Merry's Bygone Zone

Min lille virtuelle verden

Åge Sten Nilsen - Mitt Idol og forbilde

Skrevet av: Merete L. S. Solsvik

Oppdatert: 28/07-10, kl. 23:52


Kort og greit:  Denne fantastiske perlen av en mann ble født den 22. November 1969 i Sarpsborg. Han oppdaget musikken tidlig, og Elvis Presley var hans første store idol, før han ble hekta på KISS. Han var ikke mer enn 16 da han sto på scenen i talentkonkurransen og fremførte Bruce Springsteen låta "Dancing in the Dark". Han var med i mange band, hvorav "Tomorrow" og "Heads 'n' Tails" er to av dem. I 2001 ble han med i WIG WAM, som i begynnelsen bare  var et cover-band som kalte seg "Absolutt Fredag" ettersom de spilte på et sted med samme navn. I WIG WAM er han vokalist og frontfiguren GLAM.


Utenom dette, så har han vært med i en rekke musikaler. Noen av disse var "Hair", "Chess" og Which Witch". I tillegg fikk han snekra sammen noen musikalske show, som "Creedence Clearwater Arrival", "A Rock 'n' Roll Adventure" og ikke minst "The Show Must Go On" som er en show hyllest til bandet QUEEN. I April 2010 jobbet han  igjen sammen med sin kollega, Gusty Utterdahl, på å snekre sammen en konserthyllest til popkongen, Michael Jackson, som hadde premiere i Fredrikstad den 26/05-10. Showet bærte navnet "Gone Too Soon", som også er navnet på en Jackson låt. I showet var han gjesteartist, og delte scene med blant andre Ole Børud og Team Åge (kjent fra "Det Store Korslaget 2010") på Tv2.  

På tv har han fått lov til å utfolde seg som "syngende servitør" i Nrk's "Rondo". Han fikk også lov til å være programleder i Tv3's  nye storsatsing, "The Singing Bee", hvor han var så flink at han fikk være med videre etterpå også. Han fikk også lede den direktesendte Redd Barna Tv-aksjonen "Rødnesedagen" i 2009, sammen med Kathrine Sørland. I 2006 fikk han også lov til å prøve seg på film, da han var stemmen til en animert figur i filmen "Kaos i Eventyrland".

Han har vært med i Melodi Grand Prix hele 4 ganger, hvorav 2 ganger var sammen med WIG WAM, 1 gang var solo (1998) og 1 gang var som låtskriver for bandet Cube (2008) hvor Wig Wam kollega Trond Holter var låtskriver for et annet band. Åge har også gitt ut 3 soloalbum. "G-Sten" (2000), "Wolf & Butterfly" (2006) og "GLAMunition" (2009)

Det siste han kasta seg ut i, var Tv2's "Det Store Korslaget" (nevnt over) hvor hans kor også vant hele konkurransen, mot alle odds. Men det var velfortjent, for koret var knallbra! Andre deltagere som var med (med hvert sitt kor) var "Joddski", Bjarne Brøndbo fra "DDE", Simone Larsen fra "D-Sound", Benedicte Adrian og Tuva Syvertsen fra "Valkyrien Allstars".

I 2011 er det sagt at det kanskje blir muligheter for en ny runde med en ny versjon av "The Show Must Go On", så den som venter og er tålmodig får se ...og den som venter på noe godt...osv

Jah... dette var den "korte" versjonen... og den litt mer... kommersielle, profilerte versjonen...
Men dette er ikke hva jeg tenker, når jeg tenker på Åge Sten Nilsen. For meg betyr han noe helt annet enn alt dette.
Mannen med gullstrupen? Hmm... mannen med den hese, veldig særegne, fantastiske sangstemmen, talentet, den vennlige, varme personligheten og den utrolig sprudlende energien. DET er hva jeg tenker, når jeg tenker på fyrverkeriet Åge Sten Nilsen.




Ja, hvor SKAL jeg begynne? Denne mannen er stor, og har en stemme som når høyder, imponerer, smelter, gir energi, gir frysninger all over. Ja, kort sagt, så er han et naturtalent, og som mange beskriver han: Ethvert bands drømmevokalist! Heldigvis endte han opp i Wig Wam, og han passer KNAKENDE godt der! Han fant ut tidlig at han ville rocke verden og underholde, og han fikk det til. Han sto på for å få til å leve av den jobben han ønsket aller mest. Og jeg kan tippe at veien til hvor han er idag, nok helt sikkert ikke har vært lett.




