Hallo Deadheads!
Jeg takker for invitten og stuper over tastaturet i skrekkblandet fryd!
Mitt første forsiktige møte med Grateful Dead var som alvorlig ung mann på realskolen. En jente i klassen kom smygende med en plate hun hadde fått fra en pennevenn i Amerika., og siden jeg bare likte rar(!) musikk mente hun at dette sikkert var noe for meg. Platen var ”Anthem of the Sun”!
- Nå skal jeg ikke lyge på meg verken det ene eller det andre! Jeg må innrømme at både platen (og mulige baktanker fra min klassevenninne) gikk hus forbi. Jeg likte en låt (”Alligator”), resten fikk jeg ikke så mye ut av, men navnet – Grateful Dead - var spikret fast et sted i skallen.
Mitt egentlige møte med bandet var da Dokkar’en – en barndomskompis som bodde rett over gangen der jeg vokste opp – kjøpte ”Workingman’s Dead”, og ”Uncle John’s Band” fikk dure uhemmet i rommet mitt på loftet. Omtrent på samme tid spilte Harald Are Lund en låt fra ”American Beauty” (”Friend of the Devil” – tror jeg) i Platespilleren og i ett senere program spilte han ”Loser” eller ”Deal” fra Garcia's første soloplate.
Den kjøpte jeg!
Å plukke en favorittlåt er vanskelig. Jeg har alltid vært svak for ”Lady with a fan” fra Terrapin Station, ”Row Jimmy” fra ”Wake of the Flood”, “Altea”, “Franklin's Tower”, “Ship of Fools”, “Sugar Magnolia”, “Bertha”, “Attics of My Life”, “Ramble On Rose”, “Touch of Grey”, “Candyman” osv..osv..osv.. Jeg er i det hele tatt svak for en lang, lang, lang rekke med fantastiske sanger!
Hvis jeg likevel skal sirkle inn en sang så må det bli ”Ripple” fra ”American Beauty”. Fordi det er en fantastisk tekst, en fantastisk låt og en fantastisk innspilling. I mitt – tidvis forvirrede – hode er ”Ripple” en buddhistisk country låt; en intelligent og dyptpløyende sang som har sendt frysninger opp og ned ryggsøylen min i mer enn tretti år!
Jeg har alltid assosiert stemningen i sangen med bøkene til Richard Brautigan, og da særlig ”In Watermelon Sugar” fra 1968. Hvis noen av en eller annen grunn skulle få lyst til å filme boken trenger de i hvert fall ikke kikke langt for å finne soundtrack’et.
Det er riktig som Bård skriver at jeg har fomlet litt med å sette norsk tekst til enkelte GD sanger. Resultatet er blitt så som så! Det hender at DMD (bandet jeg spiller i) smeller i veg med en hjemmestrikket versjon av ”Friend of the Devil” (Kompis av Fanden). Det ligger også haltende utkast til så vel ”Dire Wolf” som ”Ripple” og ”Uncle John’s Band” og gjærer på unevnelige steder, men å gå Robert Hunter i næringen er ikke lett!
I stedet sender jeg (x%&##) pinnen videre til Frank Otto A. Han er en intelligent og belest mann, og han lånte meg i sin tid ”Europe-72”. Han har dessuten skrevet en besnærende oversettelse av ”Me and my Uncle” (”Eg og min onkel”) der han – på kløktig vis – har klart å flette inn ordet ”OLKABILAMO”.
Med vennlig hilsen
Helge G.
De Musikalske Dvergene
http://www.bgnett.no/dvergene/
28.06.06:
Gode Deadaheads. Takk for invitasjonen. Håper at mitt ikke altfor avanserte bidrag kan holde liv i stafetten.
Følgende er hentet fra hukommelsen uten kildesjekk, og kan derfor inneholde enkelte synkroniseringsfeil:
Grateful Dead invaderte livet mitt i en periode hvor The Bands to første LP-er i månedsvis hadde fortrengte alle andre skiver fra platespilleren. Det var under en utstillingsåpning på Galleri 1 i Finnegården i begynnelsen av 1972, for alt jeg husker; en samleutstilling av avgangselever fra Kunsthåndverksskolen. Bildene i hodet fra dette arrangementet holder ikke høy kvalitet.
