James Dean

- gutten som nekter å dø

James Dean

Dette er min årsoppgave i mediakunnskap fra VK2 2007 om James Dean og hvorfor han ble det kultikonet han er.


 

Kultfigur

James Dean hadde kanskje en av de mest spektakulære korte og suksessfulle filmkarrierene i det moderne Hollywood. Gjennom hans karakter i kultfilmen ”Rebel Without a Cause”, ble James Byron Dean et udødelig tenåringsidol over natten. Spesielt i etterkant av hans død i 1955, er Dean blitt idolisert av unge over store deler av verden. En av grunnene til dette er at han blir sett på som den første skuespilleren som skapte et bilde på tenåringers opprørstrang. Kombinasjonen av hans karismatiske opptreden i ”Rebel Without a Cause”, og at han døde ved ung alder, skapte store omtale i media og transformerte Dean til en kultfigur. Deans kultstatus kan også skyldes at hans image fanget opp populærkulturens opprørstemning i startfasen, og på denne måten satte han en standard for mistilpasset amerikansk ungdom. Mange mener at Deans enorme postsuksess skyldtes hans brå og tidlige død: den bisarre forundringen rundt det faktum at livet hans på så mange måter var ufullendt.

 

Det ligger en spesiell atmosfære rundt Deans korte og skandaløse liv, som folk i ettertid har vist stor interesse for. Det blir sagt at ingen brydde seg om Dean før han døde. Faktisk, var Dean bare involvert i syv filmer i hans 24-årige liv, hvorav fire av dem var ukrediterte. Hans tre storproduksjoner var: ”East of Eden” (1955), ”Rebel Without a Cause” (1955) og ”Giant” (1956).

 

Men er Dean mer enn et symbol på den klassiske ”lev fort - dø ung” klisjéhistorien?

- I denne oppgaven vil jeg prøve å redegjøre for James Deans bakgrunn, hans kunstneriske liv og datidens ungdomskultur -  og drøfte dette mot idoliseringen etter hans død.  


 

50-tallets Amerika

1950-årene i Amerika var preget av mange nye impulser, i hovedsak representert av ungdomsgenerasjonen. I etterkant av den 2. verdenskrig ble Amerika et rikt økonomisk land, og parallelt med den nye velstanden, ble også landets innbyggere sin levemåte forandret. Da folk fikk råd til mer enn det høyst nødvendige, ble et såkalt forbrukersamfunn skapt, i hånd med den nye velstanden. Markedet forstod fort at det var penger å tjene på å vinkle produkter tilrettelagt ungdommen, som ble 50-tallets mest kjøpekraftige gruppe. Ungdommen tilpasset seg det nye samfunnet ved å investere i nye trender, og åpnet sine armer for alt som kunne skille dem fra det som tidligere hadde vært. Ungdomskulturen som fikk blomstre i 50-årene blir sett på som en milepæl i generasjonsskillet mellom tenåringer og deres foreldre. Opprørstemningen var i hovedsak tilknyttet foreldregenerasjonen, i motsetning til de typiske opprørerne i dag, som ofte kritiserer politiske forhold. Som del av populærkulturen inkluderte dette nye uttrykksmåter, nye fritidsaktiviteter, og en helt ny type musikk: rock ’n’ roll. Rock ’n’ roll bidro til å minke barrieren mellom svarte og hvite, og som Lene Løland skrev i en artikkel for studentavisen ved Universitetet i Bergen: ”(…) musikken var hjertet og pulsen til forandringene for foregikk både sosialt og kulturelt.” Radiomediet ble erstattet av fjernsynet, som viste et mye bredere samfunnsspekter. Drive-in kinoer var også et representativt fenomen for 50-årenes populærkultur. Tenåringer fikk en helt ny tilgang og innsyn på Hollywood-stjerner. Skuespilleres vakre ytre og spennende liv i filmer ble et forbilde for ’dødelige’ tenåringer, og en av skuespillerne som ble utsatt for idolisering var James Dean.

 

Sammen med navn som blant annet Clint Eastwood, Marlon Brando, Montgomery Clift, Humphrey Bogart og Clark Gable, blir Dean blir omtalt som en av de første store filmlegendene. I kontrast fra disse skuespillerne, som hadde opp til 50 år i bransjen, strekte Deans tid i rampelyset seg kun over 16 måneder og tre filmer. Hans opptreden på skjermen skapte et uforglemmelig inntrykk, fordi det var noe med han som ingen hadde sett før. Dean føyd seg rett inn i rekken av skuespillere som alltid vil bli med videre, og som vil stå nedskrivet i historien som symboler på noe stort.


