Merry's Bygone Zone

Min lille virtuelle verden

Til minne om Conny






Min kjære, elskede Conny <3

Min kjære Conny, som jeg savner deg. Conny var den første hunden jeg fikk noe som helst forhold til i løpet av mitt liv. Det var sommeren 1993, at pappa fortalte oss at han skulle få seg hund. Og sånn ca i august det året, så fikk han deg, kjære Conny. Du var blanding mellom Flat-coated Retriever og Border Collie, og jeg husker at pappa sa at moren din var MYE høyere enn stuebordet. Jeg var 8 år da jeg møtte deg. Du var en utrolig skjønn, liten valp og satt i fremsetet i pappas bil første gang jeg så deg. Jeg hadde alltid ønsket meg en hund, og der var du... hos pappa. Vi kom sammen og fant ut at du skulle hete Conny.

Jeg var redd med det første, da du sto i pappas hage og bjeffet på meg. Jeg forsto det ikke da at du bare ville leke med meg. Men vi ble fort gode venner, og jeg bar deg opp og ned trappen når vi skulle på tur, for pappa hadde sagt at siden du var valp så kunne du ikke gå i trapper, for da kunne du få problemer når du ble eldre. Og jeg husker godt alle turene vi hadde alene, og sammen med Sonja, rundt i området der pappa bodde, i Bergen by. Du var en venn jeg kunne stole på. En venn jeg ikke var ensom sammen med. En venn som trøstet meg, gav meg glede og som hjalp i tunge stunder.

Jeg husker godt om morgenene, før pappa våknet, så var du med meg og Sonja og bygget telthytte midt i stuen til pappa, med alle teppene, og møblene. Det var alltid kjekt. Og virkelig kjekt var det også da alle de andre skulle gå i fakkeltog, mens jeg ville være igjen og passe på deg, min gode, kjærlige venn. Og hva endte vi to opp med å gjøre? Jo, vi spiste alle flatbrødene med smør på. Til stor latter fra de som kom hjem fra fakkeltogvandring. Ja, min gode venn. Vi gikk gjennom mye sammen, du og jeg.


Da du var ca 3 år, så flyttet pappa, og hans nye kjæreste, til den vakre øya vi bor på nå. Det var mye nærmere for oss å reise, så vi kom naturligvis mye oftere på besøk til pappa da. Det var kjekt. Noen ganger, så fikk vi deg på besøk hjemme hos mamma, hvor du var kanskje opptil en uke. Mamma likte godt å ha deg på besøk, selv om hun var allergisk. Og jeg husker hvordan du slikket mine tårer da jeg gråt, fordi noen mobbet meg og gjorde meg vondt. Jeg vet at man ikke skal gråte foran hunder, men allikevel føltes det som om du tok vare på meg. Som om du passet på meg og trøstet meg. Det er vel bare sånn jeg ønsker å tro, men det var sånn det føltes.

Glad ble du da Peddy kom, som liten valp. Du hadde sånt et morsinnstikt overfor kattunger, og var jordmor ved hver eneste kattefødsel vi hadde. Du slikket kattungene tørre og hjalp til. Da Peddy kom, så følte du at hun var din lille unge, og det var det alle andre trodde også, siden dere begge var svarte med hengeører, sannsynligvis. Men da Peddy ble voksen, så ble dere rivaler, og dere kranglet mye. Det gjorde meg trist og redd.

Da Rex også kom, så stakk du av for å følge etter han hjem. Han var naturligvis ungen din han også, og da han dro hjem til seg igjen, så ville du bli med han. Det var synd at du aldri fikk lov å bli den moren som du alltid ønsket å være. Som trøst, så var du verdens beste venn for meg.

Det sies også at hunder ikke skal ha sjokolade. De kan dø av det, har det blitt sagt. Jeg skammer meg kanskje litt over å innrømme at jeg bestandig delte min Melkerull med både Conny og Peddy når jeg hadde en, uten noen virkning. Men det er vel farlig for noen hunder regner jeg med.
Etterhvert som årene gikk, så ble du eldre. Du fikk mange kuler rundt om på kroppen din, og vi var bekymret for deg. Du var dårlig i hoften din, så du sov på mitt rom dine siste år, sånn at du slapp å gå i trappen mer. Kulene dine begynte å lekke, og vi renset de ofte. Tilslutt kom vi til den hardeste, mest vanskelige beslutning jeg noengang har vært del av. Du var gammel, kjære venn. Du var sliten. Og selv om det gjorde enormt vondt for oss... så var det det rette å gjøre.