Samtidig med at en av kompisene mine, veivende med en langpils, var i ferd med å presse føttene sine nedi et par svartmalte støvler som var limt fast i en hvit treplate, og opphavsmannen fortvilet prøvde å få fylliken bort fra kunstverket, hørte jeg de første tonene av en låt jeg av en annen venn 30 sekunder senere ble fortalt het ”Bertha”, det første sporet på LP –en som i mangel av tittel, og inspirert av omslaget, senere gikk under betegnelsen ”Skull and Roses”. Grateful Dead hadde jeg hørt om før, men aldri prioritert i budsjettsammenheng. ”Skull and Roses” var en plate som traff på første forsøk. Jeg kjøpte den dagen etter.
”Skull and Roses” er i mine ører tidenes beste live-lp, og jeg forbinder den med kunsternermiljøet rundt Galleri 1 (hvor platen surret og gikk i årevis og til alle døgnets tider), og som leverandør for repertoaret til bandet vårt, Fartein Valium (1974-78), mest kjent for ”Eg Og Min Onkel” (i denne sammenhengen min onkel Olai på Torget som hentet frukt i Hardanger sammen med nevøen, og tok opp en haikende transvestitt). I tillegg til OKLABILAMO, inneholder låten den litterære perlen:
”Solen var gul som en gul appelsin”)
Jeg var først i køen foran Bergen Musikkhandel da ”Europe 72” ble lagt ut for salg, og ble like imponert. Den forsinket studiene mine med ca. to uker, men gevinsten var at jeg da kunne treffe nøyaktig på koringen til ”Sugar Magnolia.” (Tittelen på trippel-LP-en var i grunnen en skuffelse, i forhold til arbeidstittelen (husker jeg rett?) ”Europe on 50.000 dollars a day”).
De to live-LP-ene er mine favoritter, og “Sugar Magnolia” fra 72 er førstevalget blant låtene.
Da kulden ett år senere la seg over landet, og deler av vår frilynte og livskraftige venstrebevegelse ble omskapt til et moraliserende politbyrå, slapp jeg billig under razziaene av platesamlingen min ved å legge en Grateful Dead – plate på stuebordet når politiet trengte seg inn. ”Workingmans Dead” var en tittel selv de mest firkantede kunne nikke anerkjennende til.
Det er ikke alltid like lett å imponere dagens unge med gamle helter. Men ett objekt vekker alltid oppsikt og beundring: Mitt store utbrettbilde fra Melody Maker av høytalertårnene og resten av sceneoppsettet til Grateful Dead. Det er like sterkt som den første månelandingen.
Jeg sender stafetten videre til vennen som fortalte meg om ”Bertha” for 34 år siden; billedkunstner og forfatter Gerhard S.
Alt godt til dere alle.
Frank O. A
30.06.06:
den første skiven jeg husker jeg hadde var skullfuck og bortsett fra at jeg
syntes det svingte bra så var det mest den doble not fade away/going down
the road feeling bad som var ganske så anderledes enn hva jeg var vant til
og derfor facinerende
senere ble det et par album til og jeg husker bl a at jeg hadde stor glede
av reckoning, selv om jeg nok egentlig ikke kvalifiserte som blodfan
nå på mine gamle dager hender det jeg faller for fristelsen til å handle en
dicks picks på nettet, mest når jeg har behov for å shoppe litt for å holde
kjedsomheten på avstand / så venter man på landpostbudet og handler en pose
øl, for deretter (for en time eller to) å bringe seg selv tilbake til det nå
avdøde arild steen en gang visstnok omtalte som "sommeren
syvogsekstiåttogseksti"
det er hyggelig så lenge det varer og greit at det holder opp / eller som
bestemoren sa til barnebarna: "det er veldig hyggelig når dere kommer, men
jammen er det hyggelig når dere går også"
om jeg skal velge en, så tror jeg at jeg nå ser det som min oppgave å
forsvare det sentimentale (ettersom ingen andre gjør det) og foreslå STELLA
BLUE / jeg har et par seige og deilige liveversjoner av denne og et stykke
inn i den andre sekspakningen, når det nærmer seg slutten på både dagen, deg
og moroa, blir gjerne en av disse plukket frem - som oftest den på so many
roads 3
dagen etter oppdager man jo at nothing comes for free / og da kan det jo
passe med litt selvironi og EYES OF THE WORLD, pluss et glass tomatjuice /
det passer bra at den befinner seg på samme cd, og dermed vanligvis ligger
klar i spilleren - dette er ikke tidspunktet for store utfordringer
et gjennomprøvet opplegg som sterkt anbefales eldre herrer som i alle fall
fra tid til annen nekter å vokse opp
lykke til:-)
stafetten sendes videre til min gamle venn arvid p som i heldige
stunder kan spille noe som likner uncle johns band på piano og som dessuten
sitter på et gjesteatelier i paris og trenger noe fornuftig å foreta seg
01.08.06:
Beste Deadhoder.