 

Oppvekst og veien til suksess

”Jimmy” Dean ble født 8. februar 1931, og bodde sine første år i Marion, Indiana, sammen med sin mor og far, Mildred og Winton Dean. Da Dean var fem år, flyttet familien til Santa Monica, California. Jimmy sitt forhold til hans mor blir i ettertid beskrevet som nært, og hun var i følge den anerkjente Dean-kjenneren Michael DeAngelis ’den eneste som var i stand til å forstå ham.’ Mildred døde av kreft i 1940, da Dean var 9 år. Hennes bortgang er sagt å ha preget Deans personlighet resten av hans liv; noe som forklarer hans angivelige ”humørsyke og antisosiale væremåte” i voksen alder. I de følgende årene forsøkte han å oppnå den samme forståelsen som han hadde med sin mor hos sine kvinnelige partnere, uten å lykkes.

 

Winton Dean følte seg ute av stand til å oppdra sin niårige sønn alene, og bestemte seg for å sende unge Dean til hans søster Ortesa og hennes mann Marcus Winslow, som bodde på en gård nord i Fairmount, Indiana. I grunnskolen utfoldet han seg i skoleaktiviteter som basketball, drama, kunst og band. Ikke overraskende likte Dean seg best på scenen. Hans talent ble fort lagt merke til, og han ble tildelt hovedroller i forskjellige skolestykker. Hans akademiske resultater var heller middels, men ved graduation i 1949 mottok han likevel priser for sine oppnåinger innen drama, kunst og sport.

 

Etter at Dean mottok sitt High School diploma, dro han tilbake til California og begynte på Santa Monica College (S.M.C.C), der han studerte rettshistorie. Etter ett år overførte han til University of California (U.C.L.A), i Los Angeles, og skiftet hovedfag til drama. Denne avgjørelsen falt Deans far tungt for brystet, og forholdet mellom far og sønn ble enda mer svekket. På Universitetet slo han ut 350 andre skuespillere for rollen som Malcom i ”Macbeth”. Rundt denne tiden begynte Dean å spille med ”James Whitmore's acting workshop”.  Dean mestret ikke kombinasjonen av jobb og studier, og i januar 1951 droppet han ut, fordi han ville ut i verden for å få fart på karrieren. Han satte kursen for Hollywood, hvor han oppholdt seg rundt et år.

 

Vinteren 1951 fulgte Dean mentoren James Whitmore sitt råd, og satte kursen for New York City for å søke et seriøst scenegjennombrudd. Dean tok seg et par småjobber, etterfulgt at større Broadway-stykker. I 1954 fikk han en filmkontrakt med filmregissør Elia Kazan i East of Eden”. Dean hadde begynt å få seg et navn i bransjen.


 

Seksuell legning og personlige forhold

Som mange andre håpefulle i Hollywood, var ikke veien til suksess enkel, og Dean så seg nødt til å ta seg en ekstrajobb som kunne betale regningene. Tiden i Hollywood var alt annet enn lett for Dean, og sommeren 1951 tok han seg jobb som parkeringsvakt ved CBS studioet. Dette var visstnok ikke den eneste inntekstskilden Dean hadde, for i følge ”The Gay And Lesbian Theatrical Legacy (2005) av Billy J. Harbin, utvekslet Dean seksuelle tjenester for et sted å bo. Disse påståtte seksuelle tjenestene, var likegodt for menn som for kvinner. Leigh W. Rutledge skriver videre i The Gay Book of Lists (2003): "Dean bragged to a friend that he'd performed homosexual acts with 'five of the big names in Hollywood’.”

 

Den dag i dag blir James Dean i mange sammenhenger betraktet som en homofil skuespiller, men Dean hadde seksuelle forhold til både kvinner og menn – noe som indikerer biseksualitet. På en annen side benekter andre sterkt Deans påståtte homoseksuelle omgang. High School venner fra hjembyen konstaterer at ryktene bare var snikksnakk og at de kunne si med sikkerhet at ’Jimmy IKKE var homofil.’

 

Dean var medlem av ”Sigma Nu fraternity” mens han studerte ved UCLA. Dean passet aldri riktig inn: enten fordi han var for eksentrisk, eller fordi han ikke ville det. Sigma Nu-medlem James Bellah, kommenterte i ettertid: ”Dean was a user. I don't think he was homosexual. But if he could get something by performing an act....Once, when I ran into him in New York City at an agent's office, Dean told me that he had spent the summer as a "professional house guest" on Fire Island--which was a big gay hangout. Dean said this in a loud voice--he wanted people to hear. He was crazy.”

 

Enkelte hevder at Dean bare brukte seksuelle tjenester for å fremme sin karriere. Journalisten Joe Hyams, bak biografien ”James Dean: Little Boy Lost” (1992) skriver at de homoseksuelle hendelsene Dean kan ha være involvert i, har vist seg bare å ha vært ”byttehandler”, som en måte å utvide karrieren sin på. Et av Deans mest nevneverdige homoseksuelle forhold skal ha vært med den innflytelsesrike tv-produsenten Rogers Brackett, som skal ha skaffet Dean nyttige profesjonelle kontakter. Sannheten om Deans seksuelle legning er bare en del av hans mystiske persona som forblir ubesvart.

