IMM

<<< TILBAKE TIL PLATEANMELDELSESOVERSIKT

Plateselskap: Peaceville

Endelig. Et dødsmetal band med høy underholdningsverdi. Superbandet Abscess som består av to av Autopsy's grunnleggere. En av dem; Chris Reifert som en gang begynte som trommis i legendariske Death. Det er altså duket for beintøff, dyster, skitten faenskap av prima materiale. Oh the joy. Jeg personlig kan si at jeg aldri har ledd meg gjennom en cd på samme måte jeg har gjort av denne. 

Vokalen minner meg om noe naboen gjemte vekk i kjelleren over en periode. Jeg kan ta ''The eternal pyre''  som et prakteksempel. Se for deg kakemonsteret med langt svart hår, vandrende gjennom 80 tallets hardcore punkmiljø, gomlende på en pose reker han omsider setter fast i halsen. Hver reke som smaker vondt gir ham en trang til å rope ''BLÆÆH''. Og etter han har voldtatt frosken Kermit er det på tide å si ''BlÆÆh'' en gang til. Og spise mer reker...

Det kan rett og slett virke som om bandet, og produceren, har vært driting under hele innspillinga. Dette er noe vi kan se tegn på gjennom hele cden. Gjemt bak en fantastisk dårlig produksjon og gitarmasturbasjon av beste kaliber. 

Dette er ikke skummelt en gang, det er gøy. 30 minutter med konstant latterkick kan ikke slå feil. Jeg bare øker til stadighet sympatien for denne stakkars trioen som antakeligvis har lagt sine sjeler og nyoppskårne katteinvoller i innspillingen. Jeg ser for meg tre middelaldrende karer, som med en konstant og halssårende trang til å  informere om i hvor stor grad hele verden handler om ''METAAAL!'', stå å diskutere vokalteknikker mens trommisen sliter for harde livet med sine nyopplærte blastbeats. Alt dette før de vandrer stille ut, koster veggene med de matchende hårsveisene sine og drømmer om å spise hjernen til noen tilfeldige forbipasserende 12åringer. ''BLÆÆH'' siterer jeg igjen.  Superband my ass. Jeg står fast på at dette er ikke en plate. Nei det er et skoleprosjekt. 

1/10
(10/10 for underholdningen)
Christopher Salte

Plateselskap: Frontiers Records
Utgivelsesdato: 07.12.2007

 Denne platen fra bandet Action inneholder 11 sanger og etter å ha lest gjennom promoskrivet som fulgte med ble jeg spent. Gitaristen har nemlig stått på samme scene som blant annet Quiet Riot og Slaughter og skal visst ha spilt alt fra 80s rock til metall. Men ved nærmere betenkning bør jeg kanskje ikke blitt så spent, for som sagt så er det 11 spor på platen, og hver eneste låt er bygd opp rundt forskjellige kjærlighets temaer, og bare sangtitlene alene røper dette.

 Til navnet å være så var ikke første låten så veldig action preget. Var faktisk litt kjedelig å høre på, gitarsoloen veide opp for dette delvis, men ikke nok. Men med tanke på hvor uoriginalt navnet er så skal en ikke se bort ifra at det ikke var så gjennomtenkt.

Andrelåten ble en nedtur, og det viste seg at resten av albumet skulle holde seg på dette nivået med noen unntak, som intro-riffet på fjerdesangen ”Destiny”. På den andre siden er dette gladmusikk som passer bra til en dårlig dag, med flotte koringer, Dave og Dave sammen på back-up vokal høres ikke så dumt ut som en skulle tro! Favorittene mine er sjette sporet ”Loveless” med et raskt riff som står i kontrast til den rolige intro- og outroen, og ellevte sporet ”Is It Love” med et enda bedre riff og hylende soloer. Man hører klart spor etter metall-røttene til ”Chip” under soloene.

 Action har et framtredende voksent pop-rock preg, som har kommet med en stabil plate som holder seg til ett viss nivå, den har få opp og ned turer, men i gjengjeld er den veldig ensformig. Er melodisk kjærlighetsrock noe du er ute etter, kan vel denne anbefales. 

4,5/10
Jonas Bye 

Plateselskap: Grindhead Records

Jeg trodde faktisk ikke australske Grindhead ga ut noe annet en grindmusikk, men da tok jeg veldig feil. Aeturnus Dominion spiller heavy metal med massevis av thrash og litt grind blandet inn i musikken sin. Det høres litt ut som Sepultura og Pantera til tider, men jeg kan ikke gå så langt at jeg kan si at de er prikklike.

Noen produksjoner er ment for å være ræva, andre er det fordi folk ikke kan bedre. Denne plata hadde helt klart fortjent en bedre produksjon. Når mye av lydbilde bare kommer fram i venstre høyttaler begynner man å lure, enten så er det høytalerne eller så er det musikken som er sånn. Uheldigvis for Aeturnus Dominium var det musikken denne gangen.

Ellers høres dette ganske greit ut. Riffene er på plass, vokalen er på plass og resten av låtmateriale er på plass. Men som sagt er det nok produksjonen som ødelegger mye her. En ting å legge merke til på denne plata er alle gitarsoloene, de har hvertfall en solo på hvert spor.

Forutenom Pantera og Sepultura kan dette minnes litt om Megadeth også. Det er jo gode referanser det når det kommer til stykket. Låtmateriale og gjennomføringen er bra, produksjonen suger. Låter å anbefale er ”Feed the war machine”, ”Final Exit” og ”Psychotic”.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Grau

Her har vi ei ny plate fra et band fra Portland, USA. Musikken de spiller er en form for gotisk mørk metall. Dette er nydelig, vakkert, atmosfærisk og mange andre superlativer. Det går ikke an å ikke nevne at dette er meget likt Opeth, men misforstå meg rett for dette er ingen plagiat. Det er en fryd for øret å høre på dette, med en variasjon fra rolige partier til mer tempofylte partier. Fra akustikk til tunge elgitarer som gjør dette til en positiv opplevelse. Det ser ut som bandet er meget interessert i vinter og snø, da mange av tekstene har blant annet dette temaet.

 Vokalen som blir fremført er grim og form av døds/black-type. Om du unngår å legge merke til stemningen i de låtene som blir fremført må du enten være døv eller komplett idiot. Det skal ikke la seg gjøre. Gitarer, trommer, synth, bass og vokal blir smeltet sammen til et landskap av nydelig lyd. Man kan ikke komme foruten å nevne opuset på slutten av denne plata som er delt opp i tre ”Our Fortress Is Burning… I, II, III. Det er nydelig å høre på og gitarmelodiene er med på å skape en mørk stemning, litt sorgfull.

Anbefaler alle fans av Opeth om å høre denne, dere vil ikke bli misfornøyd. Kan trygt kjøpes uhørt.

9/10
-skrevet 04. september 2006
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Dockyard1/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå

Første låt ut, ”Ilkitie”, åpner med et gufs fra slutten av forrige århundres nu metal-dominerte metallmiljø. Ikke bra. Forrige gang jeg hørte Ajattara låt de mer som en krysning av Soulfly, Ektomorf og Kataklysm, her får vi derimot servert uinspirerte riff og en merkelig vokalmelodi.

Låt nummer to, ” Turhuuden Takila”, kommer heldigvis bedre ut. Denne groover også, men på en annen måte og med en annen feeling enn første låt. Som den observante leser kanskje har skjønt, foregår den språklige delen av albumet på bandets morsmål, nemlig finsk. Fra hva jeg har lest meg til heter bandets vokalist Pasi Koskinen, eller Ruoja, og er eks-vokalist i et annet finsk band, Amorphis. Jeg har ikke hørt mye av Amorphis, men jeg mener å huske at det ikke er så veldig annerledes fra Ajattara, så hvis du liker Amorphis vil du også antageligvis like dette.

Jeg kunne fortsatt å ta for meg låt for låt, men albumet fortsetter egentlig stort sett i samme gata: midtempolåter med groovy riff. Men Ajattara klarer faktisk å gjøre dette til sin egen greie. Låtene er tøffe, og resten av plata er i det soundet jeg nevnte tidligere: altså Kataklysm møter Soulfly møter Ektomorf, og får etter hvert selskap av Machine Head. Ingen energibomber på denne plata som sagt, men det går egentlig bra. Jeg ville tro denne plata kunne funke ganske så bra på et vorspiel. Personlig liker jeg i hvert fall veldig godt tanken på å sitte i et mørkt rom med stearinlys og gode venner, hvor alle har fått seg ei mugge mjød å holde i, og på toppen av det hele snakke tullefinsk med overdrevent trykk på stavelsene.

6/10
Terje Rustestuen

Plateselskap: Napalm Records/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: 28.01.08

”Hiv og hoj, snart er skatten vår.. Nå kan vi ta det rolig helt til skatten er (hmm..) Alestorm sin”. En metalplate som drar assosiasjoner til Kaptein Sabeltann er vel kanskje ikke det mest positive, men heldigvis for Alestorm så har de fått til et veldig kult album basert på pirathistorier. Sjangeren er ifølge plateselskapet ”Scottish Pirate Metal” og nå begynner jeg å bli luta lei av alle disse sjangerdefinisjonene. Running Wild ble aldri kalt ”German Pirate Metal” da de herjet de syv hav på 1980 og 1990-tallet og jeg tror ikke at vi om 20 år lager egne bøker om sjangeren ”Pirate Metal”. Nei, for meg så høres det bedre ut med ”Melodisk heavy metal”. Det blir mye enklere da.

Når det gjelder musikken Alestorm presterer på denne plata så er det ikke så verst egentlig. Det er überhappy, fengende og melodiene er lystige og setter seg i hjernebarken med en gang. Det er ikke spesielt tungverdige saker som blir spilt, så jeg regner med at man blir fort lei. Men som fyllstoff mellom de virkelige gode heavy metal-platene som man ikke blir lei av er denne helt kurant.

Vokalisten høres ut som en pirat og stemmen ligner på stemmen til Barbossa i filmene Pirates of the Carribean. En helt klar fordel når man spiller ”Pirate Metal(!)”.

Er du fan av Running Wild så skulle det et mirakel til for at du ikke liker dette, men jeg mener fortsatt at Running Wild har en større flåte og vil senke Alestorm med en gang om de skulle møtes på et av de syv hav.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Victory Records/ Tuba Records

Rett fra New York får vi servert All Out War. Som de fleste band fra New York spiller de Hardcore. All Out War har sin egen lille vri slik at det blir en liten metal twist også. De kjører altså samme stil som Hatebreed.

Cden starter lovende og man bygger opp forventningene. Spillingen er rå og treig.  Da vokalen starter får man ett herlig slag midt i trynet. Fet skjærende vokal. Man sitter rett og slett å tenker at dette er et album man må skaffe seg. Man tenker dette under sang 2 og 3 også. Men denne tanken falmer. Albumet blir kjedelig og sangene høres ut som en og samme sang. Jeg mener ikke at de er dårlig, bare en anelse kjedelig. Dessuten bør et band som spiller hardcore ha noen imponerende breakdowns, jeg vil ikke si at All Out War har dette og et hardcore band uten fete breakdowns er det samme som sex med kondom.

Jeg må si at jeg er skuffet og band som Bury Your Dead, XAFBX, Liferuiner og Hatebreed gjør en mye bedre jobb enn All Out War.

All Out War er langt ifra det dårligste Victory Records har å tilby men også langt ifra det beste de har å tilby. Bedre lykke neste gang!

5/10
Mats Alexander Kristensen

Release dato: Mai 2007
Plateselskap: Listenable records

Death metal er ikke min favoritt sjanger bare så det er sagt, og det er nettopp innenfor denne sjangeren The Amenta operer. Dette er nærermere bestemt industriell death metal. Occasus er  en reutgivelse av deres debut album fra 2004 og kommer med noen ekstraspor og en bonus DVD slik som så mange andre band gjør i dag.

De industrielle elementene er ikke like fremtredene her på dette albumet slik som hos eksempelvis Dødheimsgard. Det er synthen som står for disse elemetene og de holder seg stort sett i bakgrunnen på enkelte låter, eller som små snutter mellom noen av sporene. De av dere med angst mot industrielle elementer har derfor ikke så alfor mye å frykte på denne skiva. Til tider er synthen faktisk en smule ambient.

Vokalen er den lett gjenkjennelige growlingen vi har hørt så mange ganger før. Den er godt utført, men jeg synes det blir en liten tanke monotont og lite variert i lengden. Gitarriffene kan på et par av låtene minne litt om Polske Vesania, og jeg får til og med litt Immortal assosiasjoner på en av de andre låtene. Det er altså enkelte riff som er litt black inspirert her med andre ord.

Alt i alt en helt grei skive uten de altfor store høydepunktene for min del i allefall. Men jeg er som sagt i utgangspunktet ingen stor death metal fantast. Kanskje vil du elske denne?....

6,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Steamhammer/ Playground
Utgivelsesdato: 16.04.07

For en pangstart på dette nye albumet av Annihilator. Denne gangen har bandet fått med seg en gjestemusiker på hvert eneste spor. Av de mest kjente kan jeg nevne Danko Jones, Alexi Laiho, Michael Amott, Jesper Strømblad og mange andre kjente. For å forklare pangstarten jeg begynte med i innledningen så er første sporet på denne skiva tøff som fy. Det er en rask og fengende låt slik som vi kjenner til Annihilator, med knusende bra riff og rask tempo.

I stedet for å gå igjennom alle godlåtene på denne skiva oppfordrer jeg til at dere kjøper skiva, for ord kan ikke måles opp mot lyd denne gangen. En ting er hvertfall sikkert. Liker du kjapp metall med gåsehudriff og helt ville gitarsoloer så er dette årets kjøp. Du må i alle fall ikke være allergisk for tempo for nesten alle låtene her holder nettopp tempoet høyt. Gjestemusikerne gjør flotte jobber de også og jeg må si at dette er det beste jeg har hørt av bandet. Ingen låter er dårlige, grei produksjon og en plate en bare må digge.

Turn the volume up!

9.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Sullatron Records
Utgivelsesdato: September 2007

Annot Rhül eller Sigurd Lühr Tonna som han egentlig heter har endelig fått platekontrakt. Med hjelp fra flere musikere innen musikkmiljøet i Trondheim får man en variert blanding innenfor progressive rock og psychedelia med denne platen. Dette er en skive som består av 17 låter der de seks første utgir ep`n ”Lost in the woods” og de 11 siste utgir en tidligere plate med navn ”Who needs planes or time machines, when there`s music and daydreams?”, men aldri har blitt utgitt før. Sammen gir de oss en pekepinn på hvordan psychedelisk progrock virkelig skal høres ut. Referansene til 70-tallet er mange og man får følelsen av at dette gjerne kunne ha vært innspilt på den tiden sammen med psychedelia fra Pink Floyd og krautrock fra Amon Düül II.

Det er flere store bandnavn som svirrer oppe i hodet mitt når jeg hører igjennom denne cd`n. Nevne Pink Floyd og Amon Düül II er bare et par. Låta ”Evergreen forest” låter veldig som det kanskje ikke så kjente Vertigo-progbandet Cressida (som jeg er stor fan av) og den veldig drivende låta ”Planes or Time Machines” høres ut som en mellomting av Yes og Camel.

En plate med 17 låter er det selvfølgelig mange å ta av og kanskje det nettopp ble litt for mange låter på denne plata.  Av de nyeste låta er det med en coverlåt av Joni Mitchell som heter ”Roses Blue”. Den synes jeg faktisk hørtes best ut live når de spilte på Fru Lundgrens i september, mye grunnet at låta kler en kvinnelig vokal enn en mannlig som har blitt brukt på studio-versjonen.  Legger merke til at det er de låtene som ikke har så mye variasjon i seg som er de mest kjedelige, men heldigvis er det ikke så mange av dem.

Låter som ”Ghost Children”, ”The Dark Lord”, ”Evergreen Forest”, ”Planes or Time Machines” og ”King Arthur” slår veldig godt an hos meg.  Mye av det jeg liker på denne skiva er den gjennomgående bruken av synth og orgel. Det legger en stemning i alt som blir gjort på denne plata og det er gjennomført slik at man skal få den riktige følelsen under de forskjellige låtene. Hvordan er så denne stemningen? Jo, den er litt variert. På noen låter er stemningen dyster og gåtefull, på andre låter er den mer funky og mer jazza. Man trenger litt variasjon når det er såpass mange låter på en plate, men det kan ikke bli for mye variasjon heller. Det er en rød tråd som går igjen under denne plata slik at ikke mister fokuset eller tuller seg vekk i mange urlange soloparti eller har med låter som ikke er samme sjanger som resten. Eneste forskjellen på Lost in the woods er at de nyeste låtene (de 6 første på plata) har med vokal, men de ”gamle” låtene ikke har det.

Dette er en god plate som bør kjøpes om du liker 60-70 talls psychedelia blandet med progrock. Det er god og stemningsfull musikk, men pass på, man kan gå litt lei om man får for store doser.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Prophecy
Utgivelsesdato: 16.04.07

Om du liker vakker, rolig og melankolsk musikk så burde du sjekke ut denne. Det man får er stemningsfull musikk som det virkelig er godt til å slappe av til.

Engelske Mick Moss er fyren bak dette bandet som består av han og en del sessionmusikere. Vokalen kan minnes litt om amerikansk grungerock og jeg må si at stemmen passer meget godt til denne musikken. Problemet kan være at det finnes så mange som spiller slik musikk fra før av og at dette ikke slår like mye gjennom som noe som er originalt. Men all ære til Mick Moss for å gi ut ei rolig og behagelig god plate.

Blandingen mellom de melodiøse, melankolske og rolige partiene og når trommene slår inn i lydbilde er imponerende må en si. Om du liker sensitive riff og melodier er dette et helt klart innkjøp. Det går i samme tempo hele tiden, men det gjør egentlig ingen ting. Det er en plate som virker avslappende og med akustiske gitarer gjør dette til fin opplevelse. Det kommer nesten bare kvalitetsmusikk fra Prophecy har jeg erfart.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Cruz Del Sur

Her får man en godbit må jeg si. Dette er et konseptalbum om en kapteins loggbok. Det er heavy metal (og litt power metal) på full guffe og twin-guitars er det mye av på dette albumet. Med gode melodier og flott driv er dette et album som vil bli husket hjemme hos meg hvertfall. Det er langt i fra dårlig det vi får høre her. 

De er fra Canada og har gitt ut en skive før denne. Om jeg skulle finne noe som dette ligner på så kan man ikke komme utenom ”Pile of skulls”-skiva til Running Wild. Man finner også influenser fra Helloween i tillegg til at det låter litt thrasha innimellom, ganske så likt Overkill for eksempel.

