Merry's Bygone Zone

Min lille virtuelle verden

Nyheter

Tysnesblogg

Posted on July 18, 2010 at 4:27 PM


Jepp, vel... som dere kanskje har fått med dere nå, så var jeg tilstede under Tysnesfest 2010 når Wig Wam hadde konsert. Men jeg var ikke på konserten. Det er vel da dere spør hvorfor ikke, og hva i alle dager jeg gjorde der hvis ikke? Saken er at jeg jobbet i baren. Jeg meldte meg som frivillig, av flere grunner.


En grunn: Jeg ville være publikum under Wig Wams konsert, men orket ikke å stå blandt publikum under konserten pga the usual shit.


En annen grunn: Jeg trenger virkelig å prøve å være sosial og jobbe sammen med mennesker, og siden jeg ønsket å få med meg Wig Wam herlige musikk LIVE igjen, så så jeg dette som en fin mulighet til å få nye erfaringer og samtidig jobbe med frykten min... OG samtidig få med meg konserten, eller i hvertfall høre musikken uten å få panikk og angst i folkemengden. Believe me! Jeg er ikke sinnsyk eller gal om dere trodde det.... eller tror det... men jeg vet at det kan virke sånn iblandt... 


Så... anyway... jeg meldte meg som frivillig, og visste ikke hva jeg ville få som jobb før den 29. Juni, og hadde litt tid å forberede meg på.

Her er min fortelling om hvordan hele opplevelsen var. Dette er skrevet på vei til Tysnes, under oppholdet på Tysnes og på vei hjem fra Tysnes. Enjoy!



"Sitter på busstoppet og venter, og tenker på hva som skal komme. Vil det gå bra? Vil jeg være trygg? Vil jeg klare å sette opp teltet alene? Det er så mye jeg tenker på, og så mye jeg er redd for at skal skje. Hvordan kommer jeg meg frem? Hva om folk ser på meg med sine vanlige, stygge blikk når jeg kommer der med den store sekken på ryggen? Hva om noen misliker meg? Og hva om jeg jobber dårlig? Hva om jeg svikter? Eller hva om jeg skulle stivne? Og ikke tørre å være med de jeg skal jobbe med? Ja, jeg er redd. Dette er nytt. Dette er skummelt. Jeg er vettskremt. Men en stemme inni meg sier at jeg bare skal hoppe i det med strak arm og rett rygg... og det er hva jeg skal gjøre. Prøve i hvertfall så godt jeg kan, og huske å tenke positivt, så vil dagen forhåpentligvis bli positiv også. Jaja, nå kommer bussen. Skriver mer senere...

 

Jepp, nå sitter jeg på Osøyro og venter på neste buss. Bussen til Halhjem. Jeg har kommet meg langt i hvert fall, og da klarer jeg nok resten også. Får håpe at lykken er med meg når jeg kommer frem til Tysnes også. Det er sol og varmt, men litt kald vind. Stort sett helt greit vær. Jeg både gleder og gruer meg til i kveld, men det går nok bra. Jeg er uansett for stygg til at noen får lyst til å overfalle meg, men folk er jo gale så hva vet jeg? Jaja, nå er det visst allerede noen få minutter til bussen går. Tiden går sannelig fort merker jeg.Har visst snart vært her i over en halvttime alt. Håper at jeg får satt opp telt og alt sånt før jeg må begynne å jobbe. Og jeg håper at jeg klarer å sette det opp også, uten hjelp. Og at ingen kommer til å stå og glane på meg sånn at jeg blir stresset og nervøs. Jaja, nå tar jeg skrivepause igjen. Skrives!

 

Jepp jepp, nå har jeg våget meg inn på fergen til Våge. Hehe. Og gjett tre ganger hvem som plutselig dukka opp litt bak meg i kafé køen? Jo, Wig Wam og crew. Sprøtt! De sitter nå litt lenger foran meg, og man kan lett finne frem til dem ved hjelp av de knalle latterbrølene deres. Men jeg sitter bare her jeg. Er jo vettskremt jo. Uansett vil jeg ikke forstyrre dem heller. De har sikkert nok. Tror at Trond så meg, men men. Jeg tør ikke å gå bort til dem uansett. Hører dem vel i kveld anyway. Men litt artig er det jo selvsagt. Kjekke mennesker!

