleye Span, med ganske så engelsk sound.

 

 

 

 

 

Folque - Dans, Dans Olav Liljekrans ( 1978 ) 7/10

Et litt sprikende album. Ny vokalist og ny felespiller bidrar til et litt annet lydbilde. Jenn Mortensens stemme viser sterk tilhørighet til norsk visetradisjon. Øyvind Rausets felespill er tydelig mer internasjonalt enn hva vi var vant til fra Trond Villa. Her er toner man forbinder med både tango-tradisjonen og sigøynermusikk. Albumet låter tidvis ganske rocka, og særlig på en del av de norske folkevisene låter det fett ! Liti Kari og Margjit og Tarjei Risvollo er store øyeblikk, mens noe av det mer moderne stoffet fra Jack Berntsen og Herbjørg Wassmo godt kunne vært utelatt fra albumet.

 

 

 

 

 

Hades - Hades ( 1974 ) 8/10

På samme måte som Deja Vu's album, ble heller ikke denne utgitt før prog-fans med tilgang til platepresseri fikk tilgang til opptakene på 90-tallet. Som med Akasha låter det herlig gammeldags, her synes jeg vi snakker ca 1970. Flott krysning mellom tidlig Jethro Tull ( veldig tydelig at disse gutta var JT-fans... ) og Cream, altså bluesbasert progrock med gitar/fløyte som de dominerende instrumentene. Låter britisk, men norske tekster levner ingen tvil om opphavet. Kuriøs og flott utgivelse av band som låter overbevisende og friskt. Mini-LP utgitt på Colours i drøyt 1000 eksemplarer i 1992.

 

 

 

 

 

Hole in the wall - Hole in the wall ( 1972 )

 

 

 

 

 

 

 

 

Junipher Greene - Communication ( 1973 ) 8/10

Følger opp Friendship på en hederlig måte, med et gjennomarbeidet og godt album innen sjangeren melodiøs, tyngre progrock. Fortsatt operer Junipher Greene i internasjonal elitedivisjon, Communication er et meget helstøpt og flott album.

 

 

 

 

 

 

Kong Lavring - Kong Lavring ( 1977 ) 7/10

Hyggelig folkrockalbum med norsk tradisjonsstoff. Bandets første besetning innbefattet bl.a Jørn Jensen, som kom fra Folque. Kong Lavring ligger tett opp til Folque, men det låter jevnt over litt snillere, litt mindre entusiastisk og ikke like engasjerende. Fortsatt er det både elektriske gitarer og trommer, men det er ofte veldig vokaldominert. Jeg vil trekke frem fire kutt fra albumet som klart bedre enn resten, Fagre Piker, Springpols, Liti Kjersti og Dei Tvo Systrar. På sitt beste låter de nemlig fullt på høyde med Folque på en god dag !

 

 

 

 

 

Kong Lavring - Den 2den ( 1978 ) 7/10

Fortsetter i samme spor som debuten, omtrent likt i form og innhold. Det på tross av at så godt som hele besetningen er byttet ut, bare gitarist Per Ladegård er igjen fra mkI. Det sier det meste om hvor sjangertro Kong Lavring faktisk var..... Svært allright folkrock-LP dette også, alle finner en favoritt eller to på dette albumet !

 

 

 

 

 

 

Lindquist, Freddy - Menu ( 1971 ) 7/10

Catchy, svingende prog-heavy med mye blues i bunnen. Flott gitararbeid av en dyktig gitarist, her kan man spore inspirasjon fra både Hendrix, Clapton og Blackmore. Det har ikke vært så mange heavy "gitar"-plater utgitt i Norge på denne tiden, så det låter ganske friskt. Vi slipper likevel ikke helt unna fløyte og orgel på dette albumet heller. Til og med litt utsøkt sax-spill av Kalle Neumann har sneket seg inn... Menu er et godt og gjennomført album som ofte har blitt oversett når man oppsummerer 70-tallet. Det er ufortjent, stikk i platebutikken og spør etter CD-utgaven, eller stikk i banken og lån til LP'en !

 

 

 

 

 

 

Oriental Sunshine - Dedicated to the bird we love ( 1970 ) 7/10

Stemningsfull folk-rock med mye fløyter og en indisk sitar-spiller, som sammen med harmonier mellom kvinnelig og mannlig vokalist gir et temmelig eksotisk sound til norsk band og være. Helge Grøslie krydrer med fett Hammondorgel innimellom. Har blitt kalt et Norsk Incredible Stringband, men særlig vokalen til Nina Johansen trekker mot jazz, og gir assosiasjoner til 60/70-tallets store jazzsangerinner. Særdeles varm og fyldig produksjon, dette er et album som har tålt tidens tann bra. En glemt godbit !

 

 

 

 

 

Paus, Ole - Garman ( 1973 ) 9/10

Ole Paus er ikke nødvendigvis en rocker, men Garman er i alle fall vel så rocka som mye annet som er omtalt her. Mye takket være bruk av medlemmer fra Pussycats som backingband. Låter som Nå kommer jeg og tar deg, Leieboer og Jacobs Vise er alle klassikere i norsk musikkhistorie. Et rocka, sjarmerende, vakkert og fantasifullt album fra Paus og "Pussycats". Paus vokal kjenner du, men det musikalske følget byr på jazz, folk, tung rock, retro-rock fra 50-tallet og mer symfoniske prog-tendenser.  

