Merry's Bygone Zone

Min lille virtuelle verden

Konsertoversikt

Hei!

Dette er en konsertoversikt, som da vil si en oversikt over alle konserter og opptredener jeg har vært på med WIG WAM i min tid som Wig Wamaniac:


1.
Sartor Senter 29. Juni 2005 på Sotratrappo.
2. Sartor Senter 25. Mars 2006 i Glassgården. (Minikonsert & Signering)
3. VG-Lista Topp 20 konsert på Rådhusplassen (2 sanger før de fløy med helikopter til Hokksund for å holde konsert)
4. Stangefestivalen 24. Juni 2006 i Stange, Hedmark.
5. VG-Lista 26. Juli 2006 i Bergen (2 sanger)
6. Ørenbanen i Drammen 23. September 2006
7. Kvinesdal Rock Festival i Kvinesdal 12. Juli 2007
8.
Sommerfest i Straume Idrettspark, 05. Juni 2010
9. Vallhall i Oslo 14. Juni 2010 (Som oppvarming for KISS)
10. Nesbyen - Hallingmarken 2. Juli 2010
11. Tysnesfest, Tysnes 09/07/10 (Jobbet i baren)
12. Flekkefjord - Laksefestivalen, 31/07/10
13. Kulåsparken i Sarpsborg 27. August 2010
14: Stena Saga - GLAM-Cruise 27. November 2010

Kommende:

None...



Jeg har ikke vært på så mange konserter som mange andre kan skryte av å ha vært på, men jeg klager ikke et sekund på å ha fått lov å være på de få jeg HAR vært på. Hver opplevelse var en svært spesiell opplevelse, og ingen var lik! Jeg er ikke noe MINDRE "fan" eller supporter bare fordi jeg ikke har hatt mulighet til å komme på flere konserter, for å si det sånn!

WIG WAMANIA FOREVER!

Wig Wam - Sartor Senter, 29/06-05

Tekst & Bilder: Merete S. S.



Jeg husker den dagen godt! Dagen da min storesøster kom hjem til meg med Sartor Avisen i hendene, og på fremsiden? WIG WAM! Jo, for tilfeldigvis så hadde hun fått med seg at jeg fullstendig DIGGA de når de var med i MGP, begge gangene. De hadde jo vunnet den Norske finalen denne gangen også, og hadde vært i Kiev. Og så kom de hjem til Norge og skulle på Norges turne. Dette var selvsagt på samme tidspunkt da jeg var oppe i skyene og full av kjærlighet for min ex. Men før jeg skulle på laaang ferie med han... jo, så skulle jeg på WIG WAM konsert. Min aller første! Les om den her





Da dagen kom, og jeg skulle på konsert, så hadde jeg mine venner, May-Linn & Kenneth med meg. Jeg vet ikke engang om de liker sånn musikk, så jeg er sykt takknemlig for at de ville bli med meg, og for at de holdt ut sammen med meg gjennom det hele. Jeg husker at vi stilte oss litt lenger bak, og jeg husker at uteplassen var STAPPFULL av mennesker. (leste i avisen dagen etter at det var talt 5000 mennesker !!!!) Og så begynte konserten, med knall og fyrverkeri, og den råååå stemmen til Åge Sten Nilsen/Glam. Og jeg husker at jeg sang med på alle andre sangene, mens mesteparten av de andre bare sang med på siste sangen, som selvsagt var "In My Dreams". Sangen de hadde deltatt, og vunnet, MGP med. Og jeg husker at jeg var stiv som en stokk etterpå konserten, da jeg skulle stå og få autografene. Jeg ventet vel i 2 timer i kø mener jeg å huske, og når jeg først kom frem til dem, så hadde jeg lyst å løpe bort fra dem, fordi jeg var så nervøs. Jeg hørte dem snakke til noen andre, foran meg i køen. Var helt tørr i munnen, og hjertet banka. Fikk tatt noen bilder, og når det var min tur til å signere, så bare lå jeg cd-heftet ned på bordet. Det føltes så rart å være så nærme dem. Helt ubeskrivelig. Jeg turte ikke å si noe, og så dem heller ikke i øynene. Eller... det vil si... eneste man KUNNE se i øynene, var Åge Sten Nilsen, ettersom han ikke hadde solbriller på seg, men jeg møtte ikke hans blikk, og var nok like stiv som en stokk der jeg gikk forbi. Men det var en koselig, solfylt sommerdag! En dag jeg alltid vil huske, fordi det var min aller første konsert!

    


Her er noen videoklipp fra dagen:


MpSTADS42Bg


XdUmiF6nBdY



- Merete -




Wig Wam - Sartor Senter, 25/03-06

Tekst & Bilder: Merete S. S.


Jepp, da er det på tide å fortelle dere om min 2dre Wig Wam opplevelse, som trolig var mer spennende og mer crazy enn den første. Denne gangen gikk jeg med en annen god venn av meg, Susan. Vi fikk en knallgod plass i front, med scene, men med høyttalerne som nærmeste nabo. Konserten var flott, og jeg smilte gjennom hele greien og følte at jeg hadde god øye-kontakt med i hvert fall to av de fantastiske gutta i Wig Wam. Jeg var så full av adrenalin og selvtillit at jeg følte jeg kunne gjøre masse ting som jeg aldri torde å gjøre ellers. Jeg elsket musikken, sangene, selv om jeg ikke hørte alt, og jeg visste ikke sangene ennå. Men som jeg elsket dem! Og selv om jeg sto der og var dårlig og kvalm pga magekatarr, så elsket jeg det.



Etter konserten, da de hadde spilt 4 eller 5 sanger, ble vi stående i den pressende folkemengden, i kø, for å få våre autografer. var jeg dårlig av angst, fordi fra alle kanter, så presset folk, og jeg trodde jeg skulle bli skvist. Faktisk så trodde jeg at jeg kom til å besvime. Jeg følte meg langt ifra bra. der jeg sto. Men omsider, så slapp jeg gjennom, og da fikk jeg puste. Jeg var så full av selvtillit og hilste dem alle med et "fint", stort smil og et "hallo", som de likte, selvsagt ... Sporty (Øystein Andersen) var den første jeg møtte på, og han sa hei, tok imot coveret til "Wig Wamania". "Vil du ha signert på utsiden eller inni?" spurte han. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for jeg ante ikke at det gikk an å velge. "Det er det samme det" mumlet jeg, sikkert utydelig. "Hva heter du?" spurte han så, og jeg svarte jo "Merete". "Med eller uten h?" Jeg måtte smile. Det var sjelden at folk spurte om det, og vanligvis skrev folk bare Merete MED h, noe som er feil hos meg. Han skrev noe inni cd-coveret, signerte det. Samtidig, så gav jeg coveret på den forrige cden "Hard To Be A Rock 'n' Roller....in Kiev" til Flash (Bernt Jansen) og sa "Du var ikke der for å signere denne cden sist gang dere var her, så du bør bare signere denne også!" Han smilte opp til meg.  "Så klart skal jeg det!" sa han med et smil. Nå hadde jeg 2 CDer med Wig Wam. Så, når begge cd-coverne var signert, så gikk jeg videre til Teeny (Trond Holter), som også sa "hei" når jeg kom. 

Teeny & Glam under oppvarmingen

Men likevel var det med Glam (Åge Sten Nilsen) jeg snakket mest. Eller for å si det sånn: Han var mer pratsom enn de andre virket det som. "Heisann!" sa han, og rakte sin hånd til meg da han hadde tatt imot Wig Wamania cd-coveret. Og jeg tok imot den nølende, og vi håndhilste i noe som føltes som en evighet. Det var så magisk for meg, fordi jeg så inn i øynene for første gang, og han hadde de mest ... ERH ... jada ... du kan si jeg drukna litt i de øynene hans den dagen. Haha ... Men øynene ... og hans dialekt! Og da han sa mer enn "heisann" tilbake til meg, ble jeg sjokkert, fordi jeg var egentlig ikke forberedt på det! "Spilte vi for høyt?" spurte han. Klønete nok som jeg sikkert var, svarte jeg "Hææ?" Egentlig litt morsomt svar på et så... flott spørsmål "Jo, altså... hørte du oss?". Jeg følte at han kunne ha lagt merke til at jeg stod så nær høyttalerne, som var høyere enn meg. "Ja, jo" svarte jeg, selv om det egentlig var en pitte liten løgn. Jeg klarte ikke å si noe annet mens jeg så han inn i øynene.

 
Men konserten var virkelig flott, selv om det ikke varte så lenge! Jeg tok et bilde der Glam poserte fint, og hadde det ikke vært for at jeg skalv som en gal når jeg tok bildet, ville det ha vært det beste og klareste! Ahhh, dette var fantastisk, og jeg kunne snakke om det for alltid! Etter konserten rappa vi noen plakater av Wig Wam fra veggen og løp til busstasjonen med en hysterisk latter sittende fast i halsen.
Hehe ... det var sååååå gøy!
Ooooooooog......her er noen av bildene jeg tok ...



Elsker dette bildet! Det bringer meg liksom...tilbake til den fine dagen









Under signeringen




Sporty




Teeny


Video fra konserten:


oY6x3bVrjsY

"In My Dreams"


MjfOemTBQkM

"Gonna Get You Someday"






Wig Wam - Stange - Sommerfestivalen, 24/06-06

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik
Siste 4 bilder: Jan Ingar Sethre



Min 3dje Wig Wam konsert fant sted i Stange, utenfor Løten, hvor min ekskjæreste bodde. Men på den tiden, så var han kjæresten min, og han var så snill å ta meg med til denne store begivenheten, og han kjøpte billettene selv! Så vennlig av ham, må jeg innrømme! Det er vanligvis sånt jeg hater å be om! Han gjorde alt på grunn av meg, for han likte ikke Wig Wam selv. Og dette var faktisk min første "ordentlige" konsert, som man betalte penger for, med Wig Wam. Det store med denne festivalen, var at jeg også fikk sjansen til å se Return samme kveld/natt, og jeg liker Return enormt også, akkurat som jeg liker Wig Wam


Vel, vi kom dit ca i 5 tiden og gikk rundt litt, bare så på alt som skjedde, og hørte når de testet lyden. Jeg hørte noen spille Wig Wam låter, mens de testet lyden også ... Det var bare konge!
Jeg kjøpte en kul cowboyhatt mens vi venter på at tiden skulle fly. Og så, når konserten begynte, så var det så utrolig fantastisk. Vi hadde et flott sted, midt i folkemengden, i nærheten av scenen, kanskje på 3. rad. Det var i hvert fall det jeg følte at jeg gjorde. Jeg sto der og smilte og så opp på dem og jeg hadde rett og slett den beste utsikt, bedre enn jeg noen gang hadde forestilt meg at jeg kom til å få. Og på denne konserten, så hørte jeg "At The End Of The Day" live for første gang. Det var bare så utrolig fantastisk!!!



Etter konserten gikk publikum mot gjerdet som holdt oss alle bortsett fra Wig Wam. Kjæresten min var allerede med gjerdet, og hadde allerede håndhilst med Glam (Åge Sten Nilsen), da jeg ankom. Jeg ga en bamse til han, og en t-skjorte som han faktisk signerte. Han trodde jeg ville ha ham til å signere en t-skjorte, men ble overrasket da jeg fortalte ham at det var for ham, som en gave. Da var han søt, må jeg si. hehe ...
Og ja, de andre gutta i Wig Wam fikk også en bamse hver av meg, og jeg fikk også en "plakat" signert av Glam. Det var et bilde/plakat av Glam fra en artikkel i et ungdomssblad.



Det hele var en fantastisk opplevelse, som vanlig. Alt de gjør for sine fans! Det er så fantastisk og utrolig!
Og jeg kan ikke takke dem nok for det de gjør, og for alt de gir til oss fans! Det man alltid må huske på, er at disse vidunderlige menneskene i Wig Wam, de er tross alt bare normale, vanlige, likeverdige mennesker de også.

Her er bilder fra denne fantastiske kvelden!




Glam





































Tusen takk!





Wig Wam - Drammen, Ørenbanen, 23/09-06

Tekst: Merete L. S. Solsvik




Wig Wamania

 

Ja, hvor skal jeg begynne? Den 29. Juni 2005 var jeg på Wig Wam konsert for aller første gang. Det var kjempe kjekt. Så igjen, den 25 Mars 2006, da var jeg på en minikonsert, og den var enda bedre. Så var jeg på en STOR direktesendt Topp 20 konsert i Oslo den 16 Juni 2006, hvor Wig Wam var med og sang to sanger, som var bare knall. Uka etterpå det, den 24 Juni 2006, så var jeg på enda en Wig Wam konsert på Sommerfestivalen i Stange, hvor jeg ikke bare fikk enda en autograf, men jeg gav også gaver til gutta. Og så, den 26 Juli 2006, var jeg i min hjemby, Bergen, og så dem på Vg Lista Topp 20 showet der også. Jeg tror dere skjønner etter hvert at disse gutta her har kommet inn i hjertet mitt for å bli, for ellers hadde jeg ikke gidda å dra noe sted for å se dem. Men det er faktisk ganske mye folk har ofret for å reise å se dem, blant annet skjønnhetssøvnen, som i mitt favør ikke virker uansett. Men anyway, jeg vil nå fortelle HELE historien om mitt 6. Wig Wam eventyr, som fant sted i Drammen den 23. September. This is Wig Wamania!


 

 

Vel, hele min reise fra Bergen til Drammen, begynte allerede Tirsdag den 19. September, da jeg kjørte med mamma fra Sotra, hvor jeg bor utenfor Bergen, og helt til  Jæren, hvor hun bor, noe som ble min fordel i denne reisen. Vi kjørte ganske sent på dagen, ettersom mamma hadde utsatt tiden hele tiden. Tror hun aller helst ville bli igjen, sammen med sitt nyfødte barnebarn. Anyway, høstværet var kommet, og det var øs pøs regnvær, storm med kraftig vind, blader blåste ned fra trærne, og sikten var ganske dårlig egentlig. En god stund bare satt vi der og glante ut i regnværet mens vi kjørte, før jeg satte på noe av musikken til søsteren min, som lå baki bilen. Cder med alt fra boybands og Eminem til Trancemusikk. Stort sett gikk reisen bra, med unntak av de to fergeturene man må gjennom mellom Bergen og Stavanger. Sjøen var stormfull, og bølgene var høye og ville, Selv om jeg ønsker jeg var det, så har jeg aldri vært den sjømann, eller dame på min side, som min far alltid har vært, så jeg begynte jo å bli svimmel og kvalm. Til tross for dette, fikk jeg skikkelig latterkrampe da den ene døren som gikk ut på ene dekket, blåste opp. Jeg er virkelig en merkelig skrue. Reisen var ellers kjedelig, stort sett, og alt jeg egentlig tenkte på var Wig Wam. Hvordan det ville bli å se dem igjen, høre dem igjen, ville jeg få nok penger til reisen til Drammen? Ville turen gå fint? Vil de andre synes at jeg er stygg? Eller teit kanskje? Sånne spørsmål kjørte gjennom hodet mitt gjennom hele reisa, og jeg ble fylt med angst opptil flere ganger, da jeg trodde at hele reisa ville bli avlyst. Det første og eneste morsomme på hele reisa, var da vi kom til tollen eller hva det nå heter, inn til Stavanger. Da ble vi nemlig stoppa av politiet, noe jeg aldri har vært med på før, så det var liksom utrooolig spennende. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg fikk sånn trang til å le egentlig. Jeg skrudde ned musikken før politimannen gikk gjennom hele den vanlige undersøkelses greia, og stakkars mamma måtte blåse i sånn alkoholtesterdings. Hun hadde virkelig problemer med den, ettersom hun har astma, så hun fikk ikke blåst kraftig nok de 4 første gangene. Så fant ”onkel politi” ut at noe i bilen var løst, og et av lysene bak virka ikke noe særlig, så da fikk vi altså bekreftet noe jeg hadde hørt for knapt en time før. Anyway, det morsomme var jo det at, når vi sa hade og farvel til politimannen, så skrudde jeg opp musikken på full guffe igjen. Musikken som sto på nå var en sang som heter ”Øl, øl og meire øl”, og jaggu lo jeg godt. Klart visste jeg ikke at det var den sangen som var neste sang, for det var jo min lillesøster sin musikk. Vinduene våre var begge helt åpne, så politimannen hørte det nok helt sikkert. Mamma sa bare ”det der var slemt gjort av deg” mens jeg sitter der og sliter med pusten på grunn av latter.  Men men…senere på kvelden, eller natta var det vel da, klokken 02:00, så var vi fremme ved huset mamma bor i, og jeg gikk stille til sengs og drømte om Glam i rød spandex, av en eller annen grunn.



 

De neste dagene gikk med til intens venting på at lørdagen skulle komme. Jeg tilbrakte mye av dagene på en av bibliotekets datamaskiner, og holdt meg oppdatert med resten av maniacsa som skulle reise med meg, eller som jeg skulle reise med. Jeg følte egentlig at det at jeg skulle på en ekte Wig Wam konsert som denna her, og i Drammen av alle steder? Jeg følte rett og slett at det bare var en fjern drøm som aldri kom til å bli virkelig. Men jaggu ble den virkelig, og mere til!

 

 

 

 

Dare Devil Heat
-        Back On The Rodeo

 

 

Jau, fredags kvelden var nervene på topp, og sommerfuglene i magen torturerte  meg på en måte. Togbillettene var fikset og lå klart blant det jeg hadde pakka, og selvfølgelig, jeg hadde begynt som smått å tro at denne drømmen skulle visst gå i oppfyllelse allikevel. Jeg gikk å la meg tidlig den kvelden, noe som er uvanlig til å være meg. Men jeg fikk ikke sove før noen timer etterpå. Bare lå å tenkte over det hele. ”Dette kommer enten til å bli ganske ille, eller det kommer til å bli helt vilt” tenkte jeg om og om igjen der jeg lå og stirra i taket. Morgenen etter ble jeg vekket av mamma, som kom inn på rommet klokken 4:57, 3 minutter før klokken min skulle ringe. Jeg strekte på kroppen, kom meg i dusjen, spiste frokost, tok reisesyketablett og så kjørte vi til togstasjonen i Bryne. Der sa jeg hade til mamma, før jeg hoppa på toget, fant setet mitt, og begynte å tenke igjen. ”Vel, nå er det ingen vei tilbake, så det ser virkelig ut til at dette virkelig skjer!” tenkte jeg. Turen til Kristiansand var egentlig ikke så gøy, for jeg ble dårlig, som følger av at jeg sto opp så tidlig. Jeg var skikkelig redd for at det kom til å ødelegge resten av turen, fra Kristiansand til Drammen også, ettersom jeg pleier å være en sånn person som blir bilsyk. Jeg gikk av på stasjonen i Kristiansand klokken 09:00, og mine øyne speidet alle veier etter Marita, en av dem jeg sku reise med. De var ikke å se, så jeg sjekka mobilen min, som tydeligvis hadde klikka, som den av og til gjør. Jeg måtte slå den av og på, for så å motta MASSE meldinger, hvor 2 av dem var fra Marita. Tonje hadde visst forsovet seg, så hun var ikke med det toget jeg tok allikevel. Jeg sendte melding og spurte hvor de var, og fikk til svar at ”Vi er på vei. Du vil høre det når vi er der”, noe som virkelig lokka frem storsmilet i mitt ansikt. Jeg regnet med at de hadde Wig Wam musikk på full guffe i bilen, så jeg gledet meg. Imens jeg ventet, så fikk jeg litt frisk luft, og følte meg ikke så dårlig mer når Marita og de kjørte inn på plassen. Selvsagt, jeg var litt nervøs, siden dette var mitt første møte med henne, og med hennes mor Vibeke, og Heidi, men det gikk bra, og jeg myknet fort egentlig. Fortere enn jeg gjør til vanlig! Vi spilte Wig Wam på fullt volum, og sang for full hals, og storkoste oss. Tonje skulle ta et tog som gikk direkte til Drammen, så hun kom på konserten hun også heldigvis. Vi hadde det så utrolig moro i bilen, og var litt smågale sånn innimellom. Vi kastet ørlite granne søppel ut gjennom takluka, ropte ku hver gang vi kjørte forbi et kubeite, og fikk blanke øyne da vi kjørte forbi et skilt som det sto ”Glamsland” på. Da gikk det vel egentlig opp for meg for fullt. ”Jeg SKAL virkelig på Wig Wam konsert i kveld jeg!” tenkte jeg da og smilte. Jeg var helt målløs. Gjengen i bilen var bare så utrolig kule. Vi lagde liv på en parkeringsplass også, med Daredevil Heat på høyt volum over høytalerne, og med Marita som sto og speidet ut gjennom takluka. Det var bare så utrolig herlig, så utrolig knall. Jeg følte vi gikk i et med musikken ofte. Spenningen steg enda mer, når vi ankom Drammen kommune, og kjørte til togstasjonen, før vi kjørte opp til Ørenbanen, hvor konserten skulle være. Selvsagt spurte vi noen om veien først. Når vi hadde kommet vel frem, så gikk vi en runde rundt hele banen, som var fylt med unger som spilte fotball, og deres tilskuere. Mange av dem vi møtte på, spurte hele tiden ”Er dere fan av Wig Wam eller?” eller ”Skal dere se Wig Wam i kveld?”. Et av de spørsmålene jeg husker best, var ”Har dere kledd dere ut, eller bare er dere sånn?”. Hehe, noe som virkelig tok kaka, var da en av folka der trodde at vi Wig Wam, og da en annen dame sa at vi var VARkorjentene til Wig Wam, med et ganske vennlig smil. ”Ikke meg imot” tenkte nå jeg, men jeg synger ikke halvparten så bra som det Wig Wam gjør. Vi kjøpte billettene vår, før vi stakk opp i bilen igjen, sminka oss, og varma opp med Wig Wam musikk i bilen. Det var konge. Alle som gikk forbi, stirra fletta av seg, og mista nesten øynene tilslutt.

