Merry's Bygone Zone

Min lille virtuelle verden

Showoversikt


Jeg lagde en oversikt over alle Wig Wam konserter og opptredener jeg har vært på under Wig Wam Konserter, og siden jeg har vært på mer enn et show med "The Show Must Go On" så syns jeg at jeg kan lage en oversikt her også.
Dette showet var, og er nok sikkert fortsatt, helt fantastisk, og det gav meg så utrolig mye. Etter å ha fått med meg dette showet flere ganger, så har jeg ikke bare blitt enda større "fan" av QUEEN og Åge Sten Nilsen, men jeg har også blitt "fan" av Stian Joneid, Andreas Aasbø, Jonas Groth og alle de andre som var med. De var alle utrolig flinke mennesker og jeg ble imponert. I tillegg, så gjorde jeg selv store fremskritt i min "personlige utvikling" ved å besøke dette showet gang på gang, og det betydde ganske mye for meg og hjalp meg veldig. Mer skal jeg ikke si om det, og heller skrive oversikten. Her er den!


1. Sandnes Kulturhus, 20/09/08
2. Bergen - Grieghallen, 02/10/08
3. Bergen - Grieghallen, 03/10/08
4. Oslo - Christiania Teater, 13/12/08 (Christmas Spectacular)
5. Drammen Teater, 26/02/09


Jeg håper at jeg en gang får muligheten igjen til å se dette fantastiske, nydelige, morsomme, spektakulære showet. Jeg vet at jeg ikke har sett det så mye som enkelte andre, men de 5 gangene jeg fikk det med meg var allikevel helt fantastiske på 5 helt forskjellige måter, og jeg ville gjort hva som helst (nesten) for å oppleve dem om igjen.
Takk til alle som var med for noen herlige dager som jeg alltid vil huske.

- Merete L -  

 
 


The Show Must Go On - Sandnes Kulturhus, 20/09/08

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik
(fellesbildet tok Tonjes mor, enkeltbildet tok Tonje med mitt kamera)

Det er morgen igjen.

Jeg har sovet sånn passe, og jeg lukter fortsatt utroooolig godt. Haha. Ja, hva kan jeg si for å beskrive gårsdagens ubeskrivelige opplevelser? Det  var eksplosivt! Det var rått! Det var adrenalinkicks på det høyeste! Det var virkelig helt ubeskrivelig!


Jeg ankom Sandnes Kulturhus klokken 20:30, og begynte å lete etter min venninne, Tonje, eller Tony som vi vanligvis kaller henne. Det ble skutt opp fyrverkeri. Folk var glade og lattermilde. Og til tross for at jeg var lei meg over at min lillesøster, som jeg hadde kjøpt billett til i bursdagsgave, heller valgte å være med sin kjæreste, enn å være med, så beholdt jeg smilet i ansiktet, og gledet meg til å se og høre showet. Å føle musikken. Og jeg angrer så absolutt ikke på et sekund av det. Jeg fikk kjøpt et program for showet, akkurat som jeg hadde gjort tusen ganger før, i drømmene. Nå var det virkelig. Nå skulle jeg endelig få se showet selv. Da klokken nærmet seg 21:00, så bevegde vi oss alle mot salen. Jeg, Tony og moren hennes, fant plassene våre på 4 rad, som var virkelig mye nærmere enn jeg hadde trodd. Og så, noe som føltes som en evighet senere, men som helt sikkert bare var 5 minutter eller noe, så startet showet med en pang, kan du si. Og så bra som det var. Koristene var kjempeflinke. Jeg ble nesten blåst av setet. Dyktige dansere var det også. Og koret da. Koret var fantastisk. Bandet var rått. Og Åge? Åge var knallbra, som vanlig, og det manglet så absolutt ikke på gåsehud der i gården nei. De serverte oss den ene perlen etter den andre, og jeg sang med for full hals. Noe som resulterte i at jeg i dag ikke har så mye stemme igjen. Litt på grunn av røykmaskiner og sånt noe også da. Hehe.


Queens musikk er herlig. Jeg visste det før jeg kom på showet, men jeg visste det enda bedre når jeg kom ut derfra. Åge synger fantastisk bra, og det gjør også koristene, Stian, Andreas og Jonas. Og jeg elsker jo sånne kor også. For en opplevelse. Å du hellige saftflaske, som jeg ønsker å oppleve det showet igjen… og igjen… og igjen. Det var ubeskrivelig. Den stemningen. Den fantastiske musikken. Jeg er rett og slett uten ord.



Etter at showet var ferdig, og jeg hadde fått servert nesten alle mine Queen favoritter, så sto vi ute i ganghallen til Sandnes Kulturhus. Vi ønsket jo å møte Åge personlig, og håpte at han ville komme. Og så, da vi nesten var på vei til å gå, så kom han. Tonje snudde seg mot meg og sa ”Jeg ser syner, Merete”. Jeg flirte og ristet på hodet, før jeg tok hånden hennes og gikk mot Åge. Han var allerede i god vei med å signere for mennesker, og bli tatt bilde av med dem. Så, mens vi da sto der og ventet, så ringte mamma, og ”Don’t Feed The Broken Hearted” spilte fra min mobil telefon. Vi begynte å le, og Åge flirte også. Det var litt flaut i grunn. Det var mamma som ringte. Hun var på vei for å hente meg. Åge så oss og sa ”Næmmen, det er jo kjentfolk her også”, og så vinket han ivrig mot meg. Jeg var i grunn overrasket over at han huska meg, så mange ansikter han ser, og så mange fans som sikkert kontakter han, og i senere tid så har jeg avfunnet meg med at det nok helt sikkert ha vært Tonje han huska, og ikke meg. Når vi kom frem til han, så fikk vi begge en god klem. Jeg var ikke forberedt på det, og holdt jo på å falle om der jeg sto. Han lukter liksom ikke så vondt akkurat. Så skrev han en hilsen på programmene vår, jeg gav han en lakris-sjokolade, vi fikk tatt hvert vårt bilde med han, fikk enda en klem, før han skulle til å gå, men ble stående å snakke med noen. Det var da jeg overrasket og utfordret meg selv. Tony og jeg ville gjerne ha et bilde med han sammen, men Tony turte ikke spørre. Jeg våget meg skjelvende bort til Åge, og spurte han, ganske nervøs sådan, om ikke vi kunne få et bilde med han begge to. Snille mannen da. Han smilte og sa ”Jaaa, så klart skal dere få det”, og så slengte han armen rundt meg og Tonje, og moren til Tony tok bilde av oss. Jeg var teit på bildet da, men det var artig allikevel, og så fikk vi enda en klem. Vi sa at ”Nå skal du få fred. Du er vel sliten, så vi skal ikke plage deg mer”. Han bare smilte og sa ”Nei, det er bare hyggelig det” Mamma kom inn akkurat da. Åge måtte gå, og mamma begynte å løpe halvveis etter han. Hun var jo lei seg fra før over at hun ikke kunne være med meg, og nå håpet hun å få hilst på Åge, men men. Sånn går det. Han vinket i hvert fall til henne. Hehe. Herlig. Jeg er så stolt av meg selv over at jeg klarte å spørre han om bilde, og om fellesbilde. At jeg turte det. Det gjorde jeg egentlig ikke, men det bare skjedde. At jeg i det hele tatt turte å komme så nærme han. Det er virkelig ikke noe lett, med den manneangsten som jeg har. Derfor er jeg meget stolt av meg selv på grunn av det. Og derfor ble de bildene jeg tok med han mine favorittbilder, fordi de minner meg om hvor utrolig flink jeg var, og hvor utrolig stolt jeg kan tillate meg selv å være over meg selv. Jeg kommer aldri i livet til å glemme det!