Det er ikke bare heavy vi får her, men også godt akustisk gitarspill i låta ”III- Meta Icognita”. Noe som er bedre enn dette gitararbeidet har jeg  til gode å høre, friskt innslag.

Vokalisten kan minne om en blanding av Iron Maidens Bruce Dickinson, ex-Iron Maiden Paul Dianno og Tim ”Ripper” Owens i Iced Earth. Vokalisten Jesse White er helt klart på høyde med disse tre. Det er jeg ganske imponert over.

Produksjonen høres god ut, men ikke så finpusset at det ødelegger sjarmen. Det er mange gode melodier på skiva og det meste er utført av gitararbeidet. Om du skal ha ei heavy/power metal-skive uten keyboard og diverse annet dilldall, vil jeg anbefale Antiquus sin nye skive på det varmeste.

To stikkord: God vokalist og godt gitararbeid med mange gode melodier.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Subsound Records

Italienske Aquefrigide spiller en form for musikk som ikke er lett å putte i bås. Man kan gjerne sette bandet under progressiv metall og man kan sette det under Nu-metall, men må si at det er mer progressivt enn Nu- (og bra er det). De synger på sitt eget språk og det er jo også litt særegent med tanke på at nesten alle metallband i Europa slipper platene sine ut på engelsk. På denne plata får man mange groovy riff og man får innimellom litt System of a down-feeling, men heldigvis ikke for mye. Det blir brukt en del forskjellige gitarer, både akustiske og elektriske. Det er bra med litt variasjon, hvertfall når plata er på 15 spor.

Bandet uttrykker seg med både cleanvokal og skrikevokal og til tider blir det veldig melankolsk, men så kicker det i gang igjen med heftige riff. Det som man fort kan bli er lei, da det ikke er noen av sangene som er tidløse, med unntak av låta Soffio Veleno som er ganske småtøff. Med bra produksjon er dette en plate som du enten hater eller liker. Jeg likte den, men som sagt man kan bli litt lei.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: ATMF
Utgivelsesdato: vet ikke.

ATFM er et selskap jeg har anmeldt flere utgivelser av den siste tiden. Ingen av disse har slått meg som strålende album jeg har følt trangen etter å gå til anskaffelse av. Arcana Coelestia, er som plateselskapet, fra Italia og dette er deres debut plate. I presseskrivet beskrives musikken som en blanding av doom og black metal. Jeg vil først be dere om å ta denne karakteren med en klype salt. Jeg er hverken en doom fantast eller ”ekspert” innen denne sjangeren, men jeg vil likevel gjøre et forsøk på å skrive noe fornuftig rundt denne utgivelsen.

Først vil jeg trekke noen fellesnevnere mellom de forskjellige låtene på dette albumet. En av disse er trommene. Det er de seige og langsomme doom trommene som dominerer. Kun få ganger kjører man på med litt høyere tempo uten at det skremmer vannet av noen, men det er vel heller kanskje ikke meningen... Synthen er tilstedeværende til en hver tid og ”flyter” i bakgrunnen. Det er noe ambient over dette og jeg får følelsen av å sveve rundt på en sky samtidig som jeg lytter på Arcana Coelestia.

Cult of solitude er første låt ut, og den klokker inn på drøye 9 minutter. Det ser ut som at bandet trives med å lage lange låter da de tre andre også klokker inn på ca samme tid, noe som resulterer i en total spilletid på drøye halvtimen. Denne låta er den som har mest ”doom” i seg i mine ører. Låta er veldig rolig hele veien, med unntak av et lite parti mot slutten hvor man får servert litt dobble basstrommer. Den grimme vokalen er mye brukt, men man finner også innslag av den rene vokalen. Denne ligger imidlertid langt tilbake i miksen og gjør ikke så mye ut av seg, noe jeg synes er dumt ettersom det faktisk er mange fine ideer ute å går her.  

Arcane knowledge revealed (part I) fortsetter i samme spor som den forrige låta slapp. Det er likevel denne låta som i mine øyne kan smykke seg med tittelen ”albumets beste låt”. Mye av grunnen til dette er det meget gode renvokal partiet ca. fem minutter ut i låta. Dette partiet sender tankene mine rett til det tyske bandet Hidden in the fog, og det er jo utelukkende positivt.

Det er først på Arcane knowledge revealed (part II) hvor black elementene trekkes inn i muikken. Låta starter som de foregående, men midt inne i denne har man plassert et blast parti som forsåvidt funker ganske bra, men her synes jeg trommene blir litt statiske (mistenker sterkt at det er brukt trommemaskin). Det er generelt et høyere tempo gjennom denne låta, men den inneholder desverre ikke noe av den gode renvokalen som er brukt med hell i part I.

Det er tydelig at disse Italienerene har funnet frem til en oppskrift som fungerer bra for de, for avslutningssporet Enigma epitaph (a dirge in sculpture) skiller seg ikke nevneverdig ut fra resten av plata og blir kanskje noe anonym.

Dette er absolutt en lovende debut fra et lovende band. Til neste gang så ønsker jeg meg enda litt mer variasjon, samtidig som de kjører enda mer på med den til tider meget gode renvokalen. Da kan dette bli virkelig bra. Gleder meg!

6,5/10
Marius Kristiansen

All ære for at de prøver å få til noe bra innen afrikansk musikk og sprer det gode budskap om metall i land der hiphop og slikt er ledende. Det blir spennende å høre hva bandet kommer med i fremtiden.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Wonderdrug Records

Er det en ting jeg liker ved å jobbe som musikkanmelder er det å få promoer fra band som virkelig gjør en solid jobb med det å promotere. The Art of All er en av de bandene. Her fikk jeg med masse detaljert informasjon, fotografier og selve skiva deres.

The Art of All spiller melankolsk psykedelisk rock som er av det rolige slaget. Det er rett og slett vakkert å høre på. Produksjonen er nydelig og man kan bare lene seg tilbake i stolen, lukke øyne og slappe av.

Musikken er flytende og bygger seg oppover på enkelte sanger til et klimaks som setter et musikalsk punktum før låta er over. Nydelig bruk av bass og gitar fascinerer meg på denne skiva. Det er rolig og behagelig hele vegen. De progressive trommene ligger ganske langt fram i lydbilde og det er ingen tvil om at det gjøres en god porsjon arbeid og kreativitet med bruk av batteriet.

Det eneste som kanskje er negativt ved dette albumet er at låtene har en tendens til å bli litt like hverandre og at jeg med hånden på hjertet ikke kan nevne ut en låt som jeg synes var bedre enn de andre. Det er i det samme tempoet, den samme vokalen og det samme lydbilde. Jeg søker litt mer variasjon. Dette er ikke en skive jeg setter på for å arbeide med noe eller på et vorspiel. Dette er skiva jeg setter på når jeg er sliten og trøtt, og vil bare slappe av.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Dockyard 1
Sjanger: Metalcore

Jaja.. As We Fight er danske og har holdt på siden 2001. Her er det sjangeren metalcore som dyrkes, og det er faktisk flere og flere som mener at dette er en sjanger som vil vare lenge, hvertfall like lenge som dødsmetallen har gjort til nå. As We Fight leverer her et album som er brukbart, men låtene kan høres litt for like ut og det er liksom ikke så mye nytt bandet tilføyer denne sjangeren. Men det er jo tøft med drivende trommer og riff. Dette er et garantert innkjøp for de som liker denne sjangeren. Bandet følger opp sin debut ”Black Nails and bloody wrists” godt. Bandet har for øvrig nokså nylig vunnet en pris for beste liveband på ”The Danish Metal Awards”, en prisutdeling som jeg kunne likt og sett i Norge også.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

mer info og coverart...

Plateselskap: Eagle Records

Skal ikke si at jeg har stor kjennskap til Asia utenom at jeg vet hvem de er og at de var store på begynnelsen av 80-tallet da progrock var på vei "ut". Geoff Downes, Carl Palmer, Steve Howe og John Wetton er den originale Asia-lineupen som også opptrer på denne liveskiva som er tatt opp i Tokyo, Japan. Her får man et livealbum bestående av to cder fylt med god musikk med noen godbiter her og der. Problemet Asia alltid har hatt er at de har vært litt for kommersiell i musikkstilen sin, slik at det ligger å vipper på grensen mellom progrock og poprock.

Uansett er det interessant å høre den originale line-upen gjøre gode låter som "Heart of the moment", "Wildest dreams", "Here comes the feeling", "Time again" og mange flere. De har også klart å putte inn noen coverlåter her og der også. Den originale Biggles-låta "Video killed the radiostar" er for mange kanskje kjent som en kjedelig kommersiell poplåt, men supergruppen Asia klarer faktisk å gjøre denne låta mye bedre enn den egentlig er. King Crimson-låta "In the court of the Crimson King" er også med på denne skiva og Asia gjør den på en respektert måte. Yes-coveren "Roundabout" er også velgjort og velspilt.

Eneste problemet jeg har med denne live-skiva er at den blir litt for glatt for min del. Produksjonen er topp, men jeg synes det kunne blitt litt mer progressivt enn de gjør det til. Men utenom det så er dette en grei live-skive som er verdt pengene om du liker Asia. All honnør til Geoff Downes som fortsetter å gir oss heftige gåsehudfremkallende keyboardsoloer i en alder av 55 år, respekt.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Vendlus Records
Utgivelsesdato: Ute nå!

Norske Audiopain spiller en type trash som kan minne om det legendariske “Black Metal” albumet til Venom. Musikken blir også beskrevet som ”blackened trash” på handlesida til Vendlus Records. Men Audiopain har en betydeligere klarere produksjon enn mange ”true fistfucking blackmetal” band har, og som trashband gir det dem en veldig aggressiv stil. Hjemmesida inneholder svært lite informasjon om bandet (bare bilde av logoen og mail adresser) og det samme gjør myspace sida også. Så da tok jeg en titt på wikipedia, der sto det at gutta hadde drevet på noen år nå, helt fra 96 faktisk. Og at bandet i første omgang het ”Hæ?”. Men, over til musikken.

Spesielt er det vokalen her som skiller bandet fra andre trashband, den er såpass sær og egenartetet at det er faktisk den jeg blir sittende å tenke på når albumet er ferdig etter 26 minutter og 43 sekunder. Og det er vel også det mest interessante med albumet synes jeg. Det er ikke veldig spennende, eller særlig intensivt. Til det blir det for kjedelig faktisk, det klarer ikke å engasjere.

Audiopain leverer en helt brukbar dose med trash som ikke er veldig imponerende eller nyskapende, men relativt rett fram og letthåndterlig. Du blir nok ikke veldig overrasket av skiva noen gang, men heller ikke veldig skuffet. Det jeg savner litt er de hypre gitarsoloene som jeg personlig liker å høre i trashen. Uten dette kan det bli litt for mye av den raske riffingen, uten at skjer det noe. Spesielt da når riffene er såpass gjentagende og kjedelig som her. Ingen av spora når noe særlig høydepunkt heller, de går stille og rolig gjennom cdspilleren din og etterlater ikke så mye inntrykk verken positivt eller negativt.

5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Indie Recordings/Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå! 

Et riktig så hyggelig gjensyn med Audrey Horne, bandet som høstet mange gode kritikker for sitt forrige album "No Hay Banda" fra 2005. Bergensbandet Audrey Horne består av medlemmer fra ekstrem-metallband som Enslaved, Sahg og Deride. Det er jo band som man vanligvis ikke forbinder med ren energisk rock slik som Audrey Horne fremfører.

God dynamikk, god produksjon, gode melodier, drivende energiske rytmer og fengende sound er skryt som jeg gjerne kommer med når jeg har hørt gjennom dette albumet 3-4 ganger. Skiva består av 12 velproduserte låter som fungerer kjempegodt. Her får du rolige låter som man kan slappe av til, midtempo låter med tunge riff og raske støyende låter med et skikkelig in-your-face budskap.

Man kan høre at det er ekstrem-metal folk som står bak dette, både når det gjelder instrumenttraktering og når det gjelder soundet på plata. På låter som "Pretty Girls Make Graves" og "Bright Lights" høres det ut som rock med blackmetal-bekledning. Nå skal det sies at det høres mer ut som rock, men stemningen i bakgrunnen gjør noe som får i hvertfall meg til å tenke på black metal. Sistnevnte låt "Bright Lights" har også etterhvert i den ellers rolige sangen også med litt kraftigere og raskere tromming som virkelig får hårene på kroppen til å reise seg.

Plata er produsert av bandmedlem Ice Dale og produksjonen er det jaggu meg ikke noe negativt med, da enkelte deler av plata har en stemning som kan minne om litt mørkere type metall. Problemet med mange rockeband nå i dag er at de lager ei plate med 3 til 4 gode låter og legger alle tidlig på plata slik at de har svidd av alt kruttet før man har kommet halveis i plata. Dette problemet har ikke Audrey Horne, her ligger alle gode låtene (og det er nesten bare gode låter her) spredt utover plata slik at man har krutt og fyrverkeri gjennom hele skiva.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Adipocere Records

Dette var veldig interessant, en blanding av prog, death og blackmetal. Det er nok en del som har prøvd seg å kombinere disse sjangrene med og uten hell, men dette funket faktisk ganske bra. Dette bandet kommer fra den canadiske byen Montreal og har holdt det gående siden sent på 1990-tallet.

Denne plata er fylt med teknisk god deathmetal som virkelig er godt gjennomført og produsert. Selve åpningssporet ”Beatus” viser nemlig dette. Her er det med soprankor i bakgrunnen og det er selvfølgelig progressive elementer her og der. Det er ikke bare raske maskingeværrytmer på denne platen, vi får også litt folkemusikkinspirerte melodier og rytmer med. Innimellom er det og plass til litt melankolsk stemning. Musikerne selv er visst inspirerte av progressiv rock, jazz og flamenco. Ingen grunn til å gi denne platen en dårlig karakter. Dette vil vi ha mer av. 

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Metal Blade/ Indie
Utgivelsesdato: 07.05.07

After Forever, Within Temptation, Nightwish, The Gathering og Elis er band som journalister sikler over å bruke når de anmelder metalskiver med kvinnevokal. Det er kanskje ikke så lett å skille de fra hverandre, men en observant journalist bør ha såpass gehør at en hører at The Gathering og Nightwish er to forskjellige ting. Dette er ikke et spark mot metal med kvinnevokal, heller et spark mot klisjè-fylte journalister som tar alle band under en kam. Dette er forresten mer likt The Gathering enn Nightwish for å få det klart.

Men jeg skjønner at Autumn er et band som det kan være fristende til å skrive klisjèr om. Autumn spiller goth-rock med fengende riff som får kroppen til å rikke litt på seg. Keyboardet ligger som et fint teppe i bakgrunnen og det kler musikken fint.

Tempoet på denne plata er fra midtempo og opp til det mer raske. Jeg vet ikke helt hvem jeg liker best for det er jevnt over veldig bra. På et tidspunkt minner musikken meg om Bel Canto og Eurythmics pga. vokal og tempoet. Men skiva er spekket med såkalt goth-rock som ikke er av den mørkeste sorten.

Problemet med denne skiva er helt klart originalitet. Den er så å si lik null, sett bort ifra at det høres ut som Bel Canto og Eurythmics på et par låter. Vokalisten kan virke litt kjedelig, men på et par låter låter det bedre. Eksempler på slike bedre låter er ”Shadowmancer”, ”Satellites” og ”State of mind”. Hadde vokalen hvert like bra over hele linja hadde denne fått en bedre karakter. Uansett interessant å følge bandet videre.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Audioland
Utgivelsesdato: Januar 2007 / Tilgjengelig på iTunes Store allerede nå, 80 spenn!

 For en opplevelse som kommer ut av dette debutalbumet til franske Ayin Aleph. Musikken som ramler ut av høytalerne mine er meget originalt og sært. Det er så sært at jeg sto på nippet til å slakte denne skiva om jeg ikke hadde satt den på noen ganger til.

 Med inspirasjon fra Bach, Beethoven, Prokoviev og en hel del andre kjente komponister har dette blitt en fanfare av et album. Det de har hentet fra disse komponistene har de satt sammen med heavy metal med tendenser til doom. På mange måter høres det ut som en teaterforestilling med mange dramatiske klimaks og den harde metallmusikken er der for å bygge opp når det kan.

 Når det gjelder instrumenter her så er det pianoet som ligger under mesteparten av tiden, men ekstremmetallen ligger hele tiden der for å få det til å høres fengende og tøfft ut. Vokalen er kanskje det som er særest med hele denne plata. Det er kvinnelig vokal som høres veldig krakilsk og psykopatisk ut. Mange skulle kanskje tro at dette hellet over i goth-metall sjangeren, men jeg vil ikke si at det høres ut som andre band i den sjangeren. Vokalen her er på langt nær så kjedelig og stabil som på de fleste goth-metal skiver, den er råere og mer sær. Dette er så spesiellt at enten liker du det fordi det er som det er, eller så liker du det ikke fordi det blir for spesiellt for deg.

 Denne skiva har til sammen 19 låter som igjen inneholder metal, klassisk musikk og opera. I fare for å si baroque-metal eller noe i den dur, så er det metal med inspirasjon innenfor musikk laget på 1700-tallet. Det er i hvertfall et originalt påfunn som absolutt fenger de som liker noe ulikt alt annet. Franskmenn har jo også en tendens til å lage musikk som kun fenger få og det er fordi det kanskje bare har kommet dårlig og lite givende musikk derfra. Derfor er det en glede og fryd å høre noe som absolutt ikke er så dårlig som jeg først hadde følelsen av etter de første gjennomspillingene. Dette er en skive som trenger litt tid, men etter at du har vendt deg til den spesielle vokalen så vil nok du også like denne. It`s a matter of time.

 Med denne skiva kommer det også en dvd med fire utvalgte låter i videoversjon. Videoene er veldig godt gjennomførte og jeg satt lenge der å bare undret meg over dette bandet og videoene som ble presentert. Videoene kler låtene godt og jeg skulle ønske det var dette som var på NRK Svisj istedetfor de halvnakene orgasmestønnende kvinnfolka som kravler bortover strendene og synger om å ha det bra. Om fjortisene som sitter å ser på Svisj hadde sett dette tror jeg de hadde skvettet litt i buksene sine.

 Dette er vakkert og man får bilder i hodet om et Moulin Rouge fyllt av metalheads og et kvinnelig strippekorps med korsett. Samtidig som denne musikken blir spillt i bakgrunnen. Årets mest originale skive for 2007 er herved valgt.

