Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Harvest Guide

NB! Harvest-guiden oppdateres fortløpende. Jeg spiller som regel platene mens jeg skriver, eller omvendt.... Det tar derfor litt tid før jeg kommer gjennom alt..... Det er også en del plater jeg mangler, som jeg naturlig nok ikke kommer til å omtale før de er på plass i samlingen.

 

Deep Purple - The Book of Taliesyn ( 1969 ) 6/10

Deep Purples andre album, og kanskje hakket bedre enn deres første. Jeg synes likevel det er litt slapt i forhold til det som skulle komme... Mange spennende elementer er på plass, men både Blackmore og Lord er vel anonyme på plata, og hva står vi igjen med da...? Et helt OK rockband anno 1969. Gode ideer, litt prog og rapping fra klassisk musikk, litt blues, litt easy listening og en dæsj tungrock. Wring That Neck låter tøft og klassisk Purple, men ellers er det mye på plata som ikke når opp til hva vi liker å kalle fet rock....

 

 

 

Edgar Broughton Band - Wasa Wasa ( 1969 ) 9/10

Mmmm... Dette er så deilig ! Det er ultra-freaky, det er fandenivoldsk. Du hører hvordan det rister i vegger og tak når den pumpende bassen og de dunkende trommene driver musikken fremover. Spisse fuzzgitarer et sted mellom komp og soloer legges på, og Edgars intense, særegne stemme tar kontroll over låtene. Ofte sammenlignet med Captain Beefheart, men dette er bare en omtrentlig sammenligning. Kapteinen tilhører gjerne de intelektuelle og eksentriske, Edgar snakker den brutale virkelighets språk, en mann for mannen i gata. Ærlig og pågående, men like ofte absurd og hverdagslig teatralsk. Et udødelig, rått og oppsiktsvekkende album !

 

 

Deep Purple - Deep Purple ( 1969 ) 10/10

Nå snakker vi ! Dette begynner å ligne en klassisk oppskrift vi har lært å like...Allerede på introen til Chasing Shadows skjønner du at formelen er funnet ! Deep Purple er sammen med Machine Head og Burn for meg det fineste fra Deep Purple. Gode, tøffe og dynamiske låter, med godt rom for instrumentalistene Lord og Blackmore, i tillegg til at Paice også er høyst hørbar. Chasing Shadows er nevnt som klassisk Purple. Dramatiske Blind er et poetisk mesterverk, mens Lalena er en nydelig, vokal/orgeldrevet ballade. Painter er funky og peker fremover mot DP mkIII. Avslutningssporet er platas mest symfoniske og progressive, den storslåtte April. Et utilgivelig oversett album !

 

 

 

Forest - Forest ( 1970 ) 8/10

Ganske munter, feelgood folkrock med en del up-tempo låter. Det er selvsagt også gjort god plass til de mer stemningsfulle og melankolske ideene. Gode melodilinjer, og bra spilt på hovedsaklig akkustiske instrumenter. Referanser her både til Steeleye Span, Amazing Blondell og Incredible String Band. Forest er et pent tilskudd til tidens britiske folkrock, og det låter flott, gammelt og balanserer mellom et middelaldersk og et mer moderne, rocka uttrykk. Essensielt for alle folkrocksamlere, og et godt album for alle andre med interesse i britisk, tidlig 70-tallsrock. Et av de vanskeligste å finne ( og mest verdifulle ) på Harvest-labelen.

 

 

 

Bakerloo - Bakerloo ( 1970 ) 7/10

Ganske drivende og velspilt skive i grenselandet mellom jazz/blues og tyngre rock. Ikke så ulikt soundet som Jethro Tull hadde dette året, men mindre eksperimentelt. Hvor høyt man vil rangere dette albumet er som alt annet en smakssak, men det låter bra, men er ikke et "Må ha"-objekt for andre enn blues/rock-samlere eller Harvest-samlere. Prisen på originalen er rimelig høy, så å betale markedspris for denne er vel noe de færreste uinnvidde gjør...? Clem Clempson ( senere Colloseum ) er forøvrig bandets gitarist, og bidrar med mye flott gitarspill. Hva en barokkinspirert happy-tjuana versjon av Bourree gjør på albumet, vites forøvrig ikke.......

 

 

Roy Harper - Flat Baroque and Berserk ( 1970 ) 8/10

Nydelig og legendarisk album fra sterk personlighet. Vi snakker type singer / songwriter, med sterke meninger og spiss brodd. Svært godt øre for gode låter, og en meget flott stemme. Et sterkt album, som man lett blir glad i. Harper har hatt en trofast tilhengerskare, og har kultstatus i enkelte miljøer. Hør på f.eks I hate the white man, et svært godt eksempel på kombinasjonen av sterke budskap og nydelig fremført kvalitetsmusikk. En del prating mellom låtene kan kanskje bli litt kjedelig for enkelte, men gir samtidig et godt bilde på Harper som artist, godt utsyrt med mørk humor. Stort sett et rolig og dempet album med Roy og kassegitar, men avslutningskuttet Hells Angels er en real rocker med fullt band.