For å gå rett på sak.
Det albumet som uten tvil har rotert mest på mitt avspillingsutstyr siden 1972 er ”Workingmans Dead” (selvfølgelig i hard konkurranse med andre artister og andre stilarter og ikke minst i forhold til bandets resterende produksjon).
Det begynte under monteringen av utstillingen ” Bellevue, Bellevue ” i Oslo Kunstforening 1972. Unge bergenskunstnere på bortebane som riktignok tapte - men vi scoret og gikk videre på bortemålsregelen. Grunnen til at jeg nevner dette er at det for noen av oss oppsto en sterk identifikasjon med musikken og bandet. Vi var jo litt workingman og litt dead der vi holdt på.
WD ble kontinuerlig avspilt på en morken monokasettspiller og den limte seg fast, godt fast.
Siden har jeg vært solgt, frelst og misjonerende.
Det har handlet om musikken, tekstene og personene i bandet. Og dette helt spesielle frihetsaspektet de, i hvert fall for meg, representerte.
Hippies on a mission eller space rebels? Kryptososialdemokratiske dophuer eller systemfuckers? Gåtene og mytene var mange men etter hvert tror jeg at de syslet med livene sine akkurat som oss andre.
Men det blir aldri det samme etter at Jerry Garcia døde.
Det var greit å velge album. Nå gjelder det å velge låt.
( - you know all the rules by now and the fire from the ice - )
Det er fristende å gå med i ”Uncle Johns Band” og være trygg for alltid.
Messiasaspektet er sterkt og man kan nesten ledes til å tro. Men det er akkurat der det brister for meg.
Jeg har alltid lyttet nøye til ” Black Peter ”
En mann som nå er inne på den siste tredjedelen av gjennomsnittlig tidskonto, bør av og til ta seg en og annen dyplytting av denne låten, om ikke annet enn for å få øvd eller forberedt seg litt på kommende forandringer.
( - one more day now I find myself alive - )
”Easy wind ” lå høyt på listen de første årene. Den var rumlende uovervinnelig og nær alt mitt apparatur i søken etter kvinnen i mitt liv og gode løsninger for de nærmeste dagene.
( - gonna find a woman be good to me, don`t hide my liquer try to serve me tea - )
Og Pig Pen synger og spiller sitt munnspill rett på sak.
Om en låt skulle snike seg foran ”New Speedway Boogie” så vil denne låta allikevel være all time second i min GD bok.
Robert Hunter får stor plass her og den får han av Garcia. Dualiteten og metaforene i Hunters tekst har vært til god nytte når valgmulighetene i livet har uteblitt eller har tårnet seg opp.
( - I don`t know but I`ve been told if the horse don`t pull you`ve got to carry the load - )
Jeg er fascinert over at musikk jeg sammen med andre stompet over i ungdommen, fremdeles kan ha en slik gyldighet og verdi for meg, og det over et så langt tidsrom. Stadig nye ting å oppdage, stadig nye innfallsvinkler å behandle gammelt og/eller kjent stoff med.
Stadig nye ting å oppdage i den transparente musiseringen og de klare arrangementene i tillegg til utvidede meningsrom i teksten.
” - flere lag i løken , flere streker i brøken - ” skriver forfatteren Rolf Larsen.
Er ikke dette ingredienser som karakteriserer verk av god bonitet?
Workingmans Dead er rikholdig og nøyaktig sammensatt – og som album betraktet synes jeg det er Grateful Deads absolutte mesterverk. Og her velger jeg meg rett og slett ”Cumberland Blues”. Det er neppe noe originalt eller fiffig førstevalg, men det er ærlig.
Det handler ikke bare Phil Lesh originale bassspill eller Garcias snedige banjo men det er også noe i teksten som er utslagsgivende. Noe som igjen berører dette ”frihetsaktige” som ligger som en undertone i alt Grateful Dead har foretatt seg.
