Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Aunt Mary Reunion 2007

Det kunne ha vært en god historie fra gamledager, omtrent som den hvor Prudence skulle ha tatt glansen fra Familys opptreden på Kalvøya i '72. Men historien er ikke 35 år gammel, den er fra i går....

Her på Lillehammer har vi for tredje år kunne glede oss over Rockweekend med hovedvvekt på fordums helter. I år med navn som Ian Hunter, Titanic, Mannfred Manns Earth Band, Steppenwolf og endelig Aunt Mary. Sistnevnte gjør vel jobber for første gang på omlag 15 år, basert på den legendariske line-up'en med Groth/Christiansen/Gundersen/Stensvik. Denne mai-kvelden på SAS-hotellet i Lillehammer stilte Aunt Mary riktignok uten Svein Gundersen, som med legens rockforbud måtte overlate firestrengeren til Bernt Jansen, for noen kjent fra det små-tøffe Artch, og for enda flere kjent fra det ikke fullt så tøffe Wig Wam.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bandet entret scenen, under vital ledelse av Jan Groth som benket seg ved et nypolert Hammond B3. Det ble raskt klart at dette kom til å bli bra, det låt tøft og tungt fra første stund. Tre av låtene fra debutalbumet var oppusset og arrangert i ny drakt, og det låt overraskende fett. Særlig begeistret er jeg for Whispering farwell, som nå hadde fått en ganske annen innpakning enn originalen fra '70. Mer rocka og dynamisk, men fortsatt svært gjenkjennelig. Den soulinspirerte I do and I did satt også veldig bra, men man legger merke til at Groths stemme har noe endret karakter i forhold til de originale innspillingene. Den porøse men storslåtte, litt hese krysningen mellom tidlig Rod Stewart og Joe Cocker er erstattet med et kraftigere, men dog litt mindre unikt uttrykk. Å se Jan Groth ta for seg av 2 X 61 tangenter på Hammondorgelet var også en fryd for både øyne øg ører, herlig ! Ingen plastikk og datamaskiner kan erstatte et 170-kilos monster av et Hammond B3, og ekte vare vil alltid være overlegent, særlig i en livesituasjon. Det beviste også Groth denne kvelden.

Bandet briljerte gjennom stoff basert på debutalbumet og de tidligste singlene. Vi fikk en knallversjon av Rosalind, og selvsagt Jimi, Janis and Brian. Kompet satt godt, Ketil Stensvik gjorde et godt inntrykk som hardtslående og stødig trommis, og stand-in Bernt Jansen fylte bassistrollen på en fin måte. Gitarist Bjørn Christiansen har av mange vært regnet som en av 70-tallets dyktigste her til lands, og han har holdt kunstene godt vedlike.

Aunt Mary serverte også singel-låtene fra Loaded, med Christiansen på stødig vokal. Joinin' the crowd satt som ei kule, og når de mot slutten av konserten sparket i gang G flat road, ble dette det endelige bevis på at disse etter hvert godt voksne herremenn absolutt kan spille Rock'n'Roll med nerve. Bjørn Christensen strålte når G flat gikk over til å bli Whole Lotta Love, et minneverdig klimaks, en minneverdig konsert, og absolutt et minneverdig band !

Jeg nevnte på forsiden at de spilte skjorta av legendariske Steppenwolf, og dette er jeg ikke alene om å mene. Mens Aunt Mary ga 110%  med dyp respekt til både historien, låtmaterialet og ikke minst publikum, var det et tamt og flatt Steppenwolf som serverte plankekjøring uten særlige høydepunkter. John Kay sies å ha holdt på med ulvene i 40 år sammenhengende, og da er det kanskje ikke rart han bli noe falmet. Jeg har 7 av de gamle LP'ene stående, men sliter med å finne noe annet av interesse der enn den selvsagte Born to be wild. Uten hverken låtmateriale eller oppsiktsvekkende instrumentalister, kan de aldri sammenlignes med Jethro Tull, Rolling Stones, Pink Floyd og andre av mine favoritter som har holdt det gående +/- like lenge.

John Kay synger bra, men sammen med temmelig innleide og noe likegyldige medmusikere blir det rett og slett litt for dansebåtvennlig til at jeg lar meg rive med, sorry ! Kanskje er vi heller tjent med at de gamle bandene dukker opp i ny og ne med en ørliten reunion. Flere norske band har vist at dette funker, med den samme respekten til historie, låtmateriale og publikum som den Aunt Mary nå viste. Vi har hatt flotte gjenforeninger de siste 10 årene med Høst, Saft og Popol Ace. Nå venter vi alle på at det samme skal skje med Prudence......

Har du mulighet til å få med deg Aunt Mary live i år, gjør det !! Du vil ikke angre ! Og irriterer du deg over at du ikke får spilt de gamle LP'ene fordi spilleren tok kvelden på 80-tallet, fortvil ikke. Jeg har CD'ene, og bytter gjerne mot tilsvarende på LP....

'