Artist:
| Album:
| Plateselskap:
| Utgivelsesår:
|
John St. Field (Jackie Leven)
| Control
| Cooking Vinyl
| 1971 (første gang)
|
John St. Field er pseudonymet til trubaduren Jackie Leven fra Skottland. Mange kjenner han for sine dype tekster og hans mange konserter her i Norge. Det ser ut som han liker Norge utrolig godt og publikummet her har tatt han imot med åpne ører. Om man ser tilbake på den tidligste karrieren hans, før han spilte i punkpop-bandet Doll by Doll, så var han vel ikke en artist slik vi ser på som en artist nå i dag. I dag forventer vi at en artist skal komme med nytt materiale og nye album, men Jackie Leven var for urolig og var stadig ruset på syre. Som han selv skriver i innlayet til dette albumet så kunne han gjerne sove flere uker ute i lysthuset og livnære seg på hundekjeks. Han var veldig ute å kjøre, men likevel så klarer han altså å spille inn denne plata i denne perioden. Han skal visst vært svært ruset under innspillingen, uten at man kan merke noe til dette på selve opptakene.
Control ble navnet på debut-albumet, som ironisk nok ikke kan beskrive hvordan Jackie var på den tiden. For han hadde ikke kontroll på livet sitt. Det var kanskje derfor ingen plateselskaper ville signe denne lovende artisten fra Skottland. Denne skiva ble bare gitt ut i noen få eksemplarer på labelen Cooking Vinyl i Storbritannia i 1971 og på labelen Movie Play i Spania i 1973, men ikke så mye mer enn det. Jackie Leven gikk det litt bedre med da han stiftet Doll By Doll i 1975 og ble kjent der med sin punkpop som en ikke kan sammenligne så mye med når det gjelder dette albumet eller soloalbumene hans musikalsk. Skiva Control ble glemt og ikke tatt frem igjen før i 1997 da Cooking Vinyl gir denne ut for første gang på cd.
Jeg har lenge likt musikken til Jackie Leven og synes folk-rock og skotsk soul høres utrolig kult ut. Etter å ha sett denne i vinylversjon på Ebay, var jeg rask å bestille. Jeg har hørt en god del om denne plata og at den går under sjangeren Acid-rock. Det minsket ikke på nysgjerrigheten da jeg har lest at den var veldig annerledes og mer progressiv enn det Jackie har gjort senere. Og progressiv, det var den. Denne omtalen går ut i fra cd-versjonen som har en litt annerledes rekkefølge på sporene enn vinylversjonen og cd-versjonen er lettest å få tak i om du tror du vil like dette albumet.
Skiva starter med ”Soft Lowland Tongue” som er en rolig, drømmende låt med god gitar og orgelharmoni. Dette er en låt jeg kan høre gang etter gang uten å bli lei. Med litt lett fløytespill glir tankene mine over på Jethro Tull, men ikke akkurat på en plagiat-aktig måte. Vokalen er umiskjennelig Jackie Leven og det er ikke stor forskjell på stemmen hans i 1971 som i dag. Spor nummer 2, ” Rearona”, begynner med skotsk sang. Den blir raskt brutt opp med moog-synth og en raskere takt enn førstesporet. Sporet inneholder et ganske behagelig soloparti på gitar.
Neste låt ut er ”Mansion Tension” og er vel den låta på plata som minner meg mest om det Leven gjør nå for tiden. En ganske rolig låt, med klokkespill og barriton-saksofon som bryter opp på en ganske fin måte. Jackie Levens stemme er unik og har man først hørt mannen så blir man vel aldri lei har jeg fått erfare. Tempoet øker når låta ”Dog Star” settes igang. Dette er ei skikkelig rock`n`roll feel good-låt som man umulig klarer å være sur til. ”Ruins” ligner litt på ”Mansion Tension” og her er det soloene og de lille trillene på gitar som er i fokus. Helt grei låt som ikke gir meg noe særlig inntrykk. Tempoet senkes til den akustiske ”I`m always A prinlaws boy” som i likhet med forrige lå ikke gir meg noe særlig inntrykk enn at den minner meg om noe jeg ikke klarer å sette ord på for øyeblikket.
”The Problem” er et ti minutter langt epos som er mye tyngre enn det andre materialet vi har blitt presentert fra denne skiva. Dette er også en av de mest psykedeliske av låtene med tanke på effektbruken og det lange midtpartiet med instrumental solokaos som ender i stillheten, men igjen bygger seg opp igjen til et klimaks med Jackie Levens vokal. Dette er nødt til å være den beste låta på plata, punktum. Nestelåt ”Dune Voices” er også ganske spesiell, da det egentlig ikke er en låt. Det er en instrumental, som fikk meg til å undre på om den var spilt inn baklengs. Etter å ha sjekket ut dette i et lydredigeringsprogram så hadde jeg rett. Den består av lyden av vind, med flere refreng fra de andre låtene fra plata, bare spilt inn baklengs. Enkle måter å skape psykedelisk musikk på. Siste sporet er en gitarlåt som heter ”Sleeping in Bracken”. En helt grei avsluttning på en god plate må en si. Selvom 2 av låtene var litt anonyme, hjelper de andre låtene til at man får et variert og tankevekkende godt psykedelisk rockealbum.
Kenneth Staurset Fåne
