Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Reisebrev fra Amsterdam

Av Jon Peder Dalsbø 
 
Har nylig vært på en 16-dagers tur til Amsterdam, og på forespørsel fra Morten skriver jeg nå et slags musikalsk reisebrev. En av disse dagene ble viet til verdens størrste platemesse i Utrecht, men det kommer jeg tilbake til. Det var spesielt platemessa og en Van Der Graaf Generator-konsert på Paradiso som Morten ville jeg skulle skrive om. Allikevel ser jeg meg nødt til å begynne med noe som jeg opplevde før dette.
 
LETZ ZEP, Melkweg Oude Zaal, lørdag 7.april.
Jeg så dette bandet i april 2006 også, og den gangen stod jeg gapende igjen over hvor vanvittig bra det var. Som bandnavnet antyder er dette et Led Zeppelin tributeband. Gutta er fra England. Og FOR et band det er. At de turnerer hele Europa for fulle klubbscener er jeg ikke det spor overrasket over. For å si det svært enkelt; bedre hyllest til Led Zeppelin enn dette bandet serverer er det umulig å tenke seg. De har fått topp kritikk fra bl.a. Jimmy Page, Robert Plant og Janick Gers. Fullt fortjent.
Når det gjelder tributeband, så er selvfølgelig utsèendet en viktig del av hele pakka. Musikerne må helst ha en viss likhet med originalene. Med Letz Zep er denne biten helt forbløffende. Det er så og si klin umulig å se forskjell på Letz Zep og origalbandet rundt 1974/75/76. Ansiktene, frisyrene, kroppsholdningene, klærne og bevegelsene stemmer ned til minste detalj. Verdien av alt dette hadde selvfølgelig blitt betraktelig redusert hvis musikerne hadde sugd. Det gjør de til de grader ikke. Lyden de får ut av PA-anlegget er pur Zeppelin. Jeg nevnte at det er umulig å SE forskjell, og det samme kan sies om det man hører. Kriminelt bra spilt.
 
Som i 2006 varer konserten i 2 timer  50 minutter. Den kunne like gjerne vart dobbelt så lenge for min del. I fjor var konserten basert på Led Zeppelin live i 1977, dvs.at de også spilte mange låter fra Physical Graffiti og Presence. I år var materialet hentet fra de fem første platene. (Med unntak av Kashmir). Høydepunktene står i kø, og det er helt umulig å velge ut låter som jeg synes bandet fikser bedre enn andre låter. Impovisasjonsteknikken har de også hentet med seg i tykke lag fra Led Zeppelin. Dette momentet gjør at Letz Zep også på denne måten skiller seg klart ut fra andre tributeband. Når en er på konsert i Amsterdam skjer det som regel en del ekstra kule ting. Jeg husker spesielt godt de to gutta på 65/70 år som stod og spilte luftgitar og samtidig inntok all verdens rockpositurer. De var verdt inngangsbilletten alene. Og jeg glemmer heller ikke så lett den dritsexy dama som kom seg oppå scena under det raske midtpartiet i Dazed And Confused og strippet i en vill krigsdans. Ironisk nok i det jeg oppfatter som en svært kvinnefientlig låt; "Soul of a woman was created below"... Bandet tok det kult, og stod og gliste til hverandre. Må vel inrømme at jeg gliste, jeg også.
 
Amsterdam: Broer, kanaler og et par mildt sagt legendariske konsertsteder !
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
27e MEGA PLATEN & CD BEURS, Jaarbeurs Utrecht, lørdag 14.april.
En uke etter Letz Zep-konserten var det klart for en tur til Utrecht og verdens største platemesse.Den blir arrangert to ganger i året (i april og november), og er av et slikt kaliber at folk virkelig må ha vært der for å at visst begrep på hva jeg skriver om. Temperaturen hadde i løpet av de 3-4 siste dagene steget fra 18-19 grader til 27 grader og høysommer-temperatur, så det kjentes litt bortkastet når jeg satt der på toget de 50 kilometrene ut til Utrecht. Men når en kommer inn i den kolossale Jaarbeurs-hallen (med en grunnflate som jeg ikke TØR å tippe m2 på, engang), så er sol, blå himmel og 27 varmegrader glemt med en gang.
Alle som har den minste interesse for musikk (og da særlig rock og pop) må være særdeles varsomme når de entrer denne hallen. Euroene har nemmelig en lei tendens til å sitte veldig løst i lommeboka etterhvert som man beveger bortover rekkene med LP-plater, videoer, CD-plater, singler, maxi-singler, postere, signerte bilder og alle andre mulige musikkrelaterte saker. Personlig kjøpte jeg 32 LP-plater til en verdi av 414 euro. (Får ihvertfall håpe de er verd det). Og jeg kunne helt sikkert ha kjøpt ti ganger så mye, og enda på langt nær kjøpt alt det jeg siklet etter. Da tar jeg selvfølgelig ikke med den "museumsavdelingen" som er midt på den høyre langveggen når man kommer inn. Der kan f.eks kjøpe signerte gitarer, klær som Jimi Hendrix, The Beatles, Freddie Mercury, Pete Townshend m.fl. har brukt, gullplater som forskjellige band har gitt/solgt bort, håndskrevne tekster av bl.a. Brian May og Keith Richards, osv, osv. Der fant jeg naturligvis det dyreste jeg såg på hele messa. To jakker; en har tilhørt John Lennon, den andre Paul McCartney. Jakker de brukte rundt 1964/1965. Jakkene til George Harrison og Ringo Starr var dessverre borte, kunne selgeren fortelle. Men John og Pauls var berget og var til salgs for 50.000 euro. (Ca 420.000 kr.). Jeg fikk lov av selgeren til å ta på jakkene, og stryke litt på stoffet...
 