 



Jau, vi var ganske sprøe ja, og mens vi venta på at timene skulle gå fortere unna, så skapte meg og Marita litt liv på plassen foran scenen, mens Wig Wams crew arbeidet med å få scenen klar. Da de testa lyd greiene, og spilte ”I Turn To you”, så sang vi med for full hals, og digga det. Vi dansa, tok bilder, skapte liv med vår egen sprøe humor, og meg og Marita tenkte likt mange ganger, og sa det samme som den andre tenkte, ganske ofte, og vi sang ganske mange Wig Wam sanger. Kort sagt, vi hadde det utroooolig artig mens vi venta på Wig Wam. Så gøy har jeg faktisk aldri hatt det før, i ventetiden før en konsert. Nå kom vi jo faktisk til Drammen i 14:00 tiden, og konserten skulle jo ikke begynne før klokken 20:30, altså mange timer til. Men man får det aldri gøyere enn man lager det selv, sier nå jeg!

 

 

 

 

Bless The Night

 

Ettersom tida gikk, og timene tok løpefart og raste forbi, så kom etter hvert tida der vi alle ble jaga ut av området, for å stille oss opp i en stor kø på andre siden av gjerdet. Der fortsatte vi å synge for full hals og koste oss, sett bort ifra noen uhøflige unger som klagde over at de måte stå i kø. For å få tiden deres til å gå, så sto de der og dro meg i håret, noe jeg likte dårlig. Jeg gav dem beskjed på en fin, høflig måte ganske mange ganger, men de gav seg aldri. Så kom moren til Marita tilbake med Tonje, og jeg møtte henne også. Det var koselig, sett bort fra at de ungene fremdeles slet og dro i håret mitt og i hodebåndet jeg hadde på meg. Endelig, når klokken ble syv, så fikk de med billett slippe inn. Vi kom oss bort til scenen på raske blunken. Jeg var allikevel redd for at jeg ikke kom inn på det området som var nærmest scenen, fordi jeg snart fyller 21 og er 169-170 cm høy, og det området var spesielt påtenkt barn. Men vakten slapp meg faktisk inn, og jeg løp overlykkelig bort til Marita og Heidi. Da jeg så at Tonje ikke fikk komme inn, så ble jeg svært overrasket. Hun var jo yngre enn meg og Marita og de, men var høyere derimot. Men hun fikk komme inn tilslutt hun også. Vi sto der da, alle 4, foran scenen, på venstre siden og stirra på hverandre med stor forventning i blikket. Selvsagt brukte vi tiden til å synge enda mer og ta mer bilder, helt til oppvarmingsbandet kom på scenen. Et Hip Hop band som het ”Spytt Ut”. Det yngste publikumet var selvsagt helt gira når de spilte, men selv mener jeg at de var det dårligste oppvarmingsband jeg har sett og hørt, og spesielt på en ROCKE konsert. Vet ikke med de andre, men selv så liker jeg faktisk ikke Hip Hop sååå utrooolig godt, men er jeg i det rette humøret, kan jeg kanskje danse litt med eller noe sånt. Men det bandet var ikke særlig godt egentlig. Jeg hadde også for lengst begynt å kjenne smerten i kroppen, etter å ha stått i så mange timer i strekk. Hver gang jeg kjente en av musklene gi etter for smerten, så så jeg opp på veggen bak Hip Hopperne, på det store teppet som hang der med Wig Wam skrevet med store bokstaver. ”Jeg skal klare dette! Jeg har ikke reist helt fra Bergen for å forlate hele konserten!” tenkte jeg da, og overså smertene jeg følte. Og da klokken ble 20:30, så ble forventningene høyere, og spenningen steg, ettersom vi lurte svært på hvilken spandex Glam gikk med. Vi tenkte den var enten rød med gul stjerne, eller den spandexen som var gul, som jeg personlig liker ganske godt faktisk. Så kom Wig Wam selv ut av skolen, hvor de hadde oppholdt seg på lærerværelset, og vi så dem bak gjerdet, hvor Glam tok på seg sin mektige, store fjærpryd. Plutselig snur Marita seg og roper ”Guuul! Guuul! Den er guuul!” mens hun så på moren, som sto på det andre området som var forbeholdt de voksne, eller de høyeste. *kremt kremt* Og så, klokken 20:45, altså 15 minutter for sent, så begynte de å spille. Det var helt konge. Wig Wamania begynte å spille, publikum jublet, frysningene smøg seg nedover ryggen min så alle nakkehår reiste seg, stemningen var på topp. Og så begynte de å spille ”Rock My Ride” som for øvrig er en av mine mange favoritter. Jeg er ikke helt sikker på hva de fortsatte med, for jeg var for opptatt av å kose meg, at jeg rett og slett ikke husker rekkefølgen av sanger. Jeg husker de spilte ”Rock My Ride”, ”Bless The Night”, ”Crazy Things”, ”Erection”, ”The Riddle” tror jeg, ”At The End Of The Day” hvor Glam leverte ut en rød rose, som han rev av alle bladene på, kastet dem til publikum, før han også rev av bladene og kasta det, før han tilslutt knakk hele stilken og kasta den også. De spilte også ”Highway To Hell” og  Ballroom Blitz”, mener de kanskje spilte “Back In Black” også, men er ikke sikker. Og de spilte ”Kill My Rock ’n’ Roll” tror jeg, for jeg mener å huske bestemt at jeg sang med for full hals, men er ikke sikker på om de tok den etter coverlåtene eller før. Og tilslutt sang de ”Gonna Get You Someday” og avsluttet verdig med ”In My Dreams”, som meg og Marita hadde øvd oss på de siste timene. Hehe, det var knaill! Jeg nøt showet helt fullstendig, selv om jeg også følte at ørene skulle sprekke, og hodet eksplodere. Kjente at et eller annet bevegde seg der inne i det venstre øret mitt, og smertene i kroppen var begynt å bli uutholdelig nå. Jeg hadde kramper i lårmusklene, utrolig vondt i sålepartiet av foten, leggene, ryggen, nakken….men sånn er det vettu, hver eneste gang jeg er på konsert. It’s hard to be a Rock ’n’ Roller!!!

 


 

In My Dreams

 

 

Når vi gikk derfra, så haltet jeg nærmest etter de andre, og kjente at jeg var virkelig sliten nå. Vi gikk bort til Wig Wam shop og ventet på at Wig Wam selv kom ut for å signere. Jeg så på prisene på plakaten som hang der, og skjønte allerede at jeg ikke hadde råd til så mye der, men greit nok var vel egentlig det, for jeg hadde med meg ting som jeg ville ha signert selv. Men da jeg så det havet av mennesker som flokket seg rundt Wig Wam shop, så stivnet jeg på en måte. Angsten min våknet til liv, og jeg ble på en måte bare stående. Dere skjønner, jeg har en sånn angst, merkelig nok. Når det blir for trangt med folk, og det er for mange, så får jeg panikk rett og slett, så det er merkelig at jeg tørr å gå på Wig Wam konserter egentlig. Men anyway, plutselig kom Glam ut av ene døren i skolebygningen, og, vel, han gikk rett mot oss. Jeg bare sto der og måpte. Moren til Marita tok imot han og klemte han, han klemte også  Marita. Jeg var helt målløs og stiv av…ja, hva kan man kalle det? Jeg trodde ikke mine egne øyne engang. Han var liksom så nær meg at jeg knapt kunne tro det selv. Så gikk han videre til Wig Wam shopen og begynte å signere for folk. Flash kom også ut, og Teeny. Teeny gikk rett bort til Glam, i Wig Wam shop og sto der og signerte. Flash stilte seg på trappa utenfor dame toalettet, altså der jeg sto. Marita og Tonje og de tok bilde sammen med han. Jeg var helt stivnet, jeg turte ikke. Turte ikke engang spørre. Følte meg så fjern, og samtidig så utrolig teit egentlig. Hehe, og da Marita skulle bli tatt bilde av sammen med enten Glam eller Teeny, så måtte jeg til og med gå opp på trappa, og sto ved siden av Flash, mens moren til Marita tok bilde. Jeg sto i kø, og så på alle de glade barna som fikk oppmerksomheten deres. Ble på en måte ganske rørt av å se deres glade smil når de fikk en klem, en autograf eller et bilde med dem. Og Marita, Tonje og Heidi pluss moren til Marita ble tatt bilde av sammen med Glam og Teeny. Jeg ble jo ganske glad på deres vegner, men følte samtidig et stikk av misunnelse. Litt fordi de hadde noe jeg ennå måtte jobbe for å få. De hadde selvtilliten, og turte å spørre om ting. Ofte skulle jeg ønske at ting var litt annerledes. At jeg turte mer, hadde bedre tro på meg selv, og ikke gikk hele tiden og tenkte negativt om meg selv, slik jeg gjør. Plutselig, etter en stund, kom Robert og hentet Teeny, Flash og Glam med seg. Jeg begynte å bli mer nervøs for å reise fra Drammen, uten så mye som et eneste bilde, selv om jeg hadde kost meg allikevel. Teeny kom gående, og signerte for folk, mens han gikk. Jeg grep sjansen, og fikk signert et bilde jeg tok av han den 25. Mars 2006. Litt etter det, så fikk jeg spurt om et bilde også, og fikk det så klart, selv om han var ganske fraværende, tydeligvis. Jeg følte sånn synd på dem alle 4, der de måtte så å si bli guidet gjennom folkemengden. Glam og de andre forsvant inn i skolebygningen igjen, og eventyret viste seg å være slutt for denne gang, trodde jeg. Vemodig over å ikke ha fått autografer på det jeg hadde med, eller turt å spørre om bilder fra de 3 andre, haltet jeg etter Marita og de andre. Vi var alle slitne, og fant oss et sted på baksiden hvor vi slengte oss ned på bakken. Der satt vi, og stirra opp i rutene, med masse lys i, og sang ”In My Dreams” for full hals, med den stemmen vi hadde igjen. Vi så Flash oppe i ruten. Så satt vi da og prata litt, selv om jeg ikke egentlig husker hva vi prata om, for det ble blåst vekk, når jeg fikk øye på Sporty som kom gående. Jeg var tydeligvis den første som så han komme, men sa ingenting. Så sier Sporty ”Er det noen som har fyr?”, og da våkna visst alle sammen. Alle gikk bort til han, og de andre i Wig Wam kommer ut også. Bilen de kjørte sto nemlig parkert der, og de skulle pakke i bilen. Så kom også Solveig og Kathrine, som var dressa opp i noen utrolig stilige klær, som de hadde sydd selv, hørte jeg de sa. Jeg ble altså så imponert over klærne deres at jeg nesten følte jeg burde gjemme meg. Så skjedde det plutselig noe med meg. Jeg turte det egentlig ikke, men jeg tok sjansen liksom. Prøvde å få kontakt med Glam, mens han prata med Solveig og Kathrine om klærne deres. Jeg følte meg egentlig utrolig dum og teit der jeg sto og ikke fikk kontakt. ”Glam? Glam? Kan jeg få et bilde med deg, Glam?” spurte jeg, ganske usikker og nervøs, og faktisk med en utrolig svak stemme, som jeg aldeles ikke kjente igjen. Uten å få respons, så snudde jeg på hodet og fikk øye på Marita, som sto og så på. ”Kan du ta bilde for meg?” spurte jeg henne, og planen var jo egentlig at jeg skulle da spørre Glam enda en gang etterpå, men han våkna tydeligvis til livs da og hadde hånda rundt meg før jeg fikk sagt "bilde?". Marita tok kameraet mitt, og jeg stilte meg opp, nervøs som jeg var, og kamera blunka til meg, og det var overstått. Kanskje det mest flaue, men allikevel spennende øyeblikket jeg har vært igjennom, i hvert fall på utrolig lang tid. Og etter å ha fått tilbake kameraet, og kommet meg bort fra Glam litt, så klarte jeg omsider å puste igjen. Hehe, jo, jeg har det med å glemme helt å puste hvis det er noe spennende, noe som gjør meg nervøs eller noe som gjør meg så totalt livredd som å stå ved siden av en mann, så tett. Det tar rett og slett pusten fra meg. Og jeg kunne knapt tro det var sant at jeg hadde fått bilde med han. Det måtte være en drøm. Jeg så på bildet etterpå, og skjønte at bildet var virkelig. Hehe, vel, såklart var det virkelig, men i min verden så er ikke flaksen så stor. Eller, flaksen har i hvert fall aldri vært tilstede, så de bildene jeg fikk tatt sammen med Teeny og Glam var bare så utrolig mektig for meg. Selv om jeg syns at alle de andres sine bilder er finere enn mine, så er jeg allikevel utrolig glad for å ha tatt bilde sammen med dem. De ser like fraværende ut begge to, på bildene, men det er i hvert fall et bilde, der jeg er sammen med dem liksom. Og når vi snakker om det, så glemte jeg at de var kjendiser, i noen minutter faktisk. Jeg tok bilder av dem, der de poserer med Solveig og Kathrine, tok også et bilde for Marita der hun og moren, Vibeke, poserer sammen med Glam. Sporty signerte armen min mens han sa ”Hyggelig å se deg i virkeligheten”, noe som gjorde meg helt paff egentlig. Hadde liksom ikke forventa at han skulle si noe til meg. Jeg fikk også Glam til å signere armen min, og overrasket meg selv da også. Mens han signerer armen min, så sitter Marita inne i bilen deres, på fanget til Sporty, og sier ”Hey, Merete, nå drar jeg! Jeg kjører hjem nå jeg! Hade” med et stort smil i ansiktet. Jeg måtte smile. Hun var så gira at det store smilet og gleden hun bar på, smittet over på meg. Vi måtte så si hade til de kjære gutta våre, som måtte kjøre av gårde. De rygget, svingte og kjørte, mens vi vinket etter dem og ropte ”Hade”. Da tutet dem høyt, og vi jublet for oss selv, før vi selv satte oss inn i Mercedesen vi kjørte, og kjørte mot Kristiansand igjen. Jeg satt der i bilen og tenkte over hele kvelden, hele dagen, hvordan det hele hadde vært, mens jeg så gjennom bildene mine opptil flere ganger. Jeg kunne ikke tro det. Jeg hadde tatt så mange utrolig fine bilder fra konserten, og kunne knapt tro at det faktisk var Teeny og Glam jeg hadde posert med på to av bildene. Det hele var liksom som et eneste stort eventyr. Mens alle de andre hadde sovnet, bortsett fra Vibeke som kjørte da, så kom jeg også på den gode lukten jeg hadde kjent mens jeg sto ved siden av Glam og poserte for kameraet. Hans herlige parfyme, som luktet like mystisk og spennende som det han selv var. Hva jeg egentlig tenkte om lukten, kan vel egentlig ikke sies så høyt, men det er i hvert fall ikke negativt. Så, ene gangen da Heidi våkna, så måtte jeg bare smile, da hun i svime sa ”Glam? Glam?”. Jepp, hennes ”jomfrutur” ble i hvert fall så vellykka som den kunne bli. Hun ble en hekta Wig Wamaniac etter den kvelden!




 

Mot slutten av turen klarte jeg knapt å holde meg våken selv. Jeg har aldri klart å sove i en bil, på grunn av mitt lille bilsyke problem. Ei heller i noe annet transportmiddel, selv om jeg sovnet på landingen til Los Angeles International Airport da, og i taxien, med en uedru mann bak rattet på en bil han kjørte i over 120 km/t. DA skal jeg på død og liv sovne, selvfølgelig. Men anyway, jeg duppet av ganske mye den siste tiden av reisen, de siste timene, og priste meg lykkelig da vi var fremme, klokken 03:45. Men da var de andre også klare for å sitte oppe og prate en stund igjen, så noe leggetid ble det ennå ikke for meg. Øret mitt ulte og suste, og hele venstre siden av hodet føltes lammet, kroppen skrek etter å få litt hvile, men klart, jeg ville jo gjerne prate med de andre også, og se bildene de hadde tatt, pluss vise mine bilder til dem også. Vi endte opp med å prate til klokken ble 05:20, og da bestemte vi oss for å sove, omsider. Tok ikke lang tid før vi sovna da nei, selv om søvnen ikke akkurat var så god. Våkna litt, sånn av og til. Møtte ofte blikket til Tonje, sa "hei" til henne hver gang jeg snudde meg, og sovnet igjen med en gang etterpå, men våkna igjen ganske kjapt også. Tilslutt, klokken 10:00 eller 10:30 så gav jeg opp, og ble liggende å prate med Tonje en stund. Tonje lo av omtrent alt som kom ut av min munn, så jeg tror  jeg kanskje var litt morsom den morgenen. Hehe, så ringte exen min da, og jeg må vri meg utav en situasjon som egentlig ikke burde fantes med akkurat han. Nemlig det at jeg ikke hadde sendt han melding etter at konserten var over og sånt. Jeg er lei av å bli dominert av han, og det får han bare ikke lenger. Men men, det var bare så vidt jeg rakk toget på grunn av den lange samtalen med han, men jeg rakk toget, og det er det viktige. Da jeg kom hjem, så kjørte jeg rett hjem med mamma, og det første jeg gjorde, var vel egentlig å se på bildene på maskinen.  Satt og beundret bildene, og klarte fremdeles ikke tro at bildet mitt med Glam var virkelig. Klarer faktisk fortsatt ikke å tro det. Men anyway, jeg satte meg i senga, så på Rock ’n’ Roll Revolution Dvden, og koste meg. Så tok jeg på tv-en, og så på 18:30 nyhetene på tv2, men rakk ikke se så mye, for jeg sovna før jeg fikk med meg noe som helst. Da sov jeg tungt og godt, og sov helt til klokken eller noe rundt der i hvert fall. Våkna av at jeg fikk en melding på telefonen, og så var det fotballkamp på tv mellom Brann og Tromsø, noe som endte i 3-1 til Tromsø. Jeg var så utrolig flau over det nederlaget altså! Å tape mot bunnlaget! Jeg var så flau. Men anyway…hehehe, jeg hadde en helt fantastisk fin opplevelse i 20:00Drammen, og hele reisen i seg sjøl. Det hele har resultert i den mest crazy, kuleste, råeste, mest rocka turen jeg noen gang har vært med på! En lang reise, der 5 Wig Wamaniacs møttes og dro sammen, på vei til Drammen for å se og høre 4 gledespredere spre sin musikk til alle aldre på Ørenbanen!





