These are some of my poems and stories written by lil me. Not masterpieces, but it's me. Read if you like..


Watching me

Standing here, watching
Lost in my own time
Lost in what used to be
Lost in what's gone

What would it take
to get me back
where i belong

Lost in myself
Who am I?
Where?

Standing here, watching
My own life passing by


Me

Confusion, depression
It's all a part of me
Where to turn, no place to be
All alone, so sad and cold
Memories are growing old
Looking back on what used to be
Wondering, what does it take to see?
Unattainable dreams, immaterial goals
Last expedient - the hole
Confusion strikes
Depression hurts
Me


The last minute

Blood dripping to the floor
from my wrist
Tears falling to the floor
from my eyes
No more smiles
No more happy days
Blood dripping to the floor
Life's fading away


The cloud

The cloud
Dark and sad
Crying silently
Like a tear falling
If only I could forget


You and me

You and me
we had something special
I thought

You and me
we were meant to be
I thought

You and me?
There's no you and me
Never was


Someone

Silently, so silently
You can hear the tear drop
From someone's eyes
Someone's out there, sad
Alone, crying
Should I help?
No, there's nothing I can do
I cant take away someone's pain
I already know the pain
That someone, is me


You're the one

You're the one who makes me laugh
You're the one who makes me cry
You're the one who says Im special
You're the one who says Im not
You're the one
Who were the one


Gone

I hate you
You turned my world upside-down
You came and took it all away
Nothing's left - nothing
Not even the smile on my face
Everything disappeard the day you walked in - everything
I hate you


Wonderland

You cannot see me
You hardly know I exist
But still these feelings grows stronger - stronger everyday
Like a flower reaching to the sky
So beautiful
Yet so painful
It tears me apart
Knowing you'll only be a dream
But still, Im in wonderland


I cry

I'm hurting inside
My heart is bleeding
You're so close
But yet so far away
I reach out to touch you
As you're slowly fading away
And I cry


Would I

If you were here
would things be different?
Would everything be ok?

If you were here
would I have a shoulder to cry on?
Would you even care?

If you were here
would I be happy?
Would I smile?

I dont know
I'll never know
You're an angel now

-wrote this one for my uncle who died when I was 2. I never really got to know him, but I sometimes wonder how things would be if he was here...if he'd make a difference.


Blue

I see you with another girl
You're happy
You smile
And yet I feel so blue
Im sad
I cry
You turn your back against me
I lose you
You're gone
I see you with another girl
You're mine
No more

-ever loved someone so much, but they dont love you back?


You're there

You're there when I go to sleep
You're there when I wake up
You're there when I laugh
You're there when I cry
You're always there
Why can't you ever be here?


-Mailin-

I wake up
And I see you
You're lying there
Like an angel
I kiss your head
And I smile
I couldn't live
Without you

-for my little sister cuz I love her so incredibly much!


I wanna know

How could you do that?
You said goodbye and left
You tore my world apart
I feel so alone, so lost
You're not there to cheer me up
You're not there when I cry
Im all alone
Do you even remember me?
Do you even care?
If you do
Let me know


Dream

I close my eyes
And there you are
Like an angel

I open my eyes
You're gone
You always were


Alene i natten
En novelle basert på egne tanker og erfaringer
- Mona Charlotte Wahl Engeskaug

Ute blåser vinden og snøen har dekket alle spor. Himmelen er svart som natten, med store snøskyer hengende over den lille
hytta. Ingen stjerner, ingen måne. På golvet, rett foran vinduet, sitter ei jente. Hun kan ikke være eldre enn femten
år. Hun ser seg rundt, ser ut vinduet, leter febrilsk etter silhuetten av en mann på den gamle treveggen foran henne.
Hun ser etter en bevegelse, noe som ikke er naturlig. Slik som ferske fotspor over gulvet, eller våte votter som lå
igjen på bordet, men hun kunne ikke finne spor etter andre folk. Oppe på veggen hang det et gevir på skakke, og ved
siden av vinduet hang det et gammelt maleri. Hun greide ikke helt se hva motivet var. Ikke var det viktig heller.

