SEVILLA FLATS The Flatbrothers - The story of 2 Flatcoated Retrievers
MY BLOG + archive
Living side by side...I have been thinking about what the strongest and most typical aspect of describing how I live with my dogs is, and I have found that it is that I live side by side with them. In a way we live parallel lives, where we meet at feedingtimes, playtimes and for walks. A part from that, I love to watch them and study them, but I mostly keep my space and the dog theirs. The dogs are free to go where they want, inside and outside the house, and since we are so lucky to have fantastic weather most of the times, the frontdoor is mostly open for them to come and go as they please. One should think that they would choose to be on their own, taking the chance to discover the world, but they mostly sleep in their bascets, in the sun or by my side as long as I keep quiet aswell. Something to think about. The dog has the absolute freedom to leave, but chooses to stay. As I am most of the days alone at home, I am not the kind of person who speaks loud to myself. Silence is the most common thing. From time to time I get a look from the dogs, which I either ”reward” with a look and blinking eyes back, or an invitation to a cuddle or play. Bodylanguage is everything. It is so rich, and especially the eyes can tell a lot. Calming signals is a very good tool to have, because the dogs use them, but for me it is not complete comunication. The calming signals are ”words”. But without understanding the situatuons they use them in or understanding why the dog reacts how it reacts, it is like having words not knowing how to build a sentence. I have also noticed that depending on the situation and status between the dogs, they use different signals. For me to only choose one of the signals thinking that I will calm my dog, turns out wrong in my eyes. The only true signal that keeps ”my” group together, is being calm and using eyecontact very consiously. I have never had the need of humanizing my dogs. I am much more facinated by the highly developed creature on four legs that I actually have in my house. Seeing them finding their place without any fuzz from my side, is convincing me that a hugh part of dogproblems in some way can be traced to our human ways of solving problems. Maybe we don´t want to admit it, or maybe we don´t see it, but I am convinced. Problems are solved in the nature without any of our human remedies. It tells me that we overcomplicate things, and many times don´t know what we are doing. Think about the contact between ”the old man” and his dog…It always facinated me. Ignorering som et ledd i lederskaptrening- Only in NorwegianI de fleste lederskapsøvelser inngår ignorering som et virkemiddel. Ignorer ved hjemkomst, stress osv. Det sies også at man skal ignorer til hunden er rolig. Ja, hva betyr det? Vet man egentlig hva man gjør og hvorfor man ignorerer? Og igjen, når man kan avbryte ignoreringen og hvorfor? Det tys til lederskapsøvelser hvis man har en "problemhund", og ofte er det problemet man ser tydeligst spearasjonsangst. Men separasjonsangst bunner som regel i noe som ligger dypere. En leder i en flokk skal kunne komme og gå som den vil, det er ikke alltid den drar med seg hele flokken på tur eller på søk etter mat, og derfor skal ideelt sett også hundene kunne takle at vi kommer og går. Føler de seg fri for ansvar, pleier dette å gå bra. Men OBS! separasjonsangst er som regel ikke et isolert problem når man snakker om virkelig stressede hunder! Om man kan løse det ved "bare" å trene på å la hunden være hjemme alene, kommer meget an på hvordan man ellers lever med hunden. Noen hunder får det helt fint med trening kun på å være alene hjemme, andre fikser det ikke. I det siste tilfellet, er det fordi hunden ikke så lett oppgir ansvaret for flokken, og dermed nytter det ikke å trene bort et isolert problem. Mange gir tips om å ignorer hunden når man kommer hjem, vente