Jeg beundrer denne mannen. For hans sprudlende, energiske personlighet. For hans tålmodighet. For hans talent. For hans vennlighet. For hans evne til å ta imot mennesker på. For hans imøtekommenhet, som igrunn går opp i det samme som å ta imot mennesker. For det mennesket han er. Og jeg er så utrolig stolt over at jeg har fått den glede av å møte denne mannen, opptil flere ganger, og ha fått tatt han i hånden. En mann som klarer å prestere så utrolig knall musikk, og fremfører sanger så bra, at selv jeg må ta til tårene. Og han synger så utrooolig rått! Det å vite at jeg har hilst på han personlig, det gjør meg utrolig stolt og...egentlig litt rørt.



Men det å møte han har ikke vært bare lett for meg. Det er aldri lett å møte menn generelt. Men på grunn av hans vennlighet og hans evne til å møte og ta imot mennesker på... så har frykten min dabbet litt av når jeg møter han igjen. Jeg har til og med turt å gå bort til andre menn og spurt om ting etter mine møter med Åge. Det har vært veldig overraskende for meg, og veldig vanskelig, men jeg turte det, og jeg klarte det. Det skjedde en magisk forandring med meg etter at jeg begynte å følge Åge Sten Nilsen på hans Queen hyllest show, "The Show Must Go On". Jeg turte mer. Fikk mer selvtillit. Hadde mer tro på meg selv, og ikke minst, mer tro på det positive! Og alt sammen begynte med Wig Wam konserter, og spesielt, på hans Queen show. Det er ren terapi. Hadde jeg hatt gutsen til å fortelle han hvor utrolig takknemlig jeg er for alt, face to face, så hadde jeg sannsynligvis gjort det. Men jeg har ikke gutsen. Jeg skulle ønske jeg hadde turt å si det til han en gang. Vi får se. Uansett, så er jeg svært takknemlig for at han er den han er. For musikken han lager. For showene han skaper. For den positive tankegangen som han har smittet over på meg. Jeg føler at jeg skylder han masse, for alt det han har gjort for meg, selv om han sikkert ikke vet om det selv. Han har på en måte åpnet en dør, og sagt at det er helt trygt å gå gjennom den. Og musikken hans, både med Wig Wam og med seg selv, som soloartist, løfter meg opp hver eneste gang jeg er nede, og jeg kunne så absolutt ikke klart meg uten.


Jeg husker godt hva jeg tenkte da jeg traff han for første gang. Jeg tenkte "Drømmer jeg nå? Eller sitter virkelig den utrolig talentfulle mannen der foran meg nå? Er dette virkelig?" Jo, for det var både skummelt og utrolig uvirkelig for meg å få stå under en meter nært en mann med et så stort talent som jeg mener at han har, for det var sånt jeg liksom tenkte var... ikke virkelig. Det fantes liksom ikke, selv om jeg så det på tv og hørte det på radio. Det var ikke mulig, tenkte jeg, å kunne synge så bra som det han gjorde, og høres så bra ut. Men så satt han der da, foran meg... etter å ha holdt konsert på en scene foran meg, sammen med bandet sitt, Wig Wam, og jeg ble nesten nødt til å tro det allikevel. Jeg har aldri hørt maken til stemmeprakt før, i hele mitt liv. Joda, jeg har "bare" levd i 25 år, men 25 år ER faktisk en del det også. Og når denne mannen synger (uansett hvilken sang det er) så høres det alltid helt utrolig ut. Det får kroppen til å skjelve, enten av fryd, sorg, glede eller energi. Det er ren, kjær terapi. Og det at jeg har fått møte han flere ganger også, føles like uvirkelig og sterkt som da jeg fikk møte han første gangen. Jeg vet at han ikke føler seg som noen kjendis. At han er en ganske jordnær og ålreit fyr som har hjertet på riktig sted, og jeg er umåtelig takknemlig og glad for at jeg har fått lov til å treffe han. Han har vært terapi for meg, virkelig. Men det er noe som folk sannsynligvis ikke vil forstå, og det er greit. Det er bare JEG som har levd mitt liv, og det er bare JEG som har kjent mine følelser, mine sorger, min frykt, mine gleder, mine problemer osv... Det er nok både merkelig, skremmende og uvirkelig at et menneske virkelig kan ha en sånn virkning på meg, som han har og har hatt, men jeg mener det virkelig når jeg sier at å høre han synge, eller å prate med han rett og slett, det er ren terapi for meg.



Åge Sten Nilsen er en mann jeg virkelig ser opp til og respekterer. Klart, jeg respekterer alle, så lenge de viser respekt for meg og gjør seg fortjent til min respekt, men jeg har virkelig høy respekt for denne mannen. Han er i tillegg et fyrverkeri av et menneske, og jeg er (nok en gang) UTROLIG, vannvittig glad og stolt for at jeg har fått den ære å møte han. For det har virkelig vært en ære, og en fornøyelse, en opplevelse jeg ALDRI ville vært foruten!