10/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Lion Music
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Progressiv rock

Beskrivelse med ett ord: Dødt.

Dette albumet er vel i og for seg greit, men det gir liksom ikke noe varig inntrykk. Vokalen er pen og pyntelig og alt det der, men det som vokalisten vil ha igjennom bryr meg midt bak øret. Jeg klarer liksom ikke å tro på fyren når han synger, og det er vel ikke helt slik det bør være. :P Må for øvrig si meg enig med det jeg har lest andre steder: dette er veldig likt Evergrey, hvertfall det jeg har hørt av Evergrey. For min del er dette ikke en bra ting, jeg synes nemlig Evergrey er dritkjedelig også…

Dette er stillestående musikk. Midtveis i fjerde låt var første parti som fenget meg på noen måte, og det funker bare ikke. Albumet har ingen fremgang i det hele tatt, og det er ganske ille når det gjelder progrock. Da forventer jeg at det skal skje ting innimellom, noe det virkelig ikke gjør her.

Produksjonen er… grei. Mer triggers enn jeg liker på basstrommene, blir litt for spedt å høre på. Personlig så liker jeg å kjenne trøkket fra trommene, og det gjør man ikke på dette albumet. Ellers er det vel greit antar jeg, selv om jeg kunne tenkt meg litt klarere gitarlyd, men men.

Åh, dette albumet er skikkelig kjedelig! Det gir meg ingen verdens ting. Tror jaggu jeg runder av akkurat her jeg… Gutta skal få noen poeng for musikalitet, for de er ikke dårlige på noen som helst måte, men de må jaggu jobbe hardt med

3/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Iron Fist Productions

Har du blitt lei av alle de ”nye” deathmetal bandene som spiller melodisk heavydeath? Band som Children of bodom, In Flames, Soilwork osv. Da er Axis Powers noe for deg. De er fra Sverige og er på labelen Iron Fist Productions (ikke hiphop-labelen du får opp når du søker i google). Det du får høre er trasha deathmetall, med tekster om andre verdenskrig. Bare bandnavnet sier litt om hva det hele handler om, Axis Powers. Axis var jo den ”onde” parten i krigen. Men nok om det. Vi får servert helt greie låter, verken bra eller dårlig egentlig. Jeg synes hvertfall den ikke ga meg noe nytt. Med høyt tempo går vi igjennom 12 låter med grei trash/death – metall. Problemet jeg har med denne plata er at låtene er veldig like hverandre, ingenting som skiller ut. På den siste låta (Suicide Fuck) på albumet er jeg ikke sikker om jeg skal ta bandet seriøst eller ikke, høres ut som en rølpete overtrøtt gjeng på nachspiel som prøver å klekke ut en dårlig coverlåt. Ja for det er visst en coverlåt av Abscess, men jeg har ikke hørt originalen. Hør og døm selv.

5/10
-skrevet 14. september-
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Alkemist Fanatix

Rart. Dette bandet minner meg veldig om det som blir spyttet ut av amerikanske punkpopband nå for tiden. Vi kan jo nevne band som Blink 182, Green Day, Sum 41 og ikke minst Jimmy Eat World. En ting er hvertfall sikkert, alle låtene på denne plata høres ut som amerikansk listepunk og derfor ble jeg meget forbauset etter å lese at de faktisk var italienske.

Plata har mange gode melodier og får frem fengende punk på andre sine ideer. For dette er ikke på noen måte originalt for alt har vi hørt før av mange hundre band før. Ikke at låtene er coverlåter, men de er blåkopier av det som har blitt gitt ut og satt pris på før. Hadde denne plata blitt gitt ut av et amerikansk band i Amerika tror jeg de kunne blitt veldig populære og spilt på MTV hver dag, men punkmiljøet er vel såpass vanskelig at det vil nok bare være amerikanske punkband som får oppmerksomheten. Punk nå til dags er om å gjøre å tjene penger og bryter med det som egentlig punken sto for i starten. Det har blitt en millionpengemaskin.

Musikken er fengende og flott. De har fått til en god produksjon. Låta ”Far Away” er favoritten min etter å ha hørt i gjennom plata noen runder. Om du liker gladpunk som Blink 182 så er dette en plate du absolutt må kjøpe. Om du er lei alle Mtv-bandene som spiller punk, styr unna.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontiers
Utgivelsesdato: 25.01.08

  Den 25. januar kommer en skive som helt sikkert vil fenge bassgitarister verden rundt. Markus Grosskopf (HELLOWEEN) har samlet en god del venner og laget en gitarfri metalskive. Det er altså ikke ett eneste gitarriff på denne plata. Man kan si mye om å utelate et så sentralt instrument som gitarer og lage ei metalplate, men det låter faktisk ganske fett. Selve grunnmuren i dette bandet ligger i Grosskopf, Tom Angelripper (SODOM), Schmier (DESTRUCTION) og til slutt men ikke minst Peavy (RAGE). I tillegg til disse bassistene er det mange gjesteartister på denne skiva.

 Med seg på laget har han fått med seg en armè av kjente bassgitarister på solopartiene som Billy Sheehan (fra blant andre Steve Vai), Dennis Ward (Pink Cream 69), Joey Vera (Armored Saint, Fates Warning), Dirk Schlachter (Gamma Ray) og mange flere. Og bassgitaren trakterer alle på utsøkt vis. Der gitarriffene og gitarsoloene vanligvis pleier å ligge, er nå byttet ut med bass som gjør det på sin måte. Det blir derfor veldig groovy og tungt. Selvsagt er ikke vokal og trommeseksjonen utelatt, og på vokal har vi blant andre D.A.D-vokalist og danske Jesper Binzer som låter som en gud bak mikrofonen. Nå er jeg veldig fan av D.A.D og jeg visste ikke at Markus i Helloween kjente Jesper. Men gøy er det i alle fall at denne rockevokalisten blir med på en slik heavy metal-skive som dette. I tillegg til herr Binzer bidrar også Apollo Papathanasio fra Firewind. Peavy, Schmier og Angelripper synger også på plata.

 Alt i alt er det mange gode låter på denne skiva og jeg anbefaler denne til alle som liker tysk heavy metal som er veldig bass-orientert.  I tillegg får man med to coverlåter, ”Eagle fly free” av Helloween og  ”To Hell and back” av Kickhunter. Begge går godkjent igjennom, selv om ”Eagle Fly Free” delvis sliter med en utrolig slitsom og lite interessant vokal.  

 
8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontiers

Det første jeg merket meg med dette albumet var det grelle og jævlige coveret, som ser ut som noe som regelrett er spydd ut fra 80-tallet. Dermed ble forventingene skrudd ned et par hakk. Jeg hadde aldri hørt om Robin Beck før, men ved hjelp av et raskt nettsøk kunne jeg raskt fastslå at hun er mest kjent for å synge sangen i en Coca Cola reklame en eller annen gang på 80-tallet, og hadde en stor hit med nevnte låt. Det hjalp nok ikke akkurat på med å gjøre forventingene høyere enn de allerede var.

Jævlig cover og lite suksess utover en reklame-hit til tross, jeg ble faktisk positivt overrasket over Becks kvaliteter som vokalist, og også over selve albumet. Musikken kan best beskrives som klassisk melodiøs pop-rock med noen power-ballader slengt rundt omkring her og der.

Stemmen hennes har en hes undertone, og er ganske kraftig. Generelt sett er tekstene kun til sjenanse, og de er banale så det holder. Det samme kan ikke sies om selve låtene, de er ikke akkurat revolusjonerende, men heller ikke så banale at de faller igjennom og blir parodiske. Det lukter kraftig 80-tall hele veien her, men det synes jeg ikke blir rikitg å bruke imot albumet. Tittellåten får æren av å være første spor, og den er fengende nok. Det er også de 5-6 neste låtene, med balladen ”Always” som den som står frem som den beste. Deretter durer albumet videre på autopilot, og det ender opp i en ganske så ensformig smørje. Det trekker dessverre ned helhetsintrykket en del, og det som kunne blitt et helt ok album ender i stedet opp som middelmådig.

Robin Becks syvende studioalbum kommer neppe til å bli hyppig spilt i min cd-spiller, men jeg skal ikke se bort ifra at jeg kommer til å ta det frem igjen heller, for det er et par gode, og et par ok låter her.

5/10
Remi Andrè Skaanes 

Plateselskap: Trustkill
Utgivelsesår: 2007

Kvaliteten på dette albumet er det ingenting å utsette på, lyden er bra og alle i bandet vet hva de holder på med. For min del er det dessverre der det stopper. Det finnes mye musikk i verden som er dårligere enn dette, men det blir rett og slett bare for tamt…

Stilen på albumet går stort sett i rolig punk, bra for kjærlighetssorg i high-school filmer og veldig bra på soundtracket til ”Gossip Girl”.

Før det blir skrevet noe mer negativt her må det vel nevnes at punk er alt annet enn min store lidenskap, i alle fall den typen punk som Bedlight for Blue Eyes spiller. På grunn av dette er det kanskje en fordel å gå litt mer objektivt til verks:

Låtene på dette albumet er velkomponerte og klinger godt, det er ingen ting å utsette på verken musikken eller tekstene. Er du en god fan av band som ”Blink 182” og ”Good Charlotte” er dette noe du bør sjekke ut. For min del blir dette litt for kjedelig og ensartet, beklager Bedlight for Blue Eyes…
(Jeg skal innrømme at ”Michael” rev litt i hjerteroten da, veldig bra avslutning på albumet.)

Noen høydepunkter: “Without you”, “Meant to be” og “Michael”.

5,5/10
Roar Brattås

Plateselskap: Cyclone Empire
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Melodic death metal

Dette albumet overrasket gledelig. Det sparka plutselig i gang etter en kort intro, og tok meg faktisk helt på senga. Jeg forventet nemlig mye roligere og mer doomy musikk, men den gang ei, her var det melodeath av den umiskjennelige sorten. Men likevel med en typisk finsk sound, uten at jeg helt klarer å forklare hva jeg mener med det.

Musikken har likhetstrekk med f.eks Soilwork, men dette er faktisk ikke så verst originalt. Mye bra gitarbruk her, og mange flotte melodier. Sangene skiller seg fra hverandre, og det flyter ikke så mye sammen som denne typen musikk gjerne har en tendens til å gjøre. Mye av dette kommer nok av variasjonen blant musikerene på platen, her får man alt fra rolige og stemningsfulle partier til full blastbeat. Vokalisten er heller ikke så verst, den rene vokalen er pen, men ikke for fløtepus, og growlingen minner faktisk om selveste Ihsahn fra legendariske Emperor.

De gangene bandet får meg til å tenke på andre band så er det en bra ting. Jeg nevnte jo Emperor, og låta ”Deadsong” gir meg store Opeth vibes i begynnelsen av låta, under den rolige partiet. Den rene vokalen heller faktisk en tanke mot Mikael Åkerfeldt den også. Kort sagt så er denne platen perfekt dose episk for meg: emosjonelle og ”store” melodier, men ikke noe bombastisk heller.

Om jeg skal sette fingeren på noe negativt med skiva (og det skal jeg jo, kan ikke bare være snill her) så må det være at de følger oppskriften litt. Jeg skrev tidligere at dette er brukbart originalt, men for all del, heeelt nyskapende er det ikke. Og Before The Dawn brenner kanskje av kruttet under første halvpart av albumet, de siste 4-5 sangene er ikke like sterke som åpningskuttene. Siste låt ut, ”…”, skiller seg riktignok litt ut med minimalt vokal og en mer dramatisk oppbygning en de andre.

Alt i alt er dette albumet slettes ikke verst. Jeg hadde kanskje ikke kjøpt det selv om jeg fant det i butikken, men det har langt mer å gjøre med min økonomiske situasjon enn manglende kvalitet på musikken.

7/10
Terje Rustestuen

Plateselskap: Adipocere Records

Pagan Black Metal fra Nord-Frankrike er det på denne platen står det. Ja, det stemmer nok. Dette er Black Metal med innslag av akustisk gitar og mannekor (clean-vokal) gjør at det ikke blir helt ensformig. Jeg synes dette låter til tider friskt og jeg synes det ikke er noen ulempe at de synger på sitt eget språk.

Egentlig får du bare 7 låter her, viss du ikke tar med de mellomsporene der det kun er instrumental melankolsk keyboard. Hva er egentlig vitsen med å ha med så mye instrumental, bare for å fylle ut plata eller var det planlagt. Uansett er dette ei ganske grei plate med et greit band. Det er kanskje ikke så nyskapende, men hvem bryr seg når det de leverer er bra. Favorittsporet mitt er track 2, altså med låtnavn Lòmbre du chaos.

7/10

Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Adipocere Records

Det er ordspill i tittelen til det nye albumet til Benighted. Jeg har ikke sjekket ut de albumene bandet har gitt ut før, men nå som jeg har hørt denne skjønner jeg at det burde jeg gjøre. Dette bandet spiller massiv og brutal metal med death-core vokal. Denne typen musikk kan enten være bra eller være helt ræva i mine ører, enten eller. Viss du liker kjapp, brutal dødsmetall og en del core, skal ikke jeg nekte for å anbefale denne plata. Plata har ganske mange heftige gitarlinjer og riff som sitter fast i hode etter at du har hørt det. Låt nummer 6 heter The Twins og er en av de som jeg fikk på hjernen, og er en av de beste på plata. Det er litt vanskelig å finne låter som er direkte dårlig på denne plata. Men om du vil ha et rush med death-core i 41 minutter er denne platen noe for deg.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Grindhead Records

Skal du ha brutal musikk og er ikke så nøye på om produksjonen er bra så er denne Ep`n noe får deg. Man får en blanding av grindcore og trash-metall som går unna i en helsikes fart. Det er som alltid vanskelig å anmelde en EP og sette karakter på et band man ikke får hørt alt av. Favorittsporet mitt på denne Ep`n er ”No futher existence” og det er også denne låten som er den lengste av samtlige og den som er best fullført av de. De andre låtene er liksom ikke så gjennomført. Men å si at bandet er dårlige kan man ikke si, for man kan høre at de har noe å bidra med. Men 3 under middels låter og en god låt gjør at dette bare får en middelmådig karakter.

5/10
-skrevet 01. september 2006
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Adipocere Records

Franske Beyon-d-lusion spiller tung og seig gothmetal, og lydbildet er ikke så rent ulikt hollandske The Gathering. Men det er kvaliteten. Vokalist Alexandra Bernard gjør en grei vokaljobb, men det blir for monotont i større mengder. Det samme gjelder musikken. Det finnes en del gode riff her og der, men det er for det meste monotonien som råder. Bandet høres rett og slett uinspirert ut. Dette er bandets debutskive og det finnes noen lyspunkter i en ellers grå masse, åpningssporet ”Sweet Surrender” er et eksempel på dette. Men helhetsinntrykket er at Intuispection er et middels album som mangler originaliteten som trengs for at bandet skal regnes som et friskt pust innenfor sjangeren.

Smakebiter finnes her: http://www.myspace.com/beyondlusion

5/10
Remi A. Skaanes

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Casket Records

Biosystem55 må kunne plaserast i sjangeren nu metal. Alle dei kjenneteikna er der, clear voice, growl, null riff, seregne tekstar. Sjølv om denne sjangeren ikkje har so veldi mykje å by på, kan det bli gjort meir ut av det Biosystem55 enn gjer. Sangane er bedrøvande like, det kan vare sannsyneleg at den same basslinja gjeng gjennom heile albumet. Growlen til vokalisten er heller ikkje noko spesielt imponerande. Biosystem55 er virkar som eit tilsynelatande imageband, eit band som kun spelar på ”metalimaget”. Etter andre gongen eg høyrde gjennom albumet, vart det klart for meg, albumet gir meg absolut ingenting. Kjedelig og uoriginalt, men eg gir dei ein karakter opp på grunn av at trommisen visar litt talent.

 2/10
-skrevet 16. november 2006-
Knut Edvard Kjersem

Trykk her for coverart!

Dette er det nyeste albumet til Black Label Society med Zakk Wylde i spissen og med en åpning med talkbox og det hele setter det i gang ei plate som er utrolig bra. Mye gitar, rytme og groove (hehe!) er det som må til for å få til ei skikkelig rocka plate. Denne plate har alt og man kan ikke holde seg i ro, man må enten trampe takta med foten eller slå seg løs med en skikkelig headbanger session. Ellers må jeg si at Zakk Wylde har en skikkelig rå stemme med skikkelig dybde. Amerikansk riffbasert tungrock blir ganske kult når Black Label Society utfører det.

Denne skiva er dedikert til Dimebag Darrel og det er jo bra at han får en så god plate dedikert til seg. Det finnes ballader her også, der balladen ”In this River” er en perle som bør nevnes. Dette er en ”må ha”-plate, enhver platesamling kan ikke være foruten. Plata får ikke full pott, grunnet at alle låtene ikke er like bra.

9/10 poeng
-skrevet 21. august 2006-
Kenneth Staurset Fåne

 Det som først slår meg når jeg setter på ”Oath of a warrior” er at produksjonen er noe svak sammenlignet med dagens standard. Litt spak og tynn gitarlyd og en mindre vellykket trommetrigging. Men det er ikke værre enn at det fint går ann å leve med. Albumet inneholder 11 spor hvorav tre er instrumentale. Synthen er tilstedeværende på store deler av albumet, men er meget diskret brukt. Black Messiah trekker også inn noen utradisjonelle instrumenter iform av fiolin og mandolin i sin musikk, noe som er med på å gi den en liten ”touch” av folk. Skrikevokalen er et dominerende element og helt greit utført, men den blir litt masete i lengden. Man finner også innslag av ren vokal på platen, blant annet i sporet”Feld der Ehre”. Dette er et spor som godt kunne ha vært droppet fra plata da vokalen er meget dårlig utført. Man får også servert et lite innslag av kvinnevokal på låta ”My way to Asgaard” og her funker det noe bedre.

 Andre sporet ”A new messiah” er etter min mening det sterkeste sporet med et meget bra refreng. Andre låter som kan trekkes fram som positive bidrag er den stemningsfulle og vakre introen ”Götterdämmerung” og ”Christenfeind”.  Selv om det meste låter rimelig greit på dette albumet lar jeg meg ikke helt rive med og ender opp med en karakter litt over middels.

6/10
-skrevet september 2006-
Marius Kristiansen

Trykk her for coverart!