til den blir rolig før man hilser osv. Det gjør jeg selv. MEN det er veldig viktig å vite NÅR man kan hilse. En hund som har lagt seg ned og kikker på deg i sfinx-stilling, eller sitter og ser på deg er IKKE rolig. Den er klar til å tre i aktivitet når det skulle være. Her er nemlig poenget: Skal det trenes lederskap ved f.eks ignorering, samvær og lek på deres premiss osv., må man invitere hunden til seg når den er HELT avslappet, og har GITT OPP ansvaret. Kun derfra kan man begynne å utøve lederskap. En hund som har gitt opp/slapper av, har som regel lagt seg ned strekk ut på siden, eller i en krøll for å sove. Det sikre tegnet på at "nå har jeg gitt opp" er et dypt sukk. Alt etter hvor sta hunden er, eller hvor vant den er til å passe på, kan dette ritualet ta fra et par minutter til flere timer!!! Det er her den vanskelige biten kommer inn. Er man innstillt på å prøve, så må man ha tålmodighet! Hunden kan finne på de rareste ting for å få oppmerksomhet. Første gang hunden gir opp vil gi en "aha"-opplevelse og mer mot på å fortsette. Har hunden først gitt opp én gang, skjønner den som regel cluet, og gir opp fortere og fortere. Når hunden har "gitt opp", gi den da enda litt tid for seg selv (noen minutter) før DU kaller hunden til deg. Da gir du den rolig kos, godbit og lar den så være. Stresser hunden seg opp når den får komme, så avbryt kontakten, og vent på at den gir opp _igjen_. Kommer hunden PÅ NOE TIDSPUNKT til deg av seg selv i tiden fra dere kommer hjem til den skal gi opp, så ignorer totalt. Noen vil nok si at dette høres drastisk og langtekkelig ut, men vi snakker om hunder som er _mer_ enn normalt stresset. Skal en sirkel brytes, må du vite hvordan hunden tenker, og hva den signaliserer. En hund som er fri for ansvar, vil slappe av i løpet av sekunder, og da kan du kalle den til deg nesten med det samme du kommer hjem. Hos oss gir hundene plass til oss når vi kommer hjem, (de går til siden, setter seg på avstand og venter) og det er ikke tillært, men noe som ligger i hundens språk og som de gjør helt automatisk. En test på om hunden slapper av, er også om den reiser seg opp når noen beveger på seg. Gjør den det, så fortsett å ignorer, den er fortsatt kontaktsøkende, men "lurer" dere ved å ligge i ro. Invitasjon til kos og lek, som er viktige gjøremål som leder, bør også bare skje hvis hunden lar seg kalle på fra en "har gitt opp" situasjon. Turgåing er et annet kapittel. Viser hunden tegn til å dra og stresse når båndet kommer på, så er det av med båndet og ignorer. Vent flere minutter og prøv igjen. Begynner den å dra som besatt utenfor porten, så er det rett hjem igjen og av med båndet. Jo, hunder trenger tur, men det er ingen krise å la hunden tenke over hva som egentlig skjedde nå og bruke et par dager på denne treningen i stedetfor. Hunden vil veldig fort ta hintet, for tur er noe den ønsker å gjennomføre, og hunder ser alltid etter de situasjonene den har noe å hente i. Som sagt, dette er tips når en virkelig stresset hund skal "omvendes". For noen hunder går det kjapt, andre er veldig innkjørt i sitt mønster og krever lenger tid. I starten må man være meget konsekvente, men tiden det tar før man kan "gjøre som man vil" med hunden vil minke betraktelig. Skulle ting skli ut, kan man alltids ty til noen av hjelpemidlene igjen. Tanker om lederskap - Only in Norwegian...Det kommenteres veldig ofte ordet lederskap. Det er ut, det er gammeldags, fy-fy osv. Trenden er nå å kalle det forelderskap i stedet for. Bosatt langt fra Norge, men norsk som noen, kan jeg tillate meg å si at det er typiske norsk å finne ord som på ingen måte er støtende, og som gjør at alle føler seg vel ved å bruke dem ;-) Dermed ikke sagt at forelderskap ikke også brukes i andre land, men få er så iherdige som oss der nord. Ordet lederskap blir hva man legger i det. Og tror dere virkelig at som hunde eiere så utøver man aldri lederskap? Hva er det man gjør når en bestemmer når