Inger Djmel

Høringsutkastet om innarbeiding av Barnekonvensjonen i norsk lov

INNARBEIDING AV
BARNEKONVENSJONEN I NORSK LOV
Barneombudets høringssvar til Justisdepartementet
Mai 2001

Innholdsliste

Sammendrag 

Del 1 - Metoder for innarbeiding av Barnekonvensjonen i norsk lov
Innledning
Barneombudets utgangspunkt
Høringsforslagets utgangspunkt
De aktuelle implementeringsmetodene
Rettsutviklingen på Barnekonvensjonens område
Transformasjon/ synliggjøring:
Argumenter mot transformasjon som implementeringsmetode.
Inkorporering
Argumenter for inkorporering som implementeringsmetode.
Inkorporering ved å tilføye Barnekonvensjonen i Menneskerettighetsloven
Både inkorporering av Barnekonvensjonen og gode lovendringer
Barneombudets hovedkonklusjon

Del 2 - Bakgrunnsinformasjon
Kort oversikt over de rettslige rammene
Folkeretten
Menneskerettigheter
Menneskerettsloven
Barns rettigheter
Lovverk
Praksis
Synet på barn
FNs Konvensjon for barnets rettigheter
Bærende prinsipper i Barnekonvensjonen
Særkonvensjon eller generell menneskerettighetskonvensjon?
Tilbakeblikk på sentrale innspill
Erfaringer fra andre land

Del 3 - Forslagene til konkrete lovendringer
Barnekonvensjonens artikkel 12
Aldersgrense eller modenhet?
Adopsjonsloven
Barneloven
Barnevernloven
Vektlegging av barnets mening
Barn og prosessuelle rettigheter
Tvistemålsloven
Barnevernloven
Vegemålsloven
Barnevernloven - forslag om tillegg i § 4 -15, første ledd - valg av plasseringssted
Utdanning

INNARBEIDING AV BARNEKONVENSJONEN I NORSK LOV
- et spørsmål om å innarbeide internasjonale forpliktelser i norsk regelverk

Sammendrag
Barneombudet har valgt å skrive sin høringsuttalelse i 3 deler.
Del 1 omhandler høringsutkastets grunnleggende utfordringer, samt hovedspørsmålet om valg av metode for å innarbeide/implementere Barnekonvensjonen i norsk rett. I del 1 behandles også Ombudets lovpålagte utgangspunkt i forhold til denne konvensjonen, samt argumentene knyttet metodevalget
I del 2 presenteres bakgrunnsinformasjon som gir et bredere perspektiv for Ombudets hovedkonklusjon. 
I del 3 behandles spørsmålene knyttet til de konkrete lovendringsforslagene.

Barnekonvensjonen, som ble ratifisert av Norge i 1991, anerkjenner at alle barn og unge under 18 år har politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Innledningen til konvensjonen sammenfatter det grunnleggende syn på barn og barndom som har vært veiledende for utformingen av konvensjonen.

Justisdepartementet har i 2001 utarbeidet et høringsnotat om hvordan konvensjonen kan innarbeides aktivt i norsk lov. Innarbeidingen av FNs konvensjon for barnets rettigheter kan hovedsakelig skje gjennom to metoder:

Inkorporasjon, som innebærer å gjøre hele konvensjonen til norsk lov, eller transformasjon, der konvensjonens bestemmelser vedtas der de naturlig hører hjemme i lovgivningen. Ved inkorporasjon vil konvensjonens bestemmelser vedtas samlet og med den samme ordlyden som da den ble ratifisert, mens ved transformasjon vil konvensjonen fragmenteres og gis en ordlyd som tilpasses de lovbestemmelsene der fragmentene skal plasseres.

Justisdepartementet ber om høringsinstansenes mening når det gjelder hvilken metode som skal velges for å innarbeide Barnekonvensjonen i norsk rett. Departementets forslag er at det benyttes delvis aktiv transformasjon - også kalt synliggjøring - av utvalgte artikler, når Barnekonvensjonen skal innarbeides i norsk lov.

Barneombudet anser ikke transformasjon som den beste metoden for å sikre barns rettigheter i lovverket. Inkorporasjon bør være hovedgrepet for fullstendig innarbeiding av konvensjonen i norsk lov. Ombudet mener at Justisdepartementets forslag om delvis aktiv transformasjon/synliggjøring, fører til at muligheten til å gjøre Barnekonvensjonen som et helhetlig dokument til norsk lov, med den tyngde og status dette innebærer, velges bort.
Barn i Norge har hatt rettigheter lenge før Barnekonvensjonen ble ratifisert, og lovverket er under stadig utvikling, også for den umyndige del av befolkningen. De livsområder som dekkes av norske lovbestemmelser skal alltid påberopes i konkrete saker. Norsk lov vil være mer konkret, men enkelte spørsmål er likevel fortsatt ikke regulert med barnets beste som formål, eller det mangler et barneperspektiv som ivaretar barnets interesser fullt ut.

Barnekonvensjonen som samlet dokument er derfor et nødvendig "bakteppe" for rettsanvendere og andre som, på samfunnets vegne, har innflytelse over barns liv. Den bør derfor i sin helhet være en del av norsk lov for å få fullt gjennomslag som tolkningsfaktor.

Barn og unges interesser ivaretas langt bedre ved å inkorporere hele konvensjonen. En inkorporering danner et irreversibelt og sterkt legalt grunnlag for omarbeiding av alt regelverk som angår mindreårige.

Barnekonvensjonen vil gjennom inkorporering fremstå som et solid og stabilt rammeverk rundt barns interesser og derved sikre et sterkere barneperspektiv på alle relevante livsområder. Selv om metoden har noen ulemper på kort sikt, er disse etter Barneombudets oppfatning ikke så omfattende som beskrevet i høringsutkastet. De kan kompenseres ved ulike tiltak både i lovverk, gjennom utvikling av god praksis og informasjon om konvensjonen.
Barneombudet foreslår at Barnekonvensjonen inkorporeres i form av en tilføyelse i Menneskerettighetsloven. Dette vil gi de sterkeste signalene om betydningen av barns menneskerettigheter.

Del 1 - Metoder for innarbeiding av Barnekonvensjonen i norsk lov

Innledning
Barnekonvensjonens handler om grunnleggende rettigheter for alle mennesker i de første 18 årene av deres liv. Den er et vidtfavnende globalt dokument som, på tross av store ulikheter i levestandard, kultur og politikk, er ratifisert av de fleste land i verden. Det enkelte barn er konvensjonens subjekt, i tillegg til at barnet også er objekt for samfunnets plikter. Ratifiseringen pålegger statene et omfattende og forpliktende ansvar.