Det var med svært tungt hjerte at meg og Turid reiste inn til veterinæren med deg den 26. Oktober 2005. Du ante ikke hva som skulle skje... eller gjorde du? Meg og deg gikk frem og tilbake utenfor veterinærens kontor, mens Turid var inne og snakket med veterinæren. Jeg kunne tatt tak i båndet ditt og bare stukket av med deg, for å unngå at det som skulle skje, skjedde. Men hva ville det være godt for? Det ville ikke gjøre deg frisk igjen. Og så, etter en stund, så ble vi hentet inn. Klumpen i halsen sved når vi kom inn dit. Vi satte oss ned med deg, klappet deg og koste med deg. Du fikk en sprøyte... og sakte sovnet du i en tyngre søvn enn du hadde vært i på evigheter. Vi gråt og gråt og gråt og klappet deg. Men vi bestemte oss for å gå derfra før hun fikk den siste sprøyten. Jeg hadde problemer med å gråte, men den dagen gråt jeg mye. Vi gråt hele veien hjem fra veterinæren. Og da jeg kom hjem og vi skulle møte pappa, så holdt jeg meg sterk for jeg ville ikke gråte foran han. Jeg tapte kampen. Spesielt da naboens hund, Tassen, kom inn i naustet og hoppet opp på fanget mitt og slikket meg. Jeg sprakk fullstendig i tårer og følte meg svakere enn jeg hadde følt meg på flere år. Jeg brydde meg ikke om at folk så meg. Jeg brydde meg ikke om at jeg gråt foran dem. Jeg bare gråt. For jeg hadde på nytt mistet min beste venn...

Idag husker jeg deg som den glade hunden du var. En evig valp gjennom hele ditt liv, og en venn jeg aldri, aldri vil glemme.
Våre minner er gjemt dypt inne i mitt hjerte, og der vil de alltid være...

Conny ble 14 1/2 år gammel...

Hvil i fred, min kjære Conny


-
ML -

PS: Bilder kommer!
 




Minneside for Peddy

Skrevet i Oktober 2004 av Merete S. Solsvik








Dette er en side jeg har laget, til minne for min gode venninne, Peddy! Peddy var riktignok en hund, men mine aller beste venner er dyr, og Peddy var en av dem! Hun var en fin, sort blandingshund, med nydelig, blank pels, og hun var veldig leken og glad! Hun var blanding av 7 forskjellige rasehunder, blant annet flat-coated retriever, Shaefer og Rottweiler, og av bakgrunn til disse hundene, kan man lett forstå at Peddy var en sterk og nydelig hund og hun hadde et herlig gemytt. Hun fortjente ikke å dø! Hennes tid hadde ennå ikke kommet!



Det hendte, mandag den 11.oktober 2004, at hjemmet hun bodde i, hos min storebror, begynte å brenne! Hun brant inne, og alle tingene deres ble også ødelagt! Da jeg fikk telefon om det her på skolen, så kunne jeg så absolutt ikke tro at det var sant! Hun betydde ganske mye for meg også, og jeg var veldig glad i henne! Siden jeg ikke har sett henne på enormt lenge nå, så gjorde det ekstra vondt også, fordi jeg aldri fikk tatt ordentlig farvel heller!
Ikke engang da hun flytta til sin rettmessige eier, min storebror Christian! Da turte jeg ikke å ta farvel med henne, for folk ville tro jeg var for sentimental og følsom! Og jeg visste jo heller ikke at det var "farvel" på ordentlig heller.


"Peddy & en av mange pusunger vi har hatt"

Som du ser her på dette bildet, så godtok hun det meste! Hun var litt redd kattungene, men hun var ekstra forsiktig hvis vi tok dem oppå henne, sånn som dette! Det var en gang at jeg og en venninne av meg, som var så enormt glad i Peddy, gikk på tur med Peddy, og vår andre hund, Conny! Disse to hundene var som mor og datter, og folk trodde virkelig at de var det også, når vi gikk tur i veien! Men selv de to hadde mange uenigheter sammen, og det ble det av og til litt heftig fight av! Men på denne turen, som meg og venninnen min gikk med dem, så var det en annen hund som skulle ta dem. Den andre hunden pleide alltid å være ute etter Conny, men denne gangen så hoppet Peddy foran Conny, og beskyttet henne! Det ble fight mellom Peddy og den andre hunden, men Peddy kom fra det med små sår! Men hun fikk beskyttet gamle Conny, og det så veldig ut som om det var det hun gjorde!
Hunder er veldig intelligente dyr, og Peddy var veldig intelligent! Og hun gjorde mange folk glade! Hun var også en ganske sprek hund, og elsket å gå tur!