Ahh, nok skryt nå! ROCK 'n' ROOOOOOOOOOOOOOLL!



Tusen takk, Åge!





GLAMunition konsert, Sartor Senter, 06/03-09

Tekst & Bilder: Merete L. S. Solsvik
Noen bilder: Birthe H, Helena C. T. E.



Ja, denne opplevelsen var igrunnen ganske vond, samtidig som den var ganske god, på en og samme tid. Vond, fordi jeg hadde reist tidligere hjem fra mamma for å få med meg denne minikonserten, og dermed gjort sånn at noen ble lei seg. Vond også fordi jeg var skikkelig syk og hadde høy feber og var langt ifra noe frisk. Men jeg visste ikke om jeg kom til å få se Åge Sten Nilsen på en scene igjen. Han hadde det ikke lett på den tiden, og vurderte at han skulle gi seg helt som artist, og gå tilbake til yrket som vernepleier. Ikke verdens undergang om det skjer, men utrolig trist ettersom den mannen har et utrolig stort talent, og er et fantastisk menneske. Han har en enestående evne til å møte og ta imot mennesker på, og det er sånt man trenger i hverdagen når man selv har problemer med akkurat det.
  Men denne dagen ble ikke noe negativ selv om jeg var syk, og hadde dårlig samvittighet. Jeg hadde det kjempekjekt. Her får du lese om min koselige, men svimlende dag på Sartor Senter, på minikonsert med Åge Sten Nilsen.




F.V: Caroline, Helena, Meg, Eirin & Hanne
Bak: Birthe


Jeg reiste inn tidlig til Sartor Senter, selv om Åge ikke var ventet der før klokken 15:00. Men så viste det seg at han ville komme litt senere enn det også. Allikevel dro jeg inn tidlig, og jeg møtte Birthe på senteret, sittende på scenen, når jeg kom. Så vi ventet sammen. Jeg følte meg ikke noe bra, og var igrunn utrolig svimmel på grunn av feberen. Men jeg ville ikke dra. Jeg KUNNE ikke dra. Jeg hadde ikke penger til bussen hjem. Helt galt. Jeg vet. Skulle aller helst vært i senga jeg den dagen. Men da hadde jeg ikke fått oppleve denne fine dagen, med de fine minnene. Og selv om jeg ikke hadde penger til bussen hjem, så var jeg rolig og tenkte at jeg nok uansett kom til å komme meg hjem, på en eller annen måte. Jeg håpte på det beste, rett og slett.

Når det nærmet seg konsert tid, så kom det flere mennesker. Flere Åge fans som jeg kjente til. Vi hadde i løpet av siste uka organisert oss over nett for å ordne en overraskelse til Åge i form av mange brev fra fansen, roser og små hjertesjokolader. Vi spleisa med 5 kroner hver for å få kjøpt roser og sjokoladehjerter, og vi fikk forbipasserende mennesker på Sartor til å ta gruppebilde av oss. I hvert fall av NOEN av oss, mens andre var ute og kjøpte roser og sjokoladene. (Se bildet lenger oppe)

Min venninne, Susan, var med meg også, og Sonja var der litt før konserten, i håp om å få med seg litt Åge konsert før hun måtte ta bussen. Men hun rakk det ikke. Og min niese, Emilie hadde også lyst til å se Åge, så hun hadde fått sin far (min stebror) til å bli med. Selvsagt var det nokså ufrivillig av min stebror, stakkars. Og så, når konserten begynte, så hørte vi "Where The Good Times Grow" starte over høytalerne, og vi ser til alle kanter for å se hvor han eventuelt kom fra. Plutselig kom han løpende fra bak min rygg, og rett forbi meg, før han gikk opp på scenen foran meg. Jeg måtte flytte meg litt for at han skulle få komme opp faktisk. Og minikonserten var i gang. Det var merkelig å stå så nærme. Men det var kjekt, med unntak av at jeg følte en smule angst i folkemengden som helt plutselig hadde dukket opp, og følte meg i tilleg svimmel og dårlig. Men jeg smilte og mimet sangene med leppene mine mens han sang. Det var bare så ufattelig herlig å få høre sangene live. Et stort ønske jeg hadde hatt lenge. Det ble jo et høydepunkt i en av mine favoritt sanger fra "GLAMuniton" albumet også, men det har jeg egentlig valgt å holde for meg selv. Han fremførte "Where The Good Times Grow", "Bring The Night On", "Don't" og "Unconditional Love". Jeg mener å huske at det var de sangene som ble fremført i hvert fall, og jeg koste meg veldig. Jeg tok så mange bilder som kameraet mitt tillot, før det ikke var mer strøm på batteriet, tragisk nok.