Bredden i budskapet som formidles i Barnekonvensjon stiller store krav til implementeringen i det enkelte land. Utfordringene handler ikke bare om status i nasjonal rett, men om den faktiske bruk og rekkevidden av konvensjonsbestemmelsene i samfunnet. Den praktiske implementeringen - å gjøre Barnekonvensjonens artikler til virkelighet for barn i Norge - krever tydelige prioriteringer og innsats langt utover det juridiske metodevalg. Det er en langsiktig utfordring for det norske samfunn, både lokalt og sentralt.

Etter Barneombudets oppfatning, kan den mangelfulle implementeringen i norsk lov være en av flere årsaker til at Barnekonvensjonen ikke er et synlig grunnlag når avgjørelser tas eller planer legges som er av betydning for barn. Konvensjonen er også lite påberopt som retts-kilde. Både i voksensamfunnet og blant barn og unge, er kunnskapen om Barne-konvensjonens muligheter til å fremme barns interesser fortsatt mangelfull - selv om det er gått 10 år siden Norges ratifikasjon.

Norge har en høyt profilert barnepolitikk og bør fortsatt påta seg et særlig ansvar for en proaktiv politikk, forvaltning og rettsanvendelse; signaleffekten overfor andre land er ikke ubetydelig. Til dette bruk er Barnekonvensjonen et universelt redskap som åpner for nye anvendelsesmuligheter etter hvert som den gjøres kjent. I tillegg til barn og unge selv, samt deres foreldre og andre talspersoner, er brukerne politikere, forvaltere og rettsanvendere. Konvensjonens bestemmelser må derfor gjøres lett tilgjengelig, men uten å tape sitt hovedbudskap - synet på det enkelte barn som innehaver av særskilte ufravikelige rettigheter.

Lovverket er ett av flere nødvendige redskap for å endre atferd i befolkningen. Derfor blir valg av innarbeidingsmetode viktig. Barnekonvensjonen presenterer et barnesyn og setter standarder som tar vare på helheten i barns liv. Derfor bør den implementeres i norsk rett etter en juridisk metode som kommer både enkeltbarnet og barn som gruppe til gode. Deres rettigheter skal sikres i nåtid og for fremtiden.

En grunnleggende del av arbeidet med å virkeliggjøre Barnekonvensjonens intensjoner og dens barneperspektiv, er derfor spørsmålet om hvordan dette best kan gjøres juridisk; hvilken metode som velges for å implementere/ innarbeide konvensjonens artikler i norsk lov.

Det foreliggende forslag er en velkommen anledning til en bred og åpen debatt om Barnekonvensjonens status.

Barneombudets utgangspunkt
Lov om barneombud fikk i 1998 et tillegg i § 3 som omtaler noen av oppgavene: "Ombudet skal særlig følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, herunder om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter." Dette innebærer at Barneombudet, som den eneste av høringsinstansene, har et lovpålagt ansvar for konvensjonens funksjon i forhold til målgruppen. Barneombudet tolker formuleringen i § 3 som et ansvar for helheten.

Barnekonvensjonen er et viktig juridisk dokument, men fremfor alt bør konvensjonens innhold ha et sentralt politisk og psykologisk budskap: Barn og unge er, enten de ønsker det eller ikke, avhengige av voksne på minst tre områder: Siden de er umyndige, er de avhengig av at en voksen myndighetsperson tar avgjørelser på deres vegne. Siden de er under grunnleggende kroppslig og psykologisk utvikling, er de sårbare og trenger beskyttelse, hjelp og veiledning fra voksne. Siden de må gjennomgå en langvarig opplæring, er de avhengige av at deres fundamentale opplæringsbehov ivaretas av voksne.

Hvilken status Barnekonvensjonen får i det norske lovverket, må antas å få stor betydning for den praktiske bruken og utbredelsen. Barneombudet erfarer gjennom ulike sider av sitt arbeid eksempler på at Norge ikke har kommet langt nok når det gjelder å implementere Barnekonvensjonen, hverken i lovverk eller gjennom praktiseringen av reglene i domstoler, forvaltning eller praktisk politikk. På tross av presumpsjonsprinsippet - at norsk lov tolkes slik at det på best mulig måte samsvarer med våre internasjonale forpliktelser - gjenspeiles ikke alltid Barnekonvensjonens utgangspunkt og helhetssyn når man tar avgjørelser som gjelder barn, hverken i samfunnsliv eller i enkeltavgjørelser. Barneombudet er desverre ofte vitne til at voksensamfunnet svikter sine umyndige borgere på ulike måter, ved at barn overses, ikke høres, ikke tas på alvor eller i verste fall forsømmes eller mishandles.

Barneombudets arbeid fokuserer på sammenhengen i barns fragmenterte hverdag og på samfunnets utvetydige ansvar for barns oppvekstvilkår. Etter Ombudets mening må barn og unge beskyttes mot mangelfull hjelp fra både myndigheter og foresatte gjennom eget lovverk - "en oppvekstlov" som gir klare rettigheter til det enkelte individ, samt minstestandarder som forplikter skjønnet som utøves i enkeltsaker. Erfaringene viser at det er nødvendig å videreutvikle lovverket for å sikre en helhet i alle avgjørelser som angår barn og unge i tråd med de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom sin ratifikasjon.

Barnekonvensjonen vil, dersom den inkorporeres, danne det ideelle utgangspunkt som en overordnet og stabil ramme for et fleksibelt og dynamisk lovverk for barn og unge, et lovverk som må endres i takt med de behov for hjelp som til en hver tid oppstår i forbindelse med den generelle samfunnsutviklingen.

Høringsforslagets utgangspunkt
Høringsutkastet innledes med Justisdepartementets forslag om at Barnekonvensjonen skal innarbeides aktivt i norsk lov. Dette er en forpliktelse alle stater har som følge av sin ratifikasjon; en nødvendig forutsetning for det politiske, administrative og praktiske arbeidet. Implementeringen i norsk lovverk kan imidlertid gjøres på flere måter, hvorav to er de mest aktuelle:

Inkorporasjon, dvs. vedta hele konvensjonen som norsk lov;
Delvis aktiv transformasjon, dvs. vedta lovbestemmelser som gjengir, i mer eller mindre bearbeidet form, konvensjonens bestemmelser der de naturlig hører hjemme.

Justisdepartementet har foreslått delvis aktiv transformasjon, også kalt synliggjøring, som metode for å implementere Barnekonvensjonen i norsk rett. En fremtredende begrunnelse er at rettsanvendere og andre brukere lett finner frem i det regelverk de skal forvalte, at det sikrer god tilgjengelighet og at en presisering av bestemmelsene kan tilpasses norsk lovspråk og tradisjon.