"Peddy & Conny"


Peddy hadde et fint liv, med mange folk som var glad i henne. Hun var snill som et lam, og gjorde ingen vondt! Hun hadde sine uhell hun også, som alle andre, men man kunne aldri slutte å like henne. Hun var en herlig hund!
Noe med Peddy var at hun var så enormt glad i mat! Hun satt alltid med bordet og ventet på en liten smakebit, om hun fikk! Det kunne gå meg på nervene iblandt, men hun var jo bare sånn! Veldig glad i mat! Og jeg kan ikke nekte for at jeg også er glad i mat! Jeg husker også godt nettene hun sov på rommet mitt, og jeg hadde henne i senga ved siden av meg til jeg hadde sovnet. Og når jeg våknet om morgenen, så lå hun og sov under senga mi. Det var morsomme øyeblikk. Hun var tidig. Hun var spesiell.


"Peddy & Ben"


Da Peddy var liten valp, og jeg skulle få se henne for første gang, så var jeg så spendt! Jeg elsker hunder, og spesielt valper! Da jeg endelig fikk møte Peddy, så holdt jeg på å gråte, fordi hun var så nydelig! Nydelige ting og skapninger får meg lett til å gråte nemlig. Hun satt på gulvet foran meg og så opp på meg med de utrolig skjønne øynene, og det utrolig skjønne blikket! Og en dag, så skulle jeg lage meg mat. Lagde meg 3 skiver. Og i et lite øyeblikk, så så jeg bort fra skivene en stund, og når jeg så på dem igjen, så var 1 av dem borte. Peddy satt på gulvet og spiste den, og jeg kunne ikke annet enn å le!
Hun var en hund for seg selv, ganske spesiell, slik alle hunder er! Hun elsket snøen, og hun lekte ofte snøballkrig med meg, og vår andre hund, Conny! Man kunne gjøre hva man ville med Peddy. Kle henne ut, og ha det gøy med henne!
Hun viste ingen motstand til det!




Jeg husker første gang jeg gikk tur med Peddy, da hun var valp! Det var faktisk samme dagen som jeg fikk møte henne første gangen. Hun ville ikke gå ut på tur da. Ikke uten sin eier, Christian! Men vi gikk nå et stykke bortover veien, selv om jeg bærte henne en god del! På tilbakeveien, så gikk hun hele veien, og ganske fort! Det var søtt, at hun savnet Christian så mye, men også naturlig, for det var han hun kjente best! Og det er klart at det kan være skummelt å gå ut i den store verden når man er så liten og søt.
Christian lærte henne til å gjøre mange ting, som en vanlig søkehund og politihund også kan, pluss litt mer! Han lærte henne å søke opp godteri og matgjenstander, holde godteri eller til og med glass på snuten, med mer! Hun lærte ganske fort triks og sånt! En skikkelig smart hund, og en skikkelig kul hund, som sto veldig i stil til sin eier!



Jeg vet at jeg kommer til å savne Peddy veldig mye, og selv om det har gått over en uke siden hun døde, så er det ennå ikke til å tro at hun er død! Hun betydde mye for oss alle, og vi vil alltid huske henne som den glade hunden hun var. Peddy lever videre i våre hjerter, og der vil jeg alltid ha henne. Jeg vil at alle som besøker siden, eller leser om Peddy her inne,
vil ofre en bønn eller en tanke på den nydelige hunden, som døde så altfor tidlig, og også ber for familien som mistet henne, som nå er i sorg! Peddy ble 7 år gammel.