Etter mye strev kommer hun seg opp på alle fire og krabber bort i hjørnet for å gjemme seg fra vinduet. Han kan
se henne der. Han er på vei, det vet hun. Hennes herre, familiens overhode, hennes eier. Han leter etter henne nå.
Hun venter. Kan enda ikke høre andre lyder enn vinden som slår mot de gamle veggene. Det trekker kaldt fra sprekkene
i døra, men hun har i det minste et sted å gjemme seg. Gjemme seg fra all urettferdigheten, alt det vonde. Det
stikker i hjertet bare hun tenker på det. Hun tar frem den lille sekken hun pakket før hun dro, drar ut et lite
pledd. Det er ikke stort, men det hjelper litt mot kulden. Sånn sitter hun, minuttene går uten at noe skjer. Hele
tiden leter hun etter skygger og lyder som ikke er hennes egne.

Hun våkner av at et vindkast tar tak i døren og river den opp. Et hyl presses frem. Hun stirrer lenge på
døren, men ingenting skjer. Så går hun, med små vaklende skritt over gulvet for å dra igjen den tunge døra. Vinden
har festet ett godt grep om den, men den må omsider gi slipp og døren glir sakte igjen. Hun tar en påle, som står
like ved døra, og fester den under håndtaket for å holde den på plass. Stille står jenta der. Ikke en lyd kommer fra
henne. Frykten over å bli funnet tar over. Bena vil ikke lenger bære den lille kroppen. Hun legger seg ned, og tårene
kommer strømmende. Mens hun ligger sånn kommer alle minnene tilbake til henne. Minnene fra barndommen, da alle var
der for henne. Minnene om mamma. Alt var borte nå. Alt forsvant den dagen mamma ikke lenger ville være hos dem. Da
moren dro hadde hele hennes verden rast sammen. Hun hadde stått i døra og vinket farvel. Hun hadde ikke noe å si. Alt
hun kunne var å se på.

Det var ikke lenger små tårer som trillet nedover de bleke, kalde kinnene hennes. Hun hadde begynt å
hulke nå. Hele kroppen hadde blitt lammet av kulden. Hun kunne ikke lenger røre seg, og hun begynte å forstå hva som
ville skje. Mens hun lå sånn prøvde hun å finne årsaken til at livet plutselig skulle bli snudd på hodet på den
måten. Uten forvarsel av noe slag. Plutselig ble alle drømmer og alle håp om et godt liv revet bort. Faren hadde
blitt knust den dagen mamma dro. Han la all skylden på den hjelpeløse dattera som hadde det like vondt. Det er nesten
et år siden nå, men ennå sitter bitterheten hos faren igjen. Ennå blir hun klandret for at moren dro. Hvor er
rettferdigheten i det? Alt ville vært så mye enklere hvis hun hadde hatt noen å snakke med. Ikke nødvendigvis noen
som ville hjelpe, bare noen som kunne holde henne i hånda, lytte. Vel, det var en person som lyttet, en som alltid
var med henne. Men han, var samtidig så fjern, så langt borte at han bare var en drøm. Så hun imidlertid opp på
nattehimmelen hver kveld rundt midnatt, kunne hun se en stjerne så stor som en ball. En stjerne hun hadde fått av
ham. Den hadde vært mye til hjelp. Den fortalte henne hvor spesiell hun var, og hvor mye hun faktisk betød for en
spesiell person.

De siste månedene hadde vært et mareritt. Faren hadde begynt å drikke igjen og var ikke lenger den
snille, kjærlige faren hun en gang hadde vært så glad i. Venner hadde hun ikke lenger. Hun låste seg i stedet inn på
rommet sitt for å være helt for seg selv. Pc’en var hennes eneste venn. Og noen slitte bøker hun hadde samlet alle
diktene sine i. Det hjalp å få alle tankene ut på papiret. Der kunne hun sortere dem, å konsentrere seg om de
positive tankene. Men uansett hvor mye hun skrev kom tankene alltid tilbake. Verre enn før. Kniven ble etter hvert
også henne venn. Hun lagde små kutt i armene sine. Ikke dype, men store nok til å ta smerten vekk fra hjertet. Det
var den eneste måten hun kunne leve med seg selv på. På denne måten fikk hun straffet seg selv for alt hun hadde
gjort galt, hva det enn måtte være. Slik fikk hun betale for tapet av moren.