Etterpå, når vi gikk ut, og mot bilene vår, så snakket vi mye. Vi ønsket å gå på show dagen etter også, altså i dag. Mulig det skjer, mulig det ikke skjer. Uansett er jeg glad jeg fikk sett det i går. Vi gav hverandre gode klemmer, og sa farvel, og gikk derfra hver vår vei, mot bilene vår, sterkt dunstende av A-men, verdens mest herlige mannelukt, kan tenkes...

Så kom jeg hjem, la bildet mitt med Åge inn på dataen, jobben litt på dataen, og la meg omsider i senga i 4 tiden. Sakte seg jeg inn i drømmeverdenen, som duftet deilig av A-Men. Haha. Og så drømte jeg… men DET er en annen historie ;)

"Keep Yourself Alive"





The Show Must Go On - Grieghallen 02/10/08

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik
Bilder av meg & Åge: Marianne

"We are the Champions, We are the Champions! No Time for losers, cause we are the Champions!"
Ja, det tok ikke lange tiden før jeg vendte tilbake til "The Show Must Go On". Eller for å rette litt på det: "The Show Must Go On" kom til MEG Her er hvordan jeg opplevde min andre Queen-show opplevelse!



Det var den 2. Oktober 2008, og jeg skulle tilbake på show med Åge Sten Nilsen & Co. Det var akkurat som det hadde vært sist. Jeg var like nervøs, og like full av angst før jeg dro dit. Om ikke mer angst. Det var i min egen hjemby, Bergen, og jeg spådde at det ville være utrolig mange flere folk der, enn hva det var i Sandnes, ettersom Grieghallen også har plass til mer folk enn Sandnes Kulturhus. En ting jeg også var engstelig for, var at her kom det til å være betydelig mange flere mennesker som visste hvem jeg var, og DET var virkelig skremmende. Da jeg kom dit, til Grieghallen, så fikk jeg øye på dem alle sammen ved inngangsdøren. Og jeg stanset. Jeg gjemte meg faktisk bak en av de massive, tykke, svære betongstolpene som holder bygningen oppe, og der ventet jeg, usett. Jeg var så utrolig nervøs. Jeg visste at jeg kom til å sitte ved siden av den ene til og med. Da de åpnet dørene, så gikk alle sammen inn, og jeg fulgte etter, men med et langt og godt mellomrom. Jeg tok av meg jakken i garderoben, og stilte meg opp ved et rundt bord i en krok og ventet. Og jeg håpte at ingen skulle få øye på meg, i folkemylderet som kom inn. Litt bortenfor sto det en jente jeg kjente igjen som Tele Nilsen og solgte t-skjorter, gensere, cder og programhefter. Jeg hadde virkelig lyst på en sånn genser, eller en sånn t-skjorte, men alt jeg hadde råd til, var et programhefte. Sånn var det alltid med meg. Og så ventet jeg... og ventet. Og ventet. Og så var det bare noen minutter igjen til dørene skulle åpnes, og da måtte jeg gå mot inngangen og vente der. Og der, ved inngang B, satt de alle sammen. Reaksjonen jeg fikk, da de la merke til meg, var svært overraskende for meg, og egentlig litt skummelt også, men hyggelig så klart. ALLE kom løpende med en gang og skulle klemme meg. Birthe, Eirin, Caroline, Ina og Marianne, som jeg skulle sitte ved siden av under showet.

  

Etter å ha hilst på dem, så var det litt lettere å sitte seg ned med dem og vente, og høre på når de testet lyden. Og så åpnet dørene seg, og vi kunne gå inn og sette oss. Jeg satt på rad 5, men jeg så scenen godt allikevel. Det første som slo meg når jeg kom inn, var størrelsen på hele salen. Den var mye større enn hva jeg hadde trodd at den var. Og JA, dette var faktisk første gang jeg satte mine bein inne i akkurat denne salen i Grieghallen. Det var magisk i seg selv. Og så begynte showet, med de velkjente gitartonene til "God Save The Queen". Gitartonene som jeg virkelig forelsket meg i under showet i Sandnes. Så kom koristene Jonas, Stian og Andreas på scenen, akkurat som sist, og sang "Millionaire Waltz", en sang jeg faktisk ikke hadde hørt før "The Show Must Go On". Men jeg forelsket meg også i den sangen...



En annen sang jeg aldri hadde hørt før, men som jeg virkelig forelsket meg i, var "Don't Try So Hard". Den fylte hele meg, og jeg bare elsket den, samtidig som jeg var overrasket over hvor lyst Åge gikk med stemmen sin. Men ingenting overrasker meg med den mannen lenger, når det gjelder hva han kan, for han er et rent naturtalent! Og akkurat som i Sandnes, så serverte de En Queen perle etter en annen, de samme som i Sandnes. Og trampeklappingen ville ingen ende ta. Publikum kokte, og jeg sang med på alle sanger jeg kunne.