De aktuelle implementeringsmetodene

Rettsutviklingen på Barnekonvensjonens område
Det er som hovedregel rettsanvenderens, i siste instans domstolenes, ansvar å tolke og gjennom denne prosessen videreutvikle lovverket. Det anføres i høringsutkastet at "dette kan være betenkelig , særlig for konvensjoner som inneholder vage og formålspregede bestemmelser," i denne sammenheng Barnekonvensjonen. Det anføres også at dette kan oppfattes som flytting av makt og således være et argument mot inkorporering.

Å utvikle regelverk er en grunnleggende del av maktfordelingen i samfunnet, og i praksis er domstolene tilbakeholdne med å utfordre politikerne og folkeviljen. Lovgivers makt gjennom en delvis transformasjon vil i alle fall fremstå som relativt begrenset, fordi lovendringene vil være på detaljnivå i en rekke enkeltlover. Helhetsbildet vil ofte være lite tilgjengelig i den offentlige debatt. Regelverkets reelle innhold vil, gjennom transformasjon, som i annen fullmaktslovgivning, utformes i de ulike departementene. I praksis blir det forvaltningen som får økt innflytelse gjennom definering av problemstillingene og sin detaljering i form av forskrifter, veiledninger og merknader. Dette perspektivet bør være en viktig del av debatten om valg av implementeringsmetode.

Transformasjon/ synliggjøring:
Under enhver rettsanvendelse og de fleste administrative prosesser, vil det foregå en tolkning som skal følge rettskildeprinsippene. Inngående kjennskap til eget arbeidsområde og relevant lovgivning og praksis er et selvsagt krav, også for rettsanvendere som ikke er jurister. Internasjonale konvensjoner, som Norge har ratifisert og er forpliktet av, er en del av den bakgrunnskunnskap som må forutsettes for den enkelte ansatte på deres arbeidsområder.

Kunnskap om Barnekonvensjonen og dens potensiale danner grunnlaget for høy bevissthet og handlingskompetanse i forhold til menneskerettigheter i hele den voksne del av befolkningen. Det er en risiko for at delvis aktiv transformasjon vil gi samfunnet et mer passivt og mekanisk forhold til konvensjonen, i tillegg til tapet av helhetsperspektivet.

Argumenter mot transformasjon som implementeringsmetode.
* Tilslører Barnekonvensjons helhetsperspektiv;
* Vanskeliggjør tverrsektoriell utvikling i barns oppvekstvilkår;
* Portalbestemmelsene om barnets beste og dets rett til å bli hørt, vil i mindre grad bli brukt som tolkningsmoment på lovområder der de ikke er spesifisert;
* Det grunnleggende barneperspektivet kan lett bli oversett i konkurranse med andre perspektiv og sterkere interessegrupper;
* Svakere krav til rettsanvendere om å sette seg inn i Barnekonvensjones totale forpliktelser;
* Ujevn lovutvikling på ulike rettsområder (for eksempel barnets rett til å bli hørt);
* Vanskeligere å styrke prinsippet om barnets beste som et bakteppe for alle beslutninger og all barnerelatert virksomhet i samfunnet;
* Kan bidra til økende internasjonale ulikheter; mindre grad av rettsenhet mellom landene.

Høringsutkastets forslag til endringer når det gjelder barns uttalerett i barnevernloven og adopsjonsloven, men foreløpig ikke i Barneloven, kan tjene som eksempler på manglende helhetssyn når det gjelder sentrale områder i barns liv. Gode argumenter for forskjells-behandlingen av barns rett til å påvirke sin livssituasjon i ulikt lovverk mangler. Dette er et av Barneombudets sentrale argument mot synliggjøring som metode for implementering.
Delvis aktiv transformasjon kan på kort sikt se ut til å være en enklere måte å innarbeide konvensjonen på, sett fra brukersynspunkt, slik høringsnotatet har vurdert forvaltningen av barn og unges interesser og rettigheter. De utvalgte bestemmelsene fra konvensjonen vil være tilpasset landets lovverk og kan settes inn i en kulturell ramme. Språklig sett vil den enkelte lov utgjøre en lett tilgjengelig helhet. Dette argumentet er viktig, men på lengre sikt er det grunn til å anta at tilgjengeligheten kan ivaretas på andre måter, primært gjennom kunnskaps-utvikling og god informasjon. Det er ikke usannsynlig at en samlet Barnekonvensjon er lettere tilgjengelig enn spesialbestemmelser spredt i ulike lover.

Inkorporering
Den europeiske menneskerettighetsdomstol har uttalt at inkorporering er en særlig lojal måte å gjennomføre den europeiske menneskerettskonvensjon på. Fordi utgangspunktet er at barnerettigheter er det nødvendige grunnlag for menneskerettighetene, må det kreves samme grad av lojalitet for Barnekonvensjonen.
Ved å inkorporere Barnekonvensjonen gjennom å gjøre den til norsk lov i sin helhet, vil både lovgiver, politikere og andre som arbeider i forhold til barn og unge, ha et samlet lovgrunnlag å ta hensyn til i enhver situasjon der barn berøres, for eksempel ved administrative tiltak av ulike slag, utforming av tjenestetilbud og planlegging som inkluderer forhold for mindre-årige. Det vil ikke være tilstrekkelig å kjenne til sitt eget lovverk og forutsette at relevante deler av Barnekonvensjonen er tilgjengelig der. Dermed vil utviklingen av et helhetlig barneperspektiv i Norge stimuleres og sektoriseringen av den offentlige forvaltningen av barn og unges oppvekst vil motvirkes. Selv inkorporering uten en bestemmelse om forrang vil gi et bedre resultat for barn enn transformasjon.
Inkorporering vil også skape oversikt over barn og unges rettigheter som er lett tilgjengelig for målgruppen selv og for de som skal ivareta deres rettigheter.

Argumenter for inkorporering som implementeringsmetode.
* Barnekonvensjonen fremstår ikke som svekket i forhold til andre menneskerettigheter;
* Forebygge motstrid med bestemmelser i EMK gjennom samme status i lovverket;
* Følger opp uttalelsene fra FNs barnekomite fra år 2000;
* Lojalitet mot konvensjonens budskap som går utover enkeltbestemmelsene;
* Utviklingen av et helhetlig barneperspektiv i Norge stimuleres;
* Bidra til å redusere sektoriseringen av barns oppvekst;
* Et irreversibelt og sterkt legalt grunnlag for praktisk innarbeiding/implementering;
* Lettere tilgjengelighet for barn og unge som et helhetlig dokument;
* Viktig signaleffekt til andre land om barnerettighetenes betydning i Norge.

Inkorporering ved å tilføye Barnekonvensjonen i Menneskerettighetsloven
Dersom Barnekonvensjonen implementeres ved inkorporasjon, må det også tas stilling til om det skal gis forrang ved motstrid.
Trinnhøyde over annet norsk lovverk vil tvinge frem en presisering av Barnekonvensjonens bestemmelser i rettspraksis. Rekkevidden av norske bestemmelser sett i forhold til aktiv bruk av Barnekonvensjonen blir nødvendig i enkeltsaker.