Tusen takk og VERDENS STØRSTE klemmer

til alle sammen! Dette var knallgøy! Helt rått! Noe av det beste i livet er konsert med 4 Østfoldinger som synger og spiller sin egen musikk, som treffer deg midt i hjerterota. De skulle bare visst hvor takknemlig jeg er for hva de tar seg tid til, og hva de gjør! Uten Wig Wam, så hadde jeg aldri blitt kjent med Marita, Tonje, Heidi og Vibeke. Uten Wig Wam, så hadde jeg aldri opplevd denne råkule reisen. Uten Wig Wam, så ville det aldri eksistert noen Wig Wamaniacs å bli kjent med, så TUSEN, TUSEN, TUSEN TAKK, til alle fire i verdens beste band, Wig Wam!


 

 

fra Merete
"Merry"     



nPRdz4ImErM                       

 

 






 

Vennergidagen 2007 - Kristiansand, 31/05-07

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik
Noen Bilder: Marita





Jepp, jeg syns det kanskje var verdt å fortelle litt om hvordan dagen vår var i Kristiansand, selv om Wig Wam ikke kom seg dit. Jeg reiste fra Bergen, med Wig Wam konsert i hodet, og bare tanken på å møte mine venner på sørlandet igjen gjorde meg kjempeglad i tillegg. Jeg håpte jeg klarte å komme meg HELE veien til Kristiansand. Første etappen gikk fra Bergen, til Jæren, hvor min mor bor. Så, den 30 Mai, klokken 15:30, så satte jeg meg i bilen, på vei til togstasjonen på Bryne. Endelig var jeg på vei for å virkelig ROCKE Kristiansand litt. Merkelig nok, så ble også en sang med teksten ”We Built this city of Rock ’n’ Roll” spilt på cd-spilleren, noe som kanskje passa bra for dagens ”events” siden deler av Kristiansand by ble bygget på, og arbeidet med, og vi skulle jo rocke byen.

Jeg satte meg på toget litt før klokken ble 16:30, og så var jeg på vei til Kristiansand. Riktignok tok turen 2 timer og 33 minutter, men da jeg kom av toget, og fikk se Color Line, og kjente sola skinne, så kom smilet. Bedre ble det da jeg møtte Marita og Heidi, lenger bortenfor, hvor de sto og ventet. Det var bare sååååå herlig å se dem igjen. Etter det, så bevegde vi oss bort fra togstasjonen, og gikk å hilste på scena en gang, før vi fant oss et busstopp. Da bussen ikke gikk før senere, så gikk vi like greit tilbake til scenen og satte oss ved en statue.
Tiden fløy, vi tok bussen hjem til Marita hvor Heidi ble henta av faren etter en liten stund. Timene fløy forbi fortere enn lynet mens vi snakka på nett, spiste taco og hørte musikk, og vips var det tid for senga, og vi la oss. Natta var ganske søvnløs fra min side. Nerver, varme og sommerfugler i magen gjorde at jeg ikke fikk sove. Jeg gledet meg til å se Wig Wam dagen etter.

Hele natta lå jeg å ventet på at vekkerklokka sku ringe. Jeg lå og tenkte på hvordan dagen eventuelt kom til å bli, hvilke sanger Wig Wam ville spille, om vi kom til å få møtt dem etterpå konserten og mye annet. Da vi ble vekket av Frode, Maritas stefar, klokken 06:30, så sto vi opp, begynte å fikse oss, tok på litt sminke i full fart, for å prøve å dekke over de enorme posene under øynene, og Marita sminket lillebroren, Stian, som var ivrig han også. Så, når vi var klare, så løpte vi til bussen, uten å ha spist frokost. Hahaha!

Heidi kom på bussen nede i byen. Vi endte opp fremfor scenen, på torget, i Kristiansand sentrum. Der ventet vi lenge. Etter en stund, så strømmet det på med skolebarn. Først, så trodde de at vi var Wig Wam. Vi sa at vi ikke var Wig Wam, men de ville allikevel ha våre autografer. Vi signerte for mange, inkludert for hverandre. Hahaha. Noe som gikk ganske sterkt innpå meg, var at en gutt begynte å gråte fordi han syns det var skummelt å be om autograf. Jeg kjente meg godt igjen der, og jeg syns oppriktig synd på han, stakkar. Ved 9 tiden kom også Tonje (Tony) med toget fra Stavanger, og hun venta sammen med oss. Etter en stund kom også Vibeke, Maritas mor, for å være med oss foran scenen. Det var skikkelig godt å være med Drammens-gjengen igjen, 8 måneder etter at vi møttes første gang, på Drammen konserten, den 23 September 2006.

Vi hadde sommerværet, vi hadde sola, humøret var på topp og forventningene store. Eneste vi manglet, var Wig Wam. Så ventet vi mer… og ventet, og ventet litt mer….og tilslutt begynte showet…omsider! Men da fikk vi en litt trist beskjed over høytalerne. ”Wig Wam...kommer ikke! På grunn av sterk tåke, så måtte Wig Wam nødlande, og rakk derfor ikke dagens show.” Meg og gjengen var knust alle mann, og stakkars Stian var utrolig lei seg, ettersom omtrent det samme skjedde med han året før også. I showet, så stilte noen rappere opp, dansere fra Dansefeber, prisutdelinger, og Stian Barsnes Simonsen sang Regnmaker sangen for publikum. Men det vi Wig Wamaniacsa hadde venta på, det kom ikke. Da showet var over, så vendte vi meget sakte bort fra plassen, og gikk mot togstasjonen. Meg og Tonje fikk fikset våre billetter, så vi kunne ta et tidligere tog tilbake, enn det vi allerede hadde billett til. Etterpå, så kjøpte vi litt mat, eller noen billige pølser, for å være ærlig, og så kjøpte jeg noen Draumur sjokolader, som jeg kunne ta med meg hjem.
Vi var kanskje litt nedstemte alle mann, men prøvde tappert å holde på humøret. Vi satte oss på plassen foran scenen, hvor folk arbeidet med å få ting bort. Da kom det en mann bort å snakket med oss. Han beklaget seg veldig, og var lei seg på våre vegner, og han fortalte hvor hard de hadde jobbet  med å prøve å få Wig Wam dit. Han sa også det at vi var uansett heldige med været da, og det er jo riktig, for jeg ble kjempe solbrent i ansiktet. Haha. Det var rene sommerværet, for å si det mildt.
Da meg og Tonje gikk inn på toget, og gjorde oss klare til å reise tilbake til Rogaland, så smilte jeg for meg selv. For, selv om dagen ikke ble som vi trodde og håpte, så har det egentlig vært en litt småmorsom dag, utenom det vanlige, og jeg tror Wig Wam var med oss allikevel. Kanskje ikke fysisk, men i våre hjerter, i våre tanker…..og som ringetoner på mobilene! Jeg vil takke ”Drammensgjengen” for et koselig treff i Kristiansand. Håper på gjensyn på enda flere Wig Wam konserter, hvor Wig Wam forhåpentligvis også er tilstede. HAHA!
Vi ser frem til alle fremtidige konserter med dere Wig Wam.
Keep Rock Alive!

Merete ”Merry” Louise M. Solsvik
(og sikkert også de andre i “Drammensgjengen” + Stian)



Bilder kommer!




Wig Wam - Kvinesdal Rock Festival, 12/07-07

Tekst: Merete L. S. Solsvik
Bilder: Merete L. S. Solsvik & Kvinesdal Rock Festival
Skrevet Juli 2007



Jupp, hvor skal jeg begynne? Omsider var det tid for mitt 7nde Wig Wam eventyr, og det skulle være i Kvinesdal, mellom Kristiansand og Egersund. Denne gangen fikk jeg min lille søster, Elisabeth, og min mamma, Judith, med meg. De så fram til denne festivalen, kanskje like mye som jeg gjorde Dette er min beskrivelse av turen vår til Kvinesdal Rock Festival!



Vår reise mot Rock 'n' Roll startet den 11. juli, fra Sotra utenfor Bergen. Meg og Elisabeth sto opp altfor tidlig den dagen. Minst for meg og hodet mitt var det for tidlig å fungere ordentlig. Men vi måtte stå opp, fordi vi måtte dra til Stavanger denne dagen. Vi dro til Bergen med buss, gikk rundt og gjorde noe vindu shopping, før vi hoppet på kystbussen klokken 11. Da var vi endelig på vei til den sørvestlige delen av Norge, Stavanger. Ca 5 timer senere ankom vi i Stavanger City. Vi var glade for endelig å være der, og vi gledet oss til neste dag. Elisabeth sang "Rock my Ride" hele tiden nå, mens jeg gikk rundt og rundt i sirkler, fordi jeg ikke kunne sitte stille. Hvordan kunne dette fungere? Hvorfor kunne jeg ikke bare spole tiden fremover? Samme kveld, å ringte mamma og leid en hytte for oss i Feda camping i Kvinesdal. Vi gikk tidlig til sengs, og siden vi sto opp så tidlig den dagen, så sovnet vi også veldig fort.


Jeg var full av forventninger, og krysset fingrene på at Wig Wamogså ville finne veien til Kvinesdal med sjøfly. Du skjønner, etter konserten i Kristiansand, hvor de ikke kom i tide, og måtte ta en tvungen landing på grunn av sterk tåke, så ble min tillit til sjøfly litt svekket, kan du si. Selvfølgelig, siden været var dårlig i tillegg ble jeg bekymret, siden med altfor dårlig vær så kunne vel ikke Wig Wams sjøfly komme dit i det hele tatt. Jeg visste ikke om det kom til å bli noen Wig Wam konsert i Kvinesdal. Men det ble!


Neste morgen vi gjorde oss klar, før vi kjørte til togstasjonen for å plukke opp Tonje og venninnen Hanne. Etter det så måtte mamma kjøre innom noen steder og fikse noen ting, før vi endelig kjørte direkte Kvinesdal. Wig Wams nye Live album fra Tokyo spilte over høyttalerne i bilen, og vi sang sammen. Vi var i det beste humør noensinne, og til tross for regnet, hadde vi store forhåpninger om at Wig Wam skulle komme, og så fram til å få med oss de andre bandene også. Da vi kom til Kvinesdal og festivalområdet, så lette vi rundt en stund for å finne stedet hvor de solgte billetter. Vi var så tidlig, at ingenting egentlig var på plass ennå, og de hadde ikke engang begynt å selge billetter heller. Vi ventet litt, og deretter kom Marita, Heidi og Vibeke også. De hadde kjørt fra Kristiansand. Det var så flott å se dem igjen. Nå vi kunne kjøpe billetter også, så vi kjøpte billettene, mens Vibeke gikk for å finne en minibank. Da hun kom tilbake, kjøpte de billetter også.


Hva gjorde vi nå, eyh? Vi gikk over til scenen, og fant noen gode plasser ved sikkerhets gjerdet, stedet som skulle bli vårt hjem for de neste 13 timer. Hardt? Ja, men vi rockchicks kan takle alt, selvfølgelig!

Og så ventet vi litt mer, fleipet litt rundt, studerte været og noen folk som jobbet med scenen. Angående scenen, så la vi merke til hvor høy den egentlig var. Den var så høy at vi kunne se hva som skjedde under den og på den andre siden, bak scenen. Oh yeah, vi skulle nok få se masse forskjellige, rare bein denne dagen! Vi så da «Statement» og «Luxus Leverpostei» hadde sin sound-check. Det var greit å høre på dem mens vi ventet. Vi skulle vente veldig lenge, fordi Wig Wam skulle ikke spille før klokken 21:30. Senere på dagen, så gikk "The Kids"  på scenen. De var en underholdende band med masse Bang Bang, som serverte oss mange fine melodier. Vi sang sammen med stemmene vi hadde, og klappet med til sangene vi visste ikke tekstene til.


Når «The Kids» var ferdig å spille, var vi ett skritt nærmere Wig Wam tid. Mamma forsvant, fordi hun ville ha autografer fra «The Kids». Nye scene arbeiderne kom på scenen og forberedt for neste band, "Ingenting". Fansen var ville og gale, og ganske voldelig, vil jeg si, fordi jeg følte deres harde slag mot ryggen (se bilde lenger oppe), og det gjorde de andre i gjengen min også. Men hvis du vil ha den tøffe veien, så får du den tøffe veien


Vi så veldig mye fram til Wig Wam nå, fordi våre kropper verket mye, og det var ikke mye moro å høre på "Ingenting". Kunne ikke engang tekstene, og da er det ikke så gøy. Da de endelig var ferdig, så kom konsertverten, Dennis, på scenen. Han hadde en beskjed til oss Wig Wam fans. "Vi har fått en melding ..." startet han. Jeg kjente klumpen i halsen blir større. Dette føltes akkurat som dagen i Kristiansand, sak da de ga oss en veldig trist beskjed, som startet akkurat på samme måten som denne. Jeg begynte å tvile på om Wig Wam skulle komme. "Wig Wam ...." fortsatte han, meget langsomt, og så publikum i øynene, og da spesielt vi på første rad. Vi svelgte svært tungt, hver og en av oss. Tårene presset i øynene vår. "... De er litt sene ..." sa han så, og vi kunne puste igjen. «sene» er mye bedre enn "ikke kommer". "... Så vi lar Luxus Leverpostei spille først, og så får vi Wig Wam etter det! Kan dere takle det?" spurte han, og publikum skrek. Hehe. Vi ventet tålmodig, selvfølgelig. Det var flott at Wig Wam fikk avslutte det hele, hvis du skjønner hva jeg mener, og vi visste at de var på vei, så vi var glade.




Luxus Leverpostei var greie nok, men de er egentlig ikke min stil, men jeg kjenner noen av sangene deres fra mine yngre år. Det verste kom da bassisten fant ut at han ønsket å å strippe for oss, og han stod der i en slags .... TING som dekket svært lite av hans kropp. Jeg følte meg direkte dåååååårlig! Det var vanskelig å ikke se på ham, fordi vi var helt fremme, på første rad. Vår egen skyld, virkelig! Haha!
Noe som til slutt stjal vår oppmerksomhet var en vrooomlende lyd fra himmelen. Vi så på himmelen og snudde hodet mot fjellet i øst, og DER... så vi et sjøfly komme. Det fløy en sirkel over scenen, før den landet et sted på elva Kvina. Vi skrek av glede da vi så flyet, og jeg fant plutselig ut at jeg smilte til den nesten nakne bassisten, som sto foran meg på scenen og viste rumpa si...og diverse.



Når Luxus Leverpostei var ferdig, ble våre forventninger høyere. Hjertet mitt banket fortere og hardere, og jeg var så oppspilt og spendt at jeg ikke kunne puste. Dennis kom ut på scenen igjen og fortalte oss at Wig Wam sannsynligvis ville være der om ca 15 minutter eller så. Vi hadde ventet i ca 12 timer, så vi kunne lett vente 15 minutter mer. Da 15 minutter var gått, var scenen klar til å bli Wig Wam'ed. Håndklær ble lagt ut og alle instrumentene var også stemt og i orden. Hjertet mitt slo veldig fort nå, med store forventninger og nerver. Så, endelig, introduserte Dennis Wig Wam, og vi ble gale som bare pokker. Vi skrek "Wig Wam! Wig Wam! Wig Wam! ".




Deretter kom Sporty, Teeny og Flash på scenen. De begynte å spille «Rock My Ride" den andre de kom på scenen, og vi kunne lett høre Glams skriking fra bak gardinene. Etter hvert kom han på scenen også, og skrek enda høyere. Det var så utrolig flott å høre den fantastiske sangen igjen, og å se og høre dem på nytt. Glam fyrte litt konfetti, eller hva det heter, og han var helt gal. De fortsatte med "Daredevil Heat", "Bless The Night", før de spilte en utrolig medley av 3 coverlåter. Det var «I Wanna Rock», «I Love Rock 'n' Roll" og "Holy Diver". Alt jeg kan si er WOW! Utrolig!


Etter det fortsatte de med "Erection / The Riddle", "Bygone Zone", der Glam hoppet ned fra scenen og ga en rose (eller hva som er igjen av den) til min søster Elisabeth, og til Tonje. Marita selv fikk synge i Glams mikrofon. Lucky girl! Utrolig! Han gikk langs sikkerhets gjerdet og hilste på oss, før han gikk over til scenen, og sto foran den, lent mot den mens han fullførte sangen. Så gikk han ut av syne, og introduserte Flash for å synge "Flying High". Jeg var så glad for å få høre denne fantastiske sangen live. Det var så stort. Etter den, så  fikk vi høre "Breaking All the Rules", og jeg fullstendig elsket den. Jeg husker ikke om de spilte "Mine All Mine», men jeg vet at de spilte "Rock 'n' Roll Girl Like You", så jeg antar at de spilte "Mine All Mine" også. Og de spilte muligens også "Kill My Rock 'n' Roll", som også gjorde meg fullstendig gal og full av energi. Hehe. Så ga de oss enda en overraskelse. De begynte å spille «I Was Made For Loving You» av Kiss, en av mine all time favorittsanger. Jeg ble helt sprø. Wig Wam blåste meg bort, men likevel følte jeg at jeg var nærmere dem enn hva jeg noen gang hadde vært før. It was heart and soul, blood and bones, it was GOD on high octane!. De gjorde også "Hard To Be A Rock 'n' Roller", kanskje "Crazy Things", men jeg er ikke sikker. Og på slutten av showet så gjorde de «In My Dreams», som vanlig. Alle visste teksten, og sang sammen. På slutten av sangen, la Glam oss synge alene, og skjøt noen konfetti over oss igjen. Det var supert! Han hadde vært så energisk hele konserten igjennom, som den Glam vi kjenner. Jeg husker at han til og med spruta øl ned på oss, men det havna i håret til en fotograf som sto foran oss. Og han mimet liksom "Oops" og fikk et litt flaut uttrykk. haha.


Da de stod der oppe, så bukket alle fire av dem for oss, så kastet Sporty ned noen tromme stikker til folk. Bak oss, avfyrte noen noe fyrverkeri, og jeg skrek så høyt at Glam snudde seg og så på meg. Jeg var selvsagt litt flau da, men han smilte til meg.

Ja, dette var nok en flott kveld med god musikk og masse liv. Og Wig Wam ga et fyrverkeri av en konsert. Jeg har aldri skreket så høyt på noen annen konsert før, som jeg gjorde den natten da 4 herlige menn fra Østfold stod på scenen foran meg og fremført HERLIG musikk, som vanlig. Og etter denne kvelden, var jeg helt frisk igjen, etter å ha vært syk med influensa i flere uker. Som min tilbakebetaling, så hadde jeg fått noen muskel skader i beina, og gikk som en playmomen de neste ukene, men det var verdt det! Tro meg!


Jeg vil gjerne takke mamma, pappa, Elisabeth, Tonje, Hanne, Marita, Vibeke, Heidi, menneskene bak Kvinesdal Rock Festival, og sist men ikke minst, WIG WAM, for nok en fantastisk opplevelse! Jeg håper at det ikke blir så lenge til neste gang. Have a Great, Rockin 'sommer, og Merry Christmas! Haha ...



PS: Jeg vil oversende en eget stor takk til KVINESDAL ROCK FESTIVAL (Norway Rock Festival) for å la meg bruke noen av deres bilder på denne siden!

Med MASSE kjærlighet, klemmer og kooooos,
Merete
"Merry"





En video jeg filmet:


r1V71aCLSm4






5. Juni 2010 - Straume Idrettspark

Tekst & Bilder: Merete S. Solsvik
Konsertbilder er tatt med mobilen min.
.


Hvor kan jeg begynne? Sommerfesten på Straume Idrettspark var... noe for seg selv. Det er det ingen tvil om. I hvert fall ikke hos meg. Det hendte den 5. Juni 2010. Her får du HELE historien fra mitt 8. Wig Wam eventyr.