 

 

 

 

 

Prucel - Prucel ( 1975 )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prudence - 3 ( 1974 ) 6/10

Prudence spriker litt i alle retninger, og på plate låter det nok ikke all verden i 1974. Det er mer Countryrock, og det er mer Beatles-inspirert pop enn hva vi har hørt før. Albumet mangler både de riktig gode låtene og de tøffeste instrumentale partiene. Riktignok er Delbert en hyggelig låt, og Freezin er et ganske godt forsøk på en litt kjappere rock-låt, men det når ikke helt opp til tidligere høydepunkt. Albumet er slett ikke dårlig, men Prudence egner seg rett og slett ikke som noe softrock-band. De er ikke tamme nok til å være troverdige i den rollen....

 

 

 

 

 

 

 

Prudence - Takk te dokk ( 1975 ) 8/10

Her strammes grepet, og dette er det albumet i denne avdelingen for fordypning som er nærmest å havne på pensum-lista. Prudence er tilbake med et spontant, fandenivoldsk og dynamisk tøft album. Deres svanesang er en av de første rock-utgivelser med norskspråklige tekster, i alle fall om man ser bort i fra klart politiske ryttere som f.eks Bazar. Takk te dokk åpner hardt med Kom igjæn Kara, en drivende låt med klassisk fløyte, og Terje Tyslands minst like klassiske trekkspill. Drømmen om grisen er absurd og gøyal, mens de velkjente Æ e trønder æ og Takk te dokk har blitt udødelige tilskudd til norsk musikkhistorie. Jordnært og tøft, dessuten norsk så det holder !

 

 

 

 

 

 

Prudence - 11/12-75

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ruphus - Ranshart ( 1974 ) 7/10

Er funk et skjellsord ? Er jazzrock et begrep som får deg til å grine på nesa ? Dette var nemlig retningen Ruphus beveget seg mot etter den udødelige monster-debuten A new day. Ranshart tar med seg elementer fra debuten, men beveger seg fra Jethro Tull og Deep Purple over i et mer Yes-inspirert landskap, blandet med referanser til både funk og jazzrock, samt endel pop-elemnter i vokalharmonier. Jeg synes faktisk at Ruphus klarer denne stilendringen ganske bra. Albumet tar nok ikke pusten fra deg, men vokser etter noen gjennomhøringer. Et godt stykke arbeid i sin sjanger !

 

 

 

 

 

Saft - Horn ( 1972 ) 7/10

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Saft - Stev, Sull, Rock & Rull ( 1973 ) 8/10

Saft var et band som endret seg veldig raskt. Fra å være et absurd og teatralsk heavy-vise-orkester med klare psych/prog-tendenser, gikk de raskt over til å bli et "streitere", tidstypisk rockeband. På Stev, Sull, Rock & Rull er hele besetningen ( unntatt Thue-brødrene ) byttet ut. Det nye laget byr på et litt annet lydbilde,  Fra den vakre balladen Søv Du, via Dylanske Hello Generation og Pusher Man til de amerikansk-klingende rockerne Chicago Street, You og Got to know you. Albumet avsluttes med et par legendariske kutt innspilt sammen med fele-fantom Sigbjørn Bernhoft Osa. Dersom du liker amerikansk-inspirert rock, gjerne med litt flørting mot countryrock-gata, vil dette være midt i blinken !

 

 

 

 

 

St. Helena - Hello Friend ( 1974 ) 8/10

Oioioioi ! Dette er virkelig en skatt ! Et av de flotteste opptakene som er gjort med noe norsk 70-tallsband. Igjen snakker vi om et opptak som først på 90-tallet ble utgitt ( Også denne gangen av Colours ). For å plasere St. Helena litt i landskapet: Dannet i Hammerfest 1972. En del utskiftinger i besetningen, men spilte i 1974 inn 5 låter til en demo i Scandax Studio i Oslo. Alt spilt inn på en dag, og det er disse 5 låtene som finnes på Hello Friend. Det er klassisk Heavy-prog, med referanser til både Jethro Tull, Genesis, King Crimson og Led Zeppelin. Tre av bandets medlemmer dukket senere opp i Høst ( Nedrejord, Bendiksen, Ellingsen ). Denne besetningen stod bak det legendariske andrealbumet Hardt mot Hardt

 

 

 

 

 

Titanic - Titanic ( 1970 ) 7/10

Titanic hadde noe så spesielt som et klassisk men likevel tidstypisk, særegent men også generelt sound. Drevet frem av massivt hammondorgel og congas låter det som en hybrid mellom Santana og Deep Purple. Vokalist Robinson er gjenkjennelig på sekunder, og det er temmelig bra driv på det meste av Titanics låter. Det som likevel slår meg er at det ofte låter litt vel likt fra låt til låt, og at det ikke er all verden av variasjon i materialet. Ganske lett å like dette bandet, og det er en gjennomgående høy kvalitet på deres første album. Titanic solgte mengder av album, og de er forholdsvis greie å få tak på uten å måtte blakke seg. Mye god rock for pengene !

 

 

 

 

 

 

Titanic - Sea Wolf  ( 1972 ) 8/10

Titanic drar videre med tung perkusjonsrock og orgelbrus ! Litt finpusset, enda litt smartere produsert, og litt større variasjon i materialet. Faktisk et ganske laidback og tilbakelent stykke rock dette her ! Et flott album fra dette bandet som var gigantiske på 70-tallet. Hadde base i Frankrike, og var enormt populære i MellomEuropa. Største øyeblikk på albumet er det storslåtte tittelkuttet, Den dødsfete Sultana ( ligner på Santana, hva...? ), og det teatralske, pop-pregede avslutningssporet Exiled. Noen vil foretrekke debuten fordi den er hardere, mer rocka. Andre sverger til Sea Wolf fordi den er velprodusert og jevnt over svært bra. Skal du likevel ha bare et album med Titanic, velger du Eagle Rock, som har alt ! ( Se pensum ).