Ved en tilføyelse i menneskerettighetsloven av 21 mai 1999, vil det fremstå tydelig at barns rettigheter ikke kan skilles fra menneskerettighetene. De skal ikke kunne fragmenteres og tas ut av sin sammenheng, heller ikke tolkes inn i norske enkeltbestemmelser og derved gjøres til gjenstand for en annen type utvikling enn det som skjer med fullstendige konvensjoner.

Både inkorporering av Barnekonvensjonen og gode lovendringer
Barnekonvensjonens Artikkel 4 fastslår at alle tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre rettighetene som anerkjennes i konvensjonen skal benyttes. Dersom en kombinert løsning virkeliggjør rettighetene best, tilsier lojaliteten til konvensjonen at inkorporasjon må velges. I tillegg må nødvendig utvikling av lovverkets konkrete regler skje fortløpende i samsvar med de særlige forpliktelser Norge har som foregangsland når det gjelder barne- og familiepolitikk.

Barneombudet er enig med departementet i at inkorporasjon uten gode norske regler ikke nødvendigvis vil gjøre rettstilstanden klarere for rettsanvenderen, eller sikre barns rettigheter. En oppdatering, endring og utvikling av relevant lovverk er påkrevet. Lovendringer er et nasjonalt ansvar og en forpliktelse som må gjennomføres løpende uansett, slik at lovverket tilpasses samfunnsutviklingen, både nasjonalt og internasjonalt.

De forslåtte lovendringene og derved synliggjøring av Norges forpliktelser er et viktig skritt mot forbedring av barns stilling i lovverket. Men denne rettsutviklingen er ikke et argument mot inkorporasjon som juridisk implementeringsmetode av Barnekonvensjonen som en helhet i lovverket. Lovendringene fremstår tvert imot som eksempler på hvor vanskelig det blir å holde fast på helheten i en sektorisert forvaltning.

Barneombudets hovedkonklusjon
Barnekonvensjonen skiller seg fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ved at det ikke finnes en overnasjonal domstol som kan fastslå enkeltbarnets rettigheter. Den status konvensjonen får gjennom hvilken implementeringsmetode som velges, får derfor stor betydning for de mulighetene enkeltbarnet har til å hevde sine rettigheter. Dersom den gjøres til lov, kan dens enkeltbestemmelser påberopes. Disse kan gjøres til en del av premissene for avgjørelser som fattes der norsk lovverk mangler tilstrekkelig dekkende bestemmelser. De 10 årene som har gått siden Norges ratifikasjon viser at konvensjonens stilling som aktiv retts-kilde er for svak til å få direkte betydning for enkeltbarnet.

Barnekonvensjonen forutsetter at den nasjonale lovgivning og offentlig praksis skal tilpasses konvensjonens intensjoner. Det er nødvendig til enhver tid å vurdere landets forpliktelser som part til en konvensjon som stiller høye krav om forandringer og utvikling på alle livsområder som berører barn. Et fokus på barns individuelle, selvstendige rettigheter, forutsetter et syn på barn og unge som anerkjenner dem som selvstendige individer, både juridisk og menneskelig. Sagt på en annen måte, må mindreårige respekteres på samme måte som voksne; som aktører med råderett så langt som mulig over eget liv, i alle avgjørelser gjennom hele barndommen og med reell innflytelse i samfunnslivet.

Utfordringen ligger i samfunnets evne og vilje til å omsette konvensjonens mening og innhold til konkret innsats som skal gjennomføres både i holdninger, lovgivning og praksis.

Det norske samfunnet skal med andre ord gå fra et syn på barn som objekter for voksnes beslutninger til et syn på barn som subjekt i sitt eget liv. Dette barnesynet må være bredt formulert og gjennomsyre alle samfunnsområder. En slik prosess kan ikke gjennomføres uten interessekonflikter. Hvis barn og unge får flere og utvidede rettigheter, innebærer det i mange tilfeller at voksne må gi fra seg rettigheter og tvinges til å innse at de ikke har monopol på å tolke virkeligheten.

Når Barnekonvensjonen skal innarbeides i norsk lov, er det viktig at konvensjonens helhetsperspektiv ivaretas, og at ordlyden i den ratifiserte konvensjonen beholdes samlet også i lovteksten. På denne måten vil konvensjonen være en overordnet ramme rundt barn og unges rettigheter som kan bestå uten endringer i oversiktlig fremtid. Barneombudet kan vanskelig se at dette perspektivet ivaretas hvis man anvender transformasjon som implementeringsmetode. Transformasjon som metode innebærer en risiko for å tilsløre konvensjonens helhetsperspektiv. Fragmenteringen av konvensjonen og tilpasning til eksisterende lovverk vil føre til at konvensjonens ordlyd må tilpasses livsområde som reguleres i den aktuelle loven. Over tid kan man tenke seg at lovteksten som inneholder fragmenter av konvensjonen forandres ytterligere og dermed kan det bli vanskeligere å gjenkjenne Barnekonvensjonen i lovverket om noen år. Ved å transformere enkeltartikler eller deler av dem inn i en bestemmelse som lovgiver synes den passer, kan man oppleve at mens konvensjonen er dynamisk og lar seg fortolke i forhold til samfunnsutviklingen, vil det norske lovverket bli statisk og lite "treffende" i forhold til det samfunn det er ment å virke i. essuten vil selve fragmenteringen av konvensjonen gjennom transformasjon til en rekke forskjellige lover, skape uoversiktlighet for de som skal anvende loven og blant annet vanskeliggjøre tverrsektoriell planlegging av barn og unges oppvekst på kommunalt nivå.

Planleggerne står noenlunde fritt til å ta hensyn til det lovverket de selv mener er best, og de kan forutsette at relevante deler av Barnekonvensjonen er tilgjengelig der.Fragmentering vil også svekke det grunnleggende barneperspektivet i konvensjonen, slik at barn og unge kan bli den tapende part i konkurranse med andre interessegrupper. ist, men ikke minst, vil en fragmentering føre til at det blir vanskelig for de som skal ivareta barn og unges interesser å sette seg inn i Barnekonvensjonens grunnleggende idé som et juridisk, politisk og psykologisk bakteppe for alle beslutninger som skal foretas på vegne av barn og unge.