 

På en annen side, Deans første ordentlige forhold hadde han med danseren og skuespillerinnen Liz Sheridan (kjent fra "Seinfeld"). Sheridan har gitt ut en bok om hennes forhold med Dean i "Dizzy & Jimmy: My Life With James Dean : A Love Story” (2000). I denne boken beskriver hun hvordan hun opplevde å leve side om side med Dean. Hun forteller at Dean var en håpløs romantiker som fort begynte å snakke om ”å være sammen for alltid.” Hun nevner også hvordan den humørsyke Dean kunne forsvinne og bli borte flere dager i strekk – uten videre forklaring. Hun beskriver hvordan de sammen hadde holdt sammen i da ingen hadde penger. De hadde det fantastisk morsomt sammen, og kunne gå nedover Times Square og danse som Gene Kelly i ”Singin' in the Rain”. Da Dean fikk kontrakt med Broadway i ”See the Jaguar”, flyttet Dean fra Sheridan og forholdet tok slutt.

 

Siden kom Dean i kontakt med Pier Angeli, en ung italiensk skuespillerinne. Forholdet mellom Angeli og Dean fikk mediene til å gå berserk. Dean møtte Angeli under filmingen av The Silver Chalice i 1952. I følge et intervjuet med kollega Julie Harris, hadde Dean fortalt henne at han var ’gal etter Angeli’. Angeli så seg i midlertidig nødt til å avslutte romansen, fordi hennes mor mislikte forholdet, da Dean ikke var katolsk. Angeli giftet seg senere med den mye eldre sangeren og skuespilleren Vic Damone, men forholdet skal ha vært katastrofalt. Venner hevdet at Deans hjerte ble knust da han fikk høre om ekteskapet, mens William Bast, forfatter av ”Surviving James Dean” (2006) skriver: “Dean seemed merely angered at being dumped, and losing out in what he saw chiefly as a contest of wills between himself and Angeli's mother.” Spaltister i sladrepressen reporterte at rett før Angeli døde i 1971, uttalte hun at Dean var den eneste mannen hun noen gang hadde elsket.

 

Senere ble Dean ved mange anledninger observert sammen med Bond-piken Ursula Andress. Sammen utgjorde de et svært bildevennlig par som mediene tok imot med åpne hender.


 

Filmkarriere

”East of Eden” var den første store filmen der omverdenen fikk betrakte James Dean på kloss hold. Filmen, regissert av Elia Kazan, inkluderte medskuespillere som Julie Harris (Deans brors kjæreste), Raymond Massey (Deans far), og Richard Davalos (Deans tvillingbror). Filmen er løst basert på andre del av John Steinbecks’ bok med samme navn.

 

Filmens handlingsforløp utspiller seg i 1917, og tar hovedsaklig plass i jordbruksdalførene i Salinas, California. Deans karakter er familiens sorte får, Caleb (Cal) Trask. Sammen med forbudt kjærlighet, handler filmen om Cal og hans bror, Aron, og konkurransen om deres harde far, Adams, kjærlighet. Cal føler at uansett hva han gjør, blir han ikke like god som sin favoriserte bror. Adam er svært religiøs og leser ofte Bibelen til Cal, i tro om at det vil virke rettleiende på han. Cal oppdager at hans påståtte avdøde mor, lever i beste velgående i nabobyen, hvor hun arbeider som prostituert. På toppen av dette, er Cal forelsket i brorens kjæreste, Abra. USA er på randen av 1. Verdenskrig, og Aron – som den gode personen han er – nekter å melde seg inn til tjeneste i tro om at det er etisk feil. Da faren mister mye penger på et mislykket forretningsprosjekt i salatindustrien, bestemmer Cal seg for å prøve å tjene pengene inn igjen. Han finner ut at det er penger å tjene i bønneindustrien, og klarer suksessfullt å tjene inn $5000. Sammen med Abra, lager Cal i stand et fødselsdagsselskap for sin far, der han vil overraske han med pengegaven han på ærlig vis har tjent - i håp om å gjøre sin far glad og stolt. I selskapet annonserer Aron han og Abra sin forlovelse, og Cal må bite i seg sin frustrasjon. Adam er overlykkelig av nyheten. Han blir også  først veldig glad for pengene han får av Cal, men da han får høre hvordan han tjente dem, sier han at det er krigspenger og at han ikke kan ta imot dem. Han spør hvorfor Cal ikke bare kunne gitt han en gave fra hjertet, slik som Aron gjorde ved å erklære forlovelsen. Cal bryter fullstendig sammen og løper ut. Abra løper etter han, med Aron i hælene. Abra omfavner Cal, men da skjeller Aron Cal huden full og sier at han aldri skal røre henne igjen. Nærmest apatisk forteller Cal sin bror om deres mor, og tar Aron med seg til nabobyen for å vise han henne. Aron er sjokkert over den stygge sannheten og bestemmer seg for å drikke seg sanseløs. Så melder han seg til krigstjeneste og forsvinner med toget. Dette gjør at Adam får hjerteinfarkt og blir brakt til sykehus. Cal og Abra besøker han, og Cal forteller sin nå evneveike far om hvordan det er å ikke være elsket av han. Rett før Adam dør hvisker han til sin gråtkvalte sønn at Abra nå måtte ta vare på Cal, og velsignet dermed deres forhold. 