( - I don`t know now , I just don`t know , if I`m going back again…)
Jeg opplevde dem i Stockholm på slutten av åttitallet( begynnelsen av 90 tallet ? )
Jeg husker ikke datoen så nøyaktig lenger (13. oktober 1990 red.anm.) – men konserten husker jeg.
Garcia kom i gang et stykke ut i tredje låten og fra da av var det full gang i nesten tre timer.
Jointene glødet freidig langs benkeradene og stemningen var positivt konsentrert om musikken.
( - den lett flummiga publiken tyckts att vara mycket nøjd med Grateful Dead galan på Johanneshov i går - Aftonbladet )
Er så GD bare gutta sitt band?
Hva sier jentene? (eller skreppene som det het den gang).
Hadde jeg mailadressen tilgjengelig hadde jeg utfordret Siren S. (bibliotekar, musikkavdelingen Bergen off Bibliotek og medansvarlig for den store norske pop og rock encyclopediaen som kom ut for et par år siden).
Hun tror jeg kunne gitt oss kvalifiserte valg og analyser sett fra skreppesiden. Siden jeg sitter her jeg sitter i en dundrende hetebølge i Paris så lar jeg utfordringen gå til VZ. Bjørn V. En av de musikkansvarlige i miljøet vårt i Bergen anno syttitallet og alltid tidlig ute med det siste og det beste.
Et prisverdig tiltak dette og jeg er glad for å få være med.
(når jeg kommer hjem skal jeg fortsatt øve på ” Uncle Johns Band ”. Den er ikke så lett som dere tror).
Gode ønsker til dere alle.
Mvh,
AJP
21.09.2006:
Hey Now fellow Deadheads!
Det umulige valget til tross må min favorittlåt av Grateful Dead bli Dark Star!
“Dark star crashes, Pouring its light into ashes...”
Både fordi dette er en av ursangene, skrevet av hele bandet sammen med Robert Hunter og fordi det var den første GD låta jeg hørte, for 30 år siden.
Det var høsten 1976 i første gym på Eidsvoll Gymnas da musikk virkelig ble en stor del av livet og en noe sær type på bakerste rad (takk Knut!) tok meg med hjem på gutterommet for å høre noe meget spesielt… Fra en bærbar, sort Phillips platespiller med høyttaler i lokket kom de første jomfruelige tonene fra Dark Star, fra albumet Live/Dead… ohhh hvilken åpenbaring! Vi reiste ut i verdensrommet og landa med et brak i bussen. Furthur !
Dark Star og Grateful Deads musikk åpnet også ørene for jazzen fra 70-tallet (Miles Davis og Pat Metheny Group spesielt), for Frank Zappas bizzarre univers, senere for jazzrocken og mer psykedelia fra Calefornia og enda senere hele Jambandbevegelsen i USA. Thank heaven for alle taperne på Deadkonserter, sounboard recorders og ikke minst den virtuelle verden av Dead konserter over internet. Jeg har sikkert lastet ned 250 komplette show (free & legal) i tillegg til en mengde offisielle remasters og Dick’s Pick’s. The Music Never Stopped!
Check bl.a. ut www.dimeadozen.com og www.archives.org
Min nest beste opplevelse var nok 20 meter fra The Other Ones at The Grateful Dead Family Reunion lørdag 8. august 2002 i Alpine Valley, East Troy utenfor Chicago. Hvilken opplevelse! (Takk Morten!) Full pakke med Dark Star V1- Born Cross-Eyed – Dark Star V2 – Cryptical Envelopment! Alle positive vibber (fra 30.000 tie-dyes) gikk hodestups inn i musikken og til the one&only Jerry Garcia akkurat da.
Andre hinsides versjoner av Dark Star er bl.a.:
* Disk 1 på So Many Roads boksen fra 16.03.68
* Single versjonen som er skjult spor på den remastrede utgaven av Live/Dead.
* Dark Star-The Other One-dark Star på The Closing of Winterland DVD/CD, 31.12.78
* Steppin Out with the GD: England 08.04.72 (PigPens siste tur)
* Dark Star-Spase/Drums-Dark Star med Branford Marsalis 29.03.90 @ Nassau Veterans Memorial Coliseum, NY
Skulle ikke dette være nok for ”Spaceheads”:
Den 2-timers sammensatte versjon av John Oswald: Grayfolded som inkluderer alle medlemmene i GD
“Shall we go, you and I, while we can / Through the transitive nightfall of diamonds?”
