Hutchinson (GER) + The Flaming Sideburns (FIN)

Storås Utested, 11. oktober 2007
Konsertstart: 22:00
(BILDER) 

 

Vi kom inn i lokalet drøye halvtimen før showet skulle starte, og selv om det da var en smule glissent der, så virka de som de som var der hygget seg godt. Storås utested tar sikte på å ha et tilbud for alle som er interressert i kultur. Dette syntes godt på gjengen som var samlet der, det var ikke bare rockere i publikum. Her var folk fra alle aldersgrupper, med det til felles at de hadde jobbet på Storås festivalen i år, eller hadde fått tak i en av de få billettene som var lagt ut for salg. Det var nemlig i anledning årets Storåsfestival at de arrangerte denne dobbelt konserten.

22:00 omtrent så går to herrer opp på scenen. Disse hadde vært konferansierer på festivalen før i år. Med en framviser dro de opp noen slides på en storskjerm for å oppsummere hvordan festivalen i år hadde vært. For en som ikke hadde vært der, dvs undertegnede, så virka det virkelig som om det var en suksess. De fortsatte med noen internvitser, og enda et par slides til før de introduserte kveldens første band: tyske Hutchinson.

Gutta sparte ikke på kruttet, i allefall ikke vokalisten. En mer engasjerende vokkis skal du lete lenge etter. Siden dette var en relativt liten konsert, og desto mindre publikum, var det spesielt artig å se. Med karisma til tusen hoppet han rundt, marsjerte og tok en tur ut blant de rockende i salen. Musikken låt også veldig bra. Jeg har ikke spesielt stor sans for rock som høres såpass lik ut at du egentlig kunne klart deg med ca 3 spor per plate og så bare satt den på repeat, så jeg ble gledelig overrasket over tyskerne som hadde et bredt musikalsk spekter. Det kunne minne om Queens Of The Stoneage, akkurat passe sært til at man ikke trenger å være super rocke entuasiast for å gidde å følge med. Stemningen ellers i salen kunne kanskje vært bedre, mange var nesten mer opptatt med å prate seg i mellom enn musikken. Men dette var jo og noe av poenget med konserten; at de som hadde arbeidet med festivalen skulle samles og ha det ålreit.

Dessverre fikk de bare spille 8 låter, som totalt ble en rundt 30 minutter, før de gikk av scena. De kunne godt drevet på en stund til for min del, men det sto andre ting på programmet.

Etter at instrumentene var rydda ned, som bandet for øvrig gjorde selv, så kom de to herrene opp på scena igjen. Denne gangen skulle de dele ut noen særs uhøytidelige priser, som var igjen var særs preget av internhumor. (for eksempel så vant Storås Festivalen Årets Knutepunktsfestivalpris) Etter dette introduserte de The Flaming Sideburns, som skulle være hovedattraksjon denne kvelden.

Her synes jeg de gjorde et feil valg, de skulle heller gått for Hutchinsons som hovedband. For The Flaming Sideburns var ikke på langt nær så spennende. Greit nok, de hadde et par mer på skuldra, de hadde litt mer driv,og var tydelig konsertvante, men de mangla nettopp det som gjorde Hutchinsons så bra, at det syntes så godt at det bare var et show. De gikk opp, spilte sangene sine, og gikk ned igjen. Litt som en hvilken som helst annen jobb. Dessuten var sangene av typen som du nok skulle hatt hørt tidligere, og likt, før du dro på konsert med dem. I starten var det fett nok, det hadde kommet flere folk og det så ut til å ta seg opp, men det nådde et punkt hvor jeg ikke klarte å skille sangene fra hverandre. Stemningen i salen var hakket høyere enn på første konserten, noe jeg mistenker skyldes det økte antallet med mennesker, og det økte antallet med konsumerte halvlitere.

Kort oppsummert så mangla The Flaming Sideburns særpreget og entusiasmen til  Hutchinson, og det har litt å si når man spiller rock. For det er veldig mange rockeband der ute, og har man ikke noe eget så har man jo omtrent ingenting. Som et helt opplegg så var det litt som å være gjest på en fest hvor du nesten ikke kjenner noen. Det var tydelig at folka hygget seg, selv om det tidvis ikke var så morsomt for de få av oss som ikke hadde jobbet på festivalen.

Anmelder: Magnus H. Blystad
Fotograf : Oddbjørn V. Remen Svendsen

(GALLERI)