 

Tvillingbrødrene representerer historien om Cain og Abel i Bibelen, der Cal representerer den ”slemme” og Aron den ”gode”. Likevel forsøker Cal kontinuerlig å være god og vinne hans fars kjærlighet. Fortellingen prøver å formidle at det ikke alltid er den tilsynelatende gode som har rett. Den psykoanalytiske moralen er at det som regel er en underliggende grunn til at folk handler ”galt”, i dette tilfelle lider Cal under sin fars manglende kjærlighet og er preget av en manglende morsskikkelse i barndommen.

 

Dean ble under produksjonen av denne filmen kjent på settet for sine improviserte scenebidrag. Noen av de mest berømte scenene i filmen er et resultat av Deans kreative utfolding og fantasi. Dean skal ha hentet inspirasjon fra sitt forholdet med hans virkelige far, og tok derfor rollen personlig. Ved spørsmål i forbindelse med hans improvisering uttalte han en gang: When an actor plays a scene exactly the way a director orders, it isn't acting. It's following instructions. Anyone with the physical qualifications can do that.” Dean mottok en Academy Award nominasjon som beste skuespiller for denne filmen, dog ikke før etter hans død. Filmen gjorde Dean til en stjerne over natten. Dean tok ikke del i filmpremieren i New York, men kjørte forbi teateret på premierekvelden. Han hadde syntes det var utrolig at folk stod i kø for å se han. Dette ville bli Deans eneste erfaring med publikum og fans, siden han ikke ville leve til å se hans popularitet ta av.

 

Deans virkelige gjennombrudd fikk han i Nicholas Ray’s kultfilm Rebel Without a Cause (1955), der han evigjorde rollen som den rebelske og sensitive Jim Stark. I rollelisten finner vi blant annet Natalie Wood, Sal Mineo, Jim Backus, og Ann Doran. 

 

You're tearing me apart! Boy, if I had one day when I didn't have to be all confused and I didn't have to feel that I was ashamed of everything... If I felt that I belonged someplace. You know?                                       – James Dean som ”Jim Stark”.

 

Rebel Without a Cause (norsk: ”Rotløs Ungdom”) handler om den plagede syttenåringen Jim Stark, som er flyttet med foreldrene sine til en ny by til Los Angeles. De har flyttet nærmest som nomader, og sønnen er lei av at foreldrene ”flykter” hver gang noe skjærer seg. Begynnelsen av filmen viser en beruset og melankolsk Jim som blir tatt inn på politistasjonen, hvor hans første sammenstøt med den yngre og klengete Plato (Sal Mino) inntrer. En sterk emosjonell scene utspiller seg på stasjonen mellom Dean, overbetjenten og hans foreldre og bestemor. På skoleveien kommer han i kontakt med Judy (Natalie Woods), en søt pike som viser seg å være kjæresten til Buzz, lederen i den lokale ungdomsgjengen. Allerede etter første dag på Dawson High School, befinner han seg i strid med Buzz og gjengen. For å beskytte sitt navn, må Stark bevise at han ikke er en pyse, og tar han i mot Buzz’s oppfordring om å konkurrere i et 'chicky run'. Det går ut på å kjøre om kapp mot en kystklippe, hvor den første som kaster seg ut, blir erklært som ’kylling’. Under racet oppstår det tekniske problemer i Buzz sin bil - han klarer ikke kaste seg ut i tide - og blir med bilen utfor kanten. Konsekvensen er fatal; gutten dør. En sjokkert Jim flykter mens politiet ankommer ulykkesstedet. Han blir oppsøkt av en nedbrutt Judy, og de finner trøst i hverandre. Sammen med Plato, forskanser de seg i et ubebodd villa, oppe i høyden av byen. De hevngjerrige vennene til den avdøde Buzz, tar opp jakten etter Jim, og sniker seg inn på dem i huset. Den overbeskyttende Plato, som endelig har funnet en venn, tar frem en pistol han har funnet hjemme og skyter den ene gutten i benet. I panikk gjemmer Plato seg i skolebygningen, hvor han fort blir omringet av politi. Stark innser at Plato har psykiske problemer, og Jim og Judy kommer seg inn i bygningen og forsøker å snakke Plato ut av knipen. Jim snakker rolig med Plato og spør han om å få ta en titt på pistolen. Diskré fjerner han ammunisjonen og gir pistolen tilbake. Etter godsnakking overbeviser Jim Plato om å overgi seg, og de kommer rolig ut mens politiets holder et nært øye med dem. Men da politiets lyskaster plutselig blir rettet mot Plato, løfter han hendene for det sterke lyset, og pistolen blir oppfattet som truende. Idet Jim håpløst skriker ut at det den ikke har kuler, blir Plato skutt i brystet. Han faller om og Jim kaster seg over ham i en opprivende scene. Jims far forstår ham endelig, og sier Come on Jim, stand up... I'll stand up with you... I'll try to be as brave and strong as you want me to be.”