Etter pausen, så snek meg og Marianne oss ned på første raden, og vi tok Bjørn med oss. Bjørn er en annen Wig Wam/Åge fan som var der. Grunnen til at vi satte oss ned der, var fordi gjennom hele første del av showet, så hadde det vært 3 seter som var ledig hele tiden, og vi syns VEEELDIG synd på de setene som ingen ville sitte i. Hvorfor skulle ikke vi bruke dem, når ingen andre gjorde det liksom? hehe. Det var merkelig å sitte på første rad. Det var betydelig mye nærmere enn 5 rad, ogjeg visste igrunn ikke hvordan jeg skulle reagere, eller hvor jeg skulle se. Å være så nærme, var faktisk litt skummelt også, men det gikk jo greit. Da showet begynte igjen, så var energien der, latteren, adrenalinkicksene... og innimellom, også angsten. Men det var forrykende, og hver gang det panget i pangpangrakettene, så gikk adrenalinnivået mitt til topps, og jeg kan sverge at det røykte ifra ørene mine. Det var gøy. Det er ALLTID gøy når adrenalinet tar meg sånn og musikken får meg til å glemme å være redd.





Etter at showet var over, og 2,5 time hadde passert (IKKE i stillhet ) så kom angsten over meg igjen, når alle menneskene strømmet til for å stille seg i signeringskø. Jeg husker at jeg sto der, midt i folkemylderet, med oppspilte folk til alle kanter, og jeg selv var livredd og ønsket meg bort. Og så snur jeg meg, og der ser jeg han komme ned betongtrappen, fortsatt iført den svarthvite spandexdrakten, og en genser over den, og barfot. Jeg husker at jeg ble bekymret for at han skulle bli syk, faktisk, fordi han gikk barfot Hahaha! men anyway, jeg sluttet å puste et lite øyeblikk. Han smilte. Folk strømte til rundt han, og noen menn førte han bak disken hvor t-skjortene, genserene, program-heftene og cdene ble solgt. Og så begynte han å signere. Eirin og Bjørn og alle de andre sto der med meg plutselig, og jeg ante ikke hvor de hadde kommet fra. Eirin snakket med meg. Jeg sa hvor jeg var fra, og jeg mener å huske at ho sa noe om en hytte et sted i nærheten. Og brått var vi med signeringsdisken. Jeg rakte skjelven frem programheftet mitt, og smilte. Han ser på meg og smiler. "Å næmmen..." og bøyde seg frem og gir meg en klem. Jeg begynner å skjønne at han er en klemmefyr, men jeg har ingenting imot det, ettersom jeg blir sterkere for hver klem jeg får. Og så skriver han på heftet mitt. "Har du reist hit eller?" spør han så, og jeg blir litt fastlåst igrunn. "Nei, hun bor ute på Sotra hun" sa Eirin. Og som en slags teit refleks sier jeg bare videre "Ja, jeg bor ute i havet jeg". Han smiler. "Ahh, men da reiste du sist da" sa han så, og jeg nikket. "Skal du ha bilde, Merete?" spurte Marianne så. Jeg så på Marianne, litt fortumlet. "Så klart skal ho ha bilde!" sa Åge, og før jeg visste ord av det, hadde han tatt hånda si rundt meg, det blitzet og bildet var tatt. Det var morsomt egentlig.



Jeg ble stående sammen med Marianne etterpå og se på andre som fikk signert ting, og bli tatt bilde med han. Det minket med mennesker, og det virket som om Åge også planla å dra snart. Jeg hørte noen rope at de skulle på Sushien, og at han sikkert ville bli her, men han sa vel noe tilbake om at det var ikke sikkert, og noe sånt som at vi sees på sushien. Teit som jeg var, så fikk jeg Marianne til å spørre om jeg kunne få et bilde til. Jeg var direkte flau. Selvsagt, fordi han var på vei til å gå. Men jeg fikk et bilde til, med mitt kamera, før han takket for seg og stakk.



Etterpå, så ruslet jeg sammen med Eirin, Birthe og Ina (tror jeg) bort til busstoppet. Bussen deres gikk før min, men frem til den gikk, så satt vi der og pratet, og det var koselig. Det hadde vært en fin kveld, selv om nervene hadde vært mye mer tilstede enn de hadde vært i Sandnes. Men det var allikevel nok en kveld jeg for alltid vil huske, og en kveld jeg også er svært takknemlig for at jeg fikk oppleve. Takk til alle jeg møtte, og til hele crewet av "The Show Must Go On" for å gi nok et herlig minne.

"You are the champions my friends!"







The Show Must Go On - Grieghallen 03/10/08

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik
Bilde av meg, Sonja & Åge: Marianne

Når "The Show Must Go On" kommer til min egen hjemby, Bergen, og skal ha TO forestillinger i Bergens egen perle av en sal, Grieghallen, så er det jo ikke mangel på tvil om at jeg kjøper billett til BEGGE forestillingene. Og denne dagen hadde jeg min egen søster, Sonja, med meg på show. Her er, med mine egne ord, hvordan jeg opplevde mitt 3 Queen hyllest show, "The Show Must Go On".




Det var fredag, det var helg og det var tid for å rocke sammen med Åge Sten Nilsen & Co igjen. Denne dagen hadde jeg med meg min kjære storesøster, Sonja, og vi gledet oss veldig til å gå på Queen show. Idag skulle showet begynne klokken 21:00, en time senere enn det gjorde dagen før. Men hjernen min var innstilt på at det begynte klokken 20:00 denne dagen også, så derfor var jeg stresset over at vi ikke kom til å rekke det, mens vi satt på McDonalds og spiste mat. Så jeg insisterte jo på å pakke maten ned og gå til Grieghallen, sånn at vi rakk det. Dumme meg. Hahaha!  Jeg hadde heller ikke mye matlyst før showet, så det gjorde ikke noe at jeg bare hadde spist littegrann av min Chicken McNuggets meny, som ble liggende i vesken min. Til min overraskelse, og store flause, så var Grieghallen stengt når vi kom bort dit. Det var ikke engang samlet seg noen mennesker der borte, utenfor dørene, så jeg måtte sjekke billetten. Klokken 21:00. IKKE klokken 20:00. Haha! Så flau jeg var! Men det var heldigvis min søster jeg var med, og ikke noen andre mindre kjente, så vi fant på noe å gjøre i en hel time, før dørene åpnet. Jo, for klokken var jo bare 19:30. Så vi ruslet rundt Grieghallen, og gikk mange runder rundt, og bare sang for full hals. Det var kjempegøy!

