Dennis' historie

Dennis ble født fredag 4. juni 2004 kl. 06:59, han veide 1132gram og var 36cm kort. etter den utregnede terminen som var satt til 8.september, skulle han da være født i uke 26+3, men jeg fikk snart beskjed om at han etter all sannsynelighet var eldre enn dette, noe som var positivt. hver dag teller, sa de til meg. Jeg rakk aldri til sykehuset da jeg skulle ha Dennis. Fødselen gikk veldig fort, og på litt over en time var han ute. Jordmor fra Kongsvinger sykehus var tilstede og hjalp til så godt hun kunne, uten henne hadde vi ikke klart det vi klarte. to anestesileger fra oslo, to ambulansehelikopter og reisekuvøse sto klar til min lille gutt skulle ut på sin første og tøffeste reise i livet. Jeg skjønte ikke helt alvoret i situasjonen da den lille tassen ble lagt over på kjøkkenbordet og ble intubert, vi kunne høre en liten sped gråt i noen sekunder før han ble lagt på respirator. de måtte forsøke to ganger å legge han inn i kuvøsen fordi temperaturen hans sank ved første forsøk. Da teamet fra luftambulansen endelig klarte å få han stabil og varm nok til å reise, var det bare tiden og vegen. Det ble ikke bestemt med en gang om det ble Ullevål eller Riksen han ble sendt til, da de måtte ta det sykehuset som hadde barnelege til å kunne være med å ta imot ute. det var ikke før jeg selv var på tur inn til Oslo i helikopter at vi fikk beskjed om at det var Ullevål det falt på tilslutt så jeg ble også fløyet dit og var inne et par timer etter han.

          Første møte med Ullevål

Da jeg kom til Ullevål ble jeg hentet av en ambulanse og kjørt inn på en fødestue, dette var en midlertidig løsning så jeg skulle få være litt i fred siden alt hadde gått så fort, det slo meg selvfølgelig aldri at dette var noe kritisk i det hele tatt og mine tanker gikk aldri lenger enn at gutten min hadde kommet for tidlig og trengte varme. Utpå kvelden kom resten av familien min og jeg og mamma hadde da allerrede vært rn tur på Nyfødt Intensiv og sett på Dennis, han var liten og mørk og så veldig skjør ut, men allikevel var han babyen min og han var så fin.Jeg hadde en viss angst forbundet med å skulle være på sykehuset alene spesielt siden pleierene antydet at de fleste barn må være frem til termin dersom alt går bra, i Dennis' tilfelle ville dette bety ca tre måneder, men jeg trodde hele tiden han skulle få komme hjem før.

          Operasjoner

Dennis ble operert første gang på Ullevål, da kom det leger fra rikshospitalet for å lukke en Ductus. Dette var en forholdsvis grei operasjon hvor de "clipset" den åren som normalt skal lukke seg på babyer da de blir født slik at lungene skal overta pustingen. Noen dager etter dette var gjort var han litt redusert på grunn av medisineringen, den lille kroppen ble jo "full på en paracet" stakkar, men det tok da ikke lang tid før tassen bestemte seg for at nok var nok og rev ut tuben sin selv. Han ble da lagt på CPAP ca klokken ni den kvelden han ekstuberte seg selv men etter en tøff natt ble han igjen intubert morgenen etter, men for meg var dette stort uansett, at han faktisk hadde klart helt selv å ekstubere seg og virkelig ville "klare selv". Nesten tre uker etter fødselen ble han lagt over på CPAP for andre gang, og legene forberedte meg på at det nok kunne gå samme vei en gang til at de kanskje måtte ty til respirator på nytt, men nei, han skulle klare og ble liggende på CPAP og spesielt stort var det i forhold til at jeg da endelig kunne få holde han. ettersom tiden og ukene gikk hadde jeg flere legesamtaler hvor det ble snakket om at dersom han ikke responderte på medisinen, ville det bli aktuelt å operere han siden hjertet hans begynte å streve. Det ble tilslutt bestemt at jeg og Dennis skulle reise til Rikshospitalet en søndag, for så at de der skulle observere han mandag og forhåpentligvis operere eller blokke på tirsdag og tilbakereise til Ullevål på onsdag.