og hvordan hunden skal fores, luftes, hvor den skal sove, om den skal få hoppe opp eller ei, hilse eller ei, leke eller ei?? Hvis det føles bedre å tenke på seg selv som en kjærlig, men bestemt mamma, ja så er vel det i orden, men like fullt utøves det lederskap. En bedre måte å beskrive det på er kanskje å ta ansvar. I det hunden tas inn i våre menneskeliv, er den overhodet ikke forberedt på det som kreves av den. (nevner i fleng; bo i et hus, i forhold til barn, trafikk, andre hunder...) Uten noen til å lede hunden, så går det galt. Kanskje en forelder guider mer (og det er lettere å se på seg selv som en guide), men man kan ikke være vag overfor en hund, da forstår den ikke hva man mener. Jeg må understreke at jeg ikke snakker om å ty til makt/vold/håndspåleggelse osv. Det er overhodet ikke nødvendig!! Jeg bruker KUN positive metoder. Forskjellen på et "gammeldags" lederskap og det jeg ser på som lederskap, er at jeg vil at hunden frivillig skal velge meg som sin leder. Ikke pga trusler/negativ holdning fra meg, men fordi jeg i de situasjoner det kreves viser ansvar. Selv om ulver lever i flokk som en familie, er alfa paret valgt. og alfaulven kan også gjenvelges eller støtes ut. ”Det er ikke alltid det er lederen som går foran” er argumentet. Vel, så lenge det ikke er noen fare. Men i vår hverdag er det "farer" over alt, fordi vi vil at hunden skal oppføre seg på en bestemt måte. Mitt mål er å ha hunder som velger å se på meg først, og deretter reagere. Det oppnår jeg kun ved å vise ansvar i de situasjoner hunden trenger det. Vi tar fra hunden valget i 4 viktige situasjoner; foring, tur, møte med andre hunder og lek. Disse situasjonene trener/former vi som vi vil ha dem. Mange snakker om vanskelige møter med andre hunder. For det første er det ikke fra naturens side naturlig at flokker møtes/hilser på hverandre. Derfor er det heller ikke nødvendig å dra hunden med til alle andre hunder for å hilse. I det vi sosialiserer hunden til å passere uten problem, eller også hilse, må vi ikke glemme hva hundens instinktet sier i situasjonen. En hund har 3 valg når den møter en annen hund: fryse fast (dempe), flykte, eller angripe (hilse). Jeg forstår at det i gårsdagens hundeprogram på TVNorge ble gitt et tips om å gjøre helomvending i stressede hilse-situasjoner. At hunden drar mot en annen hund er i første omgang et indre instinkt om angrep/utfordring. Det er ikke den første løsningen som velges i naturen. At det løses ved å gjøre helomvending er simpelthen å utøve lederskap og velge å gå ut av situasjonen. Det kan brukes i mange situasjoner ved å simpelthen avbryte stress e.l. ved å ta en runde rundt seg selv med hunden, eller endre retning. Alt etter hvor stor tro hunden har på deg som leder, vil den velge å følge med deg med mer eller mindre motstand. I noen kommentarer i en tråd lenger ned om det samme TV programmet, ble det hentydet at det kanskje letes etter for kompliserte løsninger for å håndtere hundene. Ja, det tror jeg så absolutt!! Det jeg er overbevist om, er at mange trener og trener og leter etter enda flere måter å trene bort uvaner på, uten å være klar over hva de prøver å legge en demper på. Lederskap velges FØR du begynner å trene! I det du trener bort uvaner, tar du også bort hundens naturlige språk/reaksjonsmønster. Forstår en dette, er det ikke så rart at ting kan løses ved ”så enkle grep”. Jeg lever bare etter én setning: Hvorfor TROR hunden at den må gjøre som den gjør???” Hunder er ikke dumme. De klarer seg utmerket i en flokk på sine premiss, men vi har valgt å ta dem inn i et hus, ut i trafikken, holde dem i bånd osv, og da slipper vi ikke utenom å sette oss kraftig inn i hvilke signal vi faktisk sender hunden vår og hvilket ansvar vi riskierer å pålegge dem. Hunder er fullt utviklede individ med sitt eget, ikke bare kroppsspråk, men også følelse for ansvar. Å ikke tenke på dette gjør at det kan gå så galt i en verden som ikke er skapt for hunder.