- Merry -
  
  











Rex






Rex Fredrik Hansen.....(Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev det)

Nei, seriøst!
Denne skjønne, nydelige herremannen her heter Rex. Han er 7 år og bor sammen med Freddie Mercury, Speedie, min søster Sonja og hennes familie. Han ble ventet til denne verden den 25. Januar 2003, men ble født litt tidlig. Nemlig den 18. Januar. Min mamma ville gi noe spesielt til min storesøster Sonja, på hennes 20-årsdag, og siden Sonja og Arild ønsket seg en hund, så kjøpte mamma hund til dem. Og den skjønne, lille hundevalpen som de fikk? Jo, det var Rex


Rex er en blandingshund. Foreldrene hans heter Lucky og Toya. Lucky er blanding av Border Collie og Shetland Sheepdog, og Toya er blanding av Labrador Retriever og Norsk Buhund. Dermed blir Rex en god blanding mellom alle disse 4. Han er en herlig hund med middels størrelse og en herlig personlighet.


Rex er alltid glad når jeg kommer på besøk. Det varmer mitt hjerte Han er en godgutt og han sjarmerer meg lett. Jeg liker å ha han på fanget innimellom. Men det er ikke så kjekt når han røyter, siden han har ganske stiv pels, hvis dere skjønner  Men jeg er glad i han. Han er en godgutt.

Rex og Mjauritz var bestevenner. Mjauritz er gamlekatten til min søster Sonja og hennes samboer. Det var en nydelig skogskatt, og de var så gode venner. Rex var virkelig lei seg, deprimert og ensom når Mjauritz ble borte. Men det går bedre nå da.



Rex var gode venner med Conny og Peddy også. Han var herren blandt damene, og de gikk fint sammen. Rex kan mange triks, som "søk", "opp på to" og diverse andre. Jeg trener også ofte med han når jeg er med han, for han er kjempelett å jobbe med, til tross for alderen. Han gjør mange triks når jeg har godbit, og jeg belønner han når han gjør det jeg ønsker. Han liker å ligge på fanget og kose, men ligger sjelden veldig lenge. Han åpner dører også, og kommer alltid inn på rommet til meg når jeg sover. Skjønt! Det er kjekt når en hund viser hengivenhet mot en.

Kjempeglad i deg, Rex!

Gadi







Gadi - Min Lykke <3


Jeg husker da jeg så deg for første gang. Du kom inn sammen med "mammaen" din, Turid, etter en kjapp tissing utenfor på grusen, og du var så kjempeskjønn. Det var den 24. Mars 2009 at du kom hjem til oss. En dachsblanding, blanding mellom langhåret og korthåret dachs, og den valpen i ditt kull som valgte Turid. Du var den minste i kullet, og den eneste de hadde gitt navn. Hos dem het du "Jensen", noe som var ganske artig siden Turid også er en Jensen.

Hos oss fikk du navnet Gadi, som betyr "Min Lykke". Du var tross alt Turids lykke, så det var et spesielt navn som passet deg kjempebra, og som var lett å si. Personlig vil jeg si at du er en hund for deg selv. Du er ikke som andre hunder jeg har kjent. Men du er utrolig herlig, selv om du er krevende til tider.

Jeg tror du har skjønt at jeg ikke er til å spøke med, men en man kan leke med og kose med allikevel. Og du koser mye. Du er en liten kosegutt. Jeg er ikke så vandt til å ha en hund så liten som du i nærheten av meg, men når du hopper opp til knærne mine for å ha kos og hilse, så blir jeg smeltet. 

En skulle ikke alltid tro at du var en liten hund heller. Du har en stemme som lett kan mistolkes for å være en større, kraftigere hund ofte. Jeg må bare smile når du løper rundt på gulvet og leker. Du er energisk, skjønn og sjarmerende.

Stakkars lille deg klarte å få en brist i foten din i Januar, og det likte vi ikke. Nå får du ikke gå like lange turer som du pleide å få lenger, fordi foten skal få gro, og for at den skal gro, så må du være mye i ro. Det er lett for en veterinær å si når du vil løpe og leke og jakte på damer med løpetid. Vanligvis så elsker du å gå tur i skog og mark, og du plukker gjerne med deg pinner som "souvenirer" som du tar med deg hjem og bærer stolt.

Om kvelden, når natten siger på, så vil du bestandig ligge og kose i sofaen, under et teppe. Der koser du deg gjerne, liggende på rygg, med beina i været. Det er mye futt i deg, lille venn, men det er også mye kos med deg tilstede. Du er en liten godgutt og jeg er kjempeglad i deg.

- ML -