 

Rebel Without a Cause” tar for seg et vidt motivspekter, der tenåringsangst og forelderopprør er hovedtema. Filmen griper også om tema som rådløse foreldre og den mannsdominerte stillingen i samfunnet.

 

På mange områder var filmen revolusjonerende og unik for sin tid. Tenåringsangsten er et gjennomgående tema i filmen. Spesielt Deans lidende og selvdestruktive karakter gjenspeiler dette, som for eksempel da han sier: I don't know what to do anymore. Except maybe die...“ Filmen handler tar også for seg temaet om den macho-stillingen menn har i samfunnet, som vi for eksempel blir vitne til i "chicky-run'et" mellom Buzz og Jim. Buzz: “You know something? I like you.” Jim: “Why do we do this?” Buzz: “You've gotta do something. Don't you?”

 

Igjen søker Deans’ filmkarakter etter gjensidig kjærlighet. Kjærligheten han ikke synes å oppleve i sin dystfunksjonelle familie, prøver han å finne hos nye venner; men som egentlig bare leder han til videre trøbbel. Nøkkelen bak Deans suksess i ”Rebel Without a Cause”, var trolig at det var lett å identifisere seg med den rebelske tenåringskarakteren. I filmen trosset Dean foreldrene sine på en måte som ikke var sett før, og satte dermed fingeren på det relativt nye kulturelle og generasjonsbestemte opprørfenomenet hos datidens ungdom. Dean ble en representant for ”Babyboomerne” og ”Beatgenerasjonen” (samlebegrep om ’ungdomsrevolusjonen’ som oppstod i USA og resten av verden i 1940- og 60-årene).

 

Selv uttalte Dean i et intervju i forbindelse med filmen:

I think the one thing this picture shows is the new psychological disproportion of the kids' demands on the parents (…) But you can't show some far off idyllic conception of behavior if you want the kids to come and see the picture. You've got to show what it's really like, and try to reach them on their own grounds(…)”

 

Dramafilmen ”Giant” (1956) er regissert av George Stevens, etter en novelle av Edna Ferber, og var Deans tredje og siste film. Med i filmen er skuespillere som blant annet Elizabeth Taylor, Rock Hudson, James Dean, Mercedes McCambridge, Carroll Baker, Dennis Hopper og Sal Mineo.

 

Leslie Benedict: Money isn't everything, Jett.”

Jett Rink: “Not when you've got it.”          

--  Elizabeth Taylor og James Dean i ”Giant”.

 

Filmen begynner med at Bick Benedict (Hudson), overhodet på en stor ranch i Texas, drar til Maryland for å kjøpe en hingst. Der møter han overklassejenta Leslie (Taylor), og tar henne med seg hjem til den gigantiske ranchen sin "Reata" i Texas for å starte et godt liv sammen. Leslie og Bicks søster, Luz (McCambridge), kommer ikke godt overens, da Luz føler at Leslie prøver å erstatte hennes plass hos Bick. Gårdens altmuligmann, Jett Rink (Dean), er sjalu på Benedictfamiliens rikdom, og begynner bevisst å flørte med Leslie (”You do look pretty, Miss Leslie, near good enough to eat!") Han forteller henne hvordan Benedictene har tatt jordområde fra meksikansk amerikanere og krenket deres rettigheter.

 

I mellomtiden får Leslie og Bick tvillingene Judy og Jordan. Luz omkommer i en ulykke på ranchen, og hun har avskrevet et jordstykke til hennes gode venn, Jett. Bick er misfornøyd med denne avgjørelsen og forsøker å gjenvinne jordstykket; uten hell. Jett lager et gjerde rundt området sitt, og finner tilfeldigvis olje på overflaten. Da han blir klar over hvor mye penger han kan tjene, spaserer han inn i Bick’s hus og erklærer deres fiendskap: "Me, I'm going to have more money than you ever thought you could have, you and all the rests of you stinking sons of benedicts!" Bick og Jett gyver løs på hverandre med knyttnever i åsyn av alle deres venner. Etterpå sier en venn til Bick: "You shoulda shot that fella a long time ago. Now he's too rich to kill."  