Da vi ankom Rikshospitalet fikk jeg imidlertid en annen beskjed, det var ikke sikkert det ble operasjon eller blokking så fort, så jeg kunne trygt legge meg å hvile, dette var ikke lett da jeg var på Riksen helt alene og følte ingen kjente gutten min og jeg kjente ingen, men jeg sovnet tilslutt og ble vekket av en telefon dagen etter. Det var Neonatal som ville si at jeg kunne komme å holde han om jeg ville siden han skulle intuberes klokka tolv for å blokke. Jeg fortet meg opp og satt og holdt han til de kom for å trille han ned, jeg fulgte han hele veien til røntgen og var stolt over å se at "CPAP gutten min" klarte seg fint med en oksygen - bag ved ansiktet. Bare vi blir ferdig med dette så blir alt bra tenkte jeg og gikk til foreldrebrakka for å hvile.

Ca halv ett ble jeg oppringt, jeg måtte komme opp å snakke med en av legene, jeg var selvfølgelig redd noe hadde skjedd så jeg løp opp på Neonatal. Der fortalte de meg at den åren de skulle blokke hadde sprukket så de måtte sende han til hasteoperasjon, de visste ikke mye ennå annet enn at de måtte gjøre det de kunne nå som den hadde sprukket, så de skulle ringe meg på mobil da de var ferdig og beregnet en par tre timer på selve operasjonen.

Klokka ble 15, den ble 16, 17, 18, den ble 19 og 19.30 var det en far som hadde barn på Thorax kirurgisk som tok fatt i meg og gav meg beskjed om at jeg ikke kunne sitte slik alene og vente, siden det hadde gått så lang tid hadde de sikkert hatt en informasjonsglipp sa han og fulgte meg opp på Thorax kirurgisk, hvor jeg visste Dennis skulle etter operasjon. Ganske riktig. Dennis hadde vært der siden litt før kl. 17. De hadde bare GLEMT å ringe, i min fortvilelse kunne jeg ikke skjønne hvordan noen kunne GLEMME å si fra om slikt, men gleden over at han var ferdig var stor, selv om det var vondt å se han ligge der med operasjonssår og ennå mer apparater enn jeg noen gang kunne forestille meg.

 

Etter ca en uke ble det bestemt at Dennis skulle overflyttes til Ullevål, og ambulansepersonell kom for å hente han. De fortalte at de var kollegaer av de som hadde vært med dagen Dennis ble født, men jeg var ikke i særlig humør til å "mimre" så veldig over det, jeg ville bare tilbake til Ullevål, så ville alt bli bra, trodde jeg..

På Ullevål knakk jeg sammen, alt det jeg hadde holdt på i tiden på Riksen glapp ut som et vell av følelser. Orket ikke noen ting, bare gråte og fortvile, redsel, angst, lettelse over å være tilbake, alt blandet seg og ble en eksplosjon av følelser, jeg var rett og slett sliten.

          Da alt gikk så fort

Da vi hadde vært på Ullevål en stund, (husker ikke helt presist hvor lenge) ble det spekulert i væsken som lakk så voldsomt på drenet, et ekstra dren ble lagt inn, tatt ut og lagt inn, ingen kunne forstå hvorfor det kom så mye lekkasje og hvor den kom fra. Monogen melk var alt han fikk men jeg var like sta som jeg hadde vært under hele perioden, jeg SKULLE amme, vi SKULLE hjem og jeg SKULLE amme han. Det som før var en liter om dagen var nå 50milliliter på gode dager. Jeg strevde i veg og håpet var stort om at de en morgen skulle fortelle meg at det hadde sluttet å lekke, men skjermvegg ble satt opp og jeg fikk legesamtale og beskjed om at nå var det i gjennomsnitt 1,5 liter væske på drenene hver dag og det var så kritisk at de måtte flytte han til Riksen igjen, de visste ikke der heller hva problemet var eller hvor det kom fra, men de hadde ekspertisen og forskningen større enn Ullevål, han lå da på oscillator, (Oscillerende respirator) og de var usikre på om han ville klare seg med den vanlige respiratoren som de hadde i reisekuvøsen. Mamma og pappa kom innover og var med meg på en legesamtale, vi fikk beskjed om at risikoen bare ved å flytte Dennis over de få minuttene det tok opp til Riksen var så stor at jeg ikke fikk lov å være med i tilfelle de skulle miste han i løpet av turen. Dette var fortvilende og det vondeste jeg hadde hørt, og det ble ingen særlig god natt.