Jeg sender stafettpinnen videre til min gode “reisekamerat” Øivind B.
Ole Ø. R.
08.10.06:
Kjære Dead(a)heads!
Først av alt, bra tiltak. Takk for utfordringen Ole (Dr Dead).
Ingen lett oppgave , hva skal velges, hvilken låt og hvilken tidsepoke???? Har vel en opplevelse av at 1971-73, 77-78 og 87- 88 var gode tider for GD.
Sitter nå å lytter og ser (DVD) på GD siste konsert fra Solider Field Chicago fra 9 juli 1995, fantastisk versjon av "So many road" som også finnes på boksen ved samme navn, med Jerry i storform, vakkert og verdig slutt for "the best rock and roll band ever". Anbefales! (ref også Torstein nr 2 i stafetten)
Mitt første forhold ti GD begynte med "Working mans dead" innkjøpt i brukt sjappa i Skippergata (!) for 25,- kr ca i år 1977. Det tok ikke helt av for meg den gangen, men 10 år senere. Hvor jeg var oss kompisen Ole hvor ny innkjøpte "In the dark" gikk på "repeat" hele natten på platespiller som spilte begge sider. Vi lå i en døs og hørte på denne hele natten, ingen orket eller ville stå opp for å ta den av. En "deadhead" ble født på ny selv om dette nok er en av den mest kommersielle skiva til GD. Etter dette har besettelsen av dette underlige bandet som er innom de fleste stilarter jazz, country og rock ja selv "klassisk" på "Terrapin station" vært total.
Har dessverre aldri sett GD live men fikk med meg "The other one" i Alpine Walley 2 og 3 august 2002 som Ole nevner. Sulten og sliten etter lang reise på 7 rad, skjevt lyttende i en nesten søvndyssende situasjon til musikalske perler, takk Morten, Torstein og Ole.. " What a long strange trip"
Valgets kvaler hva skal man velge. Siden jeg er mest glad i GD live må det bli en live versjon. "Eyes of the world" fra Dick Piks 31 fra 1974, luftig og klart gitar spill av Jerry Garcia med Phil Lesh sin bass buldrende i bakgrunn. Originalen finnes på skiva "Wake of the flood" fra 1973 (hvis noen ikke skulle vite det) kunne vært et alternativ, men siden en versjon av denne er valgt tidligere får jeg velge en annen.
Jeg velger derfor "I need a mirical" fra 31/12 - 78 med påfølgende jam som finnes på DVD og CD "The closing of the Winterland" med Donna Godchaux og Mattew Kelly. Denne har litt av det samme i seg som "Eyes".
Sender herved staffettpinnen videre til min gode venn Jomar, som er leder for verdens eneste motorsykkelklubb for Grateful Dead fan " Shakedown street MC". Jomar og alle andre "bikere som liker GD lytt til "Not fade away" fra 04.06.78.
"Blooming like a red rose"
Forever grateful
Øivind
16.10.06:
Hi Deadheads.
Takk for muligheten til å si noe om mitt forhold til dette fantastiske bandet. I motsetning til fleste deadheads aner ikke jeg når jeg begynte å like Grateful Dead. De har liksom alltid hvert der, i alle fall siden ca 1970.
Jeg husker ikke første plate, heller ikke første låt. Men… jeg vet at jeg fikk ett kikk ca 1980 da de ble vist på NRK på ”natt (til 1. Mai)- rock”. Etter det var jeg mye mer bevisst på dead.
Har mange fine, og for meg viktige, opplevelser som har vært relatert til min lidenskap for Grateful Dead. I tillegg til at jeg aldri går lei av musikken og har dead som sikkerstikk når jeg bare vil nyte musikk, har jeg hatt stor glede av å treffe nye, hyggelige mennesker med dead som innfallsvinkel/fellesnevner. Noen av dem har jeg fremdeles god kontakt med, men også mange som det bare er hyggelig å treffe i ny å ne…
De fleste av mine nærmeste og gamle venner er deadheads.
På tur i Oslo sammen med mine 2 sønner, med hver sin deadskjorte. Der ble vi stoppet av en mann som jeg etter hvert ble kjent med. Han var sønnen til Robert Hunter.