 

 

 

Deep Purple - Concerto for group and orchestra ( 1970 ) 7/10

Tungrockband møter filharmonien..... Dette konseptet har vært gjort noen ganger de siste 35 årene ( Kiss, Metallica ), men Purple var først.  Hvordan låter det så ? Det er snakk om nyskrevet materiale ( av Jon Lord ), og således ikke snakk om nye arrangementer på gamle rock-låter. Dermed låter det ganske helhetlig. Jeg er ingen stor bruker av klassisk musikk, så jeg vil være litt forsiktig med å bedømme kvaliteten på det orkesteret spiller alene. Når Purple og RPO spiller sammen synes jeg det fungerer ganske godt. Det er veldig pompøst, og av og til nesten banalt, men albumet inneholder også fine kontraster og en del tøffe instrumentale partier.

 

 

 

The Greatest Show On Earth - Horizons ( 1970 ) 9/10

Dette er i skrivende stund en av mine favorittskiver på Harvest. Greatest Show hadde mye soul i lydbildet, tungt, gyngende og groovy. Paraleller kan sikkert trekkes til f.eks tidlig Blood Sweat & Tears, men dette er bare SÅ mye fetere ! Det er tungt, progressivt og det både svinger og forfører. Litt mørkt og mystisk sound her også, men Harvest-platene er jevnt over et hakk "lystigere" likevel enn det som kom på Vertigo. Bra britisk sound, og blåserne er godt arrangert inn i ei tøff og rocka 70'pakke. Et helstøpt kvalitetsalbum som anbefales på det varmeste ! Dessuten får du et av de mest legendariske Hipgnosis-coverene som innpakning....

 

 

 

The Pretty Things - Parachute ( 1970 ) 8/10

Britisk band som ofte blir nevnt i samme åndedrag som The Who og Kinks. Ved inngangen til 70-tallet utga de klassikeren Parachute. Mye vokalharmonier ( tenk Beatles ), endel psykedeliske elementer, samt litt tøffere og rocka partier, med en del jam-tendenser. Jeg mistenker Motorpsycho-gutta for å være godt kjent med dette albumet, for det er mye i Motorpsycho du kan finne linker til på dette albumet Faktisk kunne hele B-siden sklidd rett inn på ei hvilket som helst psycho-skive fra andre halvdel av 90-tallet..... Et friskt, gjennomført og litt annerledes 1970-album som lenge har vært verdsatt av kjennere... Det er vanskelig å ikke like Parachute om du er glad i klassisk, gitarorientert rock fra glansdagene !

 

 

Quatermass - Quatermass ( 1970 ) 10/10

Kjent som en av de feteste skivene på Harvest, dette er virkelig et monster ! Herlig tung-tung blues-prog, heavy og hårete. Liker du Deep Purple og Atomic Rooster går dette rett hjem ! Quatermass hadde akkurat samme besetningsstruktur som Emerson, Lake & Palmer, men i motsetning til ELP er de oppført under rock, og ikke teater i Gule sider. Det er utrolig hvor fett Orgel, vokal, bass og trommer kan låte hos kyndige musikere. Black Sheep of the family rangerer jeg som en av det tidlige 70-tallets ti beste heavylåter ! Det sier ikke så rent lite, for her er konkurransen hard.... Anbefales, og spilles HØYT !

 

 

Deep Purple - In Rock ( 1970 ) 10/10

I det Speed Kings brutale intro velter ut av høytalerne, er en ny barriere brutt. Vi har fått et av verdens første og mest legendariske tungrockalbum. Sammen med Black Sabbaths' første er det kanskje også det viktigste. Et revitalisert og livsfarlig Deep Purple pøser på med deres etter hvert så legendariske oppskrift. En av rockens råeste stemmer, to av samme sjangers mest unike instrumentalister, og et komp få har vært i nærheten av å matche hverken før eller siden. Udødelige Child in time kunne gjort albumet alene, og killer-kutt som Blodsucker, Hard lovin' man og Into the fire bør kunne løfte deg over i en annen dimensjon.... Det er helt klart mulig å diskutere hvorvidt In Rock er DP's beste, men det er utvilsomt deres viktigste !