Plateselskap: AFM records
Utgivelsesdato: 17.11.06

 Jeg anmeldte for en stund tilbake deres forrige plate ”oath of a warrior” og gav den en 6`er. Ettersom forrige plate viste potensiale så var jeg spent da denne promoen dumpet ned i postkassen min. For å presentere bandet kort for nye lesere så startet det hele opp som et old school black metal band helt tilbake i 1994. I dag låter det hele annerledes, og bandet har kledd musikken inn i en mer melodiøs drakt. Jeg vil si at det nå låter som en form for melodiøs black metal ispedd en del folketoner, nærmere bestemt viking metal.

Så hva er dommen?.. Musikken ligger vel stort sett i samme gate som ved forrige korsvei. Den største forandringen man øyeblikkelig merker seg er at produksjonen har bedret seg noen hakk, og det er jo positivt. Det er også på dette albumet den grimme vokalen som dominerer, men man finner også innslag av clean vokal enkelte steder som på låtene ”Sauflied” og ”Moskau”. Jeg skal ærlig inrømme at jeg ikke er noe spesielt fan av clean vokalen deres, og synes at de godt kunne spart seg for den. Også når det gjelder den grimme vokalen så er vel den blandt det jeg føler trekker mest ned. Ikke fordi jeg ikke liker denne vokalformen, snarere tvert imot. Jeg elsker den. Det er bare det at i Black Messiah`s tilfelle så synes jeg den er litt kjip. Veldig stakkato utført og jeg synes at det er lite flyt i en del av vokal arrangementene.

Bandet skal i aller høyeste grad ha komplementer for å klare å variere musikken sin. Denne skiva inneholder alt fra kjape blast partier til roligere partier. Selv om det til tider går unna i svingene så er dette aldri på noen måte ”stygt”. Det er melodien som står i førersetet til en hver tid.  

Synthen er et viktig element i bandets lydbilde og er stort sett tilstede hele tiden. Enten ligger den i bakgrunnen som et stemningsskapende element mens lead gitaren står for melodien, eller så står den selv for melodiføringen. Fiolinen er også brukt innimellom og fremføres av vokalist/gitarist Zagan. Dette er noe av det mer positive ved dette albumet, og jeg skulle ønske at de benyttet seg enda mer av dette neste gang. Melodiene på dette albumet er generelt ganske bra, men de fanger interessen min bare delvis og klarer ikke å engasjere meg 100 prosent.

Nå høres jeg kanskje i overkant negativ ut i denne anmeldelsen. Dette er overhodet ingen dårlig skive. Det er bare det at jeg hadde ventet meg noe enda bedre ettersom deres forrige skive var lovende. Men liker du viking metal med mye melodi og høyt tempo så kan dette være verdt et forsøk. En liten fremgang siden forrige plate resulterer i et halvt poeng ekstra denne gang.

6,5/10
Marius Kristiansen

Blackmore`s Night har allerede gitt ut en bra plate i år, og jeg ble spent da jeg hørte at de skulle gi ut juleplate. Jeg er ikke akkurat overbegeistret for julemusikk generelt, men om det gjøres riktig kan resultatet bli forbausende bra. Bare se på Jethro Tulls julealbum fra 2004.Winter Carols inneholder for det meste tradisjonelle julesanger fra 14-1700-tallet, som er mer eller mindre velkjente for mitt vedkommende. De er godt utførte, og bandet makter å sette sitt preg på låtene. Candice Night synger som vanlig vakkert. Blackmore sjøl får riktig- nok ikke utfoldet seg så voldsomt denne gangen, men han gjør det som forventes av ham. Av en eller annen merkelig grunn er Rednex-coveren ”Wish You Where Here” inkludert. Jeg skjønner ikke helt grunnen til det. Sangen er grei til sentimentalt kliss å være, men den hører så absolutt ikke hjemme på et julealbum. Platens høydepunkt er den egenkomponerte ”Christmas Eve”. Den puster liv i en ellers så dempet plate. Winter Carols er et helt greit album, som gir meg sånn passe med julestemning.
Det finnes i hvert fall nok av juleplater der ute som er verre enn dette. Jeg er likevel skuffet, for forventingene til dette albumet var høye. Dessverre er det litt for kjedelig til å innfri fullt ut. Men en fin plate like fullt.

6,5/10

Plateselskap: Dockyard1/ Indie Distribution

Hvor langt skal vi dra denne sjangeren? Denne sjangeren som In Flames var med å lage. Dette her høres i alle fall ut som In Flames på syre inne på et discotek der de spiller rave-musikk. Jeg falt ikke helt for denne blandingen som Blood Stain Child driver med. Trance og Death Metal er to ulike sjangere som absolutt ikke bør bli blandet. Det skal sies at det er mer Gøteborg-death på denne enn  trance/rave/techno-pjattet, men de rave party-vennlige keyboardlinjene ligger i bakgrunnen nesten hele tiden.

Hadde året vært 2001 så kanskje denne skiva hadde slått skikkelig igjennom, men nå etter utallige skiver innen denne sjangeren så tilføyer den ingenting annet enn et mislykket wannabe-In Flames-band med null form for originalitet. Blandingen med techno og trance er heller ikke vellykket, noe jeg tror aldri vil bli vellykket. Nei, det er faktisk partier her som minner meg om Linkin Park og annen Nu-metal, IKKE BRA!

En ting skal hvertfall være sikkert, dette vil fenge fjortisene. Egentlig så er det bra, for da kan de smake på hvordan det er å være metal-fan og kanskje de senere utvikler bedre musikksmak og oppdager skikkelige death, black, heavy-bands som gir ut bra musikk og ikke slik kvasi-musikk som dette her. Ikke det at jeg  hater Gøteborg-metal for In Flames og Soilwork er råe band de, men når alle skal trå i samme fotspor å leke ”hermegåsa, hermegåsa” etter dem så blir det bare patetisk og lite oppfinnsomt. Når folk blander trance og techno som kun rånere på Notodden, folk som egentlig ikke liker musikk men interesserer seg mye mer om hvor mye det rister i bilen hver gang det dunker i subwooferen. Nei, spar meg for trance og techno og spar meg for denne skiva, som jeg tror det ikke ble brukt mer enn en uke i studio for å lage, slik som alle andre trance-plater.

Dj Pjatt, pjatt på nye eventyr blandet med Mister ”Jeg kan spille det samme som In Flames” tror jeg kan forbli liggende i platesjappa, men om du er fjorten år så værsegod, dette vil sikkert fenge 1 uke eller 2. For min del ble jeg pint av å høre denne skiva fire ganger i cd-spilleren i håp om at den skulle vokse seg god. For å si det sånn så gravde den seg enda lengre ned i jorden sammen med Captain Jack og Dj Bobo, dette er faktisk den verste plata gitt ut til nå i 2007, gratulerer med den!

1/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Nocturnal art productions/Candlelight Records
Utgivelsesdato: 19.03.07

Albumtittelen Thrash metal burde vel si det meste om hvilken sjanger gutta i Blood tsunami opererer i. Dette er deres første full-lengder etter at bandet startet opp så sent som i 2004. Bandet har allerede rukket å signere kontrakt med Nocturnal art/Candlelight, og da burde vel det meste se lyst ut. Bak trommene finner vi ikke ukjente Faust som tidligere trakterte slagverket i blant annet legendariske Emperor. Av den grunn virker ikke linken til Nocturnal art/Candlelight veldig usannsynlig ettersom Nocturnal art drives av Samoth fra nevnte Emperor. Vel, nok om det. 

Bandet spiller som nevnt thrash med høyt tempo og stort driv gjennom store deler av plata. De gangene bandet roer noe ned på tempoet synes jeg musikken til tider faller litt igjennom som på eksempelvis første halvdel av låta Infernal final carnage. Riffene låter ikke like interessante og det blir noe kjedelig og stillestående over det hele. Det skal likevel sies at denne låta tar seg kraftig opp mot slutten.

Vokalisten, Pete, har en ganske så særegen vokal som det tok noe tid å venne seg til. Uten å dra det for langt så forestiller jeg meg at han låter slik Donald Duck ville ha gjort om han prøvde seg på den grimme vokalen. Bare så det er sagt så er ikke dette negativt ment. Vokalen er meget bra den, bare litt krevende å venne seg til.

Plata er spilt inn i studioet til ”heia tufte Øyvind” og lyden er upåklagelig. Det gode trommespillet til Faust, samt flott gitararbeid og mye gode riff, finner sin plass i lydbildet på en utmerket måte.

Blood tsunami er et nytt godt tilskudd innen metallen, og har du ikke sjekket ut bandet før så bør du gjøre det nå.

7,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Lion Music

Vil du ha gitaronani så får du det med Book of reflection. Her har vi med et progressiv metalband å gjøre. De spiller som sagt progressivt, men de har et lite snev av powermetall i seg også som mange andre innen sjangeren.

Vokalisten minner meg litt om Jørn Lande på de lavere partiene, men utenom det så er vokalisten en helt grei midt på treet-vokalist med ikke så veldig mye å brilliere med. Det blir liksom litt for trøkkende når han går oppover på skalaen, på de lavere partiene høres det bra ut.

Låtene er gode og melodiene, riffene og soloene sitter. Det kan bli litt mye gitaronani til tider, men ikke mer enn at det overdøver de gode låtene. Låta ”Bringer of the torch” er en av de beste på plata. Det er en mid-tempolåt som har mye bra i seg, kanskje spesielt gitarspillet. Det er Lars Eric Mattson som står for det meste på denne plata, men har fått med seg 5 andre flinke musikere. Det er egentlig ikke så mye å utsette på her utenom at det høres litt plastisk ut på enkelte låter, kanskje spesielt låta ”Free my soul”. Vokalen kunne også vært litt bedre.

En bra plate innen flinkis-powerprog metall.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Metal Blade
Sjanger: Metalcore

Born from pain er ett av mange metalcoreband der ute. Jeg føler Born from pain er en slags etteraping av Hatebreed og Throwdown. Dette er så klin likt at det nesten blir en blåkopi. Det er ingenting spesielt som skiller dette bandet ut fra mengden og derfor blir ikke riffene, rytmene og låtopplegget så interessant. Hadde disse vært først ute med slik musikk så hadde det vært revolusjonerende, men når hundreogførtitohundre band har gjort dette fra før av blir det som å gå i butikken å sammenligne melkekartonger med samme produksjonsdato. Born from pain må finne på noe nytt om dem skal i det hele tatt hevde seg hjemme hos meg.

3.5/10
Tom K. Sørensen

mer info og coverart...

Plateselskap: Ferret/Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå!

“Boys Night Out” er egentlig et veldig spesielt album, etter de første få lyttingene trenger det ikke nødvendigvis å høres slik ut, men jo mer man hører på det, jo mer unikt blir det.

 Siden det sikkert var forvirrende nok så skal jeg prøve å utdype: ”Boys Night Out” har laget et album som i veldig sterk grad følger den typiske punk oppskriften (nå snakkes det her om skikkelig punk og ikke om emo ”nu-punk”), men samtidig så er det ganske mye annet som lurer innimellom låtene.

”Boys Night Out” er et veldig voksent og gjennomført album, det inneholder veldig gjennomtenkte tekster og en rik utførelse, samtidig som det drar inn små elementer fra prog-verdenen. Dette skal i teorien være et album som kan nytes både av de som liker punk og av de som liker prog. (Men la det være sagt at dersom du hater punk, så vil du hate ”Boys Night Out”)

 Personlig skulle jeg likt å høre litt lengre sanger som utvidet sjangeren til albumet litt, selv om det viker litt fra generell punk så tror jeg dette hadde vært et enda sterkere album om det hadde viket enda mer, selv om sangene er veldig fengende og lette å høre på så fyker dette albumet litt vel fort forbi.

 Til tross for dette, anbefales ”Boys Night Out” til alle som trenger et friskt pust fra den kaotiske prog-hverdagen.

 Noen høydepunkter er ”Swift and Unforgiving”, ”Let me be Your Swear Word” og “Reason ain’t our Strong Suit”.

8/10

Roar Brattås 

Plateselskap: Century Media

Med hatten på hodet og tequila-flaska i hånda tar Brand New Sin med oss inn i landet Mexico. Brand New Sin spiller skitten groovy rock som egentlig er ganske likt debutplata til norske Stonegard. Gode melodier er det mange av og vokalisten har en ganske rå stemme som setter en spiss på denne plata. Med sterke riff og et vannvittig godt driv er dette en kraftbombe av ei plate. Man blir rett og slett slått tilbake i sofaen av dette mesterverket av en plate. Låter som ”The proposition”, ”Motormeth” og sist men ikke minst coveren de gjør av Animals legendariske slager ”House of the rising sun” er å anbefale. Så finn fram lommeboka for du skal ut å handle denne plata og en flaske tequila. Bedre sørstatsrock finnes ikke i dag.

9/10
-skrevet 11. desember 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Mer info og coverart

Plateselskap: CMD Records

For en sytevokal først og fremst. En stemme som prøver å etterligne Tobias Sammet og Hansi Kursch på en gang, men bare kommer halveis. Dere skjønner kanskje nå at vi er over i powermetal-verdenen med Broken Dagger. Det er til tider progressivt også, men ikke mer en at man glemmer det igjen. Det er først og fremst powermetal med allsang som gjelder her.

Keyboard er veldig sentralt på denne plata da det er det som utgjør det meste av melodiene sammen med litt gitar innimellom. Produksjonen er ikke til å skryte hjem om, vokalen er dårlig og låtene er meget lik hvordan Stratovarius spilte, altså ingen originalitet. De har med både cello og mellotron, men om det er å skryte av er svaret definitivt nei.

Låter som ”Rogaar Beware” og ”He will die” har noe i seg som er fengende, men resten av låtene er ikke bra i mine ører.

Noen visdomsord på slutten: ”Få vokalisten deres til å bli flink til å synge, få en bedre produksjon”

3/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Spinefarm/ Indie Distribution
Utgivelsesår: 2008

For et dårlig bandnavn, for en dårlig bandlogo, for et dårlig cover og for en dårlig og ekkel skive. Når man blander power metal, AOR og Melodi Grand Prix blir det nettopp slik Brødrene Flammestamme gjør det på denne plata. Musikken er på nivå med det man får av deltagerne på Melodi Grand Prix. Her er det om å gjøre å heve stemmen opp noen hakk på slutten av hver låt, gjerne noen oktaver opp også.

Tekstmessig er det også ganske platt, kjedelig og lite originalt. For å ta et utdrag fra tittellåta ”Heart full of fire” er teksten slik: ” All lies turn green, You'd make it on the silver screen, Play out your deepest hidden fantasy, Go down in my flame, I know you want it just the same, The way you're sexin' me is frightening”. Jeg blir nesten flau av så dårlige tekster og i tillegg til den glade musikken som blir spilt i bakgrunnen.

Om dette noen gang blir årets skive i Finland, så kan de egentlig bare legge ned hele Finland. Dette er verken morsomt, krevende eller fengende i den grad du ikke er fan av ”Heismann Hå” og ”Kaptein Sortebill”. Brother Firetribe burde være glad vi ikke gir minuspoeng her i Icon.

1/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Sensory/Lasers edge

Første sporet på denne skiva er som en karusell som går litt for mange ganger fram og tilbake og hit og dit at man mister kontrollen. Canvas Solaris har gitt ut to skiver før og kommer under sjangeren eksperimentel progressiv metal. På skivene før har de blandet inn litt death og thrash i skivene sine, det er det ingen tendenser til på denne skiva. Her er det progressiv rock og metall som står i hovedfokuset.

Det er vanskelig å sammenligne dette bandet med noen fordi de spiller meget særegent og muligens litt sært for folk flest. Jeg likte det jeg hørte på denne skiva og åpningssporet ”Berserker Hypothesis” var så rart at det blei bra. Det er intrumentalt alt sammen, så om du ønsket deg vokal så kan jeg avkrefte dette med en gang.

Nydelig orgelspill/synth er det her også, og på noen av sporene så hører vi congatrommer og klokkespill også. Det er ikke hver dag man får høre så sær musikk. Dette er en skive for de som liker eksperimentell progmetall eller er nysgjerrig på hva dette kan være for noe. En ting det går ann å sammenligne litt med er Liquid Tension-prosjektet til Dream Theater. Anbefales å sjekkes ut før en kjøper, dette er sært.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Produksjonen er bra den og alle instrumenter kommer til sin rett. Førsteintrykket er dermed ikke så ille, og så langt gjør de ikke skam på seg. Men etter gjentatte gjennomhøringer sitter jeg liksom ikke tilbake med det helt store. Jeg har ikke noen stor trang til å trykke ”play” en gang til. Da har man etter min mening ikke gjort jobben godt nok. Joda, det finnes enkelte partier her og der på platen som er bra, som for eksempel partiet fra 1m42sek ut i låta ”This is the age of satan”. Ellers blir det altfor anonymt og lite fengende. Band som Ragnarok mestrer denne sjangeren langt bedre!

Dette blir etter min mening for anonym og standard black metal. Skiva er helt på det gjevne og stikker seg hverken ut i den ene eller andre retningen. Et lite pluss skal de få for produksjonen og god instrumenthåndtering. Neste gang blir det bedre!

5/10
-Skrevet september 2006-
Marius Kristiansen

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Selvutgitt

As a metal of fact er debut-albumet til brasilianske Cavalar. De spiller en form for heavy metal som kan sammenlignes litt med andre band som for eksempel Black Sabbath. Jeg må si at jeg ble helt oppslukt med en gang jeg fikk høre åpningssporet ”Rush” og jeg synes de har fått til et sound som virkelig er å skryte av. Tenk deg en nymotens form for Black Sabbath. Nå tenker du sikkert Ozzy Osbourne sine soloverk, men det skal du ikke. Tenk deg Black Sabbath med et moderne sound. Alle låtene som man får servert på denne plata er gode, velspilte og man kommer i en god stemning av å høre på det.

Det som gjør det ganske bra er vokalisten som ligner litt på Ozzy sin vokal, bare ikke så monoton. Han klarer til de grader å synge og det passer inn i arrangementet i låtene. Dette er en skive som bare vokser og vokser. Jeg blir rett og slett ikke lei. At dette bandet ikke har fått platekontrakt enda er veldig merkelig, hadde jeg vært plateselskapsjef så hadde disse gutta fra Brasil fått kontrakt på dagen. Dette anbefales til de som liker god heavy med fengende riff og god vokal. Liker du Black Sabbath sin Vol.4, liker du denne og.

9.5/10

Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Som mange powermetalfans vet så kommer Celesty fra Finland. De spiller en ganske snill og glad form for power metal, ikke ulikt sine landsbrødre Stratovarius og Dreamtale. Når det kommer til originalitet så er den så å si null, men trenger vi egentlig originalitet i denne sjangeren? De som er powermetallfans vil sluke denne formen for musikk lett, bare produksjonen er bra nok og det er trallevennlige refreng. På denne plata har Celesty beveget seg nærmere Rhapsody of fire i stil. Det vil si raskere trommer og et litt tider litt uklart lydbilde.