    

Og så, etter å ha hatt nok en runde med vandring rundt Grieghallen, syngende og smilende, så bråstoppet jeg. Jeg så inn gjennom en glassdør, innover en lang korridor. Der sto de, alle sammen. Hele crewet av "The Show Must Go On". Og nærmest så jeg han også. Åge Sten Nilsen himself. Det så ut som om de sto og øvde, eller varmet opp stemmer, eller rett og slett diskuterte hvordan de skulle gjøre ditt og datt. Jeg rødmet, og gikk litt ekstra fort så de ikke så meg. Så gikk vi enda litt mer rundt den store bygningen, varmet oss litt på Grieghallen kafeen, gikk på do der, før vi ble sluppet inn i Grieghallen ca klokken 20:30. Panikk! Jada, jeg fikk en svak følelse av panikk, da billetøren sa at billetten min ikke dugde. At jeg måtte gå inn på Grieghallen kafeen, hvor de også solgte billetter, og få den fikset. Jeg sa til Sonja at jeg snart kom tilbake, forhåpentligvis, og gikk inn på kafeen for å spørre om han kunne fikse billetten for meg. Jeg var nervøs. Måtte jo snakke med en mann, noe jeg ikke var noe flink til. Manneangsten. Men det ble ordnet, og jeg kom fort tilbake, og nå fikk jeg lov å komme inn også. Jeg fant Sonja, og vi hang fra oss jakkene, og gikk mot inngang B. Der var alle de andre jeg hadde møtt dagen før, og jeg introduserte dem for min søster. Og så fikk vi komme inn, fant plassene vår, og satte oss ned. Meg og Sonja satt ikke sammen, dessverre. Men det gjorde ikke så mye, for vi så og hørte like godt.





Konserten begynte, like eksplosivt som alle andre ganger, om ikke enda MER eksplosivt. Det var rått! Publikum var passe alkoholisert, men de oppførte seg bra og energien var til å ta og føle på. Trampeklappen sto i ett hele veien, og jubelen var likedan. Stemningen var bare så ufattelig herlig! Det var bedre, villere, råere, knallere, YOU NAME IT, enn det hadde vært i både Sandnes og dagen før, i Grieghallen. Og jeg sang med for full hals, og jeg lo og hadde det utrolig artig. Og jeg fant ut, for hvert show, at jeg bare elsket "Too Much Love Will Kill You" og "Who Wants To Live Forever". Jeg elsket dem før jeg fikk med meg dette showet, men jeg elsker de sangene bare ENDA mer etter å ha fått det med meg. Og for hver gang, så kom tårene også nærmere overflaten. Skremmende, men også bra. Jeg klarer ikke å gråte nemlig. Eller klarte ikke på den tiden Mye har skjedd siden den gangen.



Jeg hadde en fantastisk kveld. Og etter det fantastiske showet var over, og vi skulle ut og hente jakkene vår, så sa Sonja "NÅ forstår jeg hvorfor du har brukt så mye penger på dette showet!". Ho var helt gira selv faktisk, og hadde i tillegg blitt Queen fan. Vi stilte oss opp i signeringskø. Idag hadde jeg ikke noe fra programheftet som skulle signeres. Jeg hadde en cd med sanger fra Allsang På Grensen, hvor Åge selv hadde en sang, hans Wolf & Butterfly cd og så hadde jeg med et bilde fra en Wig Wam konsert som de hadde på Sartor Senter den 25. Mars 2006. Men Sonja sto foran meg i køen, så ho fikk signert før meg, da han kom. Ho prata med han. Sa hva ho het, da han spurte, for å skrive det på programmet hennes. Ho fikk signert armen sin. Og så sa ho at "Jeg har blitt Queen fan etter i kveld" og han bare smilte. "Aaaaw, men det er jo det vi vil" sa han og gav henne en klem. "Og så er jeg her sammen med ho" sa Sonja så, og pekte på meg. Åge skrev på programmet til Sonja, før han så på meg. Han smilte. "Jammen, HO kjenner vi jo" Jeg kokte akkurat i det øyeblikket. Så var det min tur å få signert ting. "Kom her" sa han og klemte meg. Hehe, nervøse meg ja. Det er så mange nervøse følelser rundt et sånt møte, for man vil jo ha klem selv om man er redd for det, men er ALLTID sikker på at man ikke kommer til å få, fordi man er så stygg, så feit, så rar, så teit, så verdiløs og dum osv. Men jeg fikk. Jeg husker ikke egentlig hva han sa hele tiden, men jeg husker det som om han prøvde å snakke med meg. Jeg bare... klerte ikke å snakke tilbake. Han signerte min Wolf & Butterfly cd, og da han så bildet av han som Glam i Wig Wam. "Å, men HER må jeg jo skrive GLAM, eller hva?" sa han og smilte til meg. Jeg klarte ikke annet enn å nikke. "GLAM Long Time!!!" sa han mens han skrev det på bildet. Og så tok han coveret på Allsang På Grensen cden. "Her må jeg kanskje bruke en svart penn, syns du ikke?" sa han så og smilte til meg, og jeg nikket igjen og smilte. Han smilte også og signerte den, før han så på meg igjen...og smilte, og så strøk han mitt kinn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre der og da. Det kom helt uventet, og det var også en uvandt berøring. Men det var godt, og jeg kan vel igrunn si at jeg var i sjokk etterpå. Så gikk vi litt bort og sto ved siden av signeringsdisken og så på. Jeg ville gjerne ha et bilde, men jeg ville ikke forstyrre han heller. Det var mange andre som gjorde det, og tok bilde med han. Men jeg turte ikke å spørre, og klokken tikket og tikket. Snart MÅTTE vi gå for å rekke den aller siste bussen. Det var så mange folk der, og helt sikkert et skikkelig stress for Åge også når alle maste på han fra alle kanter. Og så plutselig var Marianne der, som en engel fra himmelen, ved siden av meg. Og jeg turte å spørre henne om hun kunne hjelpe meg med å spørre Åge om vi kunne få bilde. Hun spurte Åge, og han sa ja. Marianne tok kameraet mitt, og Åge tok hendene rundt meg og Sonja og blizen blitzet oss i ansiktet. "Må dere rekke en buss eller noe sånt?" spurte Åge, og vi sa ja. Etter det, så sa vi hade og gikk. Og jeg følte egentlig at jeg fløy når vi gikk bortover gaten på vei mot busstoppet. Jeg bokstavelig talt løp uti gata mens det var rød mann, og sang "I'm Going Slightly Mad" veeeeldig høyt. Jeg aner ikke hvor jeg får selvtilliten fra. Men sånn blir det med meg når jeg har LITT vel mye energi, og ikke klarer å kontrollere den. Og man kan trygt si at etter en kveld som denne, hvor showet ROCKA mer enn EVER, så går man selvfølgelig derfra FULLSTAPPET av energi! Og så tok vi bussen nesten helt hjem, ble hentet på endestasjonen, og kjørt hele veien ut til Sonja. Og der? Jo, der varmet jeg min Chicken McNuggets meny, med usunn pommes frites, og spiste den mens jeg tenkte på den herlige kvelden.