Jeg brukte 6 timer i Jaarbeurs-hallen. Og enda følte jeg at jeg ikke var halvferdig, engang. Til å begynne med tenkte jeg at jeg skulle systematisere tibud og priser litt, og så slå til på det beste og rimeligste. Det er en plan som en kan slå fra seg med en gang med en gang man entrer hallen. Uansett hviket nivå man befinner seg på når det gjelder peiling på prisnivå, kvalitet, pressinger, osv. Etter en halvtime med "systematisering" fant jeg ut at dette var håpløst, og begynte å prate mere med de forskjellige selgerne. Alle var uten unntak svært hyggelige og imøtekommende. Mange av de var også veldig genuint interessert i musikk, og hadde sinnsykt peiling. Ikke bare på priser, førstepressinger, osv, men på musikk. Jeg nevnte at jeg kjøpte plater for en verdi av 414 euro, men jeg betalte jo ikke så mye. Pruting er en ting, men du får også avslag med så godt som alle om du kjøper for over en 50-60 euro.
Men dagen i Utrecht gikk mot sin slutt, og jeg forlot hallen uten å ha kjøpt bla. tre Ten Years After-plater jeg stod og siklet på; Ssssh, Cricklewood Green og Watt. Har jo selvfølgelig alle fra før, men ikke med utbrett-cover som disse hadde. Next time...
 
Platemesse i Utrecht: Dette er den definitive himmelen for alle musikkfreaks !
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
VAN DER GRAAF GENERATOR, Paradiso, lørdag 14.april.
Om kvelden ventet enda et høydepunkt. Etter å ha kommet tilbake fra Utrecht, og roet meg ned med en 2-3 halvlitere (tror det var tre...) i steikende kveldsvarme, så var det klart for å oppleve en konsert med gamle proghelter. Konserten var i Paradiso, og inntil jeg hører noen si noe annet så utroper jeg den til verdens stiligste og beste klubbscene. Alle som har vert der vet helt sikkert hva jeg snakker om. Kan tenke meg at det er plass til ca.2000 stk. der, og atmosfæren og interiøret er helt outstanding i det som en gang har vert en kirke. Nå er den altså ombygd til konsertsal. 
Jeg må vel si det som sant er, at jeg hadde vel ikke de helt gigantiske forventningene til konserten. Bandet hadde jo tross alt sin storhetstid fra 1968-1979, og konserter med fordums storheter har ofte en tendens til å havne i nostalgiens lune favn, istedet for å få være til stede under et kreativt og nyskapende kick. Men forventningene steg litt da jeg entret Paradiso og fikk oppleve den nesten religiøse og elektriske stemningen i en fullpakket konsertsal. Lysene ble dempet, og et brøl så høyt som 2000 publikumere kan få ut møter bandet i det de entrer scenen.
 
Når jeg såg bandet komme ut på scenen senket imidlertid forventningene seg litt igjen. Jeg såg tre gamle gubber. To av dem med klin grått hår (Peter Hammill og Hugh Banton), og en flintskallet som satte seg bak trommesettet (Guy Evans). Sistnevnte såg ut som Klaus Kinski i Werner Herzogs Nosferatu-film fra 1979. David Jackson manglet.
Men når stillheten senker seg blant publikum og Peter Hammill plugger i gitaren (han vekslet mellom gitar og piano), og de første tonene begynner å smyge seg ut fra Bantons orgel og Evans' utrolige kompliserte tromming kommer inn og Peter Hammill hiver seg med dødsforakt frem mot mic'en som om det stod om livet... Jeg lover å aldri si noe nedlatende om gråhårete og flintskallete gubber igjen! Tror aldri jeg har fått et kraftigere hakeslepp!!! 
Musikken er selvfølgelig utrolig komplisert skrevet og komponert, men det er bare å gå ned på kne for det som kommer ut fra PA-anlegget. Musikerne fikser det med den største selvfølge, kan det se ut som. Å stå der og se og høre på at en trio får ut denne vanvittige lyden er totalt uvirkelig. Det veksler hele veien fra tordenstormer med apokalyptisk styrke til de vareste og skjøreste øyeblikk. I de stilleste partiene snur mange publikumere seg og hysjer irritert når plastikkglass mistes i gulvet bakerst i salen.
Jeg vet ikke hva mere jeg skal skrive om denne vanvittige konserten. Bortsett fra at jeg var i den syvende himmel da konserten var ferdig etter 1 time 55 minutter. Den er rett og slett noe av det råeste og største kicket jeg har fått. Det var bare å gå ut i den Amsterdam'ske natten igjen, der stjernene tindret ekstra kraftig. I en Van Der Graaf Generator T-skjorte, selvfølgelig...
P.S: Konserten er se i sin helhet på internett: http.//www.vandergraafgenerator.co.uk/ 
 
Reisen er slutt for denne gang.....
 




 

'