Skuffelse! Jeg må si at jeg liker denne formen for metall, men ei powermetallskive må ha noen låter som skal legges merke til. Denne blir for anonym og det er ikke en eneste låt som skiller seg ut. Det blir liksom for anonymt og kjedelig selv om ”trøkket” er der. Den mangler gode riff og melodier. Selv om bandet har beveget seg i en mer Rhapsody-form og en smule mer progressiv stil så er ikke dette en skive jeg setter på først når jeg skal høre Celesty. Da blir det nok debuten.

4/10
-skrevet 29. november –
Kenneth Staurset Fåne

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontiers

I deres andre album har Circus Maximus byttet ut litt av råheten fra det første med mer strukturerte og velproduserte låter. Dette påvirker albumet både positivt og negativt:
Det positive er at man får et mer helhetlig bilde av musikken og sangene flyter mye bedre.
Det negative er at man ikke sitter igjen med den sinnsyke bakoversveisen som man gjorde med det første albumet. Man må høre det flere ganger for full effekt.
Til tross for det så er ”Isolate” et meget sterkt album som vokser litt på deg hver gang du hører det. Stilmessig sett er det veldig likt det første og teknisk sett er det ingen skuffelser, alle gjør en veldig god jobb på sine respektive instrumenter.

Sanger som ”A Darkened Mind”, ”Wither” og ”Mouth of Madness” sitter godt igjen i hjernebarken etter du har hørt de et par ganger. ”Sane no More” og ”Zero” er også svært gode paralleller til ”Biosfear” og ”Silence from Angels Above” fra debutalbumet.

Alt i alt er det en kraftig oppfølger til ”The First Chapter” og et absolutt must for fans av band som ”Dream Theater”, ”Symphony X” og ”Evergrey”. (Dette albumet er for øvrig mye mer likt ”Dream Theater” enn debuten, litt synd men man kan ikke få i både pose og sekk ;)

7/10
Roar Brattås 

Plateselskap: Kranky
Utgivelsesdato: 10.09.07

Dette er den andre skiva jeg anmelder fra Kranky på kort tid og man kan lure på om jeg har blitt helt psykedelia-frelst eller noe sånt. Ta det med ro, for det har jeg ikke. Det har jeg heller ingen grunn til å bli heller etter å ha hørt skiva til Cloudland Canyon for her var det mye variert materiale. Plata består av to låter som er på rundt 11-12 minutter hver. I begynnelsen av spor 1 leker bandet med høyfrekvente lyder som jeg syntes var litt i overkant, da det gjorde vondt i ørene av å høre på det. Intens piping er ikke av min kunnskap regnes som musikk, men så er jo krautrock og psykedelia på grensen av ren lyd og musikk. Men heldigvis så utvikler denne skiva seg på en mer behagelig vei og ørene får hvile litt.

Låt nummer 1, ”Dambala” leker som sagt med høyfrekvente lyder og ligger mer i ambient-verdenen, men i låt nummer 2, ”Silver Tongued Sisyphus”, så er trommene og bassgitar tatt frem og vi får et mer krautrock-inntrykk av musikken og det syns jeg funker best.

Selvom skiva kun varer i 23 minutter til sammen, er det mye variasjon og finne her. Mange liker kanskje den ambiente delen av skiva og andre liker den mer krautrock-delen av skiva. Får min del syns jeg krautrock er bedre enn ambient og jeg synes bandet gjør en god jobb med dette. De kunne gjerne kuttet ut det første sporet for min del.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Ranch Records/Indie

Ettersom min kropp's mest sårbare punkt, min akilles hel og muligens min verste fiende har vist seg å være noe så ubrukelig som kragebeinet mitt, så vil jeg si at navnet ''Collarbone'' ikke var så utrolig attraktivt i mine øyne fra starten av. Til tross for lave forventninger, og ikke minst; en serie nervøse sammenbrudd, paranoia og dårlige assosiasjoner bestemte jeg meg for å gi disse finske pippy-popitty-pop-metal gutta en sjanse. Dette med tanke på det fine coveret. Dette viste seg også etterhvert å være det mest interessante av underholdning denne gjengen ville servere meg i denne omgang...

Med en introsang som ''Seafarers song''  vil en usikker sjel kanskje bli lurt til en tanke om at Collarbone ikke er klisjé. Da sangen til en viss grad bryter litt mønster og i verste fall kan anses som eksperimentell. Noe som resten av cden avslører som ingenting annet enn bullshit.

Jeg følte meg passe dum da sang nr.2 åpnet med den revolusjonerende setningen ''The summer i spent with you. So sweet and so unreal....''. Noe som fikk meg til å undre over hvor mange fantastiske sommere musikkhistorien faktisk har prestert å nådeløst spy opp siden musikkens opprinnelse. Med en good ol' Good Charlotte'ish vokal, meningsløse refrenger og utallige sjanser til å si  ''Hey, den sangen hørte vi jo nettopp..'' så er dette det perfekte soundtracket dersom du planlegger dedikere en hel dag til å sitte alene i en pappeske, uten oksygenstilførsel.

Helt fin produksjon, gode prestasjoner og en noenlunde bra gjennomføring er de tre faktorene som  redder dette bandet ifra en brutal undergang.

Skal du til Finland? Da anbefaler jeg at du tar en tur i Mummitroll-Parken.
Peace.

For fans av Good Charlotte, Lostprophets, Summerboys fra MGP-junior

5,5/10
Christopher Salte

Plateselskap: Massacre Records/ Indie
Utgivelsesdato: 23.02.07

Doogie White og hans danske kompani er nå ute med ny plate kalt Two Tales of One Tomorrow. Jeg har likt stemmen til Doogie i Cornerstone, men også når han sang for Rainbow og Yngwie Malmsteen.  For de som ikke vet det spiller Cornerstone hardrock med AOR-influenser. Det er mye 70-talls inne i bilde, hvertfall når det gjelder keyboardbruk.

Musikken til Cornerstone kan minnes om en nyere versjon av Rainbow. Litt sånn post-Rainbow på en måte. Det kan høres at Cornerstone er eksperter innenfor sjangeren. Det finnes mange middelmådige og kjedelige bands innenfor denne sjangeren. Men denne lyser opp med gode riff, soloer og keyboardbruk. Stemmen til Dougie passer perfekt. Alt er så bra gjort og jeg er sikker på at de har brukt en del tid på denne utgivelsen for å få den så perfekt som den er.

Det er ikke så originalt for å si det slik. De tilføyer ikke sjangeren noe ekstra som vi ikke har hørt før, men hva gjør vel det når de trakterer sjangeren på den måten som de gjør. På denne plata får man valuta for pengene. Den består av raskere låter som ”Misery” og ”Starlight and Mystery” som rett og slett er nydelig og fengende, og den består av rolige ballader som ”Prey” og ”We are dead”. Sistnevnte er skikkelig bombastisk og storslått. Alt i alt er dette ei plate som virkelig fenger lytteren og det er stor sjanse for gåsehud på noen av låtene.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Cruz del Sur
Utgivelsesdato: 2007

Crescent Shield spiller tradisjonell power/heavy metall med skikkelig futt i. Jeg synes det er veldig bra at band fortsetter å spille slik musikk på den gamle måten, den måten de spilte det på slutten av 1980-tallet. Det er på denne måten denne musikken skal spilles. Dette debutalbumet er virkelig et kanonbra album som får man til å tenke på tidligere Running Wild, Dio, Virgin Steele og mange andre band som hadde sin storhetstid på 80-tallet. Det er på en måte originale på sin måte for det er ikke mange som trakterer denne sjangeren lengre like bra. Det man får servert er 11 meget godt gjennomførte låter der de som utpeker seg mest er åpningsporet ”Above Mer Mortals”, ”Rise Of The Red Crescent Moon” og ”The Last Of My Kind”. Man får skikkelig Holy Diver-feeling på låta ”Await the champion”.

Skal ikke se bort ifra at dette er med å kjemper om førsteplassen i denne sjangeren innen året er omme. Hadde dette albumet blitt gitt ut på 80-tallet tror jeg de hadde hatt stor suksess. Crescent Shield er herved en av mine nye favorittband. Det er veldig lett å like Crescent Shield.

Gå, løp, krabb eller stjel deg en sykkel å kom deg til platesjappa for denne skiva skal du kjøpe. Heavymetal-fans må vite sin besøkelsestid.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Ellers er dette den beste irske folkemetallplata jeg har hørt noensinne (er vel kanskje ikke så mange folkemetallband som kommer derfra men). Mange gode låter på denne plata, nevnes kan ”Diarmuid and Grainne”, ”The brown bull of Cooley” og ”Cuchulainn”.

7/10
-skrevet 16.november 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Det germanske folket
Utgivelsesdato: 16.06.06

Jeg har ikke hatt for vane å snuble over altfor mange metalband fra Spania, og så vidt jeg kan erindre så har jeg vel bare ett band i CD-samlingen min som jeg vet har sitt opphav der; Runic. Det er dog et band som holder meget høy kvalitet. Så hva kan man så si om Dantalion?

 Joda, dette overrasker på en positiv måte. Vi snakker her om black metal med innslag av seige og groovy elementer. Tekstene omhandler kjente temaer innen sjangeren som depresjon, selvmord og døden.  Musikken varierer mellom kjappe blastpartier og roligere deler hvor man får tid til å hente seg inn igjen. Bandet serverer også innslag av akustiske partier her og der, hvor gitaren får stå i sentrum. Disse partiene synes jeg er spesielt stemningsfulle og skulle gjerne sett at det var flere av disse.

 Det er riffing av den melodiøse sorten som står i fokus hos Dantalion. I stede for å benytte seg av en leadgitar inkorporerer de i stede all melodi inn i riffene. Dette gjør de på en flott måte og det blir aldri kjedelig. Hør bare på ”Grant me the eternal rest”. Fantastisk låt. Fantastiske riff.

 Musikken har også et ganske sterkt melankolsk preg over seg, spesielt de rolige og seige partiene i samspill med de akustiske delene. Overgangene mellom de ulike partiene sitter som støpt og er meget stemningsskapende. Trommisen må også trekkes frem her da han spiller veldig variert og fengende, også på de rolige partiene slik at det aldri blir kjedelig.

 På Det germanske folkets hjemmesider, bandets plateselskap, er Dantalion beskrevet som en blanding av blant annet svenske Shining og tyske Helrunar. Det er ikke en dum beskrivelse det. Spanjolene klarer å kommunisere mye av de samme stemningene av depresjon, angst og lengsel gjennom sine seige og mer groovy partier slik Shining også gjør. Videre skal jeg heller ikke si meg helt uenig i at det kan trekkes visse paralleller til Helrunar’s melodiøse riffing dersom man sammenligner de raskere partiene på albumet.

 Dersom du liker melankolsk og melodiøs black metal med mye variasjon så er denne skiva absolutt verdt å sjekke ut. Anbefales.

8/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Peaceville/Tuba

 Fenriz og compani drar frem sin rockefot igjen med dette albumet. Om man ser på bookleten som følger med så kunne man begynt denne anmeldelsen slik ”Denne skiven er som en skikkelig nasjonalromantisk fjelltur med kvikklunch og en varm kakao...”, for bookleten er stappet med forskjellige private bilder på turer i skog og mark med Fenriz og Nocturno Culto. Men det stopper der, musikken er mer rock`n roll enn før og jeg føler det svinger av Darkthrone for tiden.  Bilde på coveret får en til å tenke på coverene til de tidligste Iron Maiden albumene.

 Det er en ting jeg ikke helt får til å stemme når det gjelder nyere Darkthrone og det er musikkstilen de nå har valgt å legge seg på. Darkthrone går nå mer og mer vekk fra Black Metal og mer over i en veldig rølpete og thrasha rock`n roll sjanger. Det høres til tider veldig Motorhead ut, men til andre tider høres det ut som et demoband som har spilt inn ei skive på gutterommet. Nå er det ikke slik at Darkthrone på noen måte er noe demoband, men de får produksjonen sin til å høre ut som de er det.

 Det er mye bra her, men jeg nevner kun den ultimate beste låta på albumet og den låta jeg likte best var låta om canadisk metal, ”Canadian Metal” som handler om band og låter som Darkthrone, spesielt Fenriz som har skrevet låta, liker. Den er full av referanser til canadisk metal og er like fengende for metalfolk som Ole Ivars` ”Nei, så tjukk du har blitt” er for en som er fast gjenganger på countryfestivalen i Seljord.

 Hele dette albumet er egentlig verdt å sjekke ut om du liker black`n`roll slik som Darkthrone spiller den. Fenriz og Nocturno Culto har fått til et album som fenger meg hvertfall, og det har aldri hendt tidligere.

 9/10

Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Firebox Records
Utgivelsesdato: 01.03.07

 Ni år tok det før Dauntless kom med deres første full-lengder. Fra før av har våre finske naboer hele fem demoer på samvittigheten, noe som må være ny verdensrekord... Bandet spiller death metal, men at gutta er glad i thrash kommer ganske tydlig frem. Trommene skifter mellom blasting, grooving og thrash rytmer. Vokalen er også relativt variert og veksler mellom den klassiske deathmetal growlevokalen og en mer hardcore lignende vokal.

 Skivas første 30 sekunder kunne vært hentet rett ut fra hvilken som helst Rammstein plate, men der stopper også alle likheter og videre kjører de knallhardt på med sin blanding av death- og thrashmetal. I ny og ne blir vi også servert en og annen ”runkesolo” noe jeg aldri har vært helt fan av, men det er nok mange andre som setter pris på slikt.

 Produksjonen er så bra som man kan forvente i år 2007, nemlig klar, fyldig og fin. Alikevel, god produksjon er ikke alt og jeg synes nå igrunn musikken er ganske så intetsigende. Jeg har skrevet det ved flere anledninger tidligere at jeg ikke brenner veldig for deathmetal, så det er jo mulig du synes bedre om denne skiva enn hva jeg gjør?

6/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Locomotive Records
Utgivelsesdato: Ute nå

Denne plata åpner faktisk litt creepy. Jeg sier ikke at jeg var direkte redd under introen ”Dying Daylight”, men om det var mørkt, og jeg hørte på dette albumet, og jeg gikk på en mørk sti eller gjennom en bakgate, og jeg syntes det var noe som rørte seg i skyggene, og… Jah.

Introen setter som du kanskje skjønner stemningen, men første låt ”Wings of Darkness Attached on the Children of Light” begynner helt fullstendig nydelig. En akustisk gitar som klimprer en vakker melodi, med mye keyboards i bakgrunnen får meg til å drømme meg hen til en grønn eng hvor jeg bare kan ligge og se på skyene. Drønnende elgitarer og deathgrowls tar over, men ikke uten den vakre melodien i bunn. Dette er ganske så likt doom metal, men mer uptempo enn det jeg er vant med fra den sjangeren, så det ligger ikke helt i samme landskap. Musikken er uansett ganske så doomy og melankolsk, så jeg velger å bruke den betegnelsen.

 Bandets vokalist har en usannsynlig vakker ren vokal. Denne minner meg faktisk mange ganger om vokalisten i et band jeg anmeldte nylig, Before The Dawn. Og se så! Da jeg sjekker opp labelens hjemmeside for å finne ut utgivelsesdatoen så viser det seg at det faktisk ER den samme vokalisten. Hehe, I love being right.

Dawn of Solace er absolutt høy kvalitet, men det hender at musikken legges litt for tett opptil det jeg antar er vokalistens hovedprosjekt, Before The Dawn. Slik sett kunne man klaget på at det ikke er nok identitet inne i bildet, men det er ikke verre enn et det går helt bra. ”The Darkness” blir litt kjedelig i lengden, men høydepunktene er gode og forlenger albumets levetid.

6/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Firedoom Records
Utgivelsesdato: Ute nå!

Det er veldig, veldig mange band som prøver å være lik de virkelige pionerene innen sjangeren de spiller i. Dead In The Water er unektelig ett av de, det følger i fotsporene i My Dying Bride, men snubler ganske kraftig underveis med albummet ”Echoes….In The Ruins”.
Om de prøver å ligne dem, eller det bare er en tilfeldighet vet jeg ikke, det høres slik ut uansett.

At det spiller doom metal er det ingen tvil om, det har alt de trenger der. Dyp growlete vokal, tunge og seige riff, små rolige instrumentale segmenter og til og med piano deler.
Men det hele slutter liksom der. Fra start til slutt virker det som om de prøver som best det kan å nå opp til lydbildet til de bedre My Dying Bride skivene, uten helt å få det til.

The Silent Will Carry On er den første sangen, og fra den går det hele egentlig nedover. Ja visst går det sakte, seigt og tungt nedover, men nedover uansett. Lyden minner helt klart om klassisk doom metal, men uten de karakteristikkene som kreves for å lage ei plate man gidder å høre igjen. Et eksempel er vokalen, dørgende stusselig growling som alle har hørt tusen ganger før uten noen spesielle aspekter. For meg er doom metal noe jeg setter på når vinterkulda begynner å bite som verst, og jeg trenger noe bra musikk å holde varmen til. Da holder det ikke med musikk så kjedelig at jeg holder på å sovne.

Noen deler av albumet virker lovende, de bytter takt, mekker noen nye riff, men like brått som du forventer deg en endring til det bedre, så glir det hele over i det kjedelige lydbildet som dominerer ”Echoes…”  

Dette albumet så preget av middelmådighet at man ikke blir sittende igjen med noen verdens ting etter å hørt på det. Dead In The Water trenger ikke mye for å komme seg opp blant de virkelige gode banda, men per ”Echoes…” så har de det altså ikke. De mangler det lille ekstra som trengs for at man skal gidde å bry seg om dem.

4/10
Magnus H. Blystad 

Plateselskap: Dynamic Arts/ TUBA
Utgivelsesdato: Ute nå

Deathbound er et nytt bekjentskap for meg, og skal jeg være ærlig, blir det nok ikke et varig et heller. ”We Deserve Much Worse” er et habilt stykke musikk, men akk så kjedelig og forutsigbart. Alle musikerne kan sakene sine, og vokalisten låter sint nok, men det holder bare ikke i lengden. Til tider kan det minne litt om Sepultura, men uten den samme kvaliteten over låtene. Det hjelper heller ikke at albumet er 34 minutter langt spredt utover 18 låter. Jeg er klar for en slik oppbygning av et album, for all del, men etter min mening funker det bare ikke med denne typen musikk. Sjangermessig har jeg lest andre steder at det går i grindcore, personlig synes jeg dette var sint for, øh, ”sinthetens” skyld.