Ulempene ved inkorporasjon er sterkt vektlagt i høringsutkastet. Barneombudet finner at disse er kortsiktige. Utfordringene kan veies opp ved at man i tillegg benytter seg av synliggjøring i form av lovendringer på barns sentrale livsområder, i tråd med arbeidet som er påbegynt. På denne måten sikres både den ønskede tynge, helhet og signaleffekt, samtidig som det vedtas lovbestemmelser som gjengir innholdet i konvensjonens aktuelle bestemmelser i de enkelte lover når behovet måte oppstå. Inkorporasjonen blir dermed grunnlaget for den viktige synliggjøringen, noe som vil være en løpende prosess ettersom samfunnsforhold endres og problemstillinger tydeliggjøres gjennom prosesser i samfunnet. Helhetsforståelsen av Barnekonvensjonen kan etter Barneombudets oppfatning ikke transformeres inn i enkeltbestemmelser, uansett hvor gode de er.

Kort oppsummert mener Barneombudet følgende:
* Inkorporering i lovverket sikrer barneperspektivet i alle deler av samfunnslivet.
* Utviklingsmulighetene for arbeidet med barns interesser som ligger i å beholde Barnekonvensjonens som et samlet dokument og gjøre helheten juridisk forpliktende, ivaretas etter Barneombudets mening best ved å gjøre Barnekonvensjonen til norsk lov.
* Etter Barneombudets vurdering gir tilføyelse i menneskerettighetsloven den sterkeste signaleffekten om at samfunnet har tatt barns menneskerettigheter på alvor.
* Barneombudet kan ikke se at dagens manglende kunnskap i forvaltningen skal kunne anføres som argument mot inkorporasjon eller for transformasjon. Kunnskapsutvikling er en forpliktelse som følger av ratifikasjonen.

Del 2 - Bakgrunnsinformasjon

Kort oversikt over de rettslige rammene

Folkeretten
Internasjonale konvensjoner er en del av folkeretten som Norge gjennom sin ratifikasjon av enkeltkonvensjoner har forpliktet seg til å følge. Som sagt i det foreliggende høringsutkastet, gjelder enkeltbestemmelsene i utgangspunktet ikke på linje med norsk lov.

Presumsjonsprinsippet tilsier likevel at det nasjonale regelverk vil bli tolket slik at det på best mulig måte samsvarer med landets internasjonale forpliktelser. Dersom det likevel skulle forekomme motstrid mellom reglene i konvensjonene og de norske lovregler i konkrete saker, vil de norske lovregler gå foran. Prinsippet kan lett bli en sovepute, fordi det antas under rettsanvendelsen at det ikke er problemer med fortolkning av ratifiserte konvensjoner. Dette er ikke den praktiske realitet i norsk rett og forvaltning, det er ikke alltid viktige intensjoner i folkeretten får gjennomslag i enkeltsaker. For de konvensjoner som blir inkorporert, vil konvensjonsbestemmelsene og norsk lov i utgangspunktet stå på lik linje, dersom konvensjonen ikke er gitt forrang.

Menneskerettigheter
Grunntanken i FNs alminnelige menneskerettighetserklæring er at mennesker, både barn og voksne, er født frie og har samme rettigheter uansett alder, rase, kjønn, språk, religion og politisk oppfatning. Ansvaret for å virkeliggjøre menneskerettighetene ligger hos hvert enkelt land, som skal sikre det enkelte mennesket disse rettighetene. Selv om mennesker lever under svært forskjellige økonomiske, politiske og religiøse forhold, har hver enkelt likevel rett til å bli møtt med respekt og få beskyttet sin integritet, også i barndommen.

Menneskerettsloven
Grunnloven fikk en ny bestemmelse i 1994 som fastslo norske myndigheter plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene. De mest generelle menneskerettigheter som er nedfelt i konvensjoner, på internasjonalt og europeisk nivå, ble i 1999 gjort til norsk lov. Ikke bare fikk disse konvensjonene lovs form gjennom inkorporering, men det ble også vedtatt en bestemmelse om at de nevnte konvensjoners bestemmelser skulle gå foran bestemmelser i annen lovgivning hvis det oppsto motstrid. Den nye loven fikk derfor trinnhøyde over vanlig norsk lov.
Prosessen hadde vært langvarig. Et sentralt diskusjonstema var hvilke konvensjoner som skulle bli en del av den nye loven. Et hovedargument var, da som nå, at det skulle vises varsomhet i utvelgelsen av hvilke konvensjoner som inkorporeres av hensyn til forholdet til de ikke-inkorporerte konvensjoner.

Barns rettigheter

Lovverk
Norge har et lovverk med en rekke gode spesialbestemmelser som har barns velferd som klar målsetting. På de livsområder som oftest berører barn, vil disse bestemmelsene være relevante for rettsanvender og gi de gode og praktiske muligheter til et konkret resultat til beste for det enkelte barn.
Likevel krenkes barn både som enkeltindivider og som gruppe, deres rettigheter får mindre vekt enn voksnes rettigheter. I mange situasjoner får praktisk/ økonomiske argumenter av ulik slag gjennomslag på bekostning av barnebefolkningens interesser.

Uttømmende lovgivning for alle deler av barns oppvekst er likevel verken ønsket eller mulig. Derfor er Barnekonvensjons verdi som bakgrunn for all tolkning av regelverket helt sentral. Gjennom aktiv bruk som rettskilde vil konvensjonen bidra til en utvikling av et barne-perspektiv som samsvarer med et moderne syn på barn og barndom.

Praksis
Høringsutkastet påstand er at inneholdet i Barnekonvensjonen er vanskeligere å gjøre seg kjent med og bruke i forvaltningen enn moderne rammelovgivning. God saksbehandling og rettsanvendelse forutsetter imidlertid at kunnskapen om barnets rettigheter lokalt og sentralt må styrkes generelt, uavhengig av om Barnekonvensjonen inkorporeres i norsk lovverk eller om enkeltartikler synliggjøres gjennom en delvis transformasjon. Det er flere av statens åpenbare forpliktelser som må vektlegges i større grad som ledd i arbeidet med implementering i norsk rett:

* Statens overordnede ansvar som part til Barnekonvensjonen innebærer plikt til å virkeliggjøre intensjoner og enkeltbestemmelser, selv om ansvaret for barns oppvekstvilkår i stor grad er delegert til kommunene.
* Arbeidsgiveransvaret som påhviler alle som leder virksomhet som har med barns liv å gjøre, forutsetter at ansatte har de nødvendige forutsetninger for å utføre sitt arbeid. Opplæring i Barnekonvensjonen er derfor en nødvendig forutsetning for den praktiske implementeringen, uansett metodevalg for implementeringen.

Synet på barn
Menneskerettigheter skal ikke være diskriminerende overfor ulike grupper i samfunnet. Likevel finnes det både implisitt og eksplisitt diskriminering i forhold til alder. Barn har ikke de samme rettighetene som voksne. I den grad dette faktum blir diskutert, blir det som regel forklart og legitimert med at barn ikke har samme modenhet som voksne, hverken intellektuelt, fysisk eller psykisk og er ofte koblet til barnets behov for beskyttelse. Dette er likevel ikke den eneste årsak til at barn diskrimineres. Det handler også om et syn på barn og unge som mer ufullkomne og mindre ansvarsbevisste enn voksne. Barn skal selvfølgelig beskyttes; ikke bare mot vanskjøtsel og overgrep, men også mot et ansvar som de ikke har kapasitet til å ta. Men det foreldede syn på barn og unge som faktisk fører til diskriminering, må forandres - de må bli sett som kompetente og handlekraftige individer som representerer en viktig ressurs for samfunnet.