 

Senere føder Leslie en ny datter, som blir kalt Luz Jr (Carroll Baker). I de følgende årene opp mot 2. Verdenskrig starter Jett et oljepumpingsfirma, noe som gjør han til en av landets rikeste menn. Jett drar tilbake til Reata igjen for å overbevise Bick om å la han få drille olje fra jorden på ranchen. Han sier at på den måten vil Bick være med å hjelpe krigsinnsatsen. Under Jetts besøk møter han Luz Jr., som er blitt en ung vakker kvinne, og de begynner å flørte. Luz Jr, er naiv og ser opp til Jett. Bick lar seg overtale og sier seg villig til å tillate oljedrillingen. Da produksjonen starter blir Benedictene enda rikere. I etterkrigsårene krangler Leslie og Bick om hvor og hvordan barna deres skal utdannes. Planene faller i midlertidig i grus da tvillingene har sine egne planer. Da Jett er i ferd med å åpne sitt eget luksushotell og sin egen flyplass, har freden senket seg mellom Jett og Bick. Jett er blitt en alkoholisert, enkom mann, og han spør Luz Jr. om hennes hånd. Hun seier hun skal tenkte på det. Jetts sønn er gift med en latinamerikansk kvinne, og under oppholdet på Jetts hotell blir hun utsatt for diskriminering etter Jetts reglement. Bicks sønn blir rasende og løper opp til Jett på åpningsfesten og slår til han. Jett slår tilbake, og da griper Bick inn og sier de kan 'ta det utenfor'. Bick er fysisk overlegen, og Jett fremstår som en stakkarslig og alkoholisert gammel mann. Etter å ha vurdert situasjonen, sier Bick at Jett ikke er verdt det og går ut av rommet. Jett drikker enda litt til, og går ut og skal gjøre seg klar til å holde tale på direktesendt fjernsyn og foran publikum. På riksdekkende fjernsyn besvimer Jett over talestolen, og fremstår som et stakkarslig fyllehode. Luz Jr. betrakter han og forstår at hun ikke kan gifte seg med mannen. På veien hjem stopper familien ved en hamburgerbar, og sønnens kone blir igjen utsatt for urettferdig behandling. Bick blir forstyrret av dette og tar det opp med eieren, noe som igjen leder til en god gammeldags knyttnevekamp. Bick er blitt en eldre mann, og må se seg slått der han ligger på rygg på golvet, med salatrester strødd over seg. Vel hjemme forteller Leslie at hun aldri har vært så stolt av han i hele sitt liv, fordi han kjempet for noe som betydde noe for andre enn seg selv.   

 

Filmens budskap blir i stor grad vist ved rasismen og undertrykkelsen mot latinamerikanere av selviske landeiere i Texas-området. Bick nærmest omvendes til å bli tolerant ovenfor flerkulturelle mennesker, da hans eget barnebarn er halvt meksikansk. Dean portretterer hvordan en fattig mann kan arbeide seg oppover på rangsstigen, men aldri helt komme over usikkerheten av å komme fra en fattig bakgrunn.

 

Giant” er en sann klassiker, og blir den dag i dag sett på som symbol på Texas og livsstilen der. Den ble priset med flere Academy Award nominasjoner, og vant for 'beste regissering'. James Dean og Rock Hudson ble begge nominerte som 'beste skuespiller i en hovedrolle'. ”Giant” var den tids dyreste film, og strekker seg over vel 3 timer og 21 minutter. Filmen følger hovedrollenes livshistorier, og hvordan aldres over en periode på 50 år. James Deans transformasjon til en gammel mann var slående. Han farget håret grått, og barberte seg slik at han fikk høyt hårfeste. Hans utseende da kan få en til å forestille seg hvordan Dean i virkeligheten ville ha sett ut som eldre mann…


 

Personlighet

"Every boy goes through a period when he's seventeen or so when he hates his father, hates authority, can't live within the rules . . . It's a classic case. Dean just never got out of it."

-- Elia Kazan, regissør av “East of Eden”.

 

Enhver film kan ha et gjennomført godt manus, uten at filmresultatet nødvendigvis blir bra. Prestasjonene har alt og si, noe som avgjort produksjonen av ”Rebel Without a Cause” er et eksempel på. Dean hadde en ubeskrivelig innlevelsesevne, og i kampscenen mellom Jim og Frank Stark, undret noen seg om Dean visste forskjellen mellom hans prestasjon og hans virkelige liv.  