”We Deserve Much Worse” får en 4’er av meg for iherdig innsats og musikalske evner, men det er nok dessverre så langt jeg kan strekke meg. Fans av Nasum vil for øvrig like dette skal jeg tro en annen anmelder.

4/10
Terje Rustestuen

Release dato: 23.03.07
Plateselskap: AFM Records

Death metal møter rock & roll er nok den beste beskrivelsen på musikken Debauchery leverer her på sitt siste studioalbum. Gjengen har vært meget produktive og har allerede rukket å gi ut fire album og turnert en hel del etter starten i 2002. Jeg kan med en gang si at jeg ikke lar meg rive med av det Debauchery serverer her. Dette er hva man kaller gjennomført kjedelig. Fire album på fem år kan jo kanskje også være med på å gi en liten pekepinn på at det går mye i kvantitet fremfor kvalitet, selv om det ikke alltid trenger være sånn for alle band. Noen klarer å levere solide utgivelser med korte mellomrom, men Debauchery er ikke blant disse.

Riffene har røtter godt plantet i rock & roll leieren, samtidig som det vokale bærer et sterkt preg av death metal. Alle låtene befinner seg i ”midtempoland” og det hele blir en ganske så kjedelig kombinasjon for min del. Back in blood skal visstnok være tyske Debauchery’s svar på AC/DC’s legendariske Back in black, og plateselskapet gir i promoteringen av albumet uttrykk for at skivene innehar den samme grooven. Jeg hører hva de prøver på her, men lar meg ikke lure. Når de i tillegg slenger på flere bonusspor i form av ræva coverversjoner av Genesis’ I can’t dance og Rammstein sin Weisses Fleisch m.m så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte.

Det finnes låter her som er helt ok som for eksempel Lords of battle, men det blir for ensformig og forutsigbart, og man sitter egentlig bare igjen med følelsen av å høre på den samme låta om og om igjen.

Det finnes langt bedre utgivelser enn dette på dagens marked. Styr unna.

3/10
Marius Kristiansen

Deceiver kommer fra Sverige og spiller en blanding av trash, heavy og black metal. Vokalisten som visstnok er ny i bandet har en ganske røff stemme som passer musikken ypperlig. Han kan kanskje minnes litt om Lemmy i Motorhead. Denne plata går unna i et voldsomt tempo, spedd med gitarsoloer og herlige riff. Det som er det store minuset er at trommerytmen er så intens gjennom hele plata. Om du setter på plata fra begynnelsen og hører gjennom hele blir man ganske lei av trommene, i hvert fall etter min mening. Om du ønsker trash-metall med en spice av BM og Heavy-metall, kan du trygt sjekke ut denne.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Old temple
Utgivelsesdato: 31.03.07

Polen har utviklet seg til å bli et land å regne med innenfor metallen med mange gode band som eksempelvis Behemoth, Vader, Vesania osv. Deception føyere seg desverre ikke inn i rekken blant disse.... Dette må være noe av det kjipere jeg har lånt øret til den siste tiden. Produksjonen er tynn som spikersuppe, deathvokalen er store deler av tiden tilslørt med en vanvittig irriterende effekt, og det hele topper seg i siste låten hvor man også får servert en syk latter med tidenes tåpeligste forvrenging av stemmen for å etterligne satan selv. Det hele blir faktisk litt for dumt. Musikken er som dere sikkert har skjønt death metal. Her går det stort sett i blasting fra start til mål og det hele blir en ganske så anstrengende afære.

 Det er litt synd egentlig at denne skiva ikke er bedre ettersom coveret faktisk er ganske så alright. I hvertfall formatet. Det kommer i en pappversjon på hele 18x18 cm som man igjen kan brette ut til 18x54 cm. Nice...  Men nok om det. Selv om musikken er rimelig slitsom og intens med sine ti låter på under halvtimen, så finnes det dog et lyspunkt; trommisen er nemlig en meget habil kar. Han holder et vanvittig tempo hele veien og det skal litt til for å ikke la seg imponere. Karakteren blir av den grunn jekket opp et hakk.

4/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Earache Records
Utgivelsesår: 2008

Deicide er veteraner innen brutal death. Deres nyeste kreasjon er å få tak i butikkene ganske så snart, 28 april faktisk, så er da bare spørsmålet om det er verdt å gå til anskaffelse av denne plata.

Jeg har vært så heldig å få hørt på promoen streama (som for så vidt er en grei måte å gjøre det på i mine øyne, betydelig bedre enn å ta i bruk voiceovers i allefall) med det mål for øye å gjøre meg opp en mening om den. Mitt favorittspor er det første, The Beginning Of The End, (siste sporet heter passende nok ”The End Of The Beginning). Dette er en slags oppvarming til hva som kommer senere. En betydelig roligere låt enn hva som ellers blir servert, og en fullstendig instrumental en.

Denne plata er av typen de fleste vanlige mennesker vil kalle satanist musikk. Det er growling, super raske riff akkompagnert med like raske soloer. Andre band ville kanskje satt inn noen roligere segmenter, men ikke Deicide. Kanskje de skulle det? Altså, personlig ville jeg foretrukket flere roligere deler i sangene, men jeg skjønner svært godt at det ikke er passende her. De går for brutalitet, og klarer det visselig. Spesielt er det bra de har såpass klar produksjon som de har her, det er i mine ører en nødvendighet når man hører på musikk som baserer seg på småkaotiske trommer og gitarer. Ellers kan det lett bare bli sus.

Grunnen til at jeg ikke overøser skiva med godord er at annet enn soloene synes jeg det blir litt vel mye av det samme. Soloene er til gjengjeld veldig gode også da, men å drive og glede seg til dem i hver sang blir liksom litt rart. For å si det sånn, det Deicide gjør, gjør det veldig bra, men hos meg blir det litt ensformig. Allikevel altså, et sterkt album som jeg tror du trygt kan skaffe deg om du liker brutal death med gode soloer.

7,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Black Widow

Jeg begynte sannelig å lure da jeg så hvilke band som skulle spille på Molde Jazz Festival i år. På plakaten sto det Delirium og jeg begynte å lure på om det var det samme bandet som jeg noen dager tidligere hadde fått en skive med et band med samme navn fra det italienske plateselskapet Black Widow. Uheldigvis så var det et annet Delirium-band som skulle spille i Molde. Jeg skulle gjerne likt å sett det Delirium som jeg her anmelder på denne festivalen for dette er jaggu meg ”fete” saker for å bruke et slang-utrykk.

Denne skiva er først og fremst ei liveskive innspilt i Italia i 2006 og det er progrock som blir spilt. Massevis av herlige trommer, fløytespill, saksofonspill og ikke minst overraskende pianospill inne i mellom. Det er en skikkelig godbit vi har med å gjøre her. Dette bandet er litt jazzet også da de har sine stunder med litt jazzet tempo og solospill. Mye nydelig musikk her altså.

Alle har vel hørt om Jethro Tull og om du tar dem og parrer de med et kjempegodt sound og blander det igjen med jazz og saksofon-spill. Ja da har du dette vi får presentert her. Det synges på italiensk her og det gjør slettes ingenting. Jeg har hørt italiensk prog før i for eksempel Premiata Forneria Marconi og syntes det var tøft, men her må jeg si at Delirium er mye tøffere. Det er hardere og mer variert i musikkstilen.

Dette bandet har tatt med en Jethro Tull-medley med et helt fremdragende fløytespill. Fløytespillet er med hele tiden i dette fantastiske bandet. Jeg må innrømme og ikke ha hørt om dette bandet tidligere, men det skal forandres på nå. Bandet ga tross ut tre skiver på 1970-tallet.

10/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Metal Blade/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Hardcore/thrash metal

  Jeg er så absolutt fornøyd med mitt første møte med Demicrious. Dette er deres andre album, noe som delvis gir seg selv ut i fra tittelen, og spesielt med tanke på at deres første bærer navnet One – Hellbound. Nå har jeg som sagt ikke hørt noe av bandet før dette, men det jeg hører er slettes ikke verst, for her er gutta sine som har hørt på Slayer ja! Faktisk ligner de så mye at Tom Araya, Slayers vokalist, har spøkt på nettet om å saksøke bandet, følg denne linken: http://www.roadrunnerrecords.com/blabbermouth.net/news.aspx?mode=Article&newsitemID=56518

 Og jeg kan vel saktens være enig i det. Det låter veldig Slayer av Demicrious, til tider latterlig mye. Den største forskjellen må være trommisens bruk av blastbeats, noe jeg ikke husker å ha hørt i Slayer (selv om jeg kan ta feil) og vokalisten, som låter mer Jamey Jasta (Hatebreed) og hardcore. Sånn ellers er musikken energisk og hardtslående, som man jo kan vente seg av et Slayer-coverband (host host).

 For å avslutte litt seriøst: Dette er ikke dårlige saker. Det er faktisk ganske så bra innimellom. Men det blir rett og slett litt manko på identitet til tider. Det er fullt mulig å lage thrash metal med egenart, jeg nevner i fleng: Metallica, Testament, Exodus og så klart Slayer. Om gutta i Demicrious får orden på dette til neste album, så tror jeg ting kan løsne for dem.

6/10 
Terje Rustestuen

Plateselskap: Firebox Records
Utgivelsesdato: Ute nå! 

 Mye koring, mye symfoni, mye pompøsitet, om det er et ord da, preger finnene i Depressed Mode. Om du kan se for deg hvordan de nyere Cradle Of Filth skivene hadde hørtes ut dersom de spilte doom (og kvitta seg med Dani Filth) så hadde du kanskje vært noe i nærheten av dette bandet her. I allefall på første sporet ”Alone” som også er et av de sterkeste sporene på plata. Det er svært lovende saker i mine øre, og spesielt til å være debut album!

 Ved å fokusere tungt på bruk av synth, omtrent hver sang begynner med rolig piano intro, så skaper de et litt småspesielt tema. Det er veldig gjennomgående og låter absolutt ikke så verst. Sangene får et atmosfærisk og melankolsk lydbilde, som for så vidt matcher sjangeren ganske bra. Dessuten er synthen såpass særegen, når det gjelder det rent musikalske, at du blir sittende litt å undre på hva som skjer videre i noen av sangene.

 Når det gjelder vokalen er den ganske så standard for doom metal. Ved å bruke både clean og growling, pluss kvinnelig vokal, skaper de litt av den klassiske doom lyden, men pga den tidligere nevnte synthen låter det allikevel friskt og nyskapende. Ja, i den grad doom metal kan låte friskt da. Jeg vil også gi dem tilleggspoeng for å ha med en cellist, i stedet for å bare bruke synthlyd, sånt liker jeg! Og for sampling på låta ”Fallen Angel” som selv om den ikke har tidenes mest originale tittel, er ellers sterkt preget av musikalsk originalitet.

 Til slutt vil jeg nevne coveret av Burzum sangen ”Dunkelheit” som er lagt med her. Synes den tar seg bra ut i denne finske innpakningen.

7,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Ferret/Indie Distribution

Nei det er ikke den plagen av en film vi snakker om her. Dette er et lite band fra USA som spiller musikk som ikke har noe til felles med en tørr komedie som bare tenåringsjenter og gamle damer hygger seg med.

TDWP spiller en pen liten blanding av metalcore, death og trash. For de som irriterer seg grønn over sjangre så kan vi kalle dette deathcore også. Du vil nok ikke tro at dette er mye seriøs musikk ser du på tittlene på sangene som for eks: "HTML rulez d00d" og "Hey John, what's your name again?". Men dette er så seriøst hard og melodisk som det kan få blitt!

Etter at den forrige platen "Dear love; A beautiful discord" slo godt ann i mine ører så jeg veldig frem til "Plagues". Det første som traff meg var lyden, perfekt for et deathcore band! Gitarene har trykket, men uten at det blir for mye groms slik at du ikke hører hva de spiller. Trommene er også fint balansert, tilfredstillende lyd på stortromme, tammer og cymbaler. Vokalen sitter også som den skal, og den passer fint til resten. Det som skiller seg mest ut med TDWP er nok vokalen og bruken av synth/keyboard. Vokalen går fra de lyseste screamo skrikene du kan tenke deg, som Underoath, og ned til de dypeste death skrikene som ville fått Job for a cowboy til å smile litt på hesteryggen. Bruken av piano og synth legger det lille ekstra på riff og breakdowns. Jeg må også trekke frem clean-vokalen. Gitaristen hørers til tider ut som om han
har blitt kastrert, men her funker det veldig bra! Jeg kan trekke linjer mellom TDWP og Chiodos sin clean vokal, lyst og veldig høye toner. Om dette lar seg gjøre like bra live gjenstår å se.

Men desverre, etter alt det positive kommer en liten klype negativt. Fordi denne plata er en utrolig god plate, og har du ikke hørt TDWP før annbefaler jeg "Plagues" på det sterkeste. Men desverre er den helt lik på "Dear love..." plata. Litt fiksing på lyd og litt bedre sammensatte sanger, men alt i alt er det ingen fremgang. Hadde dette vært debut platen til TDWP hadde den scoret mye høyere, men dette er for likt på "Dear love..."

8/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: Mascot Records/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå!

 Her har vi med et instrumentalt tre-mannsband å gjøre. Om du venter deg vokal fra herrene Virgil Donati, Billy Sheehan og Tony MacAlpine så må du nok lete lenge. Det er nemlig disse som har laget dette vokalfrie albumet

 Plata starter egentlig ganske bra, med noen fengende melodier og riff, men etterhvert detter jeg litt av og begynner å kjede meg. Herrene trakterer sine instrumenter med glans og alt er jævli bra teknisk gjennomført, men det blir liksom ikke en helhet jeg skulle ønske meg. Plata blir på mange måter litt forutsigbar og lite framgangsrik.

 Det er likevel ganske progressivt og gutta får en god del groovy riff og rytmer ut av det. Jeg får litt Planet X-feeling her og der, men da uten synthen såklart. De prøver å få til et ganske variert trommeprogram og det klarer de veldig godt også.

 Men alt i alt er dette en ganske middelmådig plate, med noen få lyspunkt som er verdt å få med seg. Gir den pluss på melodi, riffing, trommesiden og minus på at den rett og slett blir for kjedelig. Devils Slingshot klarer ikke treffe meg helt som du sikkert skjønner.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Century Media
Utgivelsesdato:  20.11.06

Diecast holder til i Boston og spiller metalcore som det så fint heter. Med trasha riff og en blanding av death og clean vokal skal dette fenge de som hører på. Den melodiske vokalen til vokalist Paul Stoddard er bra og han beviser at han har en god spennvidde. Det er mye fint på denne plata, men når man har hundrevis av andre band innen samme sjanger som Diecast så kan dette fort bli en i mengden. Det er ikke så veldig nyskapende for å si det sånn. Man har hørt mye av dette flere ganger før og det eneste Diecast har å gjenkjenne seg selv på er vokalen som er innmari bra.

Ellers er det en veldig god produksjon og melodiene sitter som et skudd. Er du fan av sjangeren og ikke blir lei av musikk som man har hørt hundrevis av ganger fra før, er dette tingen for deg. Er du derimot av den typen som liker originalitet og variasjon så er det nok andre band som passer for deg.

6/10
Tom K. Sørensen

Plateselskap: Karisma Records/ TUBA

Tech/Cyber thrash pleier vanligvis å være ganske diggbart. Med kraftig lyd og mye synth. Dessverre faller Dimension F3H litt utenfor her. Riktig nok har de kule riff og mye bruk av synth, men de mangler fremdeles slaget som får min fot til å vrikke. Vokalisten høres ikke akkurat ut som en person som er så vill som musikken skal ha det til. Som Sagarath etter en kraftig fyllekule kanskje. Nei her er mye av potensialet ødelagt av repetitive sanger og en knusktørr vokal. Det som faktisk er merkelig er at i en annen verden blir vokalisten hyllet i sitt black-metal band Limbonic Art. Jeg kan kanskje se sammenhengen i at en slik vokal kan bli hyllet i et underprodusert black metal band men i Tech/Cyber thrash egner den seg som en fyrstikk i regnet.

Legger man faktisk merke til hvor feilene i sangene ligger, innser man at det er ikke mye det er snakk om, før det riktige trykket som bandet vil ha dukker opp. Det er nemlig bare enkelte småting som oppbyggingen av sangene, et par enkelte riff og en litt daff vokal som gjør at dette blir litt for tørt. La oss håpe neste plate kommer til å slå meg hardt i ansiktet!

6/10
Stig Ruben Erklev

Olaf Hayer berger seg etter den begredelige Luca Turilli-plata som kom ut tidligere i år. Dette er hvertfall 100% bedre enn den. Her er det faktisk interessant hele vegen. For intetanende så spiller Dionysus powermetal og kan beskrives som en litt mer anonym versjon av Rhapsody. For dem som synes Rhapsody blir for rotete er Dionysus alternativet. Bandet har gitt ut to album før, Sign of the truth og Anima Mundi. Begge disse albumene står som gode powermetal-plater enda.

Stemmen til Olaf Hayer passer meget bra til powermetal-sjangeren.  Det du får på dette albumet er kvalitets-power med både mid-tempo og raske låter. Det er også en liten halv-ballade i låta ”Spirit”, som faktisk er ganske bra. En annen låt som er bra er ”Illusion of Life” som er av den raske sorten. Denne platen kan sikkert komme som en av de 3 beste power-metallplatene i år, ikke så rart siden det sjeldent kommer noe kjempebra fra den sjangeren. De har klart å lage sitt eget sound innen sjangeren og derfor er Dionysus er et band jeg liker og denne skiva falt i smak. Alle fans av Rhapsody, Luca Turilli og andre melodiske powermetallband kan like dette.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Metal Blade
Sjanger: Gotisk progressiv death metal

Hvilket spor hører jeg på nå? En kan nesten spørre seg etter at denne promoskiva er oppdelt i 98 spor. Selve skiva består av 11 låter som kan betegnes som progressiv deathmetal med et lite Rob Zombie-preg. Fine melodier og stemninger er det her, men en smule mer mot deathmetallen kunne det ha vært. Det er liksom litt for pent og pyntelig på en måte. Ingenting å si på produksjonen. Det låter industrielt og kanskje litt goth-aktig. Merkelige effekter, uvanlige lyder, elektronika-elementer og vokaleffekter fenger ikke meg. Gitararbeidet er veldig bra med mange gode riff, det samme gjelder trommer og bass. Men på grunn av det industrielle og gothen så blir ikke dette bra nok for min del.

