Blood Tsunami og The Sickening

Info:

Sted:
 Dato: Skribent:
 Fotograf:
 Bilder:
 Fru Lundgreens, Trondheim
10.11.07
Terje Rustestuen
Bjørg Udahl
 klikk her...

Omtale:

 

Det ble en brutal kveld på Fru Lundgreens. Med dødsmetall til oppvarming og beinhard trash som headliner formelig gned jeg meg i hendene på vei ned til byen.

 Fru Lundgreens var faktisk litt befolket da jeg ankom. Forrige gang jeg var der var det litt glissent i rekkene, men denne gangen var det en hel gjeng foran scenen, klare for brutalitet. Og brutalitet, det fikk de da kveldens supportband The Sickening gikk på scenen. Karene fra Kristiansund åpnet ikke akkurat forsiktig, her var det haraball og blastbeats fra første låt. Men ikke uten trafikksikkerhet! De stilte i matchende refleksbånd rundt armer og håndledd. Dette var første av flere tegn på at det fantes bekjente i publikum denne kvelden. Bandet beviste med glans at death ikke bare er skumle greier, her var det spøk og latter gjennom hele settet. De fikk blant annet plass til en Madonna-cover, eller, det vites ikke hvilken låt det var hvertfall, for den varte i toppen 2 sekunder og besto bare av et skrik og fullt instrumentkaos.

 The Sickening overbeviste fullt ut på det tekniske planet. De spilte groovy dødsmetall, ikke bare den lynraske og dønnkjedelige sorten. Det ble likevel ikke full pott for meg denne kvelden, etter hvert i settet begynte jeg rett og slett å kjede meg. Sangene ble for like hverandre for min del. Kan hende det er at jeg ikke er komfortabel nok med sjangeren, selv om jeg fint kan ha det riktig så fornøyelig med death om humøret er der. Uansett var det godt utført av bandet, og de skal ha for både innsats og personlighet, koseligere folk er det ikke ofte man ser på en scene.

 The Sickening gikk av til jubel, og forholdsvis kort tid etter entret Blood Tsunami scenen. Denne gjengen består av blant annet Pete Evil på vokal og Faust på trommer. Førstnevnte er nok best kjent fra den norske utgaven av MTV sitt program Headbanger’s Ball, men har også figurert i bandene Datsun og Hellride. Faust trenger ingen introduksjon for de som kjenner sin ekstremmetall. For de som da IKKE kjenner sin ekstremmetall, så har han hamret trommer i blant annet Aborym og ”supergruppa” Scum. Mest kjent er han nok uansett for sin fartstid i selveste Emperor, et av verdens mest berømte blackmetal-band. Jeg må innrømme det kriblet litt ekstra i magen da mannen fant plassen sin bak settet og bandet gjorde seg klart. De åpnet med låta ”Killing Spree” fra deres passende titulerte album ”Thrash Metal”, og jeg kjente nakken ble grepet av en merkelig kraft. Jeg skal komme tilbake til hva jeg mener med dette.

 Låta gikk fra groovende og mektig til full f… fart, en thrash metall-låt fra helvete. Jeg ble helt satt ut av aggressiviteten i musikken, enda jeg hadde hørt flere ganger på samtlige låter fra myspace-siden. Noe av det første jeg merket var hvordan Pete Evil så til gagns levde opp til navnet sitt. Mannen ser kort sagt helt JÆVLIG ut. Mellom låtene var han avslappet i ansiktet og så helt normal ut, men da metallen satte inn for fullt fikk han et helt demonisk uttrykk i ansiktet av en annen verden. Det må sees for å forstås fullt ut. Og stemmen hans sto til utseendet, et Cradle of Filth-aktig skrik, men ikke fullt så lyst og skingrende. I tillegg growlet bassist Bosse til den store gullmedaljen, og gitarist Dor la til halvren vokal. Denne kombinasjonen var veldig vellykket, stemmene passet meget godt overens med hverandre. Det musikalske var det heller ingen verdens ting i veien med; her ble det riffet så blodet sprutet (okay, ikke helt, men det føltes sånn). Faust gjorde også jobben vel så godt som jeg hadde forventet, tight som bare det.

 Nå er jeg tilbake på det jeg skrev om den merkelige kraften tidligere i anmeldelsen: Blood Tsunami fremførte musikken sin med en fullstendig avsindig intensitet. Jeg sier dere: 80-tallet lever! Det lever i beste velgående, jeg har opplevd det selv! Slayer, Exodus, Testament, Overkill: Bare pass dere. Gi disse gutta noen år på ræva, og dere står i seriøs fare for å bli dyttet ned fra thrash-tronen. En total energiutblåsning denne kvelden, og aldri har såre nakkemuskler føltes mer velkomne.