I have been thinking about what the strongest and most typical aspect of describing how I live with my dogs is, and I have found that it is that I live side by side with them. In a way we live parallel lives, where we meet at feedingtimes, playtimes and for walks. A part from that, I love to watch them and study them, but I mostly keep my space and the dog theirs. The dogs are free to go where they want, inside and outside the house, and since we are so lucky to have fantastic weather most of the times, the frontdoor is mostly open for them to come and go as they please. One should think that they would choose to be on their own, taking the chance to discover the world, but they mostly sleep in their bascets, in the sun or by my side as long as I keep quiet aswell. Something to think about. The dog has the absolute freedom to leave, but chooses to stay. As I am most of the days alone at home, I am not the kind of person who speaks loud to myself. Silence is the most common thing. From time to time I get a look from the dogs, which I either ”reward” with a look and blinking eyes back, or an invitation to a cuddle or play. Bodylanguage is everything. It is so rich, and especially the eyes can tell a lot. Calming signals is a very good tool to have, because the dogs use them, but for me it is not complete comunication. The calming signals are ”words”. But without understanding the situatuons they use them in or understanding why the dog reacts how it reacts, it is like having words not knowing how to build a sentence. I have also noticed that depending on the situation and status between the dogs, they use different signals. For me to only choose one of the signals thinking that I will calm my dog, turns out wrong in my eyes. The only true signal that keeps ”my” group together, is being calm and using eyecontact very consiously. I have never had the need of humanizing my dogs. I am much more facinated by the highly developed creature on four legs that I actually have in my house. Seeing them finding their place without any fuzz from my side, is convincing me that a hugh part of dogproblems in some way can be traced to our human ways of solving problems. Maybe we don´t want to admit it, or maybe we don´t see it, but I am convinced. Problems are solved in the nature without any of our human remedies. It tells me that we overcomplicate things, and many times don´t know what we are doing. Think about the contact between ”the old man” and his dog…It always facinated me.
I de fleste lederskapsøvelser inngår ignorering som et virkemiddel. Ignorer ved hjemkomst, stress osv. Det sies også at man skal ignorer til hunden er rolig. Ja, hva betyr det? Vet man egentlig hva man gjør og hvorfor man ignorerer? Og igjen, når man kan avbryte ignoreringen og hvorfor? Det tys til lederskapsøvelser hvis man har en "problemhund", og ofte er det problemet man ser tydeligst spearasjonsangst. Men separasjonsangst bunner som regel i noe som ligger dypere. En leder i en flokk skal kunne komme og gå som den vil, det er ikke alltid den drar med seg hele flokken på tur eller på søk etter mat, og derfor skal ideelt sett også hundene kunne takle at vi kommer og går. Føler de seg fri for ansvar, pleier dette å gå bra. Men OBS! separasjonsangst er som regel ikke et isolert problem når man snakker om virkelig stressede hunder! Om man kan løse det ved "bare" å trene på å la hunden være hjemme alene, kommer meget an på hvordan man ellers lever med hunden. Noen hunder får det helt fint med trening kun på å være alene