              

Dette var en kveld jeg for alltid vil huske. Det var en eksplosiv kveld med krutt og pang og adrenalin! Det var virkelig, for å bruke Åges egne ord, en av de største kvelder i mitt liv. Og igjen, så er jeg mektig takknemlig for at jeg fikk oppleve dette fyrverkeriet av en opplevelse!

"You're My Best Friends"





The Show Must Go On CHRISTMAS SPECTACULAR - Christiania Teater, 13/12-08

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik

Alle monner drar, sier de. Hva de mener, det vet jeg egentlig ikke, men i Desember 2008, så fikk jeg den glede av å dra til Oslo for å få med meg Julespesialen av "The Show Must Go On" sammen med Birthe, som hadde en ekstra billett til showet, og fikk billigere hotellrom om jeg ble med. Jo, jøss, why not liksom? Det var jo tross alt snakk om "The Show Must Go On". Så... her er da min egen beskrivelse av Osloturen til Desember i 2008!




Ja, det var både spennende og UTROLIG nervepirrende å dra på denne turen, og da også med ei jeg ikke kjente så veldig godt heller. Men jeg antar at det er en første gang for alt, eller hva? Man får ikke erfaringer av å ikke leve. Så derfor så stilte jeg opp på Bergen jernbanestasjon sent på kvelden den 12. Desember 2008, med en veske som hadde blitt ødelagt på veien, og der sto Birthe og ventet. Jeg gruet meg en del til reisen, fordi jeg slettes ikke hadde følt meg i noe særlig bra form dagene i forveien, og jeg var fortsatt ganske kvalm og ikke helt der. Det var også bare få dager siden jeg hadde fått dårlige nyheter om min fetter i Brazil, som jeg i alle år har ønsket kontakt med igjen. Hvil i fred, kjære fetter 
  Sammen gikk vi innpå nattoget, som skulle kjøre klokken 23:58, eller noe sånt. Jeg var litt stille i begynnelsen, mens praten sto løst hos henne. Det gjorde det egentlig litt lettere, for jeg visste ikke hva vi skulle prate om. Hun hadde tydeligvis mye å snakke om, og var blid og spendt. Litt søtt igrunn. Og mens toget kjørte, så snakket vi, og hun sov litt mens jeg studerte den vakre, sternestrødde, månelyste himmelen, og fjellene med snø. Jeg holdt meg våken hele natta, for jeg klarer ikke å sove på tog dessverre. Ikke i noen form for transportmidler. Eller jeg har begynt å bli flinkere til det nå, men jeg klarte det ikke da. Etter hvert var jeg også overtrøtt, så når vi satt i kafe vogna og prata, helt alene, så var jeg jo nærmest gal, kan tenkes. Og Birthe lo hele tiden, så det var greit.



Med på turen hadde jeg denne gaven, som vises over her. Den var full av ting som Åge skulle få, og det var liksom en slags kombinert bursdagsgave og julegave. I Oslo kjøpte jeg også hele 11 Draumur sjokolader, hvor han fikk 2 stk innpakket. Jeg vet at det er sikkert teit å gi ting til han. En av tingene savner jeg faktisk selv, ettersom jeg gav han mitt eget eksemplar. Men det får duge Jeg håper han får like bra nytte av det, som jeg fikk. Anyway... når vi kom frem til Oslo tiiiiiiidlig på morgenen, så fant vi fort veien til hotellet. Det var ikke langt i det hele tatt, og vi betalte for opphold og frokost når vi kom inn, gikk opp på rommet, stuuupte ned i senga (bokstavelig talt).... og sov! Hahaha! Men det går ikke an å holde seg våken hele natta, og holde energien oppe hele dagen også, og så gå på "The Show Must Go On - Christmas Spectacular". Så en liten hvil i bakken var godt.


Etter å ha sovet en stund på de deiligste putene i verden, så gikk vi ut for å spise. Vi spiste på McDonalds. Siden jeg ikke følte meg så bra, så var ikke matlysten så mye tilstede, men jeg visste at mat var nødvendig, og spesielt drikke. Etter å ha spist, så gikk vi en liten tur innom Byporten...eller var det Jernbanestasjonen? Uansett, så fant jeg verdens kuleste veske der, og kjøpte den! Jeg tror det var skjebnen rett og slett, fordi jeg holdt en annen i hånda, og så før jeg skulle betale den, så følte jeg liksom for å gå bort til den ene veggen, og der strålte den mot meg. KISS veske, og en veske som så absolutt kom godt med nå, når den andre var ødelagt, og jeg gikk og bærte på alle tingene mine i en pose. Så jeg kjøpte den, og putta alle tingene mine oppi. Og så gikk vi til Body Map, hvor jeg kjøpte et kult belte. Da det var gjort, så dro vi med T-banen, eller bybanen, eller hva det heter der borte, til Stovner for å kjøpe Draumur. Jada, det høres egentlig HELT vannvittig crazy ut...og det var det også . Også 11 stykker da! Jaja, sjokoladen er jo smellgod, og jeg spiste ikke alle selv heller. Det meste ble faktisk delt ut til familien... og til Åge



