I lost my best friend...
When I was twelve years old, I got the best presant ever! It was my birthday, August, nineteenth. I was awake at 10:30 and walked into the livingroom. My mom held a blanket with something under it in her arms. My dad started singing the birthday song to me. My two brothers stood beside dad and sang too.
After they had finished, my mom took the blanket slowly of. I saw a cute, little nose and two wonderful, brown eyes. They were so peaceful. Then, the little thing barked. I was so happy! I've never felt better. My heart was about to explode. My mom let it out of her arms and it ran fast towards me, and into my arms. So beautiful! My mind was full of happy thougths. It was the dog I always wanted, a Great Dane! (Grand danois) I love those dogs. It was a boy and he was black with white spots on his body. His ears were black, and he had big, beutiful paws. When he ran into my arms, he showed his love to me. He licked me in my face an we were as happy as we could ever get. I didn't know how to thank my family. I never thought my big dream would come true.
Unfortunately, when my dog, "Bowie", was ten months of age, my family thought he was too big. He was 70 cm high and my dad couldn't walk him. No one could. I was sad and frustrated when I understood what they might consider doing. My mom didn't know what to do. It was my dad who wished to give him away. My mom wouldn't do that. She loved him to much. My brothers didn't care so much because they were too young to understand.
Every day when I came home from school, Bowie ran into my arms, just as happy as before, and gave me a big, wet kiss on my cheek. And every time I had the same feeling that I knew it would be hope for this wonderful dog!
As time went by, my family became more and more upset. They were out of suggestions. I sat in my room every day and cried with Bowie by my side. He watched me, so peacefully. I could see his big love for me. And I could see that he also had hope.
Then christmas came and Bowie was now 18 months. He was almost a fullgrown dog and very big. 95 cm high and it was not possible to walk him at all, because he was mad at every male-dog we met and tried to attack. I suggested to mom that we could go to an obediance class. My mom looked sadly into my eyes and said that we didn't have money or time for that. I yelled at her and blamed her for taking my dad's side. She started crying and held my hands and said: " I don't want to loose Bowie, I know what a wonderful friend he has been for you, but..." Then I interrupted and said that I knew she would say something stupid. She continued: " I love Bowie with all of my heart, but we can't afford any more time to just sit here and wonder! I am about to loose my mind, Jill. Do you know anything we could do, that wouldn't take alot of time or money from us, then please say it now. Before your dad does something stupid." "What?!" I yelled at her. Then I ran out in the yard and throwed myself on the lawn. I was so furious! What could I do? Bowie came out and lay down beside me. I gave him a big hug and explained to him how much I loved him. And that I wished that nothing would happen to our relationship. He was always by my side and comforted me when I was sad. He was my best friend ever.
Then the awful day came. The day that my dad explained to me how much he loved me and wanted this to work, but they were exhausted. They didn't have any power left. So they had decided to give him away to a family who could take better care of him. There was nothing I could do. But I had hope. I saw in their eyes that the flame of hope was gone. I couldn't say or do anything.
But after several months of looking for a new family, there was no one left who would give gim a chance. He had been on probation at 3 different families, but no one could give him a good home.
Then at the time Bowie was 23 months, my dad gave me the message that really hurt. He said that we had to go to the vet and put him to sleep. I cried and cried for hours, but then I realised that maybe Bowie would get it better. But it was hard for me to let dad get what he wanted, because Bowie was always there for me and now I couldn't be there for him.
The day after, we drove to the vet and made that dicision clear. When he was about to get the shot, I gave him a big, wet kiss that I owed him and gave him a huge hug and said: I love you with all of my heart! Then I took a step back.
Before I closed my eyes, I saw him staring in my eyes and left a message to me with his soft and nice warmth. Like he said "thank you" and that he loved me back. Then he closed his eyes for the last time and I closed mine.
6 months later, I was still mad and furious. My mom would like to have a conversation in the livingroom. She said that they wanted to buy me a new, but a smaller dog. I said clearly NO! I would never buy a new and have to go through the same all over again! And no dog could replace Bowie. What so ever!
My family didn't cause me and Bowie anything but pain and not only did they make a terrible dicision bying Bowie in the first place, but they made me lose a very good friend of mine.
I lost a friend...
Denne historien er selvskrevet av meg, Kjersti, når jeg gikk i 9ende klasse. Jeg har valgt å ha den på engelsk, siden den ble skrevet på engelsk, så det blir ikke det samme om jeg oversetter den. Jeg ville legge den ut på hjemmesiden om å informere om hvordan livet til en hund kan være. Jeg vil absolutt fraråde dere å vurdere det samme som hendte i denne fortellingen min. Håper dere likte den og ser alvoret i den!
Hvordan kunne du?!
Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.
Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi "is er dårlig for hunder", sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.
Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.
Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.
Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.
Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.
Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´ til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.
Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var det eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med ´papirer´. Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!´ Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig at ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan kunne du gjøre det?´
De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.
I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm … eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der - uvitende om dere s egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.
Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.
Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.
Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.
Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.
Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.
Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´
Kanskje forsto hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.
Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller skulle klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted.
Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvor kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne.
Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.
Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.
Denne historien er ment som en advarsel for alle som overveier å kjøpe hund. Du har ansvaret for et liv.