 

 

 

Pink Floyd - Atom Heart Mother ( 1970 ) 7/10

Pink Floyd fra og med A Saucerful of secrets og frem til Dark side of the moon var de tidvis langt nede i kjelleren og hentet mørke og innadvendte stemninger. AHM er etter mitt syn en svært interessant plate, med eksperimentelle og lange passasjer, storslått arrangert med både kor og orkester, og mange partier som faktisk er ganske typiske PF. Allerede 11! minutter i tittellåta bryter Davids klassiske gitar gjennom, og man blir for alvor klar over hva som står på spilleren. AHM er langt fra det streiteste PF har gjort, men heller ikke så vanskelig tilgjengelig som mange vil ha det til.....  B-siden er klart mer pop-vennlig enn side A, og inneholder flere store øyeblikk i mer "klassisk" PF-retning, og ofte med referanser til de tidligste låtene med Syd Barret.

 

 

 

Pete Brown & Piblokto - Thousands on a raft ( 1970 ) 9/10

Nok et monster-objekt som fort går for et firesifret beløp i god stand ! Heldigvis finnes den på CD for de som bare er middels interessert i svindyr vinyl.... Pete Brown var profilert som rock-poet, og skrev bl.a mye av tekstene til Cream. På Thousands on a raft har han et formidabelt band bak seg, som serverer alt fra råe riff-rockere, til softere, Procol Harum-låtende ballader, alt med en progressiv og dynamisk form. Enten det er tungt og tøft, eller vart og vakkert, Pete Brown har en enorm spennvidde og troverdighet. Dette er et utmerket album, som lenge har vært en av mine Harvest-favoritter !

 

 

 

Love - False start ( 1971 ) 7/10

Et allright bidrag fra Arthur Lee og Love. Musikalsk spenner det fra rå, garasjeblues med tydelig inspirasjon fra Hendrix ( Stand Out, en klassiker som også er albumets klart beste kutt ), via popmusikk med klare referanser til tidligere mesterverk som Forever Changes ( 2-3 første kutt på side A ), til mer pianodrevne saker som lar tankene gå i retning f.eks The Band ( Keep on shining ), og til ganske soul-inspirerte saker ( Anytime ). Et album man godt kan lytte til, med fin variasjon og gode låter, men med få virkelig store høydepunkter.

 

 

 

Barclay James Harvest - Once Again ( 1971 ) 8/10

Barclay James Harvest ( BJH ) er et band med imponerende spennvidde i materialet. På sitt beste overgår de glatt Moody Blues som de så gjerne blir sammenlignet med, og plasserer seg ved siden av Nektar og Pink Floyd på øverste hylle av svevende, storslått og dramatisk progrock. På sitt verste er de elendige, måtte Gud forby at du roter deg borti dette bandets verste utgivelser ! Once Again er et flott album med nydelige musikkstykker, melodiøst og tidvis sørgmodig. Den storslåtte og episke Mockingbird er albumets ubestridte høydepunkt, men albumet er helhetlig og i samme gate som denne udødelige klassikeren. Anbefales !

 

 

 

Roy Harper - Stormcock ( 1971 ) 9/10

Nydelig ! Et mer tilgjengelig album enn forgjengeren Flat..., men slett ikke kommersielt av den grunn ! 4 lange akkustiske, men forsiktig orkestrerte låter med en låtkunstner jeg får stadig mer respekt for ! Albumet er en god start for de som er klare for å stifte bekjentskap med en av vår tids fineste singer/songwritere. Mannen har både brodd, meninger og troverdighet, og i en tid hvor fire halleluhja-kameraeter topper VG-lista, trenger man en motvekt mot de som kun bruker kassegitaren til å høste penger eller nedlegge damer med....Albumet avsluttes med Harpers absolutte mesterverk, den utrolig vakre Me and my woman. Dette er gåsehud i praksis !

 

 

 

East of Eden - East of Eden ( 1971 ) 7/10

Bra band, dårlig album ! Denne betegnelsen har flere brukt om EOE's første utgivelse på Harvest. Jeg er absolutt enig i at den er svakere enn bandets to første på Deram, men noe håpløst album er det ikke ! Minner litt om Stackridge, men bare litt. Andre steder får man assosiasjoner til både Gong og Grand Funk, så variasjonen er det ingenting i veien med ! Jeg har hørt "klassiske" prog-plater som er både verre og kjedeligere enn dette. Når jeg nå spiller gjennom albumet for å friske opp minnene, har jeg ærlig talt problemer med å skjønne hva som er dårlig her... En låt som Crazy Daisy groover voldsomt, Here comes the day er en funky og rocka, og Take what you need er en kul prog-låt.