hjemme, andre fikser det ikke. I det siste tilfellet, er det fordi hunden ikke så lett oppgir ansvaret for flokken, og dermed nytter det ikke å trene bort et isolert problem. Mange gir tips om å ignorer hunden når man kommer hjem, vente til den blir rolig før man hilser osv. Det gjør jeg selv. MEN det er veldig viktig å vite NÅR man kan hilse. En hund som har lagt seg ned og kikker på deg i sfinx-stilling, eller sitter og ser på deg er IKKE rolig. Den er klar til å tre i aktivitet når det skulle være. Her er nemlig poenget: Skal det trenes lederskap ved f.eks ignorering, samvær og lek på deres premiss osv., må man invitere hunden til seg når den er HELT avslappet, og har GITT OPP ansvaret. Kun derfra kan man begynne å utøve lederskap. En hund som har gitt opp/slapper av, har som regel lagt seg ned strekk ut på siden, eller i en krøll for å sove. Det sikre tegnet på at "nå har jeg gitt opp" er et dypt sukk. Alt etter hvor sta hunden er, eller hvor vant den er til å passe på, kan dette ritualet ta fra et par minutter til flere timer!!! Det er her den vanskelige biten kommer inn. Er man innstillt på å prøve, så må man ha tålmodighet! Hunden kan finne på de rareste ting for å få oppmerksomhet. Første gang hunden gir opp vil gi en "aha"-opplevelse og mer mot på å fortsette. Har hunden først gitt opp én gang, skjønner den som regel cluet, og gir opp fortere og fortere. Når hunden har "gitt opp", gi den da enda litt tid for seg selv (noen minutter) før DU kaller hunden til deg. Da gir du den rolig kos, godbit og lar den så være. Stresser hunden seg opp når den får komme, så avbryt kontakten, og vent på at den gir opp _igjen_. Kommer hunden PÅ NOE TIDSPUNKT til deg av seg selv i tiden fra dere kommer hjem til den skal gi opp, så ignorer totalt. Noen vil nok si at dette høres drastisk og langtekkelig ut, men vi snakker om hunder som er _mer_ enn normalt stresset. Skal en sirkel brytes, må du vite hvordan hunden tenker, og hva den signaliserer. En hund som er fri for ansvar, vil slappe av i løpet av sekunder, og da kan du kalle den til deg nesten med det samme du kommer hjem. Hos oss gir hundene plass til oss når vi kommer hjem, (de går til siden, setter seg på avstand og venter) og det er ikke tillært, men noe som ligger i hundens språk og som de gjør helt automatisk. En test på om hunden slapper av, er også om den reiser seg opp når noen beveger på seg. Gjør den det, så fortsett å ignorer, den er fortsatt kontaktsøkende, men "lurer" dere ved å ligge i ro. Invitasjon til kos og lek, som er viktige gjøremål som leder, bør også bare skje hvis hunden lar seg kalle på fra en "har gitt opp" situasjon. Turgåing er et annet kapittel. Viser hunden tegn til å dra og stresse når båndet kommer på, så er det av med båndet og ignorer. Vent flere minutter og prøv igjen. Begynner den å dra som besatt utenfor porten, så er det rett hjem igjen og av med båndet. Jo, hunder trenger tur, men det er ingen krise å la hunden tenke over hva som egentlig skjedde nå og bruke et par dager på denne treningen i stedetfor. Hunden vil veldig fort ta hintet, for tur er noe den ønsker å gjennomføre, og hunder ser alltid etter de situasjonene den har noe å hente i. Som sagt, dette er tips når en virkelig stresset hund skal "omvendes". For noen hunder går det kjapt, andre er veldig innkjørt i sitt mønster og krever lenger tid. I starten må man være meget konsekvente, men tiden det tar før man kan "gjøre som man vil" med hunden vil minke betraktelig. Skulle ting skli ut, kan man alltids ty til noen av hjelpemidlene igjen.