4/10
Tom K. Sørensen

Plateselskap: Ledo takas
Utgivelsesdato: 13.05.05

Jeg har den siste tiden fått muligheten til å anmelde flere av de siste utgivelsene til det Latviske selskapet Ledo takas records. Jeg må personlig si at jeg synes utgivelsene deres spriker noe i kvalitet. Jeg var derfor spent på hva som skjulte seg bak tittelen ”Prakeikimas”. 

Det hele begynner veldig lovende med en meget mektig og flott symfonisk intro, som riktig nok er en del av den først låten, komponert av William T. Stromberg. Hvem denne karen er har jeg ingen anelse om... Deretter får man en knyttneve rett i trynet da en vegg av lyd slår mot deg i det den første låten setter i gang med et vanvittig bra gitarriff. Produksjonen er meget bra, noe som faktisk kjennetegner alle Ledo takas utgivelsene jeg har hørt så langt.

Musikken kan vel best beskrives som en blanding av trash og black metal med noen små innslag av rock`n`roll i enkelte riff. Merk deg ”små”. Bandet er flinke til å veksle mellom blasting, trash og de roligere mer groovy partiene. Det er disse tyngste partiene jeg føler funker best og disse er til tider faktisk veldig kule.

Mellom hver låt ligger det et teppe av synth som binder sammen de forskjellige sporene, og man får tid til å trekke pusten og slappe av litt. Dette gir også en følelse av helhet gjennom hele albumet. Ganske behagelig faktisk. Det er ikke så lett å få med seg hva disse Latvierene synger om da de benytter seg av morsmålet, men tittelen som kan oversettes til ”damnation” bør vel gi en hviss pekepinn? Dette var absolutt en positiv overraskelse, og er du fan av en god blanding av black og trash så tror jeg dette kan være tingen.

7/10
Marius Kristiansen

Nok en promo av et italiensk black metal band har dumpet ned i postkassen min. Jeg er som nevnt tidligere (i anmeldelsen av Melencolia Estatica her på siden) i utgangspunktet litt skeptisk når det kommer til kombinasjonen Italia og black metal. Erfaringsmessig har det ikke dukket opp så alt for mye bra fra den kanten. Skepsisen min blir forsterket ytterligere når det i presseskrivet står følgende: ”Disjectia is one of the most unknown Italian black metal underground bands, but this work is one of the best Italian pieces of raw, harsh and grim black metal”. Skeptisk! Men jeg setter nå albumet i spilleren og håper på det beste!

Huff og huff, dette var dårlige saker! Det er nettopp slike band som Disjecta som gjør meg skeptisk og fordomsfull når det kommer til italiensk black metal. Det er snakk om old school black metal her med mye blast beats, men også noen rolige partier her og der. Produksjonen er elendig. Vokalen er dårlig utført. Instrumenttrakteringen er middels. Låtene er altfor lange og uinteressante og er totalt blottet for originalitet.
Nei, det er ikke så mye mer å si enn; Hold dere langt unna Disjecta. Det er bortkastet tid!

3/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: MSK Records / Lockjaw Records
Utgivelsesdato: 25.06.2007

Distance In Embrace later litt som bastardungen til New Found Glory og Atreyu. Det er litt mer aggressivt enn vanlig punkrock, og det er litt mer emo. Man kan sjeldent høre alt hva de synger (bytter på med å ha ren vokal og noe mer screamo aktige greier), som for så vidt er like greit da hver sang har et heller ganske tungt emo element i seg. Jeg har faktisk gått over alle, og haket dem av en etter en. Samtlige sanger er smålig emo, tekstmessig altså. For musikalsk så er det ikke så ille. (Og ja, i min store svarte bok, så er begrepet emo ganske negativt, bare overgått av hitler, quisling, og smurfene)

De har er bra veksling mellom de rolige partiene og de mer kaotiske delene, og med en bra produksjon som lar alle instrumentene komme til sin rett. Min favoritt er ”Of The Deepest Dye” , den inneholder platas desidert høydepunkt med en gitar/bass solo. Ikke spesielt rask eller noe, bare veldig bra og original. Man husker den.

”Of The Deepest Dye” er siste sporet på plata. Det er den jeg husker best, så sånn sett har de truffet godt med ”Utopia Versus Archetype”. Av et hvert verk, være seg bok, film eller musikk, er det viktig med en bra begynnelse og en bra avslutning. ”On The Verge” (som egentlig er låt nummer 2, men nummer en er intro bare)  klarer den jobben bra, så jeg sitter igjen med et bra inntrykk av plata totalt. Merkelig nok, så kan jeg ikke påpeke mye av de andre sangene der i noen særlig grad. Kanskje fordi de har noen skikkelige sære titler? Jeg mener, ”Paper-mâche conversation” og ”Each Seperate Dying Ember” er jo ikke noe som egentlig er egnet å rope ut på konserter. Dessuten er de ganske like ellers, både innad i hver enkelt sang, og seg i mellom. Jeg tror hele albumet hadde vært bedre om de hadde fått litt spredning innen sangene, da hadde i alle fall jeg kunne navngi flere jeg likte ved den. For å skape en egen identitet virker det som om de har ofra identiteten til de enkelte sangene.

7,5/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Prophecy Productions
Utgivelsesdato: 2006

Dette er det nyeste albumet til Østerriske Dornenreich. Durch den Traum tar en litt annen retning enn forgjengeren som var velig rolig og monton. På Hexenwind fikk vi servert veldig avslappende musikk og de fleste låtene inneholdt riff som ble gjenntatt i det uendelige. Det funket brukbart og jeg belønnet albumet med 6,5 av 10. Denne gangen er det en liten tanke mer metall og spore hos Dornenreich. Gitarene har blitt en smule hissigere, uten at de har blitt så veldig ekstreme av den grunn, og man kjører litt høyere tempo i låtene til tider. 

For de av dere som ikke har hørt Dornenreich før så kan jeg fortelle at musikken er relativt rolig og stemningsfull. Produksjonen er flott og bandet tar flittig i bruk kassegitaren i kombinasjon med den elektriske gitaren. 

Noe jeg setter pris på ved denne utgivelsen er at det er mye mer variasjon på denne enn hva det var å spore ved forrige korsvei, og dette er nødvendig ettersom bandet er glad i å lage låter på over ti minutter. Det er en større andel av vanlig vokal på dette albumet for å si det på den måten, men det er fortsatt hviskingen som er den dominerende formen for vokal også på dette slippet.

For min del så blir dette albumet en smule mer spennende enn forgjengeren og derav et halvt poeng ekstra på karakterskalaen. 

7/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Prophecy Productions
Utgivelsesdato: 2005

Østerriske Dornenreich er blitt ganske så kjente i blandt annet Tyskland og holder for tiden hus på kvalitetslabelen Prophecy Producions som blandt annet har Empyrium og Necleus Torn i stallen. ”Hexenwind” er bandets fjerde album og det nest nyeste etter ”Durch den Traum” som jeg kommer tilbake til i neste anmeldelse. Dette er mitt første møte med bandet så jeg har ikke den helt store oversikten over deres tidligere krumspring, men en fugl har hvisket meg i øret at de var en liten tanke ”hardere” tidligere.

På denne platen finner man ikke et eneste spor av brutalitet. Det er meget rolig og til tider monoton musikk vi får servert her. Altså ikke vorspielmusikk, men musikk det er deilig å bare lene seg godt tilbake i sofaen og lytte til, mens tankene flyter fritt. 

Albumet består i alt av fem låter hvorav den første bare er en rolig intro. Låt numer to, som er den første ordentlige låten, starter med et gitarriff som er gjennomgangsriffet i denne låta. Gitaren har en veldig myk lyd med lite vreng. Når jeg tidligere nevnte at musikken var en smule monoton er det fordi at de samme riffene går igjen gjennom store deler av låta som tikker inn på over ti minutter. Det er lite variasjon å spore over disse minuttene, men alikevel kan man vel si at det på sett og vis fungerer.

Låt nummer tre fortsetter i samme spor som den foregående. Rolige gitarer og stemningsfulle riff. Vokalen på dette albumet er relativt sær. Man kan vel heller si at vokalisten hvisker gjennom hele plata i stede for å synge. Det er minimalt med tradisjonell sang å spore her. 

Låt nummer fire er en ganske så vakker akustisk liten sak, og man får her et lite avbrekk før det fortsetter i kjent stil på den siste og avsluttende låta som jeg kanskje også synes er den beste. Det er her man finner mest variasjon og jeg går ikke så fort lei. Her brukes det også innslag av akustisk gitar og til og med tendenser til litt vanlig vokal innimellom. Meget bra. 

Et album utenom det vanlige dette her som det tar litt tid å komme under huden på. Har hørt på denne minst ti ganger nå, men føler fortsatt ikke at jeg helt har fått tak på ”Hexenwind”. Absolutt en bra plate, men det kunne kanskje vært en tanke mer spennende? 

6,5/10
Marius Kristiansen

Svenske Dragonstar ga i 2001 sitt debutalbum, dette albumet er bandets fjerde. De fortsetter i kjent stil innenfor pompøs powermetall. Måten dette bandet trakterer denne sjangeren på er kanskje oppimot det beste en får fra denne sjangeren nå til dags. For å se bort ifra gamle travere som Helloween, Gamma Ray og Rage så kan man sammenligne dette bandet mer med Luca Turilli, Rhapsody, Sonata Arctica og littegrann Symphony X. Dette er kanskje mer progressivt enn Sonata Arctica, men kanskje ikke så pompøst som Rhapsody. Alt funker ganske bra på denne plata, åpningssporet ”Supernova” er kanskje albumets beste, men her er det mange gode låter å velge mellom. På noen av låtene ligger synthen ganske godt i lydbilde, men på andre låter er det litt for mye synth-onani. Dette er helt klart ei plate som fenger powermetal-fansen og de som ikke liker powermetall i utgangspunktet kan vel egentlig bare styre unna. Bandet har sans for gode melodier og hver av låtene på denne skiva har god melodi. På slutten av skiva blir vel mye instrumental, med hele 3 instrumental-låter etter hverandre, men allikavel er dette noe av det bedre innenfor nyere powermetall.

Alt i alt er dette en godt produsert plate som vil fenge powermetall-entusiaster.

7.5/10
Kenneth Staurset Fåne

mer info og coverart...

Plateselskap: Century Media
Utgivelsesdato: 16 oktober , 2006

Dream Evil føyer seg klassisk inn I rekken av heavy metal band som holder seg “true”, for å si det sånn. Med albummet united tilfører de ikke noe nytt til verken musikk generelt, eller til heavy metal spesielt. De går for allsang faktoren, og får også det til ganske bra. Sangen ”Fire!Battle! In Metal” er helt klart en sang som gjør seg på lange vorspiel med mye godt drikke til. Men nå er klokka kvart på 3, og jeg sitter på en liten hybel på Nardo. Jeg klarer ikke helt å kjenne den sjarmen akkurat nå.

Riffene er gode, og trommene såpass variert at man ikke kjeder seg. Soloene er også spennende nok. Med trykk på nok. Man kan jo ikke få i pose og sekk, men her virker det som om begge er litt lekk (hmm, kanskje jeg har hørt for mye på den?). Om de bare kunne tatt i litt ekstra, litt mer avanserte trommer og litt mer spennende riff, så ville de løftet albumet ut av den evige heavy metal myra som veldig mange slike album havner i. Av heavy metal er det et helt kurant album, men av den klassen som man ikke sammenligner med andre musikk sjangere. Er du Dream Evil fan, liker du nok ”United” også. Det er også verdt å nevne er at de har lagt med et cover av den greske grand prix finalisten ”My Number One” fra 2005. Noe som er litt morsomt, eller litt teit, litt ettersom hvordan man ser det an.

Og på låta ”Doomlord” begynner plutselig en eller annen å prate svensk om en spesiell fugl. Eller noe sånt. Som sikkert høres kjempe eksotisk ut for de som ikke skjønner det.
Jeg håper det er en spøk.  

Selv kan jeg like litt velprodusert og klassisk heavy metal iblant. Men da jeg har mulighet til å velge mellom en hel haug av slike plater, vil nok ikke valget falle på ”United”.

5/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Massacre Records
Utgivelsesdato: Ute nå

Dreamscapes nyeste album er et kroneksempel på hvor viktig det er at alle delene av et bandet holder et høyt nok nivå, eller at alle musikerne passer inn i bandets stil. Jeg tror dette er det verste eksempelet jeg har hørt hittil i livet på et album som ødelegges av et medlem, i dette tilfellet den horrible vokalisten. Han høres ut som James LaBrie (Dream Theater) har lagt ned stemmen sin, men ikke helt klarer å treffe tonene likevel. Og så stygt det er noen ganger! For all del, det er øyeblikk hvor det funker, men for det aller, aller meste er ikke dette noe behagelig å høre på.

Og det er skikkelig synd, for musikken er av første klasse. Teknisk sett er de i toppsjiktet, uten at det blir bare dilldall og teknisk for det tekniske sin skyld. Det som er synd at hvor likt hele bandet er Dream Theater, for det er ikke bare vokalisten som får meg til å tenke i de baner. Det går mye i gitar- og keyboardpartier, akkurat som Dream Theater har gjort siden sin halv-legendariske plate ”Images and Words”. Det lukter også ”Awake” her og der, pluss en del hint fra resten av diskografien. Alt i alt er dette en gjennomført DT-klone, men med så vidt nok egenart til at de står på egne ben. Jeg antar den endelige avgjørelsen må bli at dette albumet ofte viser tilløp til store saker, men faller igjennom på litt for heftig kopiering fra DT og en som oftest meget svak vokalist. Bytt ut den fyren til neste plate, og jobb litt med egen identitet, så blir dette kjempesaker.

 PS: Promoen jeg har fått utdelt lider under det tilbakevendende problemet kalt ”You’re listening to the new Dreamscape album from Massacre Records”. Watermarks er et nødvendig onde, men det er veldig irriterende noen ganger, og det ødelegger stemningen musikerne forsøker å lage. Skulle ønske bransjen ikke var så slaskete at slike tiltak var nødvendige, men men. What can you do liksom.

6/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Moonfog/ Tuba
Utgivelsesdato: 26 Mars 2007

Dødheimsgard har gjennom årenes løp opparbeided seg en solid status blandt metalfans over hele verden. Deres høye status tatt i betraktning er dette likevel mitt første møte med bandet. Supervillain outcast er deres første utgivelse på hele syv år, og det er nok mange som har ventet i spenning. 

På grunn av mitt manglende forhold til deres diskografi blir det noe vanskelig for meg å trekke referanser til deres tidligere verker. Men om jeg har forstått det riktig så startet de opp som et blackmetal band, og deres første utgivelse var Kronet til konge fra 1995. Bandet tok etterhvert en litt annen retning da de beggynte å blande industrielle elementer inn i musikken, noe som kom godt til syne på 666 International som er deres siste plate før de i disse dager igjen er aktuelle med deres siste krumspring i form av Supervillain outcast. Bandet har fortsatt en del elementer av blackmetal i seg, men de industrielle elementene har fått et solid grep om musikken til gutta i Dødheimsgard. 

Jeg har hørt albumet en god del ganger nå, og jeg må bare si at dette er en plate det tar tid å fordøye. Ikke nødvendigvis fordi den er så vanvittig kompleks eller progressiv. Snarere tvert i mot, her går det for det meste i relativt enkle låtstrukturer og det er få elementer som krangler om plassen i lydbildet. Utfordingen med denne plata er den noe sære fremtoningen da i form av de nevnte industrielle elementene og til tidere en del sær riffing. Etterhvert som albumet får tid slår den berømte ”vokseeffekten” til, akkurat slik jeg liker det da det gjerne er disse platene som har lengst holdbarhet. 

Albumet begynner med den industrielle introen Dushman før det hele braker løs. Dødheimsgard er veldig flinke til å skape variasjon i musikken gjennom bruk av de industrielle elementene. Andre ting som også forsterker dette intrykket er den varierte vokalen og de hyppige temposkiftene. Plutselig går man fra helt rolige partier til ultrakjappe blast partier og noen steder en hviskende vokal som på eksempelvis Vendetta assassin. Kvohst viser at han er en meget god og variert vokalist da han hele tiden skifter mellom skriking, roping, hvisking og ren vokal. Spor nummer 6,10 og 14 viser nettopp Kvohst’s ferdigheter på ren vokal da disse korte sporene kun består av vokalharmonier, noe som fungerer fint som et lite avbrekk før bandet fortsetter der de slapp. 

Det er vanskelig å trekke frem låter som er bedre enn andre på denne skiva da alle låtene er av meget høy kvalitet, men jeg vil likevel nevne The snuff dreams are made of. Denne låta har en vanvittig kul intro med masse industrielle elementer, og en tilsvarende vakker outro dominert av clean vokal. Også siste låta 21st century devil har blitt en stor favoritt hos meg med dens fengende melodier og riffing.

Jeg tviler på at fans av bandet blir skuffet av denne skiva da Dødheimsgard fortsatt låter relativt sært og uvanlig og er blandt de beste innen sjangeren. Samtidig vil jeg be dere der ute med fordommer mot industrielle elementer å gi skiva en mulighet! De industrielle elementene på dette albumet er ikke sjenerende, bare vanvittig kule! Jeg kommer nå helt klart til å sjekke ut deres tidligere verker....

8/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Solitude Productions

Fra den russiske doomlabelen Solitude Productions kommer det et band som kaller seg Ea. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til å begynne med da presseskriv manglet og nettet var totalt blottet for bandinfo. Men "han dæken", hvor overrasket jeg ble, da dette viste seg å være noe av det beste innenfor Funeral-Doom jeg kan huske å ha hørt.

På tracklisten står det "kun" oppført tre låter; "Laeleila", "Mea Ta Souluola" og "Ea Taesse" men i og med at det ikke er noen form for pause mellom sangene regner jeg hele skiva for å være en låt. Og for en låt... Jeg fikk dette albumet i går og har spilt det sammenhengende siden. Det er gammelt som graven men allikevell "nytt". Der andre band har kjørt seg fast og ikke innkorporert nye ting, har Ea klart å legge inn de rette elementene på akkuratt de rette plassene. A-koringene er til stede men uten å dominere for mye, det samme med pianoinnslagene og vokalen. Vokal er det imidlertid ikke så mye av her, men man savner det heller ikke. Det er så sårt og vakkert at om jeg hadde gått til legen så ville han konstantert at jeg hadde "kroniske frysninger i nakke/rygg". Dette er et album  Den klokker inn på nærmere 56 minutter og hvert sekund er hvert pengene. Liker du Funeral-Doom så kjøper du denne uten å nøle. Ea, merk deg navnet!