 

 

Deep Purple - Fireball ( 1971 ) 8/10

Fireball er det midterste av de tre mest klassiske DP MKII-albumene, og det som mange rangerer som det minst tilgjengelige av disse. Albumet inneholder ingen av de virkelig "store" låtene, selv om både tittelkuttet, No No No og The Mule er høyt verdsatt av DP-fans flest. Fireball er på mange måter bandets mest progressive ( ved siden av Deep Purple fra '69 ). Det er ganske tungt og mørkt, og her er mengder av riff og ideer som virkelig er verdt en lytt. Demons eye er etter min mening platas beste kutt, og den har et sound som får tankene til å gå i retning av hva norske Flax skulle presentere noen år senere...Countrylåta Anyones daughter er dessuten utypisk og obskur, men morsom....

 

 

 

East of Eden - New Leaf ( 1971 ) 7/10

East of Edens andre album på noen måneder. Soundet er mer sofistikert, og noe av materialet peker bakover til Deram-albumene. Det låter ganske unikt, mye takket være East of Edens karakteristiske felespill. Country-influensene er mer tilstede enn noen gang før, men det er godt bakt inn mellom tyngre rock, soul/funk og noen progressive toner. Produksjonen er nok bedre enn på forgjengeren, men kvalitetsforskjellen på albumene er etter min mening ikke veldig dramatisk. Jevnt over ganske streit i sammenligning med mye annet på Harvest, nesten litt Faces-aktig på en soft dag...Dette er alt i alt mindre rocka, og mer amerikansk i lyden, så får det bli en smakssak hvem man setter høyest av dette bandets to utgivelser på Harvest...

 

 

 

Pink Floyd - Meddle ( 1971 ) 10/10

Aiaiai...! Dette er stort ! I over 10 år har Meddle vært min definitive PF-favoritt ! Det er massivt, bekmørkt, lydlandskaper og suggerende, dynamisk rock spilt av et band som er på full fart mot det definitive gjennombruddet. På åpningskuttet One of these days setter de standard, med dramatisk rytmikk og apokalyptiske assosiasjoner. Selv om intensiteten tones ned utover A-siden, er og blir det et mørkt album. Legendariske Echoes fyller hele B-siden, og er noe av det aller, aller mest oppsiktsvekkende og storslåtte som er innspilt i populærmusikkens historie.Etter Meddle ble PF litt vel perfekte, før det nesten tippet over med ideer og fortellertrang i The Wall. Skaff deg også Live in Pompei på DVD og nyt bandet på sitt aller mest spennende !

 

 

 

Pink Floyd -  Dark side of the moon ( 1973 ) 10/10

Hva kan man si.... Dette er et av verdens mest kjente og mest solgte album, og med god grunn. Majestetisk, med en produksjon og et sound som er langt, langt forut for sin tid. Det er ikke uten grunn at DSOTM fortsatt er en hyppig brukt plate når stereoutstyr skal demonstreres og selges.... Alle hjem må ha sitt eksemplar, det er obligatorisk på samme måte som to røykvarslere og et 6-kilos brannslukningsapparat.

 

 

 

 

Roy Harper - Lifemask ( 1973 ) 7/10

Litt ujevn utgivelse fra mesterlig artist. Highway blues er upolert, rå og frenetisk, mens All Ireland føyer seg inn i rekken av vakre, rørende Harper stykker, faktisk et av hans aller, aller fineste. Resten av A-siden er også bra, særlig med avslutningssporet South Africa, nok en klassiker fra Harpers hånd og munn. Jimmy Page er "som vanlig" gjest , og bidrar til flott El-gitarspill på Bank of the dead og The Lords Prayer, som opptar hele B-siden. Dette åpner som et dikt, men får tonefølge etter hvert. Helt greit, tidvis ganske bra, men langt i fra det mest minneverdige Harper har festet til rillene. Jeg ender ofte opp med å høre A-siden en gang til....

 

 

 

The Electric Light Orchestra - ELO 2 ( 1973 ) 7/10

ELO er en smakssak. Det tidlige stoffet er ganske tøft, men man skjønner fort at dette er saker med et visst kommersielt potensiale. Det er ganske streit, men faste besetningsmedlemmer med fiolin og cello som instrumenter gjør at det låter ganske friskt. ELO tar også i høyeste grad opp arven fra The Move, hvor ELO-sjef Jeff Lynne hadde tilhold på 60-tallet. Jeg er svært glad i dette bandet, og det gjør at det føles ganske naturlig å ta i mot ELO med åpne armer.... Oppskriften er grei, man krysser pop/rock med symfoniske elementer, og får noe som faktisk låter ganske annerledes enn de fleste typiske "symfo"-band. ELO er heller orkestrert poprock med gode låter og strykerne som faste bandmedlemmer.

 

'