Alle skjønte at noe var galt, men ingen gjorde noe med det. Ingen ville blande seg inn i andres tanker og
følelser. I stede for å hjelpe rømte de når de så henne komme gående. Ingen orket å se smerten i øynene hennes.
Selvpiningen fortsatte. Farens sinne ble bare verre og verre for hver dag som gikk. Hun fikk ikke lenger lov til å gå
ut. Hun ble sperret inne for omverdenen. Brydde seg ikke lenger om hva som foregikk rundt henne. Verden måtte være
noe mer enn dette dystre stedet, og drømmene om et bedre og rettferdig liv begynte å svirre. Hodet hennes var et rot
av tanker og drømmer. Det tok ikke lang tid før hun levde i sin egen fantasiverden. En verden hvor alle bekymringer
bare ville være svake minner. Denne drømmen ble sterkere for hver dag som gikk, men nå som hun lå her på det kalde
gulvet helt alene, var denne drømmen vanskelig å holde fast ved.

Tankene fortsatte å surre. Hun kom til å tenke på det venninnen hadde sagt før hun smalt døra igjen og
gikk. De hadde kranglet. Det var den siste gangen hun hadde sett venninnen sin, og hun hadde fått høre at hun var
ynkelig. Hun klaget over så lite som tapet av en mor. Det kunne vel ikke være så vanskelig å komme seg gjennom. Bare
tenk på alle dem som sultet i Afrika, eller dem som hadde mistet hele familien i krig. Hun forstod ikke sorgen -
ingen forstod. Hun var ikke rammet av sult, ei hadde hun mistet hele familien i krig, men smerten hun følte inni seg
var det ingen andre som kunne føle. Den var hennes, og den måtte hun leve med, alene.

Det blåste ikke så kraftig lenger. Hun løftet hodet forsiktig for å se seg rundt. Alt var som før. Hun skalv av
kulde, men klarte ikke stable seg på bena for å hente teppet. Det hadde blitt liggende igjen da hun måtte lukke døra.
Energien var på vei ut av kroppen, hun var utslitt. Utslitt etter alle månedene med smerte, etter alle tankene som
hadde surret rundt i hodet så lenge, etter redselen for å bli funnet igjen her ute. Alt var bedre enn å måtte reise
hjem til urettferdigheten, kaoset og hysteriet som nå styrte hjemmet. Hun ville bare vekk fra alt sammen.

De siste ukene hadde selvpiningen gått over til selvmordstanker. Hun hadde ikke lenger noe her å gjøre. Det var ingen
som brydde seg om henne uansett. Hvem ville savne henne? Jo lenger hun lå slik, destod slappere ble hun. Tårene
strømmet fortsatt nedover kinnene hennes og hadde nå laget en liten dam på golvet. En liten stemme sa til henne at
hun skulle slippe taket nå. Stemme var rolig og vennlig. Ikke som alle andre som hylte og skrek til henne. Den var
behagelig. Rommet hadde begynt å gå rundt, og hun fikk blodsmak i munnen. Andre som var i denne situasjonen ville
sikkert blitt redde. De ville følt at de ikke var klare til å forlate denne verden. I hvertfall ikke på denne måten,
alene i ei hytte langt inni skogen. Men hun, hun var bare glad for å slippe nå. Nå ville hun ikke være i veien for
noen, og ingen trengte å bry seg om den døde kroppen hennes. Nå skulle hun endelig bli fri.

Hun følte seg lett i hele kroppen, og for første gang på et år ble hun fylt med en god følelse. Hun lot
lettelsen sige inn i kroppen, mens hun sakte slapp taket i livet. En liten tanke vinket adjø til alt det vonde, og
ønsket den nye følelsen velkommen. Det siste hun så før hun lukket øynene for godt, var ansiktet hans. Han som hadde
vært så snill og god mot henne hele denne tiden, men som på samme tid var helt fjern. Nå skulle også han få slippe
alle bekymringer om hvordan ting ville ende.

En siste tåre trillet sakte over kinnet hennes før alt ble stille. Ute kvitert fuglene, og vintersolen
var på vei opp. Den lille hytta var lys og trivelig nå. En solstråle trengte inn gjennom de skitne vinduene og skinte
rett på henne. Fortsatt lå jenta foran døra. Hun rørte seg ikke. Alt var så fredfullt. Alt virket så riktig, og hun
hadde et lite smil om munnen. Dette vesenet som alltid hadde vært så trist og ensom, så for en gangs skyld så fornøyd
ut. Det var slettes ikke forferdelig og forlate denne verden. Det var bare godt. For en nydelig dag det skulle bli.