 

 

Nå har jeg endelig kommet frem og har fått satt opp teltet. Sitter nå og venter på at jobben skal begynne, mens jeg hører på at Wig Wam tester lyden. Herlig! Fikk hjelp av ei snill jente med å få opp teltet, noe jeg er veldig glad for, for hvis ikke ho hadde hjulpet meg så hadde jeg fortsatt sittet der og strevd. Ja, anyway... sitter og ser ned på arenaen... og teltet hvor jeg skal jobbe i. Ser ut som om jeg får en kjekk kveld, og stedet hvor jeg har satt opp teltet skal visstnok være det tryggeste og mest rolige stedet på plassen. Så jeg er glad :-) Wig Wam har lydsjekk, og det er temmelig artig å høre på, samtidig som adrenalinet pumper litt i brystet når jeg hører musikken. Kjekt! Håper bare at alt funker til kvelden også... og at jeg finner en do, for jeg er jo selvfølgelig sykt pissetrengt... som vanlig... Jau Jau... skrives!

 

 

Jau...jeg gikk til Esso... lette trill pill rundt etter en do, og måtte le litt når jeg så fant en. Holdt på å miste mobilen da jeg glemte den igjen på do. Heldig for meg at den vennlige damen som var der etter meg kom ut til meg med den etterpå, for jeg hadde ikke merka at den var borte. Jaja, jeg kjøpte litt usunn, ekkel mat (som jeg senere ville angre på;) og en deilig flaske vann før jeg gikk tilbake til camping og konsertstedet. Wig Wam holdt fortsatt på med lydsjekk og det var VELDIG artig å høre på. Da jeg kom tilbake fikk jeg hvitt bånd på håndleddet mitt, og fikk gå forbi vakten og inn på konsertområdet, og klokken var ikke fem engang. DET må jeg si at føltes litt merkelig. Sa jeg skulle jobbe i baren, og da fikk jeg komme forbi.

   Og der, nede i bakken, møtte jeg Ed Hardy... eller i hvert fall en utrolig ålreit fyr som gikk veldig kledd i Ed Hardy klær.  Rock n roll! Klart ble jeg nervøs når jeg så han komme, for jeg er jo... øhm... en fan... og jeg var inne på et område som jeg ikke skulle være på, om jeg skulle på konserten. Hva måtte vel han tenke? Dessuten så blir jeg nervøs når jeg møter folk som kjenner meg igjen. Jeg blir nervøs av folk uansett. Haha. Allikevel hilste han på meg... spurte hvordan det gikk... gav meg en klem... og spøkte med at det var lenge siden sist, før vi flirte litt. For det er jo omvendt. Bare ei uke siden sist. Så forsvant han videre oppover bakken som jeg hadde kommet ned, og jeg gikk inn i barteltet og meldte meg til tjeneste.  Sånn var det. Og jeg begynte med å få på meg en t-skjorte, prøve å følge med på hva kvinnen som informerte sa til oss, hjalp til med å "åpne" teltet, tok all forskjellig drikke i et badekar av is… før klokken slo seks og folk slapp inn. Og da begynte jobben… and I was GOOD at it =) Helle cola oppi glass… Cola zero, Sprite zero… Orangina… cider… Shaker… tappe øl fra ølkrana, noe jeg med det første jeg begynte var et naturtalent på. Jada, så har jeg fått opplæring idet fra livets skole. Sånn er det. Musikk ble spilt utenfor teltet, og jeg husker at jeg følte en merkelig lettelse når Donkeyboy begynte å spille. Nettopp fordi ALT som ble spilt før dem hørtes ut som ubehagelig rot og kaos i mitt hode, og det gjorde meg direkte dårlig. Så Donkeyboy (som jeg egentlig HATER musikken til) snudde situasjonen, merkelig nok, og jeg danset faktisk pittelitt til musikken. Og DET er ikke ofte jeg gjør. Haha. Men det er kvalitet ved musikken deres da, selv om den går meg på nervene. De er gode, og de har mange fans. Det begynte å regne merket jeg… for alle kom plutselig inn i barteltet og søkte ly for regn og vind. Under Donkeyboy konserten, så gikk de ut alle sammen, for så å komme inn igjen etter konserten… og de gikk ikke ut igjen når Wig Wam skulle på. Klart jeg ble litt arg da, når utsikten ikke var så kjempegod, men jeg så scenen og jeg hørte musikken, så jeg var fornøyd. Og da det faktisk ble allsang inni barteltet til AC/DC, når Wig Wam fremførte AC/DC, så var det gøy. I tillegg, så var det mange av oss bartendere som danset til musikken når Wig Wam spilte, og det var kjekt. Da følte jeg ikke at jeg var den eneste som digga musikken liksom. Men været var tydeligvis veldig ille der ute, noe vi her inne ikke merket noe til. Men vi så at det regnet elefanter der ute, og at det blåste sterkt. Så sånn e det. Ellers så var det nervepirrende å ha en mann til sjef, og da i tillegg en mann som minnet meg mye om en annen mann som jeg ikke liker så godt, men det gikk bra og jeg var fokusert på jobben jeg gjorde og klarte den bra. 