FNs Konvensjon for barnets rettigheter
Etter en lang tids utvikling samlet hovedtyngden av verdens land seg om en egen konvensjon for barns menneskerettigheter. Barnekonvensjonen slår fast at barnet er et menneske med egne rettigheter, at det er unikt og at det har spesielle behov. Den handler om det enkelte barn og regulerer statens forpliktelser. På denne måten er barne- og ungdomsspørsmål kommet for å bli på den politiske dagsorden. Dette er en erkjennelse av at barnerettighetene er et nød-vendig grunnlag for menneskerettighetene.

Barnekonvensjonen tar utgangspunkt i at barndommen har en verdi i seg selv og utgjør en internasjonal bindende avtale som uttrykker verdenssamfunnets samlede syn på barn. Dermed har alle land fått et felles språk og et felles mål i arbeidet med å forbedre barns og unges oppvekstvilkår. Det er første gang at barns interesser uttrykkelig formuleres i menneskerettighetstermer. Konvensjonen fastslår at barn ikke bare er et anliggende for sin familie, men også er et ansvar for konvensjonsstatene og for samfunnet som sådan.
Ikke minst, takket være Barnekonvensjonen, er det i dag en økt interesse for begrepene barneperspektiv og barns rettigheter og deres innhold innenfor samfunnsdebatten og forskningen.

Konvensjonens dobbelte budskap er at barn og unge skal betraktes som mer sårbare enn voksne, og at de derfor har krav på særlig beskyttelse og støtte. Samtidig skal de respekteres som kompetente og ressurssterke individer med rett til å delta i beslutninger som vedrører dem, der de selv ønsker deltagelse.
Barnekonvensjonen forplikter staten å tilrettelegge for at disse bærende prinsippene skal fungere i praksis. Barnets totale situasjon, både i forhold til nødvendig behovsdekning, særskilt beskyttelse og retten til selv å medvirke, skal stå sentralt i enhver beslutning.

Bærende prinsipper i Barnekonvensjonen
Artikkel 3 om barnets beste, i første rekke, er en "portalbestemmelse" - en inngang til Barnekonvensjonens intensjon og budskap. Prinsippet om barnets beste må innarbeides i alle planleggings- og beslutningsprosesser, på nasjonalt så vel som på regionalt og lokalt nivå. I dette ligger også at alle initiativer som vedrører barn og unge skal gjennomsyres av et bevisst barne- og ungdomsperspektiv. Et perspektiv som krever kunnskap om barns utvikling og behov. Det krever også innsikt i barn og unges egne meninger og kunnskap, samt vilje til å prioritere de nødvendige konsekvenser av et slikt perspektiv.

Barnets rett til å bli hørt i henhold til alder og modenhet slås fast i artikkel 12 - konvensjonens demokratiatikkel - men også en portalbestemmelse som stiller krav til at samfunnet skal legge forholdene til rette for at mindreårige skal ha mulighet til å bli hørt. Bare da kan deres beste ivaretas, og synergieffekten av ulike enkeltbestemmelser i Barnekonvensjonen og lovverket for øvrig sikres.

Særkonvensjon eller generell menneskerettighetskonvensjon?
FNs konvensjon for barnets rettigheter ble ikke inkludert i menneskerettsloven. Et hovedargument var ifølge forarbeidene at den ble ansett for å være en særkonvensjon. Dessuten ble den rettslige utformingen vurdert som annerledes, den var mindre presis i sine formuleringer og derved vanskeligere å håndheve i praksis. Dette var også et argument for å holde barnerettighetene utenfor loven om menneskerettigheter.

Barneombudet har over lang tid og i ulike sammenhenger presisert at Barnekonvensjonen er en nødvendig del av de sentrale menneskerettighetskonvensjonene. Den kan ikke defineres bort fra dette utgangspunktet ved å omtales som en særkonvensjon, eller fordi det kan skape problemer for andre konvensjoner.

Barnekonvensjonen gjelder ikke en befolkningsgruppe, men hele befolkningen i livsfasen mellom 0 og 18 år, i de årene mens forholdet mellom rettigheter og beskyttelse er fundamentalt annerledes enn ellers i livet. Dette henger sammen med grunnleggende forhold ved det å være barn som gjelder absolutt alle, og som i vesentlig grad preger alle barns liv:
* Alle barn under 18 år er umyndige;
* Alle barn er i grunnleggende kroppslig og psykologisk utvikling;
* Alle barn skal gjennom den samme grunnleggende skolegangen.

Barn vil aldri få det samme utviklingsmessige grunnlaget for å ivareta egne interesser som voksne har. Behovet for en egen konvensjon kan dermed sies å ha et mer fundamentalt grunnlag, og dette behovet vil være permanent.
Barnekonvensjonen skal, i tillegg til å sikre rettigheter for det enkelte barn, bidra til å sikre tidlig innarbeiding av menneskerettighetene i befolkningen.

Aktiv bruk av alle konvensjonens bestemmelser i voksnes møter med barn, utvikler kompetanse i praktisering av menneskerettigheter hos begge parter. Dette er også et tungtveiende argument for at Barnekonvensjonen må sees på en grunnleggende og generell mennskerettighetskonvensjon.

Tilbakeblikk på sentrale innspill
Under behandlingen av menneskerettsloven i Stortinget ble Regjeringen bedt om at den innen rimelig tid kom med forslag om å "inkorporere" (ikke implementere) også Barnekonvensjonen, med andre ord å gjøre den til norsk lov.
Daværende justisminister antok at det var ønskelig at regjeringen vurderte hvordan "innarbeiding" best kunne skje.
Under behandlingen av St.meld.nr.21 (1999-2000) "Menneskeverd i sentrum - handlingsplan for menneskerettigheter" støttet en enstemmig utenrikskomité regjeringen i hvilke konvensjoner som skulle "innarbeides aktivt" (implementeres) i norsk rett. Regjeringen ble bedt om å påskynde arbeidet med innarbeiding av Barnekonvensjonen.