Etter å ha kjøpt masse Draumur, så tok vi banen tilbake til Oslo sentrum, gikk opp på hotellet, dusjet og gjorde oss klare til å gå på show. I heisen snakket vi med noen som rådet oss til å IKKE være ute i Oslo når det var kveld. Det skjedde så mye kriminelt i gatene der på kvelden. Så vi bestemte oss rett og slett for å ta en taxi til Christiania Teater, for å være på den sikre siden. Det ble underholdende egentlig, men mest stress. Sjåføren fikk oss frem, etter en stund, og jeg gikk ut av taxien og fikk øye på den elegante fasaden til Christiania Teater. Det så riktig så kult ut, og skikkelig elegant. Og utenfor var det en del mennesker, men ikke så altfor mange. Når vi kom inn, så kunne vi høre musikk fra salen, hvor dagens første show holdt på. Vi gikk rundt der litt, la jakkene våre fra oss i garderoben og jeg gikk bort til boden hvor ting ble solgt og kjøpte en hvit t-skjorte, 1 genser og et program-hefte. Jeg husker at Tele, som sto i boden nå også, ble overrasket over at jeg skulle ha både genser og t-skjorte. Og så gikk vi opp og kjøpte litt å drikke, og Birthe snakket litt med de som sto bak disken der. Så satte vi oss ned på noen stoler utenfor inngangene...og ventet. Noen unger løp rundt og lekte gjemsel, og jeg kunne ikke hjelpe for å smile, for det å leke gjemsel på et gammelt, stort teater virker UTROLIG spennende og gøy. Det begynte etter hvert å fylles opp med mennesker, og klokken nærmet seg 21:30. Så ble vi sluppet inn, og vi gikk helt frem til første rad og satte oss. Det var virkelig nærmt. Det var sånn at man måtte se opp for å se. Og så begynte showet. Den herlige gitarspilte lyden av "God Save The Queen"... de tre koristene Stian, Jonas og Andreas kom ut og sang "Millionaire Waltz"... og så PANGET det på med "The Show Must Go On", så stemningsfull og vakker. Spesielt når Åge synger den. Så trillet den ene perlen etter den andre etter hverandre, og jeg koste meg selv om jeg var dårlig. Så nærme som vi satt, så så det faktisk ut som om Åge også så litt dårlig ut, og jeg følte med det samme synd på han. Jeg visste ikke om han var det, men han så bleik og dårlig ut, og pustet virkelig tungt der oppe på scenen. Men de serverte likevel et fantastisk, morsomt, rått show hele gjengen.



De serverte de samme låtene som de hadde gjort før, men også noen andre, mer julete sanger som "Thank God It's Christmas", "A Winters Tale" og den fantastiske halvoperatiske sangen "Barcelona" som ble sunget sammen med Ragnhild Heiland Sørensen, fra Den Norske Opera. Og siden det var Lucia dagen, så fikk vi også den sunget av Andreas, utkledd som Lucia, noe som var SKIKKELIG morsomt. Ja, så klart ved siden av kaken som Åge PLUTSELIG spratt opp av og skulle synge "I Want To Break Free" ved slutten av en annen sang, og så var ikke mikrofonen på. "Oops" sa han før den kom på igjen, og så begynte han å synge. Det var så morsomt. Skikkelig følelsesmessig ble det under "Who Wants To Live Forever". Dere tror det kanskje ikke... men jeg begynte å gråte. Det var så nydelig, og så tenkte jeg på fetteren min som nylig hadde gått bort. Og så tenkte jeg plutselig på ALLE mine kjære som har gått bort, og tårene bare kom. Jeg håpte at ingen så det, hverken der oppe, eller på min side. Og så roet det seg litt mot slutten av sangen. Åge snakket om Freddie Mercury, og så begynte han å synge "Too Much Love Will Kill You".... og tårene bare fylte mine øyne igjen. Det var et godt øyeblikk, hvor jeg kunne gråte uten at noen (forhåpentligvis) så det. Og det føltes godt.

  

Etter at showet var over, så stilte vi oss utenfor salen og ventet. Birthe og ei jente vi traff som het Hilde, maste veldig på de som jobbet der og spurte om de kunne få Åge til å komme ut. Vi hadde gaver til han, sa de. Vi hadde jo det, men jeg hadde liksom den følelsen av at han ikke kom til å komme ut. Etter en stund med masing, så kom det ei jente ut og sa at han var syk og ikke kunne komme, men at hun kunne levere gavene til han for oss. Jeg nølte ikke med å gi mine gaver til henne, for jeg ville bare gå. Jeg hadde sett Åge der inne, i salen, og siden jeg syns han så dårlig ut, så regnet jeg med at han faktisk var syk. Birthe nølte med å gi sin gave til jenta. De trodde ikke på henne, men etter en stund så gav de sine ting til henne også, og vi gikk utenfor. De andre var nokså nølende, og vi ble stående utenfor en stund. Det var kaldt. Jeg hadde så lyst til å skrike til dem at nå fikk det være nok. Han er jo tross alt bare et menneske han også, og han var syk. Det var ikke før en mann kom ut til oss og fortalte at Åge virkelig var syk og kvalm, og hadde til og med kastet opp etter at han gikk av scenen, at de andre ble enig om å gå. Endelig! Jeg var igrunn litt skamfull over dem. Ja, det må jeg si at jeg var. At de ikke tok et nei for et nei. At de nektet å gå, fordi de ikke trodde på at han var syk. Sa at det bare var en unnskyldning. Og denne masingen på de ansatte, som direkte gjorde meg flau. Men men, sånn er nå det   Det går tydeligvis an å "miste hodet" noen ganger




Til tross for dette, og til tross for at jeg selv var dårlig, så hadde jeg en kjempefin tur sammen med Birthe, og en fantastisk, ubeskrivelig, herlig, emosjonell opplevelse på dette vidunderlige showet, som er en kjempefin hyllest til bandet Queen. Det toppet ikke opplevelsen jeg hadde i Grieghallen den 3. Oktober, men det var allikevel RÅBRA! Og jeg er takknemlig overfor Birthe, for at jeg fikk bli med henne. Det var NOK et minne som vil ALLTID ligge i minneboka mi! Tusen takk også til Åge Sten Nilsen & HELE crewet av The Show Must Go On for disse herlige minnene. Dere ANER ikke hvor godt det gjør for kropp og sjel. Det er ren TERAPI og dere er VIRKELIG høyt satt pris på! Tusen millioner takk!


"Too Much Love Will Kill You"







The Show Must Go On - Drammens Teater, 27/02-09

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik
Bilde av meg og Camilla m/Draumur: Camillas pappa
Bilde av meg & Åge: Camilla

Ja, juleshowet i Oslo var utroooolig herlig, og jeg kunne ikke få det ut av hodet. Da jeg tilfeldigvis leste at det skulle til Drammen i Februar 2009 og ha sine SISTE forestillinger. Ja, i hvert fall på laaaaang, laaaang tid, og at det i tillegg skulle bli filmet til en kommende dvd, ja så bestilte jeg jo billetter. Men denne gangen, så kjøpte jeg også til min kjære mamma, som hadde så lyst å være med, og til min kjære Camilla, som jeg så gjerne ville ha med. Klart, jeg ville jo ha dem med begge to, men jeg ville gi noe spesielt i julegave til Camilla, og det ble dette. Og jeg håper, og tror, at hun ble ganske fornøyd med gaven! Her er, med mine egne beskrivelser og ord, hvordan jenteturen vår til Drammen var i Februar 2009.