Det var en varm morgen da jeg sto opp om morgenen den 5. Juni 2010 og gikk tur med hunden. Været var lovende og sola var på plass på himmelen. Jeg hadde planer om å reise inn til Sartor Senter med 12:00 bussen, sånn at jeg rakk å kjøpe Wig Wams nye cd-album, "Non Stop Rock 'n' Roll" til min nevø, Sebastian, som skulle komme inn for å hilse på noen ekte rockestjerner. Men heldig, som vi var (meg og Camilla), så skulle pappa og de innover også, så vi kjørte inn ca. 11:20, og var der inne litt før 12:00. Wig Wam skulle ha signering på PlayCom klokken 14:30, så jeg hadde god tid til å kjøpe cden.

Etter å ha kjøpt den, så fikk jeg tiden til å gå ved å rusle rundt med Camilla på sartor, gikk på do for å "pynte" meg litt og holdt på å kjøpe en stilig bukse i en anonym butikk... noe jeg selvsagt endte opp med å IKKE gjøre, fordi jeg allerede hadde enormt mange tunge ting å bære på, og skulle bære i flere timer. Så jeg la det fra meg, og vi ruslet litt til. Vips, så var klokken blitt 13:00 og Caroline og moren, Hanne, hadde kommet. Vi møtte dem utenfor PlayCom, og jeg fikk en plakat av Caroline som hun hadde funnet til meg. En plakat av Wig Wam. Den var krøllet og brettet, men allikevel. Det var en fin plakat av mitt No.1 Rockeband, og jeg var glad for den. Tusen takk, Caroline =)
  Så gikk turen til Nille for jeg hadde selvfølgelig glemt solbrillene mine hjemme, og det var sterk sol ute. Og DA må man ha solbriller. I hvert fall må jeg ha det. Jeg endte opp med å kjøpe noen som kanskje ikke passet meg så bra, men som var gode å gå med. Men hva hjelper det om jeg ikke kommer til å gå med dem?
Så sto vi utenfor PlayCom og ventet da. Og ventet. Og Ventet. Og VENTET... Og jeg var skikkelig sliten i kroppen allerede. Litt gåing på kjøpesentre = ødelagt Merry kropp, så jeg prøvde å holde meg i bevegelse... til store latterbrøl fra de andre. Min søster kom med sine to sønner... fordi jeg hadde beordret henne til å komme. Fordi Sebastian ville møte Glam og Wig Wam. (Jada, han har nok blitt lit påvirket av sin tante Merry) Spesielt ønsket han å få autografen til Glam, og ta bilde med Wig Wam. Helst ønsket han at de skulle løfte han opp i luften, men det store ønsket var et bilde i hvert fall. Og autografen...
  Og vi ventet... og ventet... og ventet. Klokken passerte 14:30... og ingen Wig Wam kom. De ansatte i butikken kom spesielt til oss og sa at de var litt forsinket og kom ikke før 15:10 eller 15:15... så vi ventet litt mere. Det begynte å bli grenser for hvor mange ganger jeg, Camilla og min søster kunne si "De kommer snart" til Sebastian. Så kom den mannlige ansatte ut igjen, spesielt til oss, og fortalte at de var på lydsjekk på Straume Idrettspark og kom snart. Undres på hvorfor han kom til OSS. Var det tydelig at vi var...*kremt* Wig Wam fans? *kremt* hehe... Så, omsider, litt før 16:00, så dukket de brått opp... og magen min spendte seg som vanlig. Blæ. Men vi linet opp i kø, og gjorde oss klare.


Sebastian får autografer av Wig Wam.


Jeg lot Sebastian få signert sine ting først. Og da Åge spurte han hva hans navn var, så sa han ingenting med det første. Bare holdt opp begge pekefingrene sine, med et bredt mellomrom imellom.  Og så gjorde Åge det samme med sine fingre. Og så sier Sebastian at han heter Sebastian. Og dermed var samtalen igang... FULLSTENDIG på Bergensk. *kremt* Ja, jeg må egentlig si at Herr. Nilsen har blitt litt flinkere på Bergensken sin enn hva han var i Mars 2009... eiller itj. Uansett, så var det artig å høre på. Så, mens de andre i Wig Wam signerte for Sebastian, så var det min tur. Det første jeg gjorde, var å legge en cd med lilla cover, og en påklistret konvolutt ned på bordet, og så skjøv jeg den over til Herr. Nilsen. Han så på den. "Men hva er dette?" Han smilte opp til meg. "Å, det er ikkeno det" sa jeg. Haha, så klossete. Var litt nervevrak kan man si, men jeg syns jeg var i hvert fall LITT flink. Jeg husker han tok den opp til øret sitt, ristet på den og sa "Er det penger?". Det fikk meg igrunn til å smile litt. "Den skal jeg åpne når jeg kommer på rommet mitt etterpå" Jeg smilte og nikket. "Ja, ikke her" Jeg mente ikke å si det, men det bare hoppet ut allikevel. Endelig hadde jeg fått gi han gaven som jeg lenge har villet gi. Gaven jeg ikke fikk sjansen til å gi han i Fredrikstad, når jeg var der. Men nå har han fått den endelig.
  Så var det signering da. Han spurte meg om han skulle skrive Merry eller Merete. Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg skulle si, så jeg sa at det var det samme. Jeg er begge deler, selv om det ene er et kallenavn...eller hur? haha... Så fant jeg frem sølvpennen min, siden sølv er kult. Så signerte de hva jeg hadde av ting og tang... Plakaten som Caroline fant til meg, noen sånne greier fra Rockmerch... og cd-coveret.

    
Her signerer de for meg. Legg merke til plakaten min <3

Når alt var blitt signert, så ventet jeg med Sebastian, fordi han ville ta bilde med dem. Jeg, som var så VELDIG flink til å spørre om sånt... jada, men jeg skulle få det til. For han. "Dette tar jo en hel eeeeeevighet jo!" Sa Sebastian høyt, og fikk WIG WAM til å le. I hvert fall de tre som vi sto nærmest. Trond (Teeny), Øystein (Sporty) og Bernt (Flash). "Da sku du ha vært der i går, for DA tok det en hel evighet da!" Sa Trond til Sebastian. "Tålmodighet må man ha" sa Øystein så. Og vi ventet til alle de andre var ferdig å få signert ting og tang, før jeg klarte å spørre Mr. Holter om Sebastian kunne ta bilde med dem. "Jada, vi går utenfor her nå og tar bilder" Men jeg tok bilde av dem ved inngangen. Sebastian var kul sammen med ekte rockere. Hehe. Klart jeg er stolt tante som får han til å ville ha autograf og bilde med mine yndlingsrockere ^^

Jau, så fikk jeg somlet til meg noen knipsebilder med Wig Wam jeg også da, ved hjelp av Caroline. Tusen takk, nok en gang  Tror ikke jeg hadde helt turt å spørre selv. Men der sto jeg plutselig, mellom Åge og Trond. Dum plassering egentlig, for da blir de andre to litt alene, og det vil jeg ikke. Jeg var redd og nervøs, men det gikk bra. Første gang jeg får ta bilde med hele bandet faktisk. Og første gang jeg tar bilde med Sporty og Flash. Og jo... hadde ikke så flau følelse som jeg hadde første gang jeg tok bilde med Glam, for DET var flaut. Oi oi oi, så flaut det var! Men det var en annen konsert, en annen historie



Hanne, Eirin & Susan <3

Etter signeringen gikk vi på kinarestaurant og spiste mat. Ganske dumt egentlig, siden vi hadde kjøpt VIP billett til konserten, og hva fulgte med VIP-billetten? Jo, GRILLMAT! Orket jeg å spise noe etter kinamaten? Neida! haha! Men vi hadde det kjekt på kinarestauranten, Hanne, Caroline, Susan og meg. Etter det så gikk vi mot Idrettsparken. Vi møtte Birthe og Eirin. Og så fikk vi den kjipeste melding vi så absolutt ikke var forberedt på. Speilrefleks kameraer var ikke LOV å ha med inn! Meg og Caroline ante ikke hva vi skulle gjøre. Vaktene nektet å hjelpe oss, og sa det ikke var deres ansvar. Hva skulle vi gjøre? Kameraet mitt er liksom en av de aller største hobbyene mine. Jeg kan ikke se for meg et liv uten kamera. Allikevel endte vi opp med å gjøre noe som var splitte, pine galt. Vi gjemte det i en BUSK, under et tre, som vi bandt dem fast i, ca 50 meter bortenfor porten til idrettsparken. Trygt? Neeeeeeeeiiii!!! Fyyyy så utrygt det der kunne være! Området kom til å flyte over at fulle folk, og hvem vet hva de vil finne på, eller hvor de vil gå? Selv om vi tok ut batteri og minnekort, så hjelper ikke det noe særlig, så det var med svært dårlig mage at jeg gikk fra kameraet mitt der. Nå var jo nervene på plass fra før, siden dagen før faktisk. Men men...


Patrick Myerz i Killer Queen

Vi gikk inn på konsertområdet, fikk sjekket veskene våre, ble kroppsvisitert... og så ble vi fortalt av en som tydeligvis øvde på reklikkene sine, at med den blåe billetten vår så MÅTTE vi få mat med. Vi ruslet rundt. Og ruslet. Sjekket området. Observerte lydsjekken til tribute bandet, Killer Queen. Det var NICE! Så gikk vi bort til noen bord og satte oss sammen med Birthe, Eirin og Eirik, og noen av oss spiste litt grillmat...
  Så gikk vi foran scenen, og der hoppet og danset og tullet vi mens vi fortsatt så på Killer Queen som testet lyd og sånt. Vokalisten deres gikk jo utenfor scenen der som vi var og sang. Når det var ferdig, så hoppet og danset og tullet jeg litt mer, for jeg måtte holde meg i bevegelse for ikke å kjenne smertene så mye. Tiden gikk, vi lo... tiden gikk mer... vi lo enda mer... og så var klokken 20:00... Killer Queen kom på scenen og folk var gira. Det var helt rått. Rå allsangfaktor på hver eneste sang, og ikke så mye alkoholisme. Når de var ferdig, så var det mer venting mens vi hørte på Gruppesax og Aristocats som spilte på scenen utenfor. Men vi sto der vi sto, og "voktet" våre plasser ved scenen. Egentlig tåpelig, men sånn var det. Vi ønsket å stå foran og oppmuntre og være gale rockemennesker når WIG WAM skulle på scenen, så da måtte vi holde på plassene vår.
Klokken ble 22:00 etterhvert, og da kom Boney M på scenen. Stemningen var god blandt publikum nå. Det var bandet de fleste hadde ventet på, og nå hadde det kommet en del mer alkohol ombord også. Folk danset og var "LITT" ville bak oss, så vi fikk noen knuff og slag nå og da. Jeg hadde kanskje kost meg mer om jeg kunne teksten ordentlig, og om jeg ikke hadde så mye smerter. Hadde slitt stemmen litt under Killer Queen sin konsert, så var litt kraftløs under Boney M. Når jeg ikke kan teksten, så blir det ikke like gøy. Men jeg sang med på det jeg kunne. Kan jeg få si at de ikke var så VELDIG bra til å få med seg publikum? Jeg mener, Killer Queen var jo skikkelig bra der, og WIG WAM er skikkelig bra på å få med seg publikum. Men det var sikkert kjekt for de som likte Boney M. Jeg liker noe av Boney M, men syns faktisk det er finere å høre på det hjemme på cd osv, enn det var der. Og så liker jeg ikke den fyren som er med nå. Han som var før hadde bedre stemme. Jaja, sånn er det nå bare...



Når Boney M var ferdig, så visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Folk gikk ikke bort. De ble værende denne gangen, så jeg fikk ikke hoppet og danset og bevegd meg. Kroppen verket sykt. Jeg hater de smertene mine på sånne ting som dette. Men men, anyway... vi fikk beskjed om at Wig Wam kom om en halvtime, og scenen holdt på å bli fikset om til WIG WAM stil. Det tok litt tid, og folk stirret forventningsfullt. Folk var fulle og ropte på WIG WAM, selv om de ikke var fans. Folk sa at WIG WAM var et amatør band. Allikevel skulle de stå helt fremme med oss, bak oss og være en pine for oss som var fans.
 Wig Wam kom på scenen ca. 23:24, og det med et realt pang. Alle vaktene plasserte seg rett foran oss, så vi ikke så mye. Men selvsagt, vi vil vel ikke at vaktene skulle sprenge til himmels, vil vi vel? Og ikke mye senere, så sa det virkelig pang ifra pyro-pang-pang'er. Haha, det var et merkelig ord. Folk var fullstendig gale, og Glam Åge var flink, tilstede på scenen og hadde god kontakt med publikum. Dessverre var folk virkelig ville og gale, og hadde gått over toppen på alkoholbarometeret. Vi som sto fremme ble skvist inntil stålgjerdet, og personlig fikk jeg noen skikkelige trøkker mot ribbeina. Klarte ikke å puste gjennom store deler av konserten, og var nær ved å besvime flere ganger. Brystet verket på grunn av hyperventileringen min, og jeg var oppriktig redd noen ganger faktisk. Jeg turte ikke si ifra til vakter eller noen om at jeg slet. Jeg turte ikke å slippe ut tårene som presset så enormt på. Jeg turte ikke noe. Caroline, Hanne, Susan og Eirin  hadde det heller ikke noe særlig bra. Det kom masse vakter, politi og førstehjelp frem til oss. Caroline fikk en vannflaske, og jeg husker hvor inderlig lyst jeg hadde på en sånn vannflaske der og da. Jeg ville ha pusterom og muligheten til å nyte konserten ordentlig.


Flash sin bass-solo

Så konserten til WIG WAM var dessverre ikke så... underholdende, selv om WIG WAM var fantastiske på scenen. Det var ikke deres skyld at jeg ikke hadde det helt topp på konserten. Men det var allikevel kjekt å synge med på sangene, så godt jeg bare klarte. Så kom det en nydelig ballade som heter "From Here", og folk var litt roligere for en liten stund. Glam Åge gikk ned fra scenen og hilste på fansen og andre folk på første rad. Og så var han på vei opp igjen på scenen før han så i min retning... og så falt jeg brått i et sort hull... Et sort hull som gjorde meg både svimmel, varm, rørt, anspent, glad, sjokkert... det gav meg en god, varm følelse som jeg ALDRI, ALDRI kommer til å glemme. Og jeg tenkte med det samme "Jeg tror han likte gaven min litt". Kjekt det. Jeg HÅPER i hvert fall at han likte den.



Ikke lenge etterpå... så taklet vi ikke mer av den hyppige stangingen inn mot stålgjerdet, og vi forlot konserten på nestsiste låt. Vi følte at vi sviktet WIG WAM når vi gikk. Det var rene kaoset å komme seg gjennom folkemengden på vei ut. Gråten hang fast i halsen, og smerten satt som spyd i hele kroppen. Vi hentet kameraene vår... jeg gikk ned og hentet dem i busken, ved treet... og jeg LA fra meg plakaten som jeg hadde fått signert mens jeg skulle binde opp kameraene og få dem løs. Og når kameraene var løs, så gikk jeg...

Caroline og de gikk på bussen sin, og jeg lette etter Øygarden bussen. Jeg hørte noen fulle mennesker rope at Øygarden bussen hadde kjørt allerede. Merkelig, tenkte jeg, siden bussene ikke skulle kjøre før 01:30. Men i den tro at bussen hadde kjørt, så tok gikk jeg innpå en annen buss som gikk nesten helt hjem. Og der... like før bussen skulle til å kjøre... så oppdaget jeg en ting. Plakaten! Den jeg hadde bært med meg hele dagen, og prøvd så utrolig hardt å passe på under alle konsertene... den var borte! Og jeg visste NØYAKTIG hvor den var. Den lå nok igjen der jeg la den, mens jeg skulle hente kameraene. Som om ikke det var deprimerende nok å vite, så kom det en annen buss  utenfor litt før vi kjørte. Øygarden bussen. Det faktum at jeg visste at jeg hadde hatt tid til å gått ut og ned og hentet plakaten for så å gå innpå Øygarden bussen etterpå, det pinte meg enormt. Men bussen min kjørte, kaklende og full av fulle mennesker. Jeg ville gråte. Jeg lengtet etter ro og stillhet. En mulighet til å slappe av. Samtidig kjente jeg lukten som brakte meg tilbake til "det sorte hullet". Jeg husket det så godt. Hver bidige følelse. Det var som om det fortsatt hang igjen på meg. Men samtidig føltes det så uvirkelig... som om jeg bare hadde drømt det. Men minnet av det som skjedde fikk meg til å slappe litt av... helt til en mann satte seg ved siden av meg og begynte å prate med meg. Hjelp! Men etter noen få ord, og etter å ha kjørt noen meter, så følte jeg egentlig at hans energi var rolig. Han var litt eldre enn meg, og snakket med meg om de andre i bussen som var fulle og festegale. De stresser litt for mye, sa han. Det er kjekt å se at de har det gøy, men de stresser litt for mye syns jeg. Jeg var enig. Du er jo i den alderen du også, så han så. Jeg nikket. "Ja, men jeg er ikke som dem" Og det er sant...



Jau... for å ta slutten kort og brutalt... vi kjørte nesten hele veien hjem, før vi måtte snu på grunn av at det hadde vært en ulykke og veien var derfor stengt. Så vi måtte snu og kjøre nesten helt tilbake til Straume, for å kjøre gamleveien. Greit nok det, men jeg følte jeg måtte sende melding hjem til min stebror som passet hunden min, Laika, og si at jeg ble litt senere enn planlagt. Jeg fortalte grunnen. Fikk melding tilbake at jeg skulle si ifra når jeg var ved endestasjonen, så kunne han komme og hente meg. Det var snilt

Alt i alt, så hadde jeg en krevende, nervepirrende, smertefull, men også utrolig fantastisk, konge, råbra dag. Og jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av den, selv om deler av den var vond, nervepirrende, krevende osv... Jeg hadde et motto i meg hele dagen. Ord som drev meg videre, og hjalp meg å holde ut. Jeg ville ikke gi opp. Jeg er ikke en person som gir opp rett og slett. Jeg ville fortsette å prøve, og møte utfordringene, og jeg skulle ikke gi opp. Jeg skulle holde ut helt till the bitter end. Dessverre holdt jeg ikke ut til konserten var over, men jeg klarte å holde ut til WIG WAM kom, og nesten helt til de var ferdig.

Tusen takk for en fin dag Camilla (det lille jeg var med deg), Caroline, Hanne, Susan, Birthe, Eirin, Eirik... Kaja som ved min side sto mot slutten...

Stor takk til Killer Queen. It was a true pleasure!

Takk til Boney M. It was fun!

Og så desserten da, som smakte så utrolig goooodt OG vondt

FANTASTISK stor takk til WIG WAM!!! Takk for at dere valgte Sotra som en av deres turnesteder. Det er jeg evig takknemlig for, selv om det endte som det endte. Det var allikevel helt konge, helt rått! Helt fullstendig ROCK 'n' ROLL!!!! Jeg kommer aldri til å glemme denne konserten. Hverken det gode eller det vonde. Jeg er ekte Wig Wamaniac, på godt og på vondt. hehe... Men jeg er i hvert fall superglad for at dere tok turen til Bergen og Sotra. Det var på tide nå =)

Jeg sier det igjen... Jeg sendte en mail tidlig i februar og tryglet og ba om at Straume skulle hente inn Wig Wam og fortalte om Wig Wams suksess den siste tiden med platesalg og annet... og jeg sendte mailen til den samme mannen som er med å arrangere Sommerfest hvert år faktisk. Fikk som svar at det var ikke noe de hadde tenkt på, men så absolutt noe de ville vurdere sterkt!  Ca 1-2 uker senere sto det stort oppslag i avisen om at Boney M, Killer Queen og WIG WAM skulle komme til Sommerfest. Tilfeldig? Kanskje, men jeg er i hvert fall VELDIG glad for at det ble fikset at WIG WAM skulle komme.

Tusen takk!

Wig Wamania Forever!