Det kommenteres veldig ofte ordet lederskap. Det er ut, det er gammeldags, fy-fy osv. Trenden er nå å kalle det forelderskap i stedet for. Bosatt langt fra Norge, men norsk som noen, kan jeg tillate meg å si at det er typiske norsk å finne ord som på ingen måte er støtende, og som gjør at alle føler seg vel ved å bruke dem ;-) Dermed ikke sagt at forelderskap ikke også brukes i andre land, men få er så iherdige som oss der nord. Ordet lederskap blir hva man legger i det. Og tror dere virkelig at som hunde eiere så utøver man aldri lederskap? Hva er det man gjør når en bestemmer når og hvordan hunden skal fores, luftes, hvor den skal sove, om den skal få hoppe opp eller ei, hilse eller ei, leke eller ei?? Hvis det føles bedre å tenke på seg selv som en kjærlig, men bestemt mamma, ja så er vel det i orden, men like fullt utøves det lederskap. En bedre måte å beskrive det på er kanskje å ta ansvar. I det hunden tas inn i våre menneskeliv, er den overhodet ikke forberedt på det som kreves av den. (nevner i fleng; bo i et hus, i forhold til barn, trafikk, andre hunder...) Uten noen til å lede hunden, så går det galt. Kanskje en forelder guider mer (og det er lettere å se på seg selv som en guide), men man kan ikke være vag overfor en hund, da forstår den ikke hva man mener. Jeg må understreke at jeg ikke snakker om å ty til makt/vold/håndspåleggelse osv. Det er overhodet ikke nødvendig!! Jeg bruker KUN positive metoder. Forskjellen på et "gammeldags" lederskap og det jeg ser på som lederskap, er at jeg vil at hunden frivillig skal velge meg som sin leder. Ikke pga trusler/negativ holdning fra meg, men fordi jeg i de situasjoner det kreves viser ansvar. Selv om ulver lever i flokk som en familie, er alfa paret valgt. og alfaulven kan også gjenvelges eller støtes ut. ”Det er ikke alltid det er lederen som går foran” er argumentet. Vel, så lenge det ikke er noen fare. Men i vår hverdag er det "farer" over alt, fordi vi vil at hunden skal oppføre seg på en bestemt måte. Mitt mål er å ha hunder som velger å se på meg først, og deretter reagere. Det oppnår jeg kun ved å vise ansvar i de situasjoner hunden trenger det. Vi tar fra hunden valget i 4 viktige situasjoner; foring, tur, møte med andre hunder og lek. Disse situasjonene trener/former vi som vi vil ha dem. Mange snakker om vanskelige møter med andre hunder. For det første er det ikke fra naturens side naturlig at flokker møtes/hilser på hverandre. Derfor er det heller ikke nødvendig å dra hunden med til alle andre hunder for å hilse. I det vi sosialiserer hunden til å passere uten problem, eller også hilse, må vi ikke glemme hva hundens instinktet sier i situasjonen. En hund har 3 valg når den møter en annen hund: fryse fast (dempe), flykte, eller angripe (hilse). Jeg forstår at det i gårsdagens hundeprogram på TVNorge ble gitt et tips om å gjøre helomvending i stressede hilse-situasjoner. At hunden drar mot en annen hund er i første omgang et indre instinkt om angrep/utfordring. Det er ikke den første løsningen som velges i naturen. At det løses ved å gjøre helomvending er simpelthen å utøve lederskap og velge å gå ut av situasjonen. Det kan brukes i mange situasjoner ved å simpelthen avbryte stress e.l. ved å ta en runde rundt seg selv med hunden, eller endre retning. Alt etter hvor stor tro hunden har på deg som leder, vil den velge å følge med deg med mer eller mindre motstand. I noen kommentarer i en tråd lenger ned om det samme TV programmet, ble det hentydet at det kanskje letes etter for kompliserte løsninger for å håndtere hundene. Ja, det tror jeg så absolutt!! Det jeg er overbevist om, er at mange trener og trener og leter etter enda flere måter å trene bort uvaner på, uten å være klar over hva de prøver å legge en demper på. Lederskap velges FØR du begynner å trene! I det du trener bort uvaner, tar du også bort hundens naturlige språk/reaksjonsmønster. Forstår en dette, er det ikke så rart at ting kan løses ved ”så enkle grep”. Jeg lever bare etter én setning: Hvorfor TROR hunden at den må gjøre som den gjør???” Hunder er ikke dumme. De klarer seg utmerket i en flokk på sine premiss, men vi har valgt å ta dem inn i et hus, ut i trafikken, holde dem i bånd osv, og da slipper vi ikke utenom å sette oss kraftig inn i hvilke signal vi faktisk sender hunden vår og hvilket ansvar vi riskierer å pålegge dem. Hunder er fullt utviklede individ med sitt eget, ikke bare kroppsspråk, men også følelse for ansvar. Å ikke tenke på dette gjør at det kan gå så galt i en verden som ikke er skapt for hunder.
©2005 FlatBros
Get a Free Blog Site at Freewebs.com!