Sluttkommentarene fra FNs Barnekomité i 2000 etter Norges andre periodiske rapport tok opp spørsmålet om "metodevalg når det gjaldt implementering i norsk rett." Enkelte relevante kommentarer under punktet om komitéens viktigste betenkeligheter er sitert under :

Lovgivning
* Komitéen er fortsatt betenkt over av at konvensjonens alminnelige prinsipper og bestemmelser ennå ikke er helt og fullt inkorporert i det nasjonale lovverk som anbefalt.
* Komitéen oppmuntrer parten i dens pågående drøftelser omkring dette spørsmålet, og anbefaler at man overveier å inkorporere konvensjonen i det nasjonale lovverk på til-svarende måte som andre regionale og internasjonale menneskerettsdokumenter er inkorporert i menneskerettsloven av 21. mai 1999.

Gjennomføring på lokalt nivå
* Komitéen erkjenner at partens beslutningsprosesser, forvaltningssystem og tjenestetilbud er sterkt desentralisert, og merker seg at den betydelige delegeringen av fullmakter fra riks- til lokalplan synes å være til ulempe for partens gjennomføring av konvensjonen ved at ikke alle kommuner fullt ut tar hensyn til konvensjonen.
* Komitéen anbefaler at parten evaluerer kommunenes gjennomføring av alle sider ved konvensjonen, og at alt gjøres for å sikre en effektiv gjennomføring av konvensjonen på kommunenivå.

Opplæring i konvensjonen
* Komitéen merker seg at opplæringen av fagfolk som i sitt arbeid kan få med barn å gjøre, ikke er systematisk, og at mange fagfolk ikke får slik opplæring.
* Komitéen anbefaler at parten utarbeider retningslinjer for opplæringen i barns rettigheter, også med henblikk på rollefordelingen mellom de ulike yrkesgrupper - blant annet lærere, jurister og polititjenestemenn - og at de betenkeligheter komitéen har gitt uttrykk for, vektlegges der det er relevant. Komiéeen anbefaler særlig at folkevalgte og etater i kommunene gis opplæring i gjennomføringen av konvensjonen om barns rettigheter i sin helhet.

Sitatene gir klare signaler om at komitéen har inkorporasjon som preferanse når det gjelder valg av juridisk implementeringsmetode, den ønsker ikke at Barnekonvensjonen skal stilles svakere enn konvensjoner som er innarbeidet i menneskerettighetsloven.

Justisdepartementets forslag i 2001 er transformering som metode for å innarbeide Barnekonvensjonen i norsk rett.

Erfaringer fra andre land
Implementeringsmetoder rundt i verden er nødvendigvis svært ulike, og det er derfor vanskelig og lite praktisk å sammenlikne direkte. Det skal likevel nevnes at i Danmark ble det i år 2000 nedsatt et utvalg under Justitsministeriet - Inkorporeringsudvalget - som skal se på mulighetene for inkorporering av internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, samt på kriteriene for utvelgelse av konvensjoner, her ble Barnekonvensjonen inkludert i arbeidet.

I Sverige ble et lovforslag om å inkorporere Barnekonvensjonen avvist i 1995. I stedet nedsatte man en Barnekomité, som systematisk skulle gjennomgå svensk lovgivning og rettspraksis. Justisdepartementet anmodes om å undersøke de konkrete resultatene av dette valget.

Del 3 - Forslagene til konkrete lovendringer
Å legge til rette for deltagelse i samfunnsliv og gi reell medinnflytelse i avgjørelser som gjelder barn selv, er en prosess som bare er i startfasen, selv om det norske lovverket allerede har enkelte konkrete bestemmelser. Foreløpig går de imidlertid hverken langt nok i å gi barn individuelle rettigheter eller å dekke relevante livsområder. Implementeringen/innarbeidingen av Barnekonvensjonen må derfor skje på langt flere områder enn i lovverket. Statens for-pliktelser overfor det enkelte barn og deres generelle oppvekstvilkår må bli en viktig del av den løpende politiske debatt om velferdssamfunnet og dets krav til et godt lovverk for å ivareta barns interesser og rettigheter. De konkrete endringsforslag som foreligger vil måtte få konsekvenser for bestemmelser i en rekke lover, dersom de blir vedtatt, særlig gjelder dette retten til å si sin mening og spørsmålet om hvilken vekt den skal tillegges.

Barnekonvensjonens artikkel 12
Høringsutkastet drøfter muligheten for å endre barneloven, barnevernloven og adopsjonsloven, slik at de bedre vil harmonere med Barnekonvensjonens artikkel 12. I den sammenheng differensieres det mellom barnevernloven og adopsjonsloven på den ene side, og barneloven på den andre side når det gjelder nedre aldersgrense for når barnas mening skal høres. Begrunnelsen er at barneloven gjelder i første rekke forholdet mellom barn og foreldre, mens barnevernloven og adopsjonsloven regulerer utøving av offentlig myndighet.

For barnet er det ikke avgjørende om de avgjørelser som skal tas dreier seg om forhold som knytter seg til relasjonen mellom foreldre og barn, eller om det er utøving av offentlig myndighet. Artikkel 12 skal sikre at barnet alltid er et subjekt i eget liv, og ikke et objekt for andres avgjørelser. Den tar utgangspunkt i at barn er kompetente individer, som har samme krav på å få gi uttrykk for sine meninger som voksne. Mindreårige må til en viss grad bære konsekvensene av sine handlinger, men uten å bli pålagt et for tyngende ansvar ut fra sine individuelle ressurser. Barnekonvensjonens intensjon er her å sikre barnet en universell rettighet i forhold til å ha innflytelse over eget liv.
Departementets argumenter i spørsmålet om å ta en nedre grense for retten til å si sin mening inn i loven, gjelder alle livsområder av betydning for barn. Det kan ikke være avgjørende om det finnes et tilfredsstillende apparat til å høre yngre barn, men om det kan etableres en ordning som gjør det mulig for mindreårige i alle aldre å få sine rettigheter etter Barnekonvensjonen ivaretatt.

Departementets argumenter, fremstår for Barneombudet som en bekreftelse på hvor betenkelig det er å velge transformasjon som implementeringsmetode.

Barneombudet vil anmode departementet å inkludere alle tre særlovene i en eventuell endring på dette punktet.

Aldersgrense eller modenhet?
Departementet har foreslått å senke aldersgrensen for når barn skal gis anledning til å uttale seg til 7 år og i tillegg gi yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter en mulighet til å bli hørt.

Ordlyden i artikkel 12 favner videre enn aldersgrensen i norsk lovgivning. Barneombudet har ved en rekke anledninger gitt uttrykk for et ønske om å fjerne aldersgrensen for når barn skal høres for å presisere at Barnekonvensjonen gir det enkelte barn en rett (ikke en plikt) til å høres og få sine synspunkter vektlagt i samsvar med dets alder og modenhet. Således har hvert barn krav på å bli hørt ut fra individuelle kriterier.