9/10
Odd Arne Mæle

Med et ganske blodig men stilig cover lover det bra for Ebola. Men det er ikke alltid det er utseende som teller, men det som er inni. Det vi får er en hybrid av blackmetal, deathmetal og grindcore. Det kan ofte høres helt jævlig ut, men det gjør det ikke her. Jeg sier ikke at det er så bra, men helt grei metall med noen partier som funker og noen partier som blir for bårkete og uorganiserte. For at jeg skal like denne musikken må det være system over det hele, ikke bare bråk og vræl. Ebola er et band som viser potensial, men produksjonen kunne vært bedre. Jeg håper Ebola fikser litt bedre produksjon til neste gang. Bandet har sikkert en masse ideer som må ut og derfor synes jeg de burde bearbeide disse mer en de har gjort på denne plata. Det er ikke så mange spor på denne, men det vi får er bruktbart. Bandet får pluss for gode riff og stemninger, men minus for få spor og litt dårlig produksjon.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Ebolie er fra Australia og er ute med sitt debut-album. Her er det grindcore for alle penga. Aggressivt til beinet, men Ebolie har også med litt humor her og der, ganske festlig egentlig. Ebolie er faktisk et band jeg liker fordi produksjonen er såpass bra og det de fremfører er temmelig bra. Humoren innimellom med litt jazz og andre sekvenser som på ingen måte har noe med grindcore å gjøre hjelper for å skape variasjon. Denne blandingen mellom aggressivitet, humor og psykiske øyeblikk er verd å få med seg. Innimellom låtene ser det ut som at de sampler filmscener eller prøvd å lage dem selv. Det eneste jeg har å utsette er at en kan bli litt sliten av det, men dette er en av de bedre innen sjangeren. Dette er en helt grei plate som jeg virkelig likte humoren på.

8/10
-skrevet september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: My Kingdom Music

Ser man coveret på dette albumet må man være passe kjedelig som menneske for å tenke tanken "Fett!"

Cden begynner like kjedelig, og rett på med nu-metal vokal, som merkelig nok snur seg til death growling. Jepp standard death vokal mikset med clean nu-metal vokal. Det er ingen stor forbauselse at det er nu-metal vokalen som dominerer. Jeg har fått et godt inntrykk av at italienere fortsatt elsker nu-metal og greier ikke å gi slipp på sjangeren. Jeg tør ikke å påstå at albumet utviklet seg til noe jeg kunne rope "hip hurra" for. Å sette på denne skiva er det samme som å sitte seg fast i en grop av kjedsomhet. Man prøver og prøver, men man kommer ikke opp av denne endeløse gropen. Det er dog utrolig morsomt å høre deres desperate forsøk på å være teknisk. De klarer altså ikke dette noe bra for å si det sånn. Jeg velger å se gress gro, mens malingen jeg sølte på gresset tørker, enn å sette på dette albumet nok en gang.

De fikk i det minste til death vokalen, og jeg synes at det er søtt at de prøver så hardt, og at de faktisk brukte hele 5 måneder på dette albumet, så derfor får de følgende karakter av meg:

3/10
Mats Alexander Kristensen

Plateselskap: Lockjaw Records
Release: 17. mars 2008 

Middelmådig og uoriginal musikk starter ofte originalt. Det starter ofte med et band som har en god ide, og som spiller videre på den og etter hvert får en stor fanskare. Musikken blir først middelmådig og kjedelig når neste generasjon prøver å kopiere denne stilen.

Eightpagepullout spiller den typen punkpop/rock som har florert over hitlistene de siste få årene, hvor de største artistene er band som My Chemical Romance og lignende. Du skal rett og slett være sabla god for at det ikke skal høres kjedelig og uinspirerende ut. Du er helt avhengig av å tilføre den et særpreg selv om, gud forby, det skulle overraske lytteren på en eller annen måte.

Stand Up er gjennomført middelmådig, og jeg er glad det bare er 5 spor på den. Jeg kan skimte at de har prøvd i en del av sangene, men det blir borte i helhetsinntrykket av ei plate som mangler originalitet og trøkk. Ingen av instrumentene byr på noe interessant, og vokalisten er sånn småkjip emogutt et eller annet sted rundt 20. Men for all del, jeg blir ikke overrasket om en hel haug av dagens yngre vil ofre både rusbrus og kontantkort for backstage pass på konsertene deres.

3,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Black Balloon Records/ Tuba
Utgivelsesdato: 05.03.07
Hjemmeside: www.elcaco.com

Her har vi med et veldig bra band å gjøre. El Caco er nå ute med sin fjerde plate og ingen ringere enn Daniel Bergstrand (In Flames, Meshuggah, Stonegard)  sitter ved spakene på denne utgivelsen. Det kan en for øvrig høre da trommesoundet er veldig likt In Flames blant annet. Men det er ikke dermed sagt at selve musikken er lik, for det er den på langt nær. El Caco leker seg med sjangrene metal og rock som gjør en blanding som er veldig bra.

El Caco har fått til et bra album, med gode låter og en vokalist som virkelig viser hva han er god på. Medhjelper Agnete Kjøsrud (Animal Alpha) gjester også på to av låtene. Alt er sammenkjørt og det låter enda mer sammensveisa enn tidligere. Det er også ikke så mye Stoner rock inne i bildet noe mer.

Andre band som man kan sammenligne El Caco med er for eksempel Amulet og Jr. Ewing. Jeg vil si at El Caco kommer bedre ut enn disse da det er litt mer fengende og variert i musikkstilen. Det er energisk, men i tillegg ikke for rotete. Dette er en kraftpakke og det skulle ikke forundre meg om denne skiva vil bli nominert til Spelemannsprisen i år.

Hadde låtene ikke vært så forutsigbare så hadde denne gått enda litt høyere på vår poengskala. Men plata fortjener en nesten toppkarakter. Det er vel noe av det bedre av norsk rock for tiden.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Prophecy
Utgivelsesdato: 23.04.07

Hva er dette for noe? Musikken til Elend er langt i fra noe av det vi pleier å anmelde til vanlig. Det er dramatisk symfoni som er boombastisk flott, men det har veldig lite med metall, rock og prog å gjøre. Derfor velger jeg å ikke sette noen karakter på denne. Det fordi jeg kanskje ikke har all kunnskapen til å avgjøre hva som er bra og dårlig innen klassisk musikk.

Jeg føler at dette hadde passet veldig bra inni en metallsetning for eksempel Emperor, Dimmu Borgir eller andre symfo-blackmetall band for det er virkelig noe her som gjør det mørkt og dystert. Om man for eksempel hadde tatt et nyere Dimmu-album å strippet ned til det kun var det symfoniske igjen så hadde man hatt noe som Elend sin musikk. Det er vakkert, dystert, dramatisk og godt gjennomført i mine ører, men noen karakter gir jeg som sagt ikke av den grunn av at jeg mangler kunnskap om sjangeren.

-/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Napalm Records
Sjanger: Goth Metal

Dette var virkelig bra. Jeg trodde jeg begynte å bli lei av metall med kvinnelig vokal som ligner på Within Temptation, Nightwish og slikt. Når man snakker om Elis så er det gothic metal som er det sentrale. Jeg oppdaget på hjemmesiden deres en tragisk nyhet. Det var at vokalisten Sabine Duenser døde rett etter at hun hadde sunget på denne plata. Det er selvfølgelig tragisk både for bandet og for familien rundt henne. Det er kanskje litt vanskelig å skrive en skikkelig anmeldelse med denne nyheten i bakhodet, men det skal ikke ha noen påvirkning på denne anmeldelsen. Griefshire er en bra plate som løfter Elis høyere enn de noen gang har vært.  Jeg har kun hørt ei skive med de tidligere som ikke ga noen helst form for interesse. Denne derimot var interessant og grei. De lager fine låter som er bombastiske og fengende. Med tøffe riff, drivende trommer, flott vokal har denne plata det som skal til for å få til ei skikkelig bra skive, hadde det ikke bare vært for at den blir litt kjedelig. Dette er ei plate som er hakket bedre enn de andre mer eller mindre håpløse forsøkene i gothmetal-verden.  Hvil i ro, Sabine.

6.5/10
-skrevet 21. november 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Steamhammer
Utgivelsesdato: Oktober/November 07

Engel er soloprosjektet til Niklas Engelin, som blant annet var stand-in gitarist for In Flames i 2006. Jeg har hørt om dette bandet en god stund nå, og har hatt god lyst til å finne ut hva dette egentlig er. Og første låt begynner den, og det høres spennende ut. ”Hmm, bra intro” tenker jeg, men… det fortsetter bare i det samme energiløse, oppfinnsomhetsløse, kjedeligriffende sporet jo? Jaja, det bedrer seg vel på neste låt. Imens kan jeg jo ta for meg andre ting.

Produksjonen er tørr, innmari tørr. Den funker vel for så vidt, men det er ikke noe Studio Bergstrand (In Flames, Dimmu Borgir) man får her. Spesielt gitarene plager meg, de skjærer ikke langt i fra så mye som jeg liker, det er altfor mye ”grums” tilstede.

Vokalisten er jeg litt todelt ovenfor. Han kjører en ganske pinglete scream (som faktisk minner om Wayne Static fra Static-X i blant, noe som ville trukket opp hadde det ikke vært for nettopp det at den er pinglete), han synger også rent men har en veldig tynn og kjedelig stemme. På den andre siden dukker det opp noen ganske gode melodier med jevne mellomrom, men dessverre ingenting som redder skiva.

Der ja, låt to var bedre. Men… er ikke denne med på In Flames sitt ”Come Clarity”? Hm. Jaja, får bare overhøre likheten, for låta er ikke verst den. Da er det synd at resten av skiva følger opp i lignende spor: svak, In Flames-ripoff, Static-X-ripoff, In Flames-ripoff, helt grei, svak, Static-X-ripoff… du skjønner greia.

Engel er så midt på treet-metal som du får det. Det er helt greit å høre på om du ikke orker strekke deg helt bort til In Flames-skivene dine, og de redder seg på det musikalske, for bandet kan absolutt spille. Det er bare det at slik musikk finner du overalt, det er ingenting som skiller dem ut fra hundreogsnørrogførti andre band i samme sjanger. Trøsten får være at de i det minste har noen valgt gode artister å kopiere…

5/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Displeased Records
Utgivelsesdato: Ute nå! 

 Det første jeg tenkte da jeg så dette albumet og leste tittelen, var at nok et merkelig black metal band hadde kommet på markedet, bak coveret var det bilder av fire svartkledde mennesker iført kapper og i tillegg var også forordene til albumet signert med ”Emperor Proscriptor Magicus”.

Usikker på om jeg skulle gråte eller le, åpnet jeg coveret for å lese mer om hvilken fantastisk lytteropplevelse som ventet meg. Etter å ha lest litt av teksten og sett på bildene, ble jeg faktisk ganske giret, dette skulle visstnok være et ambient og mystisk album som trakk mye inspirasjon fra Midtøsten. Nå som jeg har hørt albumet en del ganger, vet jeg at jeg burde grått…

 De første femti sekundene av albumet starter med en person som snakker, hva han sier har jeg ikke den fjerneste anelse om, stemmen hans er nemlig totalt forvrengt. Denne irriterende, trauste pratingen er ikke akkompaniert med noe som helst, det er overhodet ingen musikk i bakgrunnen. Dette barberer effektivt ett poeng av denne anmeldelsen.

 Når musikken omsider begynner, hører man en storslått synth-akkord, noe som nesten kan minne om enkelte av Symphony X sine låter, kanskje dette blir bra likevel?

Neida, akkorden fader ut, deretter kommer en ensom tone etterfulgt av noe som minner om en fireåring som spiller banjo, etter tre-fire minutter fader en helt grei rytme inn som følger sangen til sin slutt, resten av albumet følger samme spor.

Albumet er overhodet ikke vondt å høre på, det man hører er helt greit, men det er ingenting av det som setter seg, ingen soundscapes, ingen drømmende psykedeliske øyeblikk, bare tre-fire kjedelige toner som varer sangen ut. (Pluss at det halvminuttet med forvreng prating foran hver sang blir veldig gammelt veldig fort.) Den såkalte inspirasjonen fra Midtøsten glimrer også med sitt fravær, jeg hører den i alle fall ikke. Nok et poeng effektivt barbert av anmeldelsen.

 To siste poeng barberes bort av løgnene som gjorde meg giret på å høre dette albumet, det står klart og tydelig at dette er et storslått episk mesterverk med sterke og hørbare røtter i Midtøsten. Tull og tøys, dette er rett og slett fire sære satangutter som ikke kan spille blastbeats og sinnsyke gitarriff, derfor bestemte de seg sikkert for å lage et skikkelig satanalbum på pc-ene sine i stedet. Det kunne sikkert gått bra det, men skift image, skift navn og for all del gjør sangene litt mer interessante å høre på… Dette kunne vært en åtter folkens.

 4/10

-Emperor Roarus Warriorus Brattusaurus  àka Roar Brattås

Plateselskap: Open Your Ears
Utgivelsesdato: Ute nå!

 Det har tatt lang tid før jeg endelig fant fram denne plata igjen. Etter vi fikk den i posten vår ble den plutselig borte før jeg nå en dag fant den igjen. Vi får egentlig bare beklage dette. Denne skiva kom ut tilbake i 2006 og fikk gode kritikker rundt omkring på verdensveven.

 De blander thrash og progressiv metal på en fin måte og gir lytteren fengende musikk som både er ”straight forward” rå, men også krevende i form av det progressive elementet i låtstrukturen. Det jeg sliter litt med ved denne plata må vel være vokalen som jeg ikke helt takler. Det blir på en måte en blanding mellom sang og skriking, som blir liggende på grensen hele tiden. Det virker som et urovekkende element som forstyrrer når man skal prøve å kose seg gjennom denne plata. Vokalen mangler den kraften jeg søker i slik musikk.

 Men sett bort i fra vokalen er dette et ganske kult album med mange linjer og partier jeg liker. Progressive soloparti er med på å imponere og sprite opp låtene og det blir gjort på en ganske grei og gjennomført måte. Om du liker thrash og progmetal ser jeg ingen grunn til å ikke vurdere denne plata. Liker du rølpete vokal blandet med fin vokal på en irriterende måte ser jeg heller ingen grunn til å ikke sjekke ut denne plata. Your choice! Jeg gir den hvertfall 6.5, som kunne vært høyere om vokalen hadde vært bedre.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Ulterium Records
Utgivelsesdato:  -

Dette er en cd som jeg har hatt liggende nesten ulovlig lenge i promobunken og det må jeg beklage. Evergrace er første band ut på det nye svenske plateselskapet Ulterium Records. De spiller powermetal og er ikke så verst egentlig. De minner meg litt om Kamelot og Nocturnal Rites. Det er standard power metal med gode melodier, riff og trommetakt som er lik de fleste powermetallbands i dag.

Det jeg synes er bra med dette bandet er at de ikke har med så mye av det symfoniske tullballet som mange andre band har med. Vokalen på plata kan til tider virke litt kjedelig og uinspirert, men resten svinger det bra av.

Dette er ei plate for powermetalfans og folk som ikke liker sjangeren vil fortsette å ikke like den, for det er ikke en så bra plate som kan konvertere for eksempel blackmetallere til å begynne høre på powermetall. En ting er hvertfall sikkert det finnes mange band som er dårligere enn Evergrace. Dette er bra, men en smule kjedelig.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Jeg må legge til at bassgangen og bass-soloene er gode. Det piffer opp musikken på en måte så det ikke blir for monotont. Det som er å utsette på er originalitet og at det ikke er en eneste låt som er så bra at den peker seg ut. Det er et album med jevnt halvgode låter hele vegen.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Solitude Prod.

Dette er visstnok en re-utgivelse av et album som kom i 1998. Vanligvis er re-utgivelser ikke på Indie selskaper noe særlig spennende, men siden dette er mitt første møte med så regner jeg meg for å være takknemmelig ovenfor Solitude Productions som har gjort denne platen tilgjengelig igjen.

Det er Doom/Funeral Doom det er snakk om her, og det trøkker bra, selv om skiva trenger en runde og fem før du får utbytte av den. Jeg vil her trekke frem to låter som utmerker seg, og det er "Chime the Centuries End" og "To Sleep Eternally". Det er spor som virkelig kunne fått sin plass på doomens Hall of Fame. Det tar som sagt en tid før albumet setter seg skikkelig, men gir du det en sjanse så vil du ikke bli skuffet, for det er er gjennomtenkt doom som vil gi deg det du trenger av smerte, hat og frustrasjon.

8/10
Odd Arne Mæle

Plateselskap: The Cardigan Suite

Dette bandet har jeg null kjennskap til. Det er kanskje ikke så rart siden dette er debutplaten deres. Men jeg har lest litt rundt på forskjellige forum på verdensveven og funnet ut at de er et meget aktivt live-band og at de nettopp har gått over fra å spille akustisk til elektrisk rock.

Dette er alternativ rock som virkelig har de gode melodiene og det kule soundet. De har sin egen form for denne type rock. Det er ikke for kommersiellt og heller ikke for obskurt. Dette vil nok fenge de fleste fans av rock, gammel eller ung.

Låta ”See my air” er en av de låtene jeg mener er best på denne skiva som ellers er spekket med masse bra låtmateriale. Denne låta åpner skiva på en ekstravagant måte med fart og futt i. Den gjenspeiler kanskje ikke hele plata for det kommer treigere og roligere låter utover også. De har med akustiske traller også, men alltid ligger elgitaren under for å skape stemning. Låta ”Mirrors” er en av disse rolige akustiske låtene, og den minner meg faktisk om Nirvana på en måte.

”Åja, dette er grunge, platen Onkel Kenneth anmelder nå”, tenker dere kanskje nå. Neida, sier jeg. Det er ikke grunge hele denne platen. Den har både tyngre og rolige saker. Alt ligner ikke på grunge.

Jeg er spesiellt imponert over gitarspillet på denne skiva. Det er kanskje ikke de mest avanserte, men de er nyskapende på sin måte. Bassgitarene er også kjempebra på denne skiva og det høres kult ut.

Skal du ha ei alternative rock-skive i sommer så ville jeg ha sjekket ut denne. Mye behagelig sommermusikk her altså. Om jeg sier en blanding av Nirvana og Soundgarden så vet du hvor gata ligger hen.

9.5/10
Kenneth Staurset Fåne