 

Den hardarbeidende Dean hadde alltid en avslappet og kul væremåte, og det virket som om alt han sa var på riktig tidspunkt, og alt han gjorde var på riktig måte. Han hadde alltid et perfekte sitat på leppene, som for eksempel da han ved en anledning uttalte: "A neurotic person has the necessity to express himself and my neuroticism manifests itself in the dramatic..." Det blir også sagt at Dean skal ha hatt en helt spesiell magnetisme på folk, som gjorde at en ville være i hans nærvær. Først og fremst var det Deans skuespillerevne som gjorde at han ble beundret. Hans originalitet var unektelig der han hele tiden kjørte sitt eget løp. Vekten han la på sine improvisasjoner og måten han kunne bevege seg på scenen, var helt ny. Motspiller Dennis Hopper fra ”Giant” uttalte i et intervju: ”Well, he's the greatest actor that I ever saw. I never saw anyone that could even touch him.Hopper sa videre at Dean hadde sagt at ’i en ene hånden sier Marlon Brando "Dra til helvete" og i den andre sier Montgomery Clift "Vær så snill å tilgi meg", - og at en plass i midten var han selv’.

 

Dean hadde en flersidet personlighet, og selv om han kanskje fremstod som et forbilde på lerretet, var hans opptreden i virkeligheten ofte annerledes. I offentlige sammenhenger hadde han stor tendens til å være frekk og arrogant. Deans dialogtrener i ”East of Eden”, Bob Hinkle, sier i ”The James Dean I Knew”: He was kind of a loner, quiet. He ate by himself.” Selv om Dean  både var kreativ, intellektuell, ambisiøs, var han også asosial, manipulativ og veldig egosentrisk. Enkelte motspillere har sagt at de direkte mislikte å samarbeide med han. Vaughn Taylor, en skuespiller som Dean jobbet med under en TV-produksjon, uttalte årtier senere at Dean hadde vært vulgær og uforskammet, og fortalte videre; "His movements on stage were far removed from the carefully rehearsed planned positions,” noe som skal ha ført til irritasjonsmoment hos alle unntatt Dean og hans ’syke ego.’ Etter Deans bråe suksess og berømmelse, tyder mye på at Dean forkastet mange av sine gamle vennskap. Hans personlig forfall ble skildret av Deans venner og bekjente i ettertid.  Likesom ekskjæreste Liz Sheridan, fikk barndomsvenner nå en kald skulder, og de oppleve Dean som både illojal og følelsesløs. 

 

Dean snakket sjeldent med pressen fordi ham ikke stolte på dem. En gang da Dean ble spurt om et de kunne få et intervju, svarte han: "Ah, no. F--k it. You're going to write whatever you want to anyway, so go ahead and write it." I et av hans sjeldne intervjuer, til en fanblad, sa han at ’jeg hadde ikke likt meg selv om jeg måtte være rundt meg.’


 

Død

”Dream as if you'll live forever. Live as if you'll die today.”                 

-- James Dean

 

Det kunne ha vært hvilken som helst fredlig vårdag den 30. September 1955, da James Dean kom kjørende ned langs California State Route 466. Han kom fra settet på ”Giant”, og skulle til Palm Springs, hvor han skulle konkurrere i et bilrace. Under produksjonen av Giant hadde Dean fått direkte forbud mot å kjøre bil, fordi det ville blitt katastrofe om noe skjedde ham. Men nå var  Giant” i sluttprosessen og Dean hadde fritt spillerom til å kjøre. Den racingsinteresserte Dean hadde mottatt en fartsbot to timer tidligere, men skal i sin Porsche 550 Spyder ha fortsatt i like stor hastighet. I det andre framsetet satt Deans mekaniker Rolf Wuetherich, og et stykke bak dem følgte Deans venn og stuntsjåfør Bill Hickman, og fotograf Stanford Roth, som skulle ta bilder av Dean under racet. De kjørte skuespillerens Ford Woodie stasjonsvogn og tauet hans private trailer. De hadde stoppet for å fylle bensin og møtt bilracekonkurrent Lance Reventlow, for så å ha fortsatt ned det som den gang het U.S Highway 46. Uvitende om hva som var ham i vente, kom den 23-årige studenten Cal Poly kjørende i motsatt retning i sin 1950 Ford Tudor. Han så ikke Deans Spyder da han svingte seg inn på California State Route 41. I følge Wuetherich, som slapp unna ulykken med en brukket kjeve, var Deans siste ord: That guy's got to stop... He'll see us.”

Paradoksalt nok hadde Dean advart ungdommer mot å være forsiktig i trafikken kun måneder tidligere, i et kortintervju for "Warner Bros. Presents, under promoteringen av ”Rebel Without a Cause”. Idet Dean forlater rommet, tar han opp en sigarett, og yter den sagnomsuste setningen: "The life you save may be your own," og legger ironisk til; ”…the life you save may be mine." Dean kunne vel ikke fått mer rett i akkurat det.