Rock 'n' Rooooll!!!

PS: Se bilder flere bilder fra dagen på galleriet!



14/06-10 - Vallhall, Oslo

Tekst & Bilder: Merete S. Solsvik
NB: På denne rapporten står det om både WIG WAM & KISS sine opptredener i Vallhall!



Ja, så har ENDELIG tiden kommet til at jeg skal sette meg ned og tenke gjennom hele min tur til Oslo og skrive om den på best mulig måte. Kort og greit kan jeg si at det var en UTROLIG koselig tur med utrolig mange opplevelser. This is Rock - O - mania ^^




Lang eller kort historie? Hmm... tror jeg tar den lange jeg... siden den ER lang...til å være kort! haha! Etter dårlig søvn natt til mandag 14/06, med bare 2 timers urolig søvn, så sto jeg opp klokken 04:00, gjorde meg klar til å reise...og klokken 06:00 satt jeg på bussen på vei til flyplassen. Faktisk første gang jeg tar FLY for å komme til en konsert, men jeg er dessverre GANSKE så lei av tog nå etter hvert. Hehe...

På vei opp til flyplassen med bussen, så var jeg nervøs for om jeg kom til å rekke fly og annet viktig, ettersom det var rushtrafikk oppover Sandsli og i området der vi skulle, slik det pleier om morgenen og ettermiddagen. Men vi kom oss opp til flyplassen tilslutt, og jeg fant fort ut hvor gaten min var. Jeg ventet... og så gikk jeg på flyet etter en stund, og reiste mot øst ca klokken 09:15...med landing på Gardermoen 40 minutter senere. Og DER møtte jeg Tonje =D Weeee!! Vi hadde landet nesten samtidig. Vi kjøpte billetter til toget og hadde en latterfull, overtrøttisk, latterkrampisk og delvis skremmende tur inn til Oslo sentrum, hvor jeg nok lagde den klassiske "Merry-ønsker-velkommen-til..." videoen. Se den nedenfor:



video


Vi kjøpte oss mat...ikke noe BRA mat, men vi var sulten, og da tok vi det nærmeste. PØLSE! Og jeg kjøpte en Cola som jeg styggelig, styggelig angret på veldig fort. Etter at jeg begynte på diett, så tåler jeg rett og slett ikke Cola så godt som jeg gjorde før. Ganske bra egentlig, siden cola ikke er noe bra for kroppen.
Anyway... vi kjøpte 24 timers billett til T-Bane og diverse, tok bilde med Tigeren vår <3 og stakk innom BodyMap og Dragens Hule en liten kikketur, før turen gikk videre til hotellet... som vi tilslutt fant! Haha!


Bilde: Tonje Z.

Rommet var så som så, men en ting var sikkert, og det er at SENGEN var DEILIG!
Jeg var trøtt, så å legge seg ned på den var selvsagt HERLICH! Men jeg var overtrøtt, så det ble FORTSATT mye latter på oss.

Så... etter litt diskutering med toaletten, og med vasken som sprutet vann utenfor vaskefatet, så dro vi til T-banen igjen og tok den til Hasle... der kjøpte vi litt snacks før vi tok en buss til Valle, og derfra gikk vi til Vallhall. YAAAY!!! Må forresten få sagt at mennesker er veldig hjelpsomme og snille der borte. I hvert fall de som tilfeldigvis hjalp oss, uten at vi hadde spurt om hjelp. Takknemlig! JA!

Vi kom frem til Vallhall...og der forventet vi at det skulle være lang kø, og masse mennesker. Istedet var det bare noen få smurfer som campet foran portene. Vi joinet dem og spiste bolle, kjeks og skrev falskt navn på vannflasken min. Jeg gikk under navnet "!".









Vi satt der og campet fra 15:00 og utover, for å i hvert fall PRØVE å få en bra plass når portene ble åpnet. Jeg forventet jo ikke at man skulle klare å få noen bra plass ved scenen, men håpet er jo alltid tilstede. Senere kom det noen damer som vi snakka mye med, og var med, så og si. De gledet seg veldig til konserten, og hadde droppa et Vorspiel med KISS Army for å sikre seg bra plasser. Men de var skuffa over folkemengden, som ikke engang sang en eneste KISS sang mens de ventet. Jo, jeg er enig der. Det var LITE stemning, så vi sørga jo for en god del av den. De snakka jo også om Åge Sten Nilsen og WIG WAM. De syns at WIG WAM kledde seg tåpelig, men at de var et bra band, og sa faktisk at Åge Sten Nilsen var på høyde med Paul Stanley i stemmekraft og talent. OM de mente det, det vet jeg ikke, men det virka som om de gjorde det. De hadde sett han på Queen show og var skikkelig imponert.
Når de begynte å bli fullere og fullere der vi ventet utenfor, så glemte de forøvrig navnet hans helt fullstendig, og kalte han både Åge Aleksandersen og, det mest komiske, Åge Arne Samuelsen, og da kameraet til NRK kom, så ropte de ikke bare at de ville se KISS og PAUL STANLEY, men de ropte at de ville se STEN ÅGE xD Jau, den alkoholen! Den alkoholen! hehe =)

Så åpnet portene seg, og vi fikk alle grei beskjed om å gå fort istedet for å løpe. Så jeg gikk så fort jeg bare klarte, og vi endte opp med å få en fin plass på 3 rad... om enn så lenge det varte i hvert fall... Vi var glade, spendte, rørt over det hele... jeg var i hvert fall det. Det var STORT! Jeg hadde sett KISS før, i Bergen, men aldri med mitt favorittband som da er både hatet og elsket av mange, som oppvarmingsband!!! Hvor STORT er ikke DET??? I tillegg, så visste jeg at det var Åges store drøm, så derfor var dette virkelig rørende.

Det var en time til WIG WAM skulle på scenen, men det føltes igrunn ikke som så veldig lang tid. Sannsynligvis på grunn av spenningen. Og jeg husker at jeg tenkte, mens jeg så på de tragiske som sto foran meg og snakket nedlatende om WIG WAM, "Buer dere på WIG WAM i kveld, så skal dere JAMMEN FÅÅ!". Før WIG WAM kom på scenen, så var det ei dame og to hvitløksstinkende unge, høye menn som presset seg fremfor meg, og dyttet meg og Tonje et hakk lenger bak. Det var kjipt =/ Men sånn er det jo bare...
Klokken 19:30 tordnet det i hallen, og WIG WAM kom på scenen. Det var DA at hjertet banket et ekstra hakk, rockefoten satte igang, og adrenalinet PUMPET for fullt! Jeg hørte Glam Åge sin fantastiske stemme runge i hele salen mens han og resten av WIG WAM fremførte den råe låta, "Non Stop Rock 'n' Roll", og publikum var helt ville. Jeg sang høyt med, og de som hadde presset meg lenger bak snudde seg og så forskrekket på meg, tydelig overrasket over at jeg kunne tekstene. Jeg gav totalt blaffen i deres blikk, for INGEN skulle få ødelegge denne opplevelsen for meg. INGEN!




Jeg nøt konserten med WIG WAM så utrolig godt, hver eneste låt, og sang med på alle sangene. Det sies at lyden var dårlig, og kanskje var den det også, men jeg hørte i hvert fall MYE bedre (Faktisk!) denne gangen, enn hva jeg gjorde da WIG WAM var på Sotra den 5. Juni. Merkelig, siden de da fikk lydsjekk, mens de IKKE fikk lydsjekk i Vallhall. Savnet gitarriffene da, selvsagt, men hørte gitaren til Teeny Trond, bassen til Flash Bernt og trommene til Sporty Øystein også. Kan ikke beskrive følelsen jeg hadde da jeg hørte Glam Åges FANTASTISKE stemme runge i den store salen. Det var herlig! :D Og det var SVÆRT tydelig at han og de andre hadde det helt ubeskrivelig "kjekt" oppe på scenen også.




Det var en herlig, liten konsert med WIG WAM, og publikum var HELT med på hver eneste sang. Jeg ble litt sur da den ene personen foran meg buet litt, men det ble overdøvet av alle andres elleville applaus og jubel...håper jeg. Det var helt rå allsangfaktor på de mest kjente låtene, "Hard To Be a Rock 'n'Roller", "Do You Wanna Taste It" og selvfølgelig "In My Dreams" som var den magiske, UTROLIG rørende avslutningen. Jeg så han der oppe. Hans øyne glinset av glede, av ekstase, av gledestårer, og så sier han "Dreams MAY come true... It DID tonight!" eller noe lignende. Tårene svømmer over i mine egne øyne, mens jeg tar bilder OG filmer samtidig. (Hadde mobilen & et kamera jeg lånte av Tonje) Og jeg sang med og følte meg såååå utrolig stolt og rørt og UTROOOOLIG glad på deres vegner, og på hans vegner! Når han sang "In My Dreams" så var det liksom som om alle orda han sang virkelig var sanne og de var ektement, ektefølt... det var EKTE! Det har sikkert vært det før og, men det var så utrolig ekte og emosjonelt og helt VANNVITTIG RÅTT! Jeg hadde frysninger, jeg gråt nesten (tårene var i øynene) og jeg følte meg mer glad og stolt og rørt over et bands suksess og glede, enn jeg noengang har gjort før ved noen som helst annet band. WIG WAM FOREVER! haha! Hendte faktisk mot slutten av "In My Dreams" at de sluttet å spille instrumenter, og Glam Åge sluttet å synge for å høre publikum synge. Det var magisk det også... helt til jeg plutselig følte at jeg var eneste som sang VEEEELDIG HØYT! Da gav jeg meg NESTEN med en gang! Hahaha!

Wig Wam fremførte disse låtene:


* NON STOP ROCK'N ROLL
* DARE DEVIL HEAT
* DO YA WANNA TASTE IT
* WALLS COME DOWN
* HARD TO BE A ROCK'N ROLLER
* C'MON EVERYBODY
* IN MY DREAMS

Har faktisk en sprø tanke om at "Gonna Get You Someday" også var med, men den var ikke det...

TUSEN, TUSEN TAKK FOR ET HERLIG SHOW, WIG WAM! Dette var absolutt en herlig, minnerik, STOR, rørende, STERK opplevelse som jeg for alltid vil oppleve om igjen og om igjen i mine tanker, drømmer og mitt hjerte =)

You make my life ROCK =)<3



Åge Sten "Glam" Nilsen synger om drømmen som gikk i oppfyllelse...

Så var de ferdig, og vi gledet oss til at det skulle smelle løst med KISS på scenen. Spesielt Tonje var spendt, for ho hadde aldri vært på KISS konsert før, og visste ikke helt hva hun gikk til eller hvordan det ville bli. Jeg hadde sett de i Bergen, så jeg visste jo hva de hadde å by på. Men jeg gledet meg enormt allikevel, og trodde det ville bli en herlig opplevelse i sann ånde av ROCK 'n' ROLL! haha! Rockeånden! Så etter en stund med spennende venting, og knuffing og puffing og dytting, så kom KISS på scenen med varm ild, flammer, eksplosiver, fyrverkeri og "Modern Day Delilah". Det ble etterfulgt av flere knalle sanger, men noe lenge fikk jeg ikke stå der og nyte det, da ei (SORRY at jeg sier det. Kan ikke TRO at jeg kaller noen det, men jeg GJØR det, men sånn er det...) BITCH og hennes type begynte å slå meg hardt, dytte meg og presse meg for å velte meg vekk fra deres vei frem mot scenen. Jeg gav meg ikke uten kamp, for jeg var livredd. Jeg holdt flere ganger på å falle mot bakken da de slo meg, dyttet og presset, og jeg mistet balansen innimellom. Jeg hyperventilerte... jeg fikk skikkelige problemer, fikk panikk og holdt på å falle om på bakken rett og slett, samtidig som jeg ble SKIKKELIG fly Forb***A (SORRY igjen, dette er ord jeg vanligvis ikke bruker, men de må allikevel frem for å beskrive hendelsen) Det er mulig jeg overreagerer når jeg reagerer sånn, men en konsertopplevelse skal ikke være sånn, mener jeg. Man skal kunne stå trygt der man står, og man skal kunne beholde samme plassen hele tiden. Men folk er dessverre ikke sånn i dag, og jeg visste at jeg måtte ut. Jeg måtte bak. Jeg taklet det ikke lenger. Jeg måtte ha luft og pusterom. Klart, jeg hadde holdt meg sterk nok til å stå så nærme alle mannlige, og kvinnelige, som sto tett oppi meg i folkemengden helt siden vi kom inn, men når den bitchen og typen hennes kom som en bowlingkule over meg sånn, så taklet jeg ikke mer. Jeg fikk panikk, rett og slett. Vi flyttet oss lenger bak...og jeg falt faktisk underveis, lendt inntil andre tilskuere, og tårene presset skikkelig mens jeg prøvde å puste roligere. Så satte vi oss tilslutt helt bak på tribunen, og der fikk jeg endelig litt pusterom og vurderte å pensjonere meg som rocker etter 2010, og heller begynne med klassisk. Haha!



KISS var FANTASTISKE! Såklart sier journalister noe helt annet, men jeg nøt hvert eneste øyeblikk (bortsett fra bitchen og co)Jeg sang med, jeg klappet med og jeg nøt hvert eneste knall og pang og vidunderlige sang. Det VAR virkelig nyttårsaftenen, samt bursdagsfeiring og julefeiring og alle mulige slags ANDRE feiringer! Så folkens: Ikke kjøp noe til meg til bursdag eller jul i år, for jeg har alt feiret =D og det var FANTASTISK :D



Jeg satt der, på tribunen, med den følelsen av at denne dagen kommer jeg ALDRI til å oppleve igjen. Jeg kommer ALDRI til å oppleve noe lignende igjen liksom. Kanskje var det også den siste KISS konserten jeg fikk muligheten å gå på også. Hvem vet? De begynner jo å dra på årene, så hvem vet når de bestemmer seg for å gi seg? De har jo hatt mange avskjedsturneer, holdt jeg på å si xD haha... men kommer de noengang tilbake til Norge liksom... DET er spørsmålet!



Konserten var herlig, og jeg fikk mange av sangene jeg elsker med KISS, inkludert "Beth", som jeg helt fullstendig forelsket meg i Live. Kan ikke noen lære meg den på gitar? Jeg VIL!!!
Men altså... (jeg husker ikke alle sangene KISS fremførte, men kan nevne de jeg husker) KISS åpnet med "Modern Day Delilah" og fremførte ellers disse sangene:

Cold Gin
I Love It Loud
Let Me Go Rock 'n' Roll
Firehouse
Say Yeah
Deuce
Crazy Crazy Nights
Calling Dr. Love
Shock Me
I'm An Animal
100. 000 Years
I Love it Loud
Love Gun
Black Diamond
Detroit Rock City
Beth
Lick It Up
Shout It Out Loud
I Was Made For Loving You
God Gave Rock 'n' Roll To You

og avsluttet så med....

Rock 'n' Roll All Night (And Party Every Day)


Paul Stanley begynte faktisk på "Forever" også, og jeg ble SÅÅÅÅ lei meg når det var bare begynnelsen som kom, før han skiftet til en annen... Han lekte seg også litt med Led Zeppelins "A Whole Lotta Love"...faktisk. Hehe!
 

Var DU tilstede på konserten? Husker du noen sanger som KISS fremførte som IKKE står på listen, så let me know!

Det var en magisk dag, en magisk kveld. Det var WIG WAM! Det var KISS! Det var smell, det var pang, det var fyrverkeri og sang! Det var blod! Det var skrekk, og jeg hadde det skikkelig gøy, koselig, magisk, ubeskrivelig... HELT FANTASTISK!

TUSEN TAKK til ALLE som var med å gjøre denne opplevelsen helt utrolig sykt fantastisk og rååå! You all know who you are =)

IKKE takk til bitchen (sorry) og co... DE burde heller takke MEG for at jeg ikke slo DEM like hardt som de slo MEG!

Ahh...ja...okai...

Etter konserten, så gikk vi oss vill... I OSLO!!! på NATTA!!!! Hvem var redd og følte seg pysete og hjelpeløs og teit og nøffete da? JO, MEG!!!! STAKKARS Tonje! Uff, jeg var bare så redd, så jeg var sikkert veldig teit. Trodde jeg skulle dø av redsel, kvalme, smerter, angst og panikk jeg da... men vi fant frem tilslutt heldigvis... og DA var det jaggu deilig å legge seg i senga og bare...sovne! Jo, vi måtte sove ja, grytidlig opp dagen etter for å dra hjem skjønner du =) Så sånn e det =)

Nå stikker jeg!
Se bilder fra dagen på Galleriet, og se film fra dagen på Video.

- ML -

Nesbyen, Hallingmarken 02/07-10


Tekst & Bilder: Merete S. Solsvik

Delvis skrevet på togreisen fra Geilo til Bergen, og hjemme!


Ja, folk flest pleier å si at alle gode ting er tre. Men en ting jeg virkelig fikk bekreftet i går er at... alle gode ting er 10! For i går var jeg på min 10ende WIG WAM konsert/opptreden, og jeg kan love dere, med hånden på hjertet, at den opplevelsen var MYE, MYE MER enn bare god. Her er hele historien om mitt 10ende WIG WAM eventyr, som var et eventyr som fant sted i eventyrenes land med Hallingene på Hallingmarken 2010 i Nesbyen. This is NON STOP ROCK 'n' ROLL!!!




Istedet for å lure på hvor jeg skal begynne, så bare begynner jeg. Jeg kjøpte togbilletter, tur/retur, helt spontant og brått skulle jeg til Nesbyen med Eline for å se Wig Wam og feire bursdagen hennes. Jeg ville sørge for at ho fikk en kjempe fin feiring. I forgårs (Dagen før jeg skulle reise) så var jeg som vanlig nervevrak, og hodet tenkte ikke klart i det hele tatt. Jeg begynte ikke å pakke tingene jeg skulle ha med før klokken 01:00 om natta, og jeg skulle stå opp neste morgen klokken 06:30. Pga nerver og følelsen av at noe var glemt, så lukket jeg ikke mine øyne før klokken ble litt over 03:00. Jeg sov 3 og en halv time, og dro meg selv opp av senga. Konsentrerte meg sinnsykt om å ikke få hundehår på meg, siden Eline er allergisk. Jeg gjorde meg klar til å dra, tok reisepillen, tok bussen til byen, fikset bhen på et toalett (Den spratt opp! Irriterende!) før jeg gikk inn på toget. "Tilbake på toget" tenkte jeg og sukket oppgitt for meg selv. Jeg er og blir altfor rastløs til å ta tog og sitte i ro. Dessuten så har jeg pådratt meg noen skikkelige muskelknuter i rævva etter togturen til og fra Fredrikstad/Sarpsborg - Bergen. Jeg trøstet meg med at det bare ville være 4 timer, og så ville jeg være fremme.



Jeg gikk på toget, inn på den vognen jeg skulle på, og fant det setet som billetten min fortalte at jeg skulle sitte på...men der var et problem. Der satt det noen fra før. Helt typisk da at JEG tror at det er MEG som har gått inn i feil vogn, selv om billetten fortalte meg at det var riktig både på sete og vogn. Så...jeg sjekket jo en gang til, og det VAR riktig vogn. Selvsagt var jeg nervøs når jeg da måtte be dem om å flytte seg, på den mest høflige og vennlige måte jeg kunne klare. I tillegg var de japanere, så jeg måtte til med engelsken min. Heldigvis gikk det greit. Jeg satte meg ned, og snart var vi på vei. Jeg gledet meg, men var også nervøs. Nervøs for om Eline ikke ville like meg in real life, slik ho gjør i det virtuelle liv på nett... Nervøs for om hvordan konserten ville bli... Om det ville bli pressing og slåing og diverse. Jeg var nervøs for hvordan signeringen ville bli. Om de ville synes at jeg var teit og diverse. Nervøs for at min redsel og mine nerver ville ødelegge alt og få meg til å virke mer dum og teit, enn sånn jeg egentlig er. Og jeg var nervøs for om eventuelle kjentfolk ville tenke dumme tanker om meg. Så dere skjønner, det var mye angstfremkallende nerver som herjet min kropp fra dagen før jeg skulle reise, og magen var som vanlig helt på bærtur. Så kom jeg frem...omsider, og jeg trodde jeg skulle dø av rastløshet. Jeg måtte løpe. Jeg måtte hoppe. Hilste på Eline og gav ho en klem. Følte at jeg slo henne i haken med albuen stakkars.