Barneombudet ser likevel gode argumenter for å forslå en aldersgrense, forutsatt at den er betydelig lavere enn de någjeldende. Dette vil trolig bidra til at flere barn blir hørt enn det som er tilfelle i dag. Aksept av en nedre aldersgrense forutsetter at også yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, blir gitt praktiske muligheter til å bli hørt. Det vises til Barneombudets supplerende rapport til FNs Barnekomité fra 2000.

For å oppfylle intensjonen i Barnekonvensjonen, er det nødvendig å stille høye krav til hvordan barn blir møtt i marginaliserte livssituasjoner. Derfor er det ikke nok å senke grensen for når barn skal høres, det må også være fokus på innholdet i slike møter mellom voksne og barn. Barneombudet mener at det er behov for økt kompetanse til å møte denne utfordringen.

Adopsjonsloven
Barneombudet støtter forslaget om å senke aldresgrensen til 7 år for retten til å bli hørt og forslår en vurdering av aldersgrensen for når det kreves samtykke fra barnet selv til adopsjon.

Barneloven
Barneombudet presiserer at Barnekonvensjonens artikkel 12 er en "demokratiartikkel" som gir barn rett til fritt å gi uttrykk for sin mening i alle forhold som berører barnet og anmoder departementet om å inkludere barneloven i forslaget til senking av grensen for når barn skal høres.

Barnevernloven
Barneombudet støtter forslaget om å senke grensen til 7 år for retten til å bli hørt.

Vektlegging av barnets mening
Departementet spør om en eventuell endring av aldersgrensen bør føre til endring i bestemmelsen om at det skal legges stor vekt på hva barnet mener.
I § 31, 2 ledd, 1 punktum, kreves det at man legger stor vekt på hva barnet mener. Dette viser imidlertid til 12 års-grensen i første punktum. Det blir derfor viktig å stille spørsmål om man skal legge like stor vekt på meningen til en 7-åring som til en 12-åring.

Barneombudet presiserer nødvendigheten av en individuell vurdering og vil ikke gå inn for å fjerne kravet om at man skal legge stor vekt på hva barnet mener. Ombudet foreslår en endring av ordlyden til at det skal legges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet, en formulering som ligger nær opp til ordlyden i artikkel 12.

Barn og prosessuelle rettigheter
Grunnleggende for rettssikkerheten er ikke bare å ha materielle rettigheter, men også prosessuelle rettigheter som gjør det mulig å hevde sin rett. Dette gjelder også for barn og unge. I dette perspektivet vil Barneombudet behandle barnets prosessuelle rettigheter etter barnevernloven samlet. I dag er det vilkårlige variasjoner:
* Etter forvaltningsloven har barn rett til å bli varslet ved 14 år.
* Etter barnevernloven kan barn få egne partsrettigheter etter fylte 15 år.
* Etter tvistemålsloven skal barn over 16 år varsles til rettsmøter og meddeles prosesskrift samtidig som vergen.
* Etter vergmålsloven skal den umyndige høres etter 14 år i økonomiske forhold
Eksemplene viser at lovgiver har et noe vilkårlig forhold til når barn bør få rettigheter i forvaltnings- og rettsspørsmål. Lovene er av forskjellig dato, og det er et stort behov for modernisering og harmonisering av de ulike aldersgrenser.

Tvistemålsloven
I høringsforslaget fremgår det at Justisdepartementet har nedsatt et utvalg som skal revidere tvistemålsloven.
Barneombudet finner det rimelig at Justisdepartementet i den anledning foretar en utredning om barnets rettigheter i sivilprosessens rett til å bli part i sak som angår dem.

Barnevernloven
Barneombudet forslår at muligheten til å endre barnevernloven § 6-3,2.ledd vurderes, slik at egne partsrettigheter før fylte 15 år gjøres mulig også for yngre barn, etter en konkret vurdering.

Vegemålsloven
Barneombudet forslår at utvalget som skal nedsettes for å gjennomgå denne lovgivningen får et eksplisitt mandat til å vurdere barns rettigheter til å medvirke i de avgjørelser som tas på deres vegne etter denne lov.

Andre bestemmelser som er foreslått endret i departementets utkast

Barnevernloven - forslag om tillegg i § 4 -15, første ledd - valg av plasseringssted
Departementet ber om høringsinstansenes syn på forslag om synliggjøring av Barnekonvensjonens artikkel 20 -barnets rett til vern og bistand- nr. 3 i barnevernloven §4-15, første ledd. Da vil andre punktum bli følgende: "det skal også tas hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn".

Barneombudet har presisert viktigheten av å oppdatere norsk lov i henhold til kravene og intensjonen i Barnekonvensjonen. Det er likevel grunn til å stille spørsmål med hensikten av å kopiere en enkelt setning fra konvensjonen, som ivaretar et bestemt aspekt av barnets totalsituasjon, inn i en konkret lovbestemmelse som skal utøves etter en totalvurdering av barnets beste. I den ligger det implisitt at man også skal ta hensyn til etnisitet, religiøsitet, kultur og språklig bakgrunn. I stedet for at dette blir forhold som skal vurderes på linje med andre forhold, kan denne presiseringen heller virke som en føring på hvordan saken skal vurderes. Forslaget til denne formuleringen et eksempel på hvor viktig det er å ha et helhetsblikk på barnekonvensjonen for å forebygge et resultat som bryter med kravet til enkeltbarnets beste. Det viser tydelig viktigheten av å beholde Barnekonvensjonen som ett samlet dokument, som er dynamisk og kan tolkes i lys av en politisk, økonomisk og kulturell samfunnsutvikling.
Barneombudet vil ikke anbefale at man endrer ordlyden i barnevernloven § 4-15 slik det er foreslått.

Utdanning
Høringsforslaget slår fast at "I arbeidet med ny opplæringslov ble det tatt hensyn til barnekonvensjonen (og andre internasjonale forpliktelser). Det anses derfor ikke nødvendig med lovendringer i opplæringsloven for å synliggjøre barnekonvensjonen bedre."
Barneombudet har ved flere anledninger påpekt at det burde være en direkte henvisning til Barnekonvensjonen i lovverket som regulerer utdanning. Det ville gitt et langt tydeligere signal om hvilke rettigheter barn har både som gruppe og som konkret grunnlag for tolkning i enkeltsaker.

Forslaget om synliggjøring av Barnekonvensjonen i privatskoleloven sørger for større grad av harmoni til Barnekonvensjonen og for harmoni i forhold til opplæringsloven. Det støttes derfor av Barneombudet.

Høringsutkastet har behandlet en rekke enkeltspørsmål som Barneombudet ikke har konkrete motforstillinger til. Det fremgår også planer for utvikling av regelverket for barn på flere livsområder i tiden fremover som foreløpig ikke kan kommenteres utover betydningen av å ha et lovverk som krever at det alltid tas hensyn til barnets beste i alle handlinger, tiltak og avgjørelser som angår barn og unge.