Dagen etter var det overflytting, det så ut til å gå greit med både oksygenbehov og flytting til reisekuvøse så de var optimistiske selv om de var klar over at ting fort kunne snu. Vi kjørte etter og vel fremme på riksen var det bare å sitte å vente, tanten min kom og hun og mamma trøstet meg mens pappa holdt humøret mitt oppe. Tilslutt kom Dr. Lindberg og kunne fortelle at de hadde klart å finne lekkasjen som den nåla i høystakken de tidligere hadde beskrevet det som, og at nå var gutten min på Thorax kirurgisk til overvåkning. for meg var dette alt jeg trengte å høre, og humøret steg fra minus til langt over pluss.

Her SKAL jeg være til vi får reise hjem, sa jeg, jeg vil ikke flyttes til Ullevål å tenke på at om noe skjer må gutten min gjennomgå en slik tur en gang til, men dagen kom hvor legene begynte å hinte om at nå var det plassproblemer og at vi jo egentlig ikke hørt til Riksen, men Ullevål. Dette falt ikke i god jord hos meg, og etter en svært høyrøstet samtale med leger og mange tårer, ble noen andre sendt til sitt lokale sykehus istedet. REDDET, trodde jeg.

          Da alt ble stille, sårt og vondt

Jeg bestemte meg etter en stund å dra en tur hjem, da hadde Dennis hatt en infeksjon og de hadde klart å ta knekken på den ved at de fant rett antibiotika med en gang, han var nå på Neonatal og jeg hadde behov for litt avstand. han hadde også fått en blodpropp ved hjertet som de besluttet å prøve å løse opp istedenfor å operere, da de ikke trodde han var sterk nok, så da dette gikk bra, var det godt å reise hjem å slappe av.

Hos en venninne ringte jeg Neonatal for å høre hvordan det sto til med tassen, men jeg fikk ikke det svaret jeg ville ha, han var dårligere, hun anbefalte meg å komme tilbake så fort jeg kunne, men jeg måtte selvfølgelig ta beslutningen selv. Jeg gråt og gråt og mamma og pappa kom og hentet meg og ble med innover. Vi sov første natten hos tanta mi og reiste inn til Riksen dagen etter, jeg skulle fremdeles ha med tasen min hjem, og nektet å tro han var dødssyk, men det viste seg at den infeksjonen han hadde hatt hadde gjemt seg i blodproppen og blitt hissigere, så da den ble løst opp fikk han en stor infeksjon og en CRP på 200. Han hovnet mer og mer opp og jeg hadde vondt for å tro at han skulle gå bort selv om jeg nok et sted der inne så at han ikke var frisk, jeg bestemte meg for at jeg ville døpe han, ikke nødvendigvis for at jeg er særlig kristen, men like gjerne gjorde jeg det for at han skulle få en liten feiring av livet sitt og alt han hadde klart, jeg var fortsatt optimistisk og ville bare over denne kneika.

20/09-04 rundt klokken 23, ble det besluttet at legene skulle koble han over på bagging på tuben og løfte han ut på mitt fang, de hadde da sluttet medisinering noen timer før så alt han fikk var smertestillende for å slippe å ha vondt. Jeg holdt han, sang for han, leste boken hans, Den lille larven aldri mett, som jeg også leste i dåpen og senere i kirken. Mens mamma og tanten min satt med meg ble baggingen avsluttet og Dennis levde 10-15 minutter ute hos meg uten noen form for hjelp, jeg hadde satt han ut til livet, gjort alt jeg kunne for at han skulle ha et godt liv fylt med kjærlighet, og jeg ville være hos han og gi han all min kjærlighet til han ikke kunne leve mer. 21/09-04 døde han, etter å ha levd et så tøft men allikevel fullverdig liv. Takk gutten min, for alt du gav mamma.

          Hjemreisen

Jeg hadde lovt Dennis hele tiden at vi skulle klare alt sammen, og at vi skulle hjem, derfor tok jeg han med meg hjem etter han var død, dette var på en måte veldig deilig fordi jeg føler at jeg fullførte det vi skulle klare sammen, og at jeg holdt mitt løfte til han selv om han ikke lenger var der. han lå i bagen sin i vogna og så ut som han sov, mens jeg veldig gjerne ville at han skulle våkne, jeg har ikke funnet noen bilder av at jeg hadde han i vogna så jeg er redd det ikke ble tatt noen, det gjør selvfølgelig vondt, men jeg har også så mye fine bilder. Jeg fikk han hjem, fikk følt på hvordan det var da det bare var oss, ingen som måtte følge med, så ikke noe skulle gå galt, for det var ikke mer som kunne skje..