Hvor skal jeg egentlig begynne? Jeg sov ikke noe særlig natta før avreise, ettersom jeg var meget seint i seng etter en bytur med min kjære søster, Sonja. Vi hadde vært og sett Kristian Valen i Bergen, og spist sushi, noe som smakte übergodt!. Anbefales! Men altså, jeg var litt sein i seng den natta, fordi jeg begynte å pakke reisesekken da jeg kom hjem. Meg og Camilla skulle nemlig reise grytidlig dagen etter, for vi skulle rekke 07:58 toget som gikk fra Bergen. Mamma sitt tog gikk fra Bryne litt tidligere, 06:39, så ho var litt redd for at vi ikke skulle rekke vårt tog og at ho da kom til å bli stående alene uten hverken billett eller noe annet. Glad ble ho da jeg kunne si at vi satt på toget, og var på vei til Drammen. Det var gøy å reise sammen med Camilla, min kjære...ja, hva kan man egentlig kalle det? Ho er i hvert fall familie, selv om det ikke er biologisk, og jeg er kjempeglad i ho. Så vanligvis kaller jeg ho bare for min kjære. På deler av turen, så sov ho. Jeg husker at en ungdom i samme vogn kastet opp og gråt fordi ho gjorde det. Moren trøstet ho. Og jeg kjempet for å tenke på noe annet enn lukten som fylte hele vognen. Jeg blir nemlig reisesyk selv, men hadde tatt reisesyketablett for øyeblikket. Jeg telte timene til vi var fremme i Drammen. Samtidig så kjente jeg at halsen igrunn var litt hes, og jo nærmere Drammen vi kom, jo mer hostet jeg. Men det skulle ikke stanse meg fra å ha en skikkelig koselig opplevelse sammen med min kjære mor og min kjære Camilla.



Da vi kom frem til Drammen, så møtte vi mamma på stasjonen der. Ho hadde jo kommet dit ca en time før oss. Og så kom pappaen til Camilla, som hadde kjørt helt fra Moss for å møte Camilla. Det var skjønt. Vi satte oss inn i bilen han hadde, og kjørte til et kjøpesenter litt utenfor byen. Jeg husker ikke hva det het, men der spiste vi i hvert fall litt mat på McDonalds. Vi valgte McDonalds fordi det var det billigste. Og så gikk vi litt rundt på senteret der før vi kjørte tilbake til Drammen sentrum. Det var snø og is og kaldt i Drammen, og det var vakkert. Vi prøvde å finne den gamle folkehøyskolen til mamma, men vi fant den ikke, så vi kjørte så til Drammen. Meg og Camilla fant ULTRA butikken, og kjøpte masse Draumur, og jeg husker at jeg sa til damen i kassen at de måtte virkelig få ULTRA til Bergen, for det var såååå mange der som elsket Draumur! Ho syns det var artig. Etter dette, så hadde vi en liten fotoshoot utenfor ULTRA (bildet over) hvor pappaen til Camilla tok bilde av oss med kameraet mitt. Det var gøy. Så kjørte vi over broen og bort til Drammens teater. Der møtte vi på Birthe og Eirin. De hadde vært på sushi restaurant og spist....vårruller Hahaha! Men sånn er det jo når man ikke liker fisk og diverse annet som sushi lages av. Vi gikk inn på Drammens Teater og satte oss ned i noen deilige stoler, og der ventet vi, og pratet. Camilla kjøpte seg et program også. Jeg hadde et jeg også, men jeg kan ærlig talt ikke huske om jeg kjøpte det der, eller om jeg tok det med fra en annen event. I tillegg, hadde jeg faktisk med meg et maleri jeg hadde malt til Åge, med noen oppmuntrende ord på. Saken var nemlig sånn at han hadde fått dårlig kritikk på sin nyslupne cd-album, GLAMunition, som jeg forresten også hadde med meg, og han tok det hardt til seg da en av anmelderne skrev anmeldelsen som en ordentlig POLITI anmeldelse. Derfor følte jeg for å skrive noen oppmuntrende ord til han på maleriet mitt. Og jeg skrev "Have hope! Have Faith! Live life before it's too late! Think Positive!", eller i hvert fall noe sånt. Men altså, back to buisness, Camilla kjøpte et sånt program og leste gjennom det mens vi ventet på show. Og spendt? Jada, ho var spendt som bare det ho, og det var min skjønne mamma også. Vi visste at showet som var dagen før hadde blitt filmet, og syns det var synd at vi ikke var der da, men vi skulle uansett kose oss like mye på show denne dagen.



Tiden gikk, og folk begynte å komme. Jeg dro kjensel på noen som jeg hadde sett før, blandt andre Bjørn som meg og Marianne hadde tatt med oss på første rad i Bergen. Etter hvert fikk vi sitte oss inn i salen, på 2 rad. Birthe satt foran meg, og jeg skremte ho litt, etterfulgt av høy latter fra oss begge. Haha! Så var det venting, og de neste minuttene føltes som år. Og så hørte vi plutselig de velkjente gitartonene (vel, velkjent for meg i hvert fall) til "God Save The Queen", og showet var igang. Det var like eksplosivt som alltid, og det virket som om både Camilla og Mamma likte det like godt.



Jeg elsker Queens musikk, og jeg digger den bare enda mer etter dette fantastiske showet. Dette showet har virkelig grodd seg fast i meg, og jeg vil for alltid tenke tilbake på det med smil, med tårer, med glede, med ellevill, god, positiv energi. Ja, når vi snakker om tårer... så kom de denne gangen også, og de kom enda mer enn sist også. Det var som om himmelens sluser hadde åpnet seg da "Who Wants To Live Forever" kom... og fortsatte da "Too Much Love Will Kill You" begynte. Å kunne fortelle det at jeg gråt mer på dette showet, enn hva jeg har klart å gjøre på flere år, sier litt. Det gikk rett i sjelen på meg. Rett i hjertet. Og etter det, så har jeg klart å felle noen tårer oftere også, ved flere anledninger. Som regel var de uønskede tårer, men det var tårer som kom, i situasjoner hvor jeg aldeles ikke hadde klart å gråte før. Dette showet har gitt meg så mye godt. Det er sikkert vanskelig for folk å forstå helheten i det jeg sier, når jeg sier dette. Men alt er allikevel sant. Jeg har blitt sterkere som menneske. Jeg har fått mer tro på meg selv. Jeg tør å vise mer og mer av meg selv til andre. Og etter mitt aller første show, og utover, så har min manneangst blitt noen hakk bedre, fordi jeg turte å nærme meg Åge hver gang.