 

Sitter nå i sjøkanten ved fergekaien. Fergen har ikke begynt å gå ennå, så jeg venter. Klokken er 06:58. Har sittet her en stund nå og følt at denne bygda er ei spøkelsesbygd pga stillheten og de utraffikerte veiene og tomme gatene. Den deilige sjølukten omfavner nesen min... og gjør meg glad, selv om jeg har hatt en søvnløs natt. Hele greia har uansett vært skikkelig artig. Tenk at JEG har klart å få til DETTE? Jeg er stolt, selv om jeg kunne vært bedre på noen punkter. Spesielt på camping-punktet, selv om jeg ikke aner hva jeg kunne gjort annerledes.  Jeg er gjennomvåt og fryser og lurer på når fergene begynner å gå. I tillegg så er jeg sulten og har vondt etter i går, så i bunn og grunn, så kjenner jeg at JEG lever  :-D  og det er jo sikkert fantastisk! Jau Jau, vi skrives!

 

 

Farvel Wig Wam, og god tur til Fagernes. Håper været er mye bedre der enn det er her. Forvirret? Jo... dere skjønner... fergen hjem var ganske folketom... men ikke helt. Jeg var der... noen få andre var der... og Wig Wam pluss crew var blandt dem. Går det an, tenkte jeg selvfølgelig. Så skulle man altså dele ferge med dem på tilbakeveien også. Kjekt… for de ler så mye, og det smitter veldig og lokker smilet frem, og man glemmer liksom litt at man fryser og er veldig trøtt og sliten. Denne gangen satt de rett bak meg nesten, der som jeg satt på veien bort til Tysnes... så jeg hadde store problemer med å spise yoghurten min. Jeg hater at jeg skal være sånn. Stivne... bli til is... være redd... og føle at jeg må unnskylde for at jeg er tilstede. Jeg hater det.        Hvordan skal jeg egentlig klare å leve et ordentlig liv om jeg må fortsette å slite med dette? For jeg vil jo ikke slite med det. Problemene mine. Det er jo derfor jeg valgte å komme til Tysnes i går. For å prøve å jobbe sammen med mennesker... Og samtidig oppleve Wig Wam, bare bortenfor folkemengden. Fant ut at jeg er god på øltapping og alt annet som barjobben inneholdt. Men å være sosial med andre som jeg ikke er trygg på, det sliter jeg med, og redselen og angsten biter seg godt fast. Dumme meg :-( det er i sånne stunder at jeg hater meg selv. Så enormt også. Jaja… Vi skrives. Bussen kommer…Jeg vil HJEM og varme meg!

 

 

Ja…så kom jeg endelig hjem da… etter en gåtur, en fergetur… og… 5 bussturer. Og deilig var det å finne ut at jo nærmere hjem jeg kom, jo mer sol og varme var det… men det var det helt sikkert overalt ellers også. Men tanken er jo god. Hjemme er der sola skinner og varmen tar imot deg med gode klemmer… Vel, jeg BLE faktisk tatt imot med hyling og skriking, og vilt kappløp av 3 personer som kappløp om å komme først til meg for å klemme meg. Det varmer mitt hjerte å få sånn velkomst, for klart betyr det jo at jeg betyr noe for dem. I det minste betyr jeg noe for noen, og de betyr også mye for meg. Jeg har akkurat lagt fra meg den tunge monstersekken, og ligger nå og tar meg en liten pust i bakken mens sola skinner på meg og gir meg varme. Deilig! Reflekterer over hvordan det har vært å reise på telttur alene på Tysnes, jobbe i baren under en Wig Wam konsert, Donkeyboy konsert, og diverse andre lokale folk… tror jeg. Og... jeg vet ikke om jeg hadde gjort det samme igjen, for å være ærlig. Ikke når jeg ikke klarer å sove pga angst og redsel for om noen skal komme og ta meg mens jeg sover. Men hvem vet? Utenom det, så var det hele en utrolig kjekk, lærerik…givende opplevelse, og jeg angrer egentlig ikke på at jeg gjorde det. Nå har jeg opplevd det også liksom. 


Men neste gang kommer jeg i campingbil!"

 

 

ML




 

 

 


Categories: None

Post a Comment

Oops!

Oops, you forgot something.

Oops!

The words you entered did not match the given text. Please try again.

Already a member? Sign In

0 Comments