På toget hjem fra Stockholm til Trondheim etter konserten med dead og en meget sær og spesiell kveld/natt i 1990, ble jeg kjent med en annen trondhjemmer som også hadde vært på konserten. Han og noen kompiser holt på å danne et band” Vi kaller oss foreløpig Motorpsyco” sa han. ”Du må komme og høre, det låter ikke så verst”.
I buss kø på Notodden blues- festival, en august- natt i slutten av 80 tallet. Jeg med deadskjorte og bak meg en fyr som begynte å synge Casy Jones. En jeg har truffet mange ganger siden, alltid like hyggelig.
For ett år siden, på behandlingstur til Tyrkia(jeg har Poliomyelitt) skulle pasientene kjøre behandlingsopplegget siste dagen. Jeg spilte Deal fra ”Truckin`up to Buffalo”. 15 godt voksne pasienter danset i bassenget (ca syv og et halvt min er lenge i en slik sammenheng) til musikk de aldri hadde hørt før, fra et band de syntes hørtes skummelt ut. Men faktisk likte de det.
På Norwegian Wood for mange år siden der jeg traff Ole og Øyvind,… osv, osv …
I 98/99 fikk jeg ideen til en MC- Club for deadheads. På en ukes tur alene på min Harley i 99 kom detaljene på plass. Shakedownstreet mc ble navnet og jeg fikk min yngste sønn til å ordne hjemmeside. Ideen skulle være et gratis felleskap.. Min gode venn og medsammensvoren Reidar skulle hjelpe til å få fart på klubben. Jeg kontaktet hjemmesiden til GD for å be om tillatelse til å starte. Det gikk ca 2 timer før jeg fikk svar. De ba om å få se logoen. Den sendte jeg, men siden hørte jeg ingen ting. Regnet da med at da var det greit å bruke logo og navn. Litt utpå året 00 ble jeg syk og overskuddet forsvant.
Både Reidar og jeg har begge hatt våre ting å stri med, men vi har aldri gitt opp å få sparket klubben i gang. Men, ennå i dag ligger den og sover. Hvis det er en av dere der ute som kan noe med hjemmesider, og vil hjelpe oss, ta kontakt. Kjører du MC er det en stor fordel, men det finnes jo en del bra folk som ikke gjør det å, så… Kanskje dette er det som skal til for å sparke oss i gang igjen.
Favorittsang…
Det varierer, men en av de som av ulike grunner går igjen er ”Looks Like Rain,” Fra ”Without a Net.”
Plate…
Akkurat nå,.. Truckin`up to Buffalo
Favorittperiode…
De siste 3-4 årene med Brent Mydland.
Jeg sender stafetten videre til Reidar B.
Have a nice day
Jomar K
13.11.06:
Dø’skaller i isødet …
Visst flyter musikken og dette uttrykket gjennom kroppen og sjela mi sjøl om jeg ikke har klart å meddele meg før nå …
Blir litt ydmyk overfor det å framstå med detaljkunnskap om våre kjære dødare når jeg knapt husker mitt eget navn. Ekkelt syndrom det der. Livsstilskade eller no’??? Tror det dyttes mer info gjennom kroppene våres enn vi er i stand til å takle. I alle fall denne skallen.
Men sansene er i full aktivitet og det går ikke en dag uten at det ruller Dead-låter gjennom kroppen, enten i form av de låtene som trenger seg på fra innsiden eller når decibler får fritt spillerom i røsjtrafikken til og fra jobb. Tror den musikken aktiverer en genuin kjemi som har sniki seg inn i kroppen min på mystisk vis. Smittsomt er det også. Til og med naboer, slekt og fjerne venner har lært seg å nyte Deads smygende triller som ruller ut fra ReidarPlace i tide og - (men aldri’ i utide, hehe …)
Husker dette ”skumle” kultbandet fra 60-tallet med hinsides historier om dop&fjerne tanker. Omfavna de først helt etter Reckonings nydelige akustiske og frie utrykk både instrumentalt og med tekster som uttrykte alt fra gamle gode tradbudskap til tekster som fikk tankespinnet til å rotere.
Litt trist at jeg bare fikk den ene konserten i Stockholm med meg. Den vil jeg til gjengjeld ha sterkt i minne livet igjennom.
Bikin’ with the deadheaded er på trappene og har vært det, tja, noen år … Men vi skal jo bli dø-gamle… hehe… Nothing like shakin’ down the street with your killerchopper between your legs hummin’ “we will survive” in the open air ... !!!
Liker godt at det dukker opp dødskalleband på scener i byen. Begynner å bli lenge side ”Uncle Johns Band” spilte i Lillestrøm, og Hellbillies ”Hinemann og eg” kan gjerne følges opp av Deadheaded Strangers DownTown … Få ut godsakene folkens!!!
Yndlingslåta for tida er Bob Weirs tolkning av Dylan-låta ”When I paint My Master Piece” med en fet kraftfull live-versjon fra ”Truckin’ up to Buffalo” Den vil helst ha 120 decibel mellom stueveggene. Når jeg kjører bil faller jeg ofte for fristelsen til å guffe på, ta av og fly over trafikken og opp i skyene. Sånn er’e bare, - men fett nok …
Stafettpinnen forblir i gjengen og det naturlige valget blir da Stein.H (også kalt dødsstein) -skikkelig skalle som herved får gleden av å meddele seg i dette eminente community ...
Håper inderlig det ikke finnes noen avvenningskur i tilfelle noen skulle finne det nødvendig.
May I stay forever y... -like a livin’ deadhead.
SeeU
StRider
11.01.07:
Godt Nytt År alle Deadheads
Da er endelig både jul og nyttår over og ut og stafetten er i gang igjen. (beklager forsinkelsen)
Det finnes nok ikke noe band som kan gjøre meg i så godt humør som The Grateful Dead, måtte det være rolige låter eller space/drum/jam hele spektret gjør at man blir i ett forbasket godt humør.
Mitt første møte med Grateful Dead var som de fleste på 70 tallet, låt bra men det ”smalt” liksom ikke, men på 80 tallet da vi bodde på Seterstøa traff jeg noen ”deadheads” med eget band som hadde noen deadlåter på repertoaret. Arnold introduserte meg for dead igjen og denne gangen satt det. Siden har det bare blitt verre og verre, eller bedre og bedre, når man entrer platesjappa går man automatisk til hylla merket G og leter febrilsk etter noe nytt med Grateful Dead som man ikke har, og alt kjøpes og slukes rått den ene kopien etter den andre.
Favorittlåter må være, Althea, Friend of the devil, Row Jimmy, Bertha, (vanskelig det her når det finnes en hel haug med favorittlåter).
Det aller største var for meg som så mange andre norske deadheads var Stockholm, Ishallen 13.okt.1990. Arnold, Thor, Reidar, Thomas, Bjørn og meg, egen buss ut på tur og klare for ett møte med de store gutta. Fantastisk opplevelse som huskes lenge.
Her traff jeg Jomar for første gang, traskende ut av skogen rett ved hotellet.
Og går man rundt med en t-skjorte med Grateful Dead på kommer man jo lett i kontakt med andre med samme smak.
Men man skal jo fatte seg litt i korthet her så jeg avrunder vel med at for tiden høres det mye på Steppin’ Out with The Grateful Dead som er fra England 1972, og her er det så mye bra at det er en fryd å lytte til, en bra periode med Grateful Dead, og nå er dvd’ene med siste konserten til Brent Mydland ferdig brent (Grateful Dead live at World Music theatre 23. juli 1990), så jeg er rimelig klar for å benke meg foran tv’n noen timer ganske snart.
Helt til slutt sender jeg stafettpinnen videre til Arnold fordi det er denne mannen som har fått de aller fleste av oss ”gjengen” til å ”digge” The Grateful Dead.
Morsomt å få være med på dette prosjektet. At least we’re enjoying the ride.
St1
1976: Ser en annonse i New Musical Express. Stor konsert på Wembley Stadium, London. Tidenes program: Grateful Dead, New Riders of The Purple Sage og The Allman Brothers Band. Jeg var litt i yngste laget til å oppleve 1972-turnéen, men nå var tida inne. Fikk bestilt billett – ikke så lett det på 70-tallet. Manuell overføring av penger ved personlig oppmøte i bank/postkontor. Noen som husker Internasjonal Svarkupong? Det må ha vært på denne tiden vi begynte å savne Internett og nettbank!
Vel, vi kom oss jo til London via Interrail, bare for å bli møtt med overskrifter i musikkpressa om at konserten var avlyst. Det var solgt 11.000 billetter på det tidspunktet, men med en break-even på bortimot 50.