Etter den fantastiske showet, så sto vi som vanlig og ventet på signering. Det hadde blitt sagt at det skulle være det, og vi hadde jo all verdens tid før vi måtte gå tilbake til jernbanestasjonen. Vi skulle liksom ta nattoget hjem igjen. Og så kom han da, og køen ble dannet. Mens alle menneskene trengte seg frem MOT Åge og disken han signerte ved, så trakk jeg meg tilbake i køen. Sånne stormfulle folkemengder er jeg ikke så glad i. Jeg er faktisk livredd for dem, og føler meg ganske så fanget når jeg står midt inni en trengende folkemengde. Så jeg gikk bak i køen. Men etter hvert så nærmet vi oss også. Camilla fikk programmet sitt signert, og jeg tror ho fikk en klem også. Stakkars jenta mi var jo så sjenert også, akkurat som meg. Og når ho var ferdig... ja, så måtte faktisk ho og mamma (eller bare mamma?) dytte meg frem til disken hvor han sto. Jeg var som stivnet til bakken faktisk. Jeg turte ikke gå frem. Beina var fastlåst. Og så, når jeg var der, så fikk jeg en klem, før jeg gir han maleriet og en Draumursjokolade. Han ser på maleriet, og leser hva som står, før han ser på meg. "Think Positive ja... men det er ikke alltid så lett" sa han. Tro meg, Åge, DET vet jeg godt Og så skulle han signere det programheftet som jeg hadde med meg, og cd-coveret mitt. Og mens han gjorde det, så maste mamma bak meg. "Merete er solstrålen min ho. Ho er ALLTID så snill og god. Ja, ho er solstrålen min ho. Er så god ho atte!" og mye mer. Jeg følte igrunn at jeg hadde lyst til å krympe og bare forsvinne, og mumlet vel kanskje ordet "Mødre" i all nervøsiteten. Det var flaut. Jeg fikk tilbake coveret og trakk meg litt bort sammen med mamma og Camilla, Birthe og Eirin. De snakka med konen til Åge. Ho sa vi var alle gale som reiste hele veien bort med morgentoget, og hele veien tilbake med nattoget, og jeg må egentlig si meg enig. Og jeg merket det godt på kroppen også på grunn av ultralite søvn, og en begynnende influensa som bygget seg opp. På et eller anna tidspunkt, enten før eller etter at jeg fikk signert ting, så husker jeg at jeg overhørte Åge si til Birthe og de (tror jeg) at han skulle til Bergen uken etter, den 6. Mars. Til Sartor Senter skulle han. Og jeg husker at jeg var så utrooooolig teit da og sa "HAH! Det er jo MIN plass det!" Går det AN å bli noe teitere enn det? Noe sløvere eller dummere? Jeg tror jeg bare hadde lyst til å visne vekk akkurat der og da. Og på toppen av det hele, så var jeg så teit å gå bort til han etterpå for å spørre hvilken DATO han skulle komme til Sartor Senter. Så utrolig sløv! Jeg hatet meg selv akkurat da. Følte meg så utrolig dum  Men det er jo sånn at når man er nervøs og redd og føler seg så liten og ubetydelig og stygg og alle de destruktive tankene kommer, og man samtidig er nervøs og litt redd... ja, så kan ting komme ut av munnen, og man gjør ting, som man egentlig ikke vil si eller gjøre. Men altså, jeg sørget for å få tatt bilde av Camilla sammen med Åge, og mamma sammen med Åge. De hadde jo det kjempekjekt. Og Camilla tok bilde av Åge sammen med meg. Jeg driter i hvordan jeg hadde det der og da. Alt som var viktig for meg, var at DE skulle ha det moro, og få et minne for livet. Og det fikk de.

     


Skjønne mamma og Eirin. Mamma ble flau da ho prøvde å få Åges oppmerksomhet for å få tatt bilde. haha. Skjønne mamma!




Skjønne mamma & Åge. Så herlig å se henne så glad, for det trenger ho.




Skjønningene mine <3 Eller... Camilla er min.. haha xD Åå, dere skjønner vel hva jeg mener!




Skjønne, snille Åge & Teite, dumme, stygge meg... JADA, ingen destruktive tanker. Haha, som Åge sa, så er det ikke ALLTID like lett å tenke positivt, men jeg prøver




Overtrøtte på togstasjonen før hjemreise...

Jah, så var enda en "The Show Must Go On" opplevelse over, og selv om jeg følte meg sinnsykt teit, misfoster, dum osv etter showet, så hadde jeg det utrolig gøy UNDER showet, og spesielt på McDonalds og togstasjonen etter showet. Vi var skikkelige overtrøtte, og skremte nok livskiten av alle andre tilstede. Det er jeg selvfølgelig lei meg for! Som unnskyldning kan jeg vel si at jeg hadde ikke sovet på UTROLIG lang tid. Men uansett...hele showet var skikkelig gøy, skikkelig underholdende... skikkelig pang pang... skikkelig ubeskrivelig, som det alltid er. Men man prøver jo alltid å beskrive det uansett. Og jeg angrer aldri et eneste sekund på at jeg brukte så mye penger, for å få med meg dette showet, for det var virkelig verdt det hver ENESTE gang! Så kan folk bare si hva de vil. Disse showene har vært like mye utfordring for meg, som det har vært terapi, og jeg bare ELSKER hva det har gjort med meg, å dra rundt for å få det med meg. De var så flinke til å få med seg publikum. Publikum var helt med, og de reiste seg opp uten å ha blitt bedt om det engang. Skal ikke nevne hvilken konsert, men der ble publikum BEDT om å reise seg opp. Syns det er mest magisk når man liksom reiser seg selv, og bare har lyst til å reise seg opp og klappe i takt, og trampe, og virkelig føle alt sammen på en gang. SÅNN er det på "The Show Must Go On". Man klarer ikke å la være å...være med liksom. Og jeg er, nok en gang, svært takknemlig. Takknemlig overfor Camilla og mamma, for at de ville bli med meg. Takknemlig overfor Åge Sten Nilsen & Gusty Utterdahl for at de skapte dette utrolige, vidunderlige spetakkelet av et show. Takknemlig overfor hele crewet, for å gi så fine, gode minner, bringe frem gode følelser, tårer, gleder, positiv energi, latter, sang og evige smil. Det er noen av de beste minnene i hele mitt liv, og jeg håper at det gjentar seg en gang i fremtiden. Tusen, tusen, tusen takk alle sammen!


        
"It's a Kind of...Magic"