Etter konserten, så var det vår tur til å gi HAN litt oppmerksomhet. Helena og Caroline gikk opp på scenen. Caroline var med som støtte for Helena, mens hun skulle lese opp en tale for Åge. Talen var så rørende at jeg, ja selv Åge, hadde tårer i øynene. Etterpå ble det signering. Jeg hadde ikke noe med meg som han kunne signere. Hadde ikke orket å tenke på å ta med noe. Så jeg åpnet rett og slett bare vesken min for å se om jeg hadde noe oppi den som han kunne signere. Genialt nok, så var Sushi menyen fra "Nama Sushi & Noodles" det første jeg så, og siden han elsker Sushi & akkurat det spisestedet, så lot jeg han få signere det. Jeg kom bort til han med bordet, og han så opp på meg, smilte og gav meg en klem. Susan måtte gå. Jeg holdt Emilie i hånden og sto litt bortenfor bordet så hun fikk se han. Under konserten hadde hun, lillebroren og faren (min stebror) sittet ved et bord litt på skrå bak scenen og sett på.


Etter at alle hadde fått signert tingene sine, så fikk vi lov til å ta bilder med han oppå scenen. Alt han tar seg tid til altså. Det må jeg bare si. Siden jeg ikke hadde mer batteri på kameraet mitt, så tok Birthe bilde av meg sammen med han. Han klemte meg godt. "Så myk jakke" sa han etter at bildet ble tatt, og så på meg med et vennlig smil. Jeg smilte. "Ja... det... det er kaldt ute" Fikk jeg frem, dum som et brød der jeg sto. Jeg følte meg i hvert fall utrolig teit. Og så legger han merke til vesken min. KISS vesken min. "Ååh, stilig veske da!" sa han så, og peker ned på vesken min. Jeg smilte sikkert et utrolig teit smil, mens jeg fort gjemmer vesken bak ryggen min. Han smiler, men allikevel så følte jeg meg bare så utrolig teit da også. Jeg gjemte den så klart så ikke han skulle ta den. Hahaha! Ikke at jeg tror at han hadde gjort det heller. Og så skulle jeg ta bilde av han sammen med Birthe, med hennes kamera. "Shit!" tenkte jeg. Jo, for jeg visste så utrolig godt at hver eneste gang JEG skal ta  bilde av noen sammen med Åge, så blir jeg helt shaky stevens, og bildet blir aldeles ikke bra. I tillegg så føler jeg meg bare så utrolig dum samtidig. Det samme skjedde nå også. Bildet ble helt uklart, fordi jeg skalv som en gris. Så Birthe fikk tatt et nytt bilde som noen andre tok for henne. Jaja, sånn kan det jammen gå!


 

"Klassebildet"

Og så, helt tilslutt... jeg holdt faktisk på å gå, da de andre holdt meg igjen. "Vi må ta fellesbilde sammen! Du må ikke gå ennå!" sa de. Jeg kunne ikke annet enn å smile, og satte meg svimete ned på bakken foran de andre. Vi hadde stilt oss opp, og en mann som Åge var med tok bildet for oss. Det var koselig. Men så måtte jeg gå. Jeg kunne ikke vente noe lenger nå, for jeg visste at min stebror ventet, og jeg visste at han var utålmodig også. Han hadde tross alt kommet på Åge Sten Nilsen minikonsert! HAN av ALLE! Så jeg ville ikke la han vente lenger, når jeg skulle få lov å sitte på med han hjem. Så sa jeg hade til Caroline, Birthe og Helena og de før jeg tok sats og hoppet ned fra scenen mens jeg sa "Jiihaa" med svak stemme. Jeg gikk rundt svingen, mot rulletrappen, da jeg fikk øye på Åge der oppe. "Hade, Åge!" kom det brått, og høyt, ut av munnen min. Jeg var overrasket, for sånt tør jeg vanligvis ALDRI! Han snur seg mot meg og smiler skikkelig, vinker og sier "Hadeeee! Tusen takk!" og han smiler og vinker til meg helt til jeg er ute av synsvidde. Det var kooooselig! hehe...




Alt i alt, så var dette en kooooselig dag, men også slitsom dag, så folkens: HVIS JEG ER SYK (så syk som jeg var den dagen) SÅ NEKT MEG Å DRA PÅ TING!!! Jeg har virkelig ikke godt av det da =) Selv om det allikevel var terapi også den dagen, å møte Åge. Jeg bare håper at jeg ikke smittet noen. Uansett, jeg vil takke alle menneskene jeg møtte, og var med, den dagen. Og jeg vil takke Åge for alt han gjør, og alt han tar seg tid til! Du er bare helt utrolig!

Tusen takk!           



PS: Flere bilder under "Galleri"