Og så satte vi oss i bilen og kjørte. Vi spiste litt av en is på statoil... Så kjørte vi hjem til Eline med GLAMunition spillende på cd-spilleren, og jeg klarer jo IKKE å holde kjeft eller sitte stille da. Så jeg kjempet hardt mot å synge og danse. Dessverre tapte jeg. Men vi danset og sang begge to, så da gikk det bra. Jeg var ikke alene. Så kom vi frem. Jeg fikk omvisning i det fine huset, ble mektig imponert av alle de fine maleriene som moren til Eline hadde malt, en grandis ble satt i ovnen, og vi satte oss ut i hagen på en liten terrasse med marsmallowpeis med hver vår gitar, og der satt vi og jammet litt, før pizzaen ble ferdig. Vi spiste mens vi spilte, før jeg ikke klarte å sitte lenger, og løp rundt i hagen som en gal, til Elines elleville latter. Kjekt! Helt til jeg også rullet meg bortover gresset slik man alltid gjorde som liten. Og guess what happened? Jeg fikk utslett med kløe og svie oppover armene mine. Forhåpentligvis ville det gå over før kvelden. Vi fant dart tavle med piler, kastet pilene omtrent alle andre steder enn på tavlen, måtte lete etter piler i skogen med brenn...brennenesler...hørte Wig Wam musikk, gjorde oss klar og så kjørte vi. Vi var fremme en stund senere, parkerte bilen, kjøpte billett og ruslet så rundt på området. Jeg siklet over en ulvejakke som jeg helt forelska meg i og angret på at jeg ikke hadde tatt ut så møye med peng.




Jeg kjøpte gave til Eline, kjøpte en hatt til meg selv, som jeg ville prøve å få signert, om jeg turte. Hadde lyst å få dem til å signere skoene mine, men det turte jeg ikke. Men jeg gav ideen videre til Eline, som gjorde det. Haha. Men nå hoppa jeg av sporet her. Altså, ikke togsporet, men...ja, så gikk vi bort til benkene, hilste på Eirin og Bjørn før vi gikk for å kjøpe drikke og mat, og der hilste jeg på Anita, før vi så gikk tilbake og jeg hilste på Birthe. Og så gikk vi bort til scenen, stilte oss opp på første rad og så på noe veldig skummelt og nervepirrende, som foregikk 63 meter opp i lufta. Ei dame som het Sandy balanserte der oppe. Hadde jeg aldri turt med min høydeskrekk. Jaja. Etterpå så kjørte de motorsykkel på line, noe som virkelig stjal pusten min fullstendig. Og så...så begynte konserten! Og ifra første stund, så pumpet adrenalinet i kroppen min. De pekte på meg, og på mange andre. De smilte til meg, og til andre...og jeg aner faktisk ikke hvordan eller hvorfor, men jeg...ja, jeg gjorde noe mot Teeny som jeg aldri i mitt liv trodde jeg noengang kom til å gjøre mot noen. Heldigvis så gjorde han det tilbake også, med DET fliret, så jeg følte meg mye bedre. Haha.



Ellers så var jeg...tja...helt vill kan tenkes? Wig Wams musikk er jo bare helt rå live liksom, og da er det veldig vanskelig å blokkere for alt som så gjerne vil ut og rocke. Jeg tok bilder, og jeg sang med på HVER ENESTE sang. Til og med på soloene! Teenys gitarsolo er forresten helt utrolig rå og mektig, noe jeg visste fra før, men jeg ville bare si det. *sikle* Generelt sett så er musikken de spiller veldig rå og mektig. It really touches me deep within my heart and soul! Og sånn er det med musikk. Det er ren terapi. Hmm, ja...
   Et sted midt inni konserten, så kom den herlige schlägeren, "Do You Wanna Taste It". Mulig hodet mitt bare er overbelastet eller tuller med meg, men rett før han begynte å synge, så pekte han på meg og sendte meg DET blikket liksom. Haha. Lurer på om han har lest om at jeg ville synge den sangen på scenen med Wig Wam i Kulås, men jeg regner med at det nok bare var tilfeldig. That's Rock 'n' Roll you know. Uansett så nøt jeg hele konserten enormt. Jeg følte meg virkelig fri når jeg sto der. Fri for absolutt ALLE problemer, og dere ANER ikke hvordan det føltes! Det var noenlunde samme følelsen som jeg hadde under en minikonsert på Straume i 2006, bare MYE bedre. Mye sterkere. Like if me, myself & I were a rockstar. Like if me, myself & I were on the top of the world, throwing myself out from a cliff and then spreading my wings, flying! Følelsen er helt umulig å beskrive, men om du så meg der i går, under konserten og sånt, så tviler jeg sterkt på at DU hadde trodd på at jeg faktisk har store problemer med meg selv within. Ja, og mot slutten av konserten, så...så fikk jeg nok en gang en flau opplevelse som nok ikke blir min siste.  

Stemmen min var temmelig slitt nå, og brystet var også kjørt. Huden min kokte. Og så begynner de på "In My Dreams"...og de kommer til det øyeblikket hvor de omtrent ikke spiller, og Glam Åge rekker mikrofonen ut mot publikum for å få dem til å synge. Jeg sang jo selvsagt like høyt og like sterkt som jeg hadde sunget gjennom hele konserten, og så skjedde det. Stemmen sprakk! Og...gikk over til å bli noe mellom ei jodledame og en ballong som luften gikk ut av. Og ALLE hørte det! Including my heroes on stage!  Seriøst, hvor FLAUT er ikke DET? Mhm,det kan trygt sies at det var VELDIG flaut og jeg gjemte meg under hatten min, mens jeg hører og ser latter, fra scenen og i publikum. En mann sa at det var helt gennialt, mens jeg bare ønsket og bli bitteliten og forsvinne. Men så så jeg opp på scenen hvor Teeny Trond sto, og det virka litt som om han oppmuntret meg til å synge videre. So I did...og med et bedre, mer stabilt resultat. Flause = over, og jeg var på topp igjen. Sukk. Konserten var over, og vi skulle til signeringen. Først kjente jeg at mitt bryst banket av smerte, og at jeg rett og slett ikke fikk puste ordentlig. Det var som om jeg hadde en svær pose med et lite pustehull i. Og pustehullet var tett. Jeg strøk meg over brystet og prøvde å puste rolig, men det hjalp ikke. Shit, tenkte jeg. Jeg vil ikke få angstproblemer nå liksom. Men Eline hjalp meg.



Ho fikk meg til å snakke om noe, og noen barn kom og snakket med oss mens vi sto i køen, og de var koselig. De syns vi var så kule under konserten, og de nektet å tro på at jeg var så gammel som jeg er. Hehe. Flott det. De trodde jeg var 17. Vel, man er vel kanskje ikke eldre enn man føler seg... Som regel føler jeg meg som om jeg var 40-50 år, så det er godt at noen tror man er 17 innimellom. Hvis det å digge musikk, og vise det for andre, vil si det samme som å være 17, så er jeg kanskje det også :) Vi hadde det morro i køen, og jeg hadde selvtillit, noe jeg sjelden har. Og det føltes deilig! Jeg sang Michael Jackson og tok en liten MJ move før vi snakket litt dialekter...og så forsvant ungene inn for å få signering. Jeg ble nervøs igjen, men gikk sammen med Eline når det var vår tur. Jeg fikk videokamera hennes plassert i hendene, og filmet når ho var med Glam Åge. Og så var det brått min tur, og jeg var nervøs. Men så smilte han mot meg. "Merryyyy!" sa han mens han reiste seg og åpnet sine armer og inviterte til en klem. Jeg smilte, sannsynligvis, og klemte han. "Stilig hatt" sa han så, og jeg benyttet meg av sjansen. "Ja, og DEN skal du få lov til å signere for meg". For en uhøflig ting å si. Jeg skammet meg VELDIG over det, for jeg er ALDRI en som bare sier "GJØR DET!", men heller en som sier "Kan du gjøre det?" eller "Vil du gjøre det?". Jaja...
    Han sa noe, men jeg husker ikke hva, men så gav jeg han sølvpennen min, da jeg så at han hadde en svart en. "Jeg har sånn sølv jeg" Han tok imot den. "Ja, klart, du vil jo ha sølv du" sa han, eller noe lignende. Jeg vet ikke. "Ja, jeg må alltid ha sølv. Tøft det" sa jeg, eller noe lignende. Dum jeg. Haha. Og så signerte han hatten min, før han fikk signere dvd coverene mine og et cdcover. Og så...og så våget jeg meg til å spørre om et bilde, noe som virket lekende lett etter den klemmen, og det var klart at jeg skulle få bilde. Jeg fikk en vakt til å ta det, og måtte veilede han i å bruke kameraet mitt mens jeg sto med Glam Åge. Bildet ble etter hvert tatt, og jeg takket...tror jeg. Jeg burde i hvertfall gjort det. Dessverre glemte jeg å hilse til han fra en hel haug med mennesker, noe jeg kom på etterpå. Jeg gikk forbi Flash Bernt og Sporty Øystein og smilte til dem, før jeg kommer til Teeny Trond. Han sa hei, tror jeg, og da var boblen igang. Jeg sa at jeg skulle hilse til han fra Hanne, som hadde gitt en kopp før, og han sa at det var jo koselig. "Hvordan går det med deg da?" spurte han så med et smil. "Jo, bra. Det går bra" og jeg smiler forsiktig. "Det går i hvert fall skikkelig bra NÅ!" Han smiler. "Jammen, DET er bra. Det er sånn det skal være!" Og jeg spurte om jeg kunne få ta bilde med han. Han sa noe om bilde, og jeg sa noe om at jeg ville ha bilde med han, og med Flash og med Sporty. Det skulle fikses sa han. Så gikk meg og Eline på utsiden og venta.

Vi venta, og jeg snakka litt med Bjørn, før vi venta litt til. Ei dame sa at for å ta bilde med dem, så måtte vi stille oss i kø igjen, så vi gjorde det, selv om det føltes feil. Men vi kom ikke inn, siden porten ble stengt for oss. For vi hadde allerede vært igjennom. Så vi ruslet tilbake til andre siden og ventet der. Og så begynte vi plutselig, sånn helt utav det blå, å synge "Vill du værra med mæ hjæm, i natt. Ska vi sov i samme sæng, i natt. Æ kainn gi dæ aillt du træng, i natt, hvis du tør", og Teeny lo...og jeg ble flau igjen, men det var også gøy. Og så, når alle hadde vært igjennom, og Birthe og de gikk inn for å ta bilder med dem, så gjorde vi det også. Jeg fikk ta bilde med Flash, og det var gøy. Og så tok meg og Eline bilde, eller bilder, med Teeny og Glam. Ikke samtidig da. Teeny fikk meg bare til å le. Haha. "Ja, det e flott det. Sånn så ongdommæn lika. Hja..." Haha, det var så gøy, og vi lo. Og så med Glam etterpå, og vi spøkte littebittegrann med grimaser og diverse, før jenta jeg spurte om å ta bildene tok bilde av seg selv. Og så tok jeg bilder av ho. Haha. Så holdt jeg underlig nok Glam Åge på armen og takket han for en veldig fin kveld, og han takket tilbake før vi gikk derfra. Vi fant bilen og dro hjem til Eline. Og nå er jeg fremme i Bergen, så da må jeg ha skrivepause, for jeg skal endelig gå av toget. Yay! .....




...... Sånn... Altså, vi kjørte hjem til Eline, og på veien så vi en  merkelig, men kul blomsterbed-pyntegjenstand, og opplevde også at bilen ble bombardert av en millionervis av SCHVÆRE ekle fluer. YUK! Det var ekkelt. Men men...
  Vi kom hjem til Eline... jeg lagde meg 2 knekkebrød, jeg viste bildene mine til Eline og vi så på Wig Wam Live in Japan en liten stund, før vi gikk å la oss. Måtte tidlig opp dagen etter, som da var idag, fordi jeg måtte hjem med toget. Og her er jeg, og jeg smiler og ler i ett sett ved tanken på de morsomme øyeblikkene fra i går, og kjenner fortsatt de gode følelsene som jeg følte under konserten. Det er virkelig ubeskrivelig. Det er det jo alltid, omtrent, men... Om jeg skulle prøve å beskrive det som hendte med meg i går, så ville jeg sagt... forestill deg en person...og et fjell på størrelse med f. eks Mount Everest... og forestill deg så at den lille personen BÆRER det fjellet på ryggen. Så ser du for deg at det fjellet som personen har måttet bære, forsvant! Kan du tenke deg hvordan det kan føles? Selvsagt er ikke dette eksempelet mulig å gjennomføre i det hele tatt, men still... Det var det beste jeg kunne komme på for å prøve å beskrive gårsdagens konsert og hendelser.

Konserten var, som dere skjønner, terapi for min kropp og sjel, og herlig medisin, herlig ROCK! Herre Lotusblomst, som jeg bare DIGGER WIG WAM LIVE!!!!!  It's WÜNDERBAR!!!

Wig Wam spilte disse låtene på konserten:

- Non Stop Rock 'n' Roll
- Daredevil Heat
- Do Ya Wanna Taste It
- Gonna Get You Someday
- Walls Come Down
- I Turn To You
- Flash Solo, og mener å huske at det var noe Sporty solo også. (Meg og Eline var litt "blown away" på dette tidspunkt)
- Rocket Through My Heart
- Teeny's herlige solo
- Still I'm Burning
- From Here <3
- Hard To Be A Rock 'n' Roller
- Out of Time
- C'Mon Everybody

...før de avsluttet helt fantastisk (Med unntak av flausen min) med IN MY DREAMS!

Og med det takker jeg for meg for i kveld. Jeg takker alle som var tilstede på denne dagen, både i fysisk form og heart & mind & all... og jeg takker WIG WAM for den beste medisinen jeg har fått på flere år. Jeg takker Eline gojenta mi, og moren hennes, for en fin, koselig dag, og spesielt for lånet av verdens beste seng (I forhold til min)... Håper vi snart sees igjen!

Mange gode Merryklemmer fra...øhm...Merry ^^
God natt! Og Tusen takk!




09/07-10 - Tysnes, Tysnesfest




Jepp, vel... som dere kanskje har fått med dere nå, så var jeg tilstede under Tysnesfest 2010 når Wig Wam hadde konsert. Men jeg var ikke på konserten. Det er vel da dere spør hvorfor ikke, og hva i alle dager jeg gjorde der hvis ikke? Saken er at jeg jobbet i baren. Jeg meldte meg som frivillig, av flere grunner.

 

En grunn: Jeg ville være publikum under Wig Wams konsert, men orket ikke å stå blandt publikum under konserten pga the usual shit.

 

En annen grunn: Jeg trenger virkelig å prøve å være sosial og jobbe sammen med mennesker, og siden jeg ønsket å få med meg Wig Wams herlige musikk LIVE... igjen, så så jeg dette som en fin mulighet til å få nye erfaringer og samtidig jobbe med frykten min... OG samtidig få med meg konserten, eller i hvertfall høre musikken uten å få panikk og angst i folkemengden. Believe me! Jeg er ikke sinnsyk eller gal om dere trodde det.... eller tror det... men jeg vet at det kan virke sånn iblandt... 

 

Så... anyway... jeg meldte meg som frivillig, og visste ikke hva jeg ville få som jobb før den 29. Juni, og hadde litt tid å forberede meg på.Her er min fortelling om hvordan hele opplevelsen var. Dette er skrevet på vei til Tysnes, under oppholdet på Tysnes og på vei hjem fra Tysnes. Enjoy!

 

 

"Sitter på busstoppet og venter, og tenker på hva som skal komme. Vil det gå bra? Vil jeg være trygg? Vil jeg klare å sette opp teltet alene? Det er så mye jeg tenker på, og så mye jeg er redd for at skal skje. Hvordan kommer jeg meg frem? Hva om folk ser på meg med sine vanlige, stygge blikk når jeg kommer der med den store sekken på ryggen? Hva om noen misliker meg? Og hva om jeg jobber dårlig? Hva om jeg svikter? Eller hva om jeg skulle stivne? Og ikke tørre å være med de jeg skal jobbe med? Ja, jeg er redd. Dette er nytt. Dette er skummelt. Jeg er vettskremt. Men en stemme inni meg sier at jeg bare skal hoppe i det med strak arm og rett rygg... og det er hva jeg skal gjøre. Prøve i hvertfall så godt jeg kan, og huske å tenke positivt, så vil dagen forhåpentligvis bli positiv også. Jaja, nå kommer bussen. Skriver mer senere...

 

Jepp, nå sitter jeg på Osøyro og venter på neste buss. Bussen til Halhjem. Jeg har kommet meg langt i hvert fall, og da klarer jeg nok resten også. Får håpe at lykken er med meg når jeg kommer frem til Tysnes også. Det er sol og varmt, men litt kald vind. Stort sett helt greit vær. Jeg både gleder og gruer meg til i kveld, men det går nok bra. Jeg er uansett for stygg til at noen får lyst til å overfalle meg, men folk er jo gale så hva vet jeg? Jaja, nå er det visst allerede noen få minutter til bussen går. Tiden går sannelig fort merker jeg.Har visst snart vært her i over en halvttime alt. Håper at jeg får satt opp telt og alt sånt før jeg må begynne å jobbe. Og jeg håper at jeg klarer å sette det opp også, uten hjelp. Og at ingen kommer til å stå og glane på meg sånn at jeg blir stresset og nervøs. Jaja, nå tar jeg skrivepause igjen. Skrives!

 

 Mørke skyer som snek seg med på fergen...

 

 

Fergen kommer...

 

Jepp jepp, nå har jeg våget meg inn på fergen til Våge. Hehe. Og gjett tre ganger hvem som plutselig dukka opp litt bak meg i kafé køen? Jo, Wig Wam og crew. Sprøtt! De sitter nå litt lenger foran meg, og man kan lett finne frem til dem ved hjelp av de knalle latterbrølene deres. Men jeg sitter bare her jeg. Er jo vettskremt jo. Uansett vil jeg ikke forstyrre dem heller. De har sikkert nok å tenke på. Tror at Trond så meg, men men. Jeg tør ikke å gå bort til dem uansett. Hører dem vel i kveld anyway. Men litt artig er det jo selvsagt. Kjekke mennesker!

 

 

 Helt random sted jeg følte jeg måtte avbilde, på vei til Campingplassen/konsertarenaen...
Skjønner egentlig ikke hvorfor, for det var ikke så spesielt egentlig...

 

 

Nå har jeg endelig kommet frem og har fått satt opp teltet. Sitter nå og venter på at jobben skal begynne, mens jeg hører på at Wig Wam tester lyden. Herlig! Fikk hjelp av ei snill jente med å få opp teltet, noe jeg er veldig glad for, for hvis ikke ho hadde hjulpet meg så hadde jeg fortsatt sittet der og strevd. Ja, anyway... sitter og ser ned på arenaen... og teltet hvor jeg skal jobbe i. Ser ut som om jeg får en kjekk kveld, og stedet hvor jeg har satt opp teltet skal visstnok være det tryggeste og mest rolige stedet på plassen. Så jeg er glad :-) Wig Wam har lydsjekk, og det er temmelig artig å høre på, samtidig som adrenalinet pumper litt i brystet når jeg hører musikken. Kjekt! Håper bare at alt funker til kvelden også... og at jeg finner en do, for jeg er jo selvfølgelig sykt pissetrengt... som vanlig... Jau Jau... skrives!

 

 


Teltet mitt... når det var ferdig oppslått...

 

Jau...jeg gikk til Esso... lette trill pill rundt etter en do, og måtte le litt når jeg så fant en. Holdt på å miste mobilen da jeg glemte den igjen på do. Heldig for meg at den vennlige damen som var der etter meg kom ut til meg med den etterpå, for jeg hadde ikke merka at den var borte. Jaja, jeg kjøpte litt usunn, ekkel mat (som jeg senere ville angre på;) og en deilig flaske vann før jeg gikk tilbake til camping og konsertstedet. Wig Wam holdt fortsatt på med lydsjekk og det var VELDIG artig å høre på. Da jeg kom tilbake fikk jeg hvitt bånd på håndleddet mitt, og fikk gå forbi vakten og inn på konsertområdet, og klokken var ikke fem engang. DET må jeg si at føltes litt merkelig. Sa jeg skulle jobbe i baren, og da fikk jeg komme forbi.

 

 Utsikten min mens jeg ventet på å finne en do på Esso, og ventet på at tiden skulle nærme seg work-time...

 

   Og der, nede i bakken, møtte jeg Ed Hardy... eller i hvert fall en utrolig ålreit fyr som gikk veldig kledd i Ed Hardy klær.  Rock n roll! Klart ble jeg nervøs når jeg så han komme, for jeg er jo... øhm... en fan... jeg var også alene... og jeg var inne på et område som jeg ikke skulle være på, om jeg skulle på konserten. Hva måtte vel han tenke? Dessuten så blir jeg nervøs når jeg møter folk som kjenner meg igjen. Jeg blir nervøs av folk uansett. Haha. Allikevel hilste han på meg... spurte hvordan det gikk... gav meg en klem... og spøkte med at det var lenge siden sist, før vi flirte litt. For det er jo omvendt. Bare ei uke siden sist. Så forsvant han videre oppover bakken som jeg hadde kommet ned, og jeg gikk inn i barteltet og meldte meg til tjeneste.  Sånn var det. Og jeg begynte med å få på meg en t-skjorte, prøve å følge med på hva kvinnen som informerte sa til oss, hjalp til med å "åpne" teltet, tok all forskjellig drikke i et badekar av is, før klokken slo seks og folk slapp inn. Og da begynte jobben... and I was GOOD at it =) Helle cola oppi glass, Cola zero, Sprite zero, Orangina, cider, Shaker, tappe øl fra ølkrana, noe jeg med det første jeg begynte var et naturtalent på. Jada, så har jeg fått opplæring idet fra livets skole. Sånn er det. Musikk ble spilt utenfor teltet, og jeg husker at jeg følte en merkelig lettelse når Donkeyboy begynte å spille. Nettopp fordi ALT som ble spilt før dem hørtes ut som ubehagelig rot og kaos i mitt hode, og det gjorde meg direkte dårlig. Så Donkeyboy (som jeg egentlig HATER musikken til) snudde situasjonen, merkelig nok, og jeg danset faktisk pittelitt til musikken. Og DET er ikke ofte jeg gjør. Haha. Men det er kvalitet ved musikken deres da, selv om den går meg på nervene. De er gode, og de har mange fans. Det begynte å regne merket jeg? for alle kom plutselig inn i barteltet og søkte ly for regn og vind. Under Donkeyboy konserten, så gikk de ut alle sammen, for så å komme inn igjen etter konserten? og de gikk ikke ut igjen når Wig Wam skulle på. Klart jeg ble litt arg da, når utsikten ikke var så kjempegod, men jeg så scenen og jeg hørte musikken, så jeg var fornøyd. Og da det faktisk ble allsang inni barteltet til AC/DC, når Wig Wam fremførte AC/DC, så var det gøy. I tillegg, så var det mange av oss bartendere som danset til musikken når Wig Wam spilte, og det var kjekt. Da følte jeg ikke at jeg var den eneste som digga musikken liksom. Men været var tydeligvis veldig ille der ute, noe vi her inne ikke merket noe til. Men vi så at det regnet elefanter der ute, og at det blåste sterkt. Så sånn e det. Ellers så var det nervepirrende å ha en mann til sjef, og da i tillegg en mann som minnet meg mye om en annen mann som jeg ikke liker så godt, men det gikk bra og jeg var fokusert på jobben jeg gjorde og klarte den bra.  Husker forresten at jeg hørte Bless The Night i løpet av kvelden, noe som gjorde meg sykt glad.

 

Arbeidsplassen...





Sånn t-skjorte har jeg fått =) Forresten kan man se litt av meg i gjenskinn på øltappekrana :P

 

Sitter nå i sjøkanten ved fergekaien. Fergen har ikke begynt å gå ennå, så jeg venter. Klokken er 06:58. Har sittet her en stund nå og følt at denne bygda er ei spøkelsesbygd pga stillheten og de utraffikerte veiene og tomme gatene. Den deilige sjølukten omfavner nesen min... og gjør meg glad, selv om jeg har hatt en søvnløs natt. Hele greia har uansett vært skikkelig artig. Tenk at JEG har klart å få til DETTE? Jeg er stolt, selv om jeg kunne vært bedre på noen punkter. Spesielt på camping-punktet, selv om jeg ikke aner hva jeg kunne gjort annerledes.  Jeg er gjennomvåt og fryser og lurer på når fergene begynner å gå. I tillegg så er jeg sulten og har vondt etter i går, så i bunn og grunn, så kjenner jeg at JEG lever  :-D  og det er jo sikkert fantastisk! Jau Jau, vi skrives!

 

 

 





Kaien på Våge...

Farvel Wig Wam, og god tur til Fagernes. Håper været er mye bedre der enn det er her. Forvirret? Jo... dere skjønner... fergen kom...og det gjorde også Wig Wam... Jeg måtte stå der og vente på å få gå ombord i fergen, men turte så klart ikke å gå på fergen når jeg kunne, fordi deres bil sto mellom meg og fergen som en blokkering. Tilslutt gikk jeg ut i bilveien for å komme meg innpå ferga. Går det an, tenkte jeg selvfølgelig. Så skulle man altså dele ferge med dem på tilbakeveien også. Kjekt... for de ler så mye, og det smitter veldig og lokker smilet frem, og man glemmer liksom litt at man fryser og er veldig trøtt og sliten. Denne gangen satt de rett bak meg nesten, der som jeg satt på veien bort til Tysnes... så jeg hadde store problemer med å spise go morgen yoghurten min. Jeg hater at jeg skal være sånn. Stivne... bli til is... være redd... og føle at jeg må unnskylde for at jeg er tilstede. Jeg hater det. Hvordan skal jeg egentlig klare å leve et ordentlig liv om jeg må fortsette å slite med dette? For jeg vil jo ikke slite med det. Problemene mine. Det er jo derfor jeg valgte å komme til Tysnes i går. For å prøve å jobbe sammen med mennesker... Og samtidig oppleve Wig Wam, bare bortenfor folkemengden. Fant ut at jeg er god på øltapping og alt annet som barjobben inneholdt. Men å være sosial med andre som jeg ikke er trygg på, det sliter jeg med, og redselen og angsten biter seg godt fast. Dumme meg :-( det er i sånne stunder at jeg hater meg selv. Så enormt også. Jaja... Det var uansett hyggelig. Vi skrives. Bussen kommer...Jeg vil HJEM og varme meg!

 

 

Ja, så kom jeg endelig hjem da, etter en gåtur, en fergetur, og 5 bussturer. Og deilig var det å finne ut at jo nærmere hjem jeg kom, jo mer sol og varme var det, men det var det helt sikkert overalt ellers også. Men tanken er jo god. Hjemme er der sola skinner og varmen tar imot deg med gode klemmer. Vel, jeg BLE faktisk tatt imot med hyling og skriking, og vilt kappløp av 3 personer som kappløp om å komme først til meg for å klemme meg. Det varmer mitt hjerte å få sånn velkomst, for klart betyr det jo at jeg betyr noe for dem. I det minste betyr jeg noe for noen, og de betyr også mye for meg. Jeg har akkurat lagt fra meg den tunge monstersekken, og ligger nå og tar meg en liten pust i bakken mens sola skinner på meg og gir meg varme. Deilig! Reflekterer over hvordan det har vært å reise på telttur alene på Tysnes, jobbe i baren under en Wig Wam konsert, Donkeyboy konsert, og diverse andre lokale folk, tror jeg. Og... jeg vet ikke om jeg hadde gjort det samme igjen, for å være ærlig. Ikke når jeg ikke klarer å sove pga angst og redsel for om noen skal komme og ta meg mens jeg sover. Men hvem vet? Utenom det, så var det hele en utrolig kjekk, lærerik, givende opplevelse, og jeg angrer egentlig ikke på at jeg gjorde det. Nå har jeg opplevd det også liksom. 

 

Men neste gang kommer jeg i campingbil!"

 

 

 Hjemme at last :D Sliten! haha!

 

 

 

ML

 

 

31/07-10 - Flekkefjord, Laksefestivalen


Tekst & Bilder: Merete S. Solsvik


Før jeg begynner å skrive om min 12vte Wig Wam opplevelse og turen til Flekkefjord, som var skikkelig NICE by the way... så vil jeg bare nevne noen få ting...


1. Jeg hater FaceBook chatten, og egentlig også hele FaceBook og alle andre nettsamfunn. De er totalt unødvendige, og folk er sjelden seg selv på sånne samfunn...men jeg besøker det allikevel for å holde meg oppdatert. Patetisk!

2. Det er ikke ALLTID så kjekt å være perfeksjonist. Man vil alltid ha alt perfekt, beint, velsmakende osv. Alt må se bra ut, og når man ikke får det man lager sånn man VIL ha det (Gjelder alt fra mat photoshop, you name it), så blir man frustrert og sint, føler seg mislykket og alt mulig sånt. I hvert fall gjør jeg det, så noen ganger hater jeg virkelig meg selv...fordi jeg er perfeksjonist...blant andre grunner.

3. Jeg vet om sinnsykt mange steder som jeg vil reise til!!!!

Hmm... det var det jeg husket for nå. Da går jeg over til highway to hell...øhm...nei....til Flekkefjord ;-) Mitt 12vte Wig Wam eventyr...eller hva jeg pleier å kalle det) skulle denne gangen finne sted i den lille, vakre sørlandsbyen Flekkefjord under årets laksefestival. Siden jeg hadde fått mail om at det ikke var lov å ta bilder, så hadde jeg tragisk nok bare tatt med det lille Canon PowerShot kameraet mitt, som uansett burde testes ut på konsert. (Tok det med i tilfelle man fikk ha med kamera allikevel) Det viste seg siden å være nokså useriøst alt. Veskene ble ikke engang sjekka på vei inn på området, og mange hadde både speilrefleks og annet med seg. Det var tortur for meg, for jeg ELSKER magien i å fotografere med et speilreflekskamera. Men men... sånn er det bare noen ganger. Dette handler ikke om kameraer. Dette handler om å ha det gøy. Dette handler om musikk og underholdning og gode, herlige minner. Ikke minst, dette handler om min 12vte (!!!) Wig Wam opplevelse. Høres det interessant ut, så les om det her (Warning: Det er litt langt lesestoff!)





Det skjedde den dag.... en dag...at jeg tok nok en spontan beslutning, kjøpte billett og...bestemte meg helt og holdent til å dra på nok en Wig Wam konsert. Denne skulle finne sted i den lille, vakre sørlandsbyen, Flekkefjord. Den endelige avgjørelsen ble selvsagt ikke tatt før jeg hadde funnet "barnevakt" til yngstejenten min.
Det kule med denne eventgreia, var at et av mine andre idoler, (eller hva man kan kalle det) Kristian Valen, skulle være der. På samme scene som Wig Wam liksom. Helt utrolig rått, syns jeg.




Men så kom dagen, og jeg dro sørover sammen med søs & co. En hyggelig tur, og det ble mye synging av alt fra...radio sanger...til Wig Wam. Kjekt! Og jeg fikk endelig smake gode, gamle sørlandskompe igjen... men salt kjøtt er ikke det samme lenger etter at jeg begynte med slankinga mi. Can't stand it, cause it makes me thirsty and really....sick!

Ja, nok engelsk nå. Vi kom frem klokken 00:38, og da gikk jeg fort i dusjen før min kjære fürbylillesøster, Lizzy, flettet hele håret mitt med små, pitte små fletter. Why? Just BECAUSE! Haha!
Hele dagen hadde jeg hatt en viss Chess sang med Jahn Teigen på hjernen. *kremt* I WONDER who put THAT one in my brainplayer! haha...
Uansett, natta gikk over til morgen, og jeg tok ut flettene i håret, og ble forvandlet til en slags...kongepuddel? Det var i hvert fall det jeg følte meg som...og det var HEILT konge. Så våget jeg å la min kjære søster få sminke meg også... og jeg fikk på meg øyeskygge for FØRSTE gang siden Juli 2007. HAHA! Men... med hennes lille "touch", og med min lille "touch"...så ble jeg egentlig litt fornøyd. Så var jeg klar for Rock 'n' Roll....igjen.





Jeg gikk til Bryne sentrum... jeg kjøpte boller, vann og batterier... jeg ventet på bussen... jeg tok bussen... jeg kom til Sandnes... jeg ruslet rundt på et senter der og kjøpte tabletter for...travel-sickness...og jeg slukte en med det samme.
Så ruslet jeg litt til, var litt dårlig i magen... var nervøs... var redd, men satset på at alt ville gå bra... og så ventet jeg på Tonje på bussterminalen, og hun kom... Kjempekos å se henne igjen, og jeg gledet meg til å oppleve enda en Wig Wam og sommeropplevelse med henne. Vi ventet på bussen under taket, da det regnet... og så kom den, og vi gikk inn, betalte og fant plasser.
Turen gikk fint, og vi passerte mye skumle, vakre, facsinerende steder, og jeg likte naturen godt. Vi snakket om filmer vi kunne lage her og der. Haha, DET MÅ VI!

Anyway... vi kom frem til Flekkefjord 1,5 time etter avreise...noe som føltes som ti evigheter innimellom. (Nei, jeg liker ikke å sitte i ro for lenge egentlig...haha) Vi sto i noen minutter og lurte på hvilken retning vi skulle gå, og jeg "snakket" business med min smarte gps mobil, før vi begynte å gå i en retning for å teste ut om det var riktig retning. Straks etter fant vi skilt og veivisning til hotellet vårt, og kort etter fant vi også hotellet. Herlig! Og vi kom inn der og ble møtt av ei koselig dame som var glad for at vi var unge mennesker som HELT SIKKERT IKKE skulle sove om natten, eller legge seg tidlig...og det stemte jo forsåvidt også :) Vi skulle på konsert vi, og den skulle være om natta. Jeg ble overrasket over hotellet. Det var ikke som jeg er vandt med. Man kunne sjekke inn fra kl 15:00 og utover. Og så fikk vi rommet, og jeg ble skikkelig imponert. Det var et stort rom med et fint bad, fin stor seng og en koselig utsikt over elva og torget på andre siden av elven. Baksiden med rommet var kanskje det at pianobaren var under rommet... hvis man altså da SKULLE legge seg tidlig vel og merke. Siden vi ikke skulle det, så var jo det helt greit. Hehe.


Utsikt fra rommet...


Vi gjorde oss kjent med rommet... jeg trallet litt på "Non Stop Rock 'n' Roll" som surret rundt på hjernen min... vi gikk for å finne ut hvor konsertstedet var (Scenen var ikke engang ferdig rigget eller klar i det hele tatt, og klokken var bare litt over 17:00) før vi så dro for å spise kinamat... jeg ble som vanlig automatisk forvandlet fra "Merete" til "anmelder" når jeg gikk over dørstokken deres... Maten var veldig god, men ikke god nok til at jeg vil gi den favorittstempel. Men men... videre...


Jeg trallet litt mer til "Non Stop Rock 'n' Roll" som forøvrig hang skikkelig godt fast i hjernen min...vi gikk tilbake til hotellet etter at vi hadde spist, og vi hvilte oss litt der mens vi så på musikkvideoer på VH1. En nydelig sang dukket opp der. En sang som kanskje vil minne meg om denne dagen forever. Den heter sannsynligvis "Mama, I'm coming home" og synges av Ozzy Osbourne. Nydelig!

Så gikk vi til konsertstedet igjen...og stilte oss i kø...la fra meg vannflaska mi (...og følte meg ondskapsfull for å gjøre det...)byttet inn den fine billetten min mot et slags armbånd ting som fortalte meg at jeg skulle på konsert med Kim Larsen på Allsang på Grønnes den 11. Juni. KJEKT! Billetten min hadde vært mye bedre egentlig. Men whatever! Klokken ble 20:00...og vi fikk ikke slippe inn... jeg hadde "Non Stop Rock 'n' Roll på hjernen og SLOSS bittert med meg selv for å IKKE synge den høyt så noen hørte det... og så, ca 20:30, kom Wig Wam...en etter en... på scenen for å ha lydsjekk. Først Sporty Andersen... så Flash Jansen... så Teeny Holter...og så Glam Nilsen... og så hele gjengen samlet, og vet du hva de spilte? Haha...Teeny Holter tulla seg jo litt, noe som var skikkelig artig (Som vanlig)... men så spilte de en av mine store favoritter, "Do You Wanna Taste It" OG...GJETT 3 Ganger da!!! JAA, akkurat!! "Non Stop Rock 'n' Roll" runget over området, og jeg kunne ikke hjelpe for å synge lavt med på begge sangene, og vrikke litt på dansefoten og hoften. Jo, eg elska da ;-)

Når klokka ble nærmere 21:00, så slapp vi endelig inn. Jeg frøs og var kald, men var glad for at vi endelig fikk komme inn. Ble derimot skikkelig nervøs og full i angst da jeg så at det var mange benker og bord satt ut der, og de var nesten fulle av mennesker, og vi skulle OGSÅ sitte blandt dem. Jeg må si jeg var ikke HELT ved mine fulle fem da jeg satte meg ned ved et bord som noen andre mannlige unge folk satt ved. Jeg er teit. Sånn er det bare...MEN jeg klarte det, og Tonje var jo med meg, så jeg var ikke HELT alene =) Og så kom Kristian Valen på scenen og fikk oss til å knekke sammen av latter og nesten spytte pølse og pizza og vann på alle andre, og jeg koste meg skikkelig.


Valen på scenen...

Da han var ferdig, så ble bordene ryddet bort, og vi stilte oss frem til sikkerhetsgjerdet...som ble satt på plass. Klart jeg ville stå på første rad, selv om jeg vet hva det vil si å stå på første rad. Men det har like mye gode sider, som dårlige, å stå der, og man opplever det som skjer på scenen på en helt annen måte, og får med seg sceneshowet mye bedre... så alle de gode tinga veier mye opp til de vonde sidene =) Heldigvis!
Et lokalt band kom på scenen. De spilte, som sagt tidligere i mitt forrige innlegg, MYE variert innhold. Jeg husker at jeg sang med på blandt annet Gloria Gaynor's "I Will Survive" og Bruce Springsteens "Pay Me My Money Down"...men det var ikke så bra at jeg koste meg nok til å glemme at jeg frøs, var våt av regnet som falt ned og var innmari pissetrengt. Men jeg klappet til hver eneste av deres sanger for å være høflig, fordi jeg ikke ville at de skulle føle seg utelatt eller mindre velkommen enn Wig Wam og Kristian Valen.
Men så klokken 23:30 ble de "jagd" av scenen, og fikk ikke lov til å spille flere sanger, og Wig Wams crewfolk begynte å fikse scenen til Wig Wam time. Wig Wam var ventet på scenen klokken 00:00, men jeg er vandt til at de alltid er noen minutter for sen, så jeg var spendt på om de ville komme på scenen presis til en forandring. Klokken 00:13 kom Glam Nilsen på scenen, etterfulgt av de andre 4 (inkludert Lasse "Lacifer" som spiller keyboard) og så begynte de å spille den første sangen, som jeg hadde hatt på hjernen hele dagen lang, og som jeg tidligere hadde hørt litt på lydprøven deres. Nemlig the one and only "Non Stop Rock 'n' Roll". OH YEAH! The party had started, og jeg sang, jeg klappet og jeg trampet med på hver sang, og ved pyroeffekter og diverse, så fikk jeg også varmen i meg. I tillegg så hadde det sluttet å regne. Det falt noen dråper senere uti konserten, men ellers lite i forhold til resten av dagen.


Car-lyle

Ja, det var Rock 'n' Roll. Det var røykmaskin. Det var blinkende lys. Det var elleville soloer med både trommer, bass og gitar, og det var humor idet Glam Nilsen mistet mikrofonen sin ned fra scenen, og ned på bakken foran oss. Ooops! Jau, klart han måtte ned og hente den igjen, før han gikk opp igjen og fortsatte showet som om ingening hadde skjedd. Publikum var solgt, og for en gangs skyld hørte jeg ingen som sto bak meg eller ved min side og klaget på Wig Wam, og mente de var amatører. I stedet var det mange mennesker som sang med på deres sanger, både nye som gamle, noe som varmet dypt inne. Jo, jeg må seriøst innrømme at jeg virkelig holdt på å tape kampen mot tårene under Teenys gitarsolo. Så er DET sagt!
Og jeg holdt på å dø under "Rocket Through My Heart" da jeg opplevde en slags... nærkontakt ved 3dje grad...eller noe sånt...og jeg forsvant fra kroppen min en liten stund, og når jeg kom tilbake til kroppen så fant jeg fort ut hvorfor jeg hadde forsvunnet fra kroppen min i noen sekunder. Og jeg fant ut at mine hender var på et sted jeg aldeles ikke turte å ha dem egentlig... men det var allikevel koselig. Det føltes både skummelt og godt....

Jau... og selvsagt..."From Here" var som alltid utrolig nydelig, og jeg holdt på å lekke litt her også. Den var sår, men god, og utrolig nydelig.

Alt i alt var hele konserten bare helt fullstendig rå. Lyden var bedre på Nesbyen enn hva den var her, selv om jeg sto på første rad (Det gjorde jeg der også)men det var ikke nevneverdig dårlig egentlig. Bare høyt igrunn... og høyt skal det jo sikkert være på Rock 'n' Roll konserter. hahaha!


Teeny / Trond Holter

Wig Wam gikk av scenen når klokken min var 01:47, og jeg haltet bort derfra sammen med Tonje. Det var først nå, når det var stille rundt meg (bortsett fra kaklingen av alle menneskene) at jeg absolutt ikke hørte en eneste normal lyd AT ALL, og hele hodet føltes lammet og kokt. Kroppen verket, og jeg var trøtt, men det var verdt alt anyway. Jeg fikk virkelig banket løst litt av aggresjonen min, og jeg fikk sunget så hardt og så vilt at jeg sitter her med slitt stemmebånd idag...og dessuten en vond hals. Haha! Minner!

Wig Wam spilte følgende sanger (Ikke i rett rekkefølge, for det husker jeg ikke...)

- Non Stop Rock 'n' Roll
- Do You Wanna Taste It
- Daredevil Heat
- Bless The Night
- I Turn To You
- I'm Gonna Gget You Someday
- AC/DC Medley
- Gitar solo
- Tromme solo
- Bass solo
- Car-Lyle
- From Here
- Walls Come Down
- C'Mon Everybody
- Rocket Through My Heart
- Hard To Be A Rock 'n' Roller
- Out Of Time
- Rock My Ride
- Still I'm Burning
- In My Dreams

Jeg vet ikke om jeg har glemt noen nå? Uansett så var det helt fullstendig rått hele kvelden. Møtte kjapt på Åge da han skulle til taxien. Vi fikk klem og Tonje snakka litt med han. Eneste jeg fikk med meg var at lydsjekken egentlig skulle vært klokka 17:00, men at de ikke fikk slippe til før klokka 20:30. Så måtte han gå til taxien som ventet, og vi ruslet tilbake til hotellet hvor vi igrunn ble nektet å komme inn, helt til vi viste nøkkelkortet vår som var bevis på at vi bodde på hotellet. Da beklaget mannen seg mye. Jeg spiste restene av den ene bollen jeg hadde, fjernet litt av sminken min og tok på nattøy før jeg gikk å la meg, facet litt med mobilen og sovnet. Så ble kroppen min avslått, og jeg var LAAAAANGT, LAAAAAANGT borte!
Da jeg våknet morgenen etterpå, så føltes det som om noen hadde bedøvet hele kroppen min brutalt mye, men jeg hadde sovet godt. Veldig godt. Jeg følte at noen andre var våken også, og det stemte.

Kjapt og greit...for senga kaller på meg nå...

Vi spiste frokost... vi sjekket ut... vi reiste tilbake til Sandnes...jeg spiste noen nuggets fra McDonalds...jeg poserte i en trapp...jeg ble henta av mamma...og kom jeg hjem til mamma og søs EVENTUALLY...

Hva som skjedde der, det er en annen historie ;-) Men jeg kan fortelle at jeg sitter her og nyter et glass rødvin og er på vei i seng.


Vil takke Tonje for en herlig turopplevelse med henne :) Vil tilbake til Flekkefjord og bare BO på det hotellet lenge... og vil takke arrangøren(e)...for en fin konsertopplevelse, til tross for at ting ikke helt var så godt...organisert eller hva man kan kalle det? Vaktene sjekka ikke engang vesker når man slapp inn, og folk fikk ha paraplyer. KLART jeg angrer BITTERT på at jeg ikke tok med meg speilreflekskameraet mitt. Mange andre hadde med seg sitt speilrefleks, og jeg ble nærmest torturert av alle de knalle bildemulighetene jeg hadde med bilder jeg KUNNE ha tatt om jeg hadde et bra nok kamera til det. Men Canon kameraet klarte ikke å bære byrden. haha! Jaja...konsertopplevelsen var uansett bra :)

Vil samtidig, før jeg stikker, få innrømme at etter at jeg jobbet som frivillig på Tysnesfest, så betyr det LITT ekstra for meg...er litt mer spesielt å se alle de som er med som frivillige på sånne arrangementer. Jeg VET hvordan de har det når de jobber der. Hvordan de stresser med bestilling av ditt og datt, Cola Zero, cider...øl... vann uten eller med kullsyre...osv... Det var litt spesielt å få være der i går og se på de frivillige med andre øyne, etter å selv ha jobbet som frivillig på et lignende arrangement.

Tilslutt vil jeg takke Kristian Valen, lokalbandet og Wig Wam for fin underholdning, god musikk og en knall opplevelse. Dere fortjener alle en kjempeapplaus =) Husker at jeg sto der og var bekymra for dere (ikke Valen, for han slapp å stå i regnet) alle for dere ble våte og NOEN av dere frøs sikkert litt også, ettersom dere var litt mer lettkledd der oppe, uten jakke og diverse. Ja, spesielt Glam Nilsen da.
Jaja... takk anyway for en fin kveld alle sammen! Det var en utrolig minneverdig opplevelse å se Kim Larsen på Allsang på Grønnes. Det må jeg innrømme ;-) Hahaha!

Nå takker jeg og vinglasset mitt for oss, og går til sengs. Ønsker alle sammen en fortsatt fin sommer, selv om sommeren sannsynligvis er like grå og våt og kald overalt. Det var i hvert fall en våt opplevelse i Flekkefjord i natt...men sånt overlever man lett når man i tillegg har det gøy :)

Så takk nok en gang!

Merry...OuT!






27/08-10 - Kulåsparken, Sarpsborg

Tekst & Bilder: Merete  S. S.






Jepp, som man pleier å si, og som man pleier å gjøre, så begynner man altså på begynnelsen denne også.
Det var morgen fredag den 27. August, klokken 03:59, at jeg våknet av et ganske merkelig, men utrolig skummelt mareritt...bare sekunder før vekkerklokken ringte, klokken 04:00. Jommen sa man panikkangst og klaustrofobi. Virka som om kroppen som vanlig var stressa over hva som skulle skje, og at jeg ikke måtte forsove meg, og dermed hjalp meg med å våkne tidsnok til at vekkerklokken ringte, men jeg begynner virkelig å mislike metodene. Det er aldri kjekt å våkne fra mareritt, og spesielt ikke på den måten... så naturlig nok var jeg lysvåken etter dårlig søvn, men klar til å ta fatt på dagen. Denne dagen, som mange andre, så skulle jeg på konsert, og jeg skulle reise til Sarpsborg for å oppleve mitt 13. Wig Wam eventyr!




Jo, klokken var litt over 04:00, håret mitt så ut som et flykræsj, jeg spiste mat og prøvde å roe ned pulsen, mens jeg så på det interaktive natt/morgen programmet på tv2 som heter "Sonen".
Det er ikke ofte jeg ser på sånne programmer lenger, men syns det var artig å se på. Jeg så at folk ønsket seg låter, og fikk ønskene sine oppfylt... så jeg tenkte "Hva hadde ikke vært en bedre start på dagen, enn hvis han fyren der vil spille litt Wig Wam for meg også?" Så jeg sendte inn et ønske, og skrev så mye som at jeg måtte stå
opp tidlig fordi jeg skulle dra til Sarpsborg for å gå på konsert senere på dagen/kvelden, og spurte om ikke han kunne spille "Do You Wanna Taste It" med Wig Wam for å vekke meg ordentlig opp. Noe sånt... Og sannelig leste han meldingen høyt også faktisk, og sa at han bare hadde "In My Dreams", og det var jo mer enn bra nok for meg... så klart!



Så gikk tiden, og snart skulle vi kjøre til flyplassen. For å gjøre en unødvendig lang historie kort, jeg kom til flyplassen litt tidlig, kom meg gjennom en laaaang sikkerhetskontroll, spiste go morgen yoghurt før jeg så gikk innpå flyet. Jeg fløy opp, jeg fløy ned, og så var jeg der. Fant fort en buss og reiste til Sarpsborg, kom til Storbyen og nøt et lite rundtstykke og en god kopp varm kakao der mens jeg ventet på at tiden skulle gå.

Så kom Marianne, og vi dro hjem til ho. Jeg hvilte litt på madrassen jeg sku sove på mens jeg surfet på nett med mobilen. Tiden gikk, og vi sminka oss og gjorde oss klare og håpte at været skulle bli bra utover kvelden. Jeg grua meg egentlig til det som kom, men håpte at det ville gå bra og prøvde mye heller å glede meg til det istedet. Og så dro vi, først for å hente kameraet til Marianne, før vi dro til McDonalds og spiste litt. Jeg hadde som vanlig bare noen enkle nuggets. Så gikk vi til Kulåsparken og ventet mens vi prata med Bjørn.
Koselig fyr det. Så ble vi sluppet inn, og fant våre plasser fremme med gjerdet. Greit nok. Jeg var klar for en lang kveld, og gledet meg veldig. Vi fikk med oss lydsjekken til Team Åge, før det ble litt pause... og så kom de på scenen igjen.
Helt fantastiske var de, og jeg ble blåst bort atter en gang, til tross for at det regnet og jeg var gjennomvåt og kald. Jeg hadde det kjempegøy sammen med resten av publikum og sammen med Team Åge. De fremførte kjente sanger som hadde blitt fremført i "Det Store Korslaget", noen Michael Jackson sanger som er med i "Gone Too Soon" showet de har, samt noen sanger som noen av dem fikk synge alene, solo. Det var også en bra sang på slutten, men husker den ikke her jeg sitter nå. Men den likte jeg godt. De hadde også en "vikar" for Åge på "Do You Wanna Taste It", og det var jo morsomt. Han kalte seg "Klæm" og gikk i en av Åges spandex-drakter. Fikk frysninger og skikkelig spendt stemning i kroppen da Team Åges vinnerøyeblikk ble spilt over høytalerne før de kom på scenen in the first place. Det var spesielt!   

Team Åge


Jeg kan ikke beskrive hvordan det var å få oppleve Jahn Teigen Live. Det var sterkt. Det var mektig. Utrolig følelsesladet. En opplevelse jeg så absolutt aldri vil glemme. Jeg er både rørt og utrolig takknemlig for at jeg fikk lov å oppleve det. Kommer aldri til å glemme hvordan det var å se han inn i øynene når han snakka og sang. Det var sterkt. Og for ikke å glemme følelsen jeg fikk når 2000 publikummere sang sammen med han på sangene. Jeg hadde gråten i halsen og frysninger på ryggen. Magisk! 


Jahn Teigen

Ja, en kan lett innrømme at man aldri har opplevd en kveld som denne... sånn egentlig. Team Åge var super. Jahn Teigen var fantastisk... så det kunne ikke blitt noen bedre avslutning enn når Wig Wam kom på scenen tilslutt.
Personlig hadde jeg litt lite energi igjen nå, og følte meg igrunn også litt svimmel, litt tappet, litt trist... men jeg skulle holde ut. Jeg sang og klappet med og hadde veldig lyst til å danse og hoppe og hoie...som jeg vanligvis pleier...men det var mange ting som gjorde at jeg rett og slett ikke orket. Lyden var heller ikke som jeg føler at den pleide å være, selv fra første rad å dømme, men bandet hadde energien tilstede og det var generelt sett ganske spesielt for meg å få oppleve dem på "hjemmebane" om man kan kalle det det. I hjemfylket. Det var veldig spesielt.




Etter konserten, så fomlet vi oss avgårde til bilen vi skulle sitte på med, og vi kjørte til Quality Hotel & Resort Sarpsborg, hvor vi skulle på Jam-night VIP afterparty... for dem som hadde kjøpt VIP billett. Jeg følte meg moden for senga egentlig, og var også UTROLIG livredd for å gå på denne festen. Men jeg var ikke alene, og håpte det ville gå bra. Jeg håpte jeg kom til å takle det, selv om jeg egentlig følte meg litt trist og hadde ikke noe særlig lyst til å være der.
    Før vi gikk inn på festen, så ble vi sittende litt og hvile i lobbyen, og jeg må innrømme at jeg seriøst holdt på å sovne der jeg satt. Merka omtrent ikke at Åge gikk forbi. Hadde det ikke vært for de blinkeskoa hans som blinket og at Marianne sa at han kom, så er jeg ikke så sikker på om jeg hadde registrert det. Not that it matters anyway... Han har lov å komme og gå på offentlige steder når og hvor han vil han også, som alle andre. Marianne vinka. Han gikk opp trappen, og jeg så at Bernt gikk i heisen, og jeg husker faktisk at jeg tenkte "Gidder ikke ta trappen du altså?" Haha...jaja, de er kjekke mennesker da. Sikkert veldig slitne også, så jeg syns synd på dem litt innimellom når folk går etter dem.
Anita kom og prata litt og sa vi måtte komme inn på festen, og en svensktalende, blid Stian Joneid kom inn på vill jakt etter en do. Vi somlet oss inn på festen, viste billett og fikk komme inn, før vi gikk til baren og kjøpte litt mat og noe å drikke.



Klart, jeg ble mer våken nå. Det var mørkt, og mange mennesker der inne. Sikkert ikke 100 engang, men allikevel mange mennesker. Det var rå musikk på scenen, og jeg kjente at hadde det vært konge med en dans. Hadde jeg bare turt.
Dansa litt med Marianne innimellom, korte små danseturer, og ellers sto jeg og nøt musikken som gav meg minner fra flere deler av min oppvekst og mitt liv. De spilte Creedence, de spilte Bryan Adams... de spilte "Hey Carol"... og mye, mye annet som jeg hadde gode minner til. Kjekt!
Asgeir Borgermoen var på scenen og prata. Trond, Bernt og Åge kom etter hvert også, samt Lasse, som er Wig Wams keyboard-spiller. Det var kjekt å være der, og jeg fikk slumret ned noen cider, danset noen trinn (Burde vært mange flere trinn, men jeg turte ikke...), fikk en utrolig god, oppløftende klem av Trond... fikk bilde med Åge, (Selv om jeg hatet meg selv for å spørre om det. Jeg ville ikke forstyrre dem. Jeg ville ikke plage....
Men det skjedde allikevel...)
.... og mens Marianne og noen andre gikk rundt omkring og prata, tok bilder og ditt og datt, så falt jeg sammen i en mørk krok på gulvet og følte meg helt kake. Jeg var så godt som ferdig. Neimen ikke rart egentlig. Klokken nærmet seg liksom 04:00... Jeg var egentlig stolt over at jeg hadde klart å holde meg gående så lenge, alt tatt i betraktning... men nå klarte jeg ikke lenger.





Tilslutt ble vi sendt ut, for de skulle stenge, og vi satt i lobbyen og ventet på sjåføren vår. Jeg var kake, og følte meg helt lamma egentlig, men hadde sinnsykt mange tanker og følelser å fordøye.

Vi kom oss hjem til Marianne, og gikk vel i seng når klokka var rundt 04:30, og man sovnet og våknet og sovnet og våknet hele natta. Stakkars Marianne som hostet sånn. Men det var deilig å sove, og man drømte noe som man ikke lenger husker...


Trond Holter

Dagen etter ble ikke like tung. Vi sov til vi våknet. Vi dro til Kulåsparken igjen for å gå på familieshowet med Team Åge og Åge Sten Nilsen. Det var kjekt. Vi fikk høre mye av de samme sangene, + noen ekstra, hvorav en av dem var Åges egen låt, "Don't". Jeg elsker den sangen, og opplevelsen av å høre den denne gangen var egentlig ganske sterk, ettersom den er så sår.    Samtidig fikk jeg ny inspirasjon til å male når han fremførte den. Jeg så brune, små blad som blåste i ring foran meg før de blåste rett på meg, og jeg så liksom hvordan fargene formet noe i luften mens jeg hørte den vakre sangen, sunget av den utrolig vakre, råe stemmen. En mektig, fin opplevelse, men også sår, og jeg kjente at jeg hadde sykt mange tårer som hadde lyst til å slippe frem der og da. Men det gjorde de ikke. Koret var kjempebra idag også, og det var ganske skjønt å se på når de sto på scenen med Åge, og en bitteliten guttunge sto ved gjerdet alene og så på dem. DET smeltet litt.
Fin dag!



Ja, så dro vi hjem til Marianne igjen da, og slappet av mens vi så film i stuen, spiste pizza og ventet på Momarkedet, hvor Åge skulle være med og fremføre "Just a Gigolo". Det var ikke sikkert at vi fikk lov til å se det, for det begynte å tordne og lyne. Klart, det var ingen verdens undergang om vi ikke fikk sett det, men selvsagt er det koselig. Men vi fikk sett nesten hele Komiprisen og hele Momarkedet, og vi koste oss selv om det blinket og tordnet. Tordenværet gav seg ikke heller. Det holdt på langt utpå natta.



Og dagen etter, så skulle jeg reise hjem. Så sånn e det. Jeg fløy høyt opp, over regnbuen, og så ned igjen. Fikk verdens beste velkomst (Som vanlig) av Camillaen min, som sto og ventet på flyplassen. Skjønne vennen. Hehe. Varmer alltid sånt. Da føler man seg verdsatt da. Så var jeg hjemme igjen, og kunne begynne med å fordøye alt jeg hadde opplevd.
Det tok sin tid før jeg begynte å skrive dette, og det var tider da jeg faktisk ikke ønsket å skrive det i det hele tatt, og bare fjerne alt på hele siden min. Kanskje jeg gjør det, kanskje gjør jeg det ikke... Jaja...here it is!

Så dette var altså historien om min 13 opplevelse in the name of Wig Wam and Rock 'n Roll.
Er det over? Er det ikke over? Var dette siste gangen? Det får vi heller se på...
Hva tror du? Hvor lenge kommer jeg til å klare å holde meg unna Live konserter?
 
Tingen er... at selv om disse konsertene betyr utrolig mye for meg, så føler jeg at det allikevel blir litt galskap om man går ALTFOR ofte...og andre kan mistolke det samtidig...
Det vil jeg selvsagt ikke. Men jeg hadde i hvert fall en helt utrolig opplevelsesrik helg sammen med Marianne i Sarpsborg denne gangen, og det er jeg kjempe takknemlig for at jeg fikk oppleve.

TUSEN, TUSEN takk!  
    

- ML -



(Stakkars Sporty kom ikke med på bildet :( Står helt ytterst til høyre egentlig...)

Flere bilder kommer!