 

En politibetjent som var en av de første på ulykkesstedet, fortalte at han hadde sett en tungpustende Dean ble lagt inn i en ambulanse. I dokumentarfilmen ”James Dean Forever Young (2005) hevdes det på en annen side at Dean brakk nakken i ulykken og døde momentant. Dean ble erklært død kl. 17.59 ved ankomst på Dean Paso Robles War Memorial Hospital, og ble begravd i Park Cemetery i hjembyen Fairmount, Indiana. I 1977, ble en memorial bygget i Cholame, California, og blir årlig besøkt av tusener mennesker fra hele verden. Krysset mellom riksvei 41 and 46 i Cholame, California, heter den dag i dag ”the James Dean Memorial Highway”, og hedrer den legendariske skuespilleren som omkom i en front-mot-front-kollisjon i 1955.


 

Mani

"If a man can bridge the gap between life and death, … if he can live on after he’s dead, then maybe he was a great man.”

 -- James Dean

 

Helt siden den fatale dagen i september 1955, har det virket som om fansen ikke har latt James Dean dø. Likesom julenissen, har Dean sitt egen spesielle fanpostmottak, der det kontinuerlig strømmer inn brev adressert til den avdøde stjernen. Faktisk, tjener James Deans fremdeles millioner kroner hvert år. Dette skyldes selskaper som har lært å utnytte Deans kjekke ansikt og image, som årlig produserer utallige James Dean rekvisitter som de selger rundt om i verden. Man kan finne både James Dean videosett, plakater, bøker, t-skjorter, kalendere, postkort og så videre. Fairmount, Indiana, byen Dean bodde i ungdomsårene, har årlig en James Dean festival som strekker seg over tre dager. Festivalen trekker fans i alle aldre fra hele verden.

 

Deans popularitet nådde klimaks akkurat da ”Giant” og ”Rebel Without a Cause” hadde premiere. For det bergtatte publikummet som lot seg fascinere av den mystiske Dean, var nyheten om hans død noe de ikke ville høre. Noen ”blodfans” regelrett nektet å akseptere hans død, og hevdet at han fremdeles var i live, men var så deformert at han ble holdt skjult på et hemmelig sted. Ryktene ville ingen ende ta, og da det ble kjent at enkelte ville åpne kisten, ble politivakter satt ut for å vokte gravstedet. Gullskulpturen av hodet hans som stod oppå graven hans ble stjålet. Mange av Deans personlige eiendeler forsvant i etterkant av hans død, for aldri å komme til rette. Det mest bisarre var kanskje bilvraket, som etter å ha blitt utstilt på forskjellige plasser, forsvant ut av tynn luft.

 

Spørsmålet som stadig blir reist er: Om Dean hadde levd, - ville hans suksess fortsatt i de neste tiårene? I et Larry King intervju prøvde Deans skuespiller venn, Marc Rydell, å svare på dette spørsmålet: - ”Had he lived. But, you know, that's a real serious question, because he was a troubled guy. Troubled, very troubled. I don't know whether he would have lived one way or another. Something would have happened to him, because he was living on the edge all the time with his motorcycle (…) He was pushing the limits, always. Continually pushing the limits.”

 

"Dean died at just the right time. He left behind a legend. If he had lived, he'd never have been able to live up to his publicity." 

-- Humphrey Bogart (1965)

 

En virkelig suksessfull skuespiller har opparbeid seg et navn både i og utenfor filmbransjen. En slik skuespiller må ha gjort sterkt inntrykk på seere ved å portrettere karismatiske filmkarakterer. De har det uforklarlige ”lille ekstra”, som ikke en ikke helt klarer å sette fingeren på. Det er som om de er skapt for å stå foran skjermen, og for å utfolde seg i akkurat den rollen. Av de forgjengerne som satte målestokken for dagens slike skuespillere; står James Deans navn åpenbart står frem.

 

hvorfor ble Dean et så stort kulturelt ikon? Var det hans rebelske ’ingen-forstår-meg’ fremtreden, hans meddynkende sårbarhet, eller måten han bevegde seg på scenen som appellerte til så mange fans? - Sannsynligvis en kombinasjon av alle disse. Kanskje ligger det også en form for beundring rundt at Dean levde sitt liv til det fulle, og led en tidlig og tragisk død. Slik som journalist Martin Mayer skrev i Esquire; "All adolescents want to drive a custom sports car and write poetry and be a great Hollywood star. Dean did it.... In a way, the kids feel he did it all for them." Deans suksess var først og fremst et resultat på at han var den første som gav utilpassete tenåringer et reelt ansikt. Hans image ble aldri gammelt eller utdatert. Vi andre kommer til å aldres og krympe med tiden. Det ville James Dean aldri få sjansen til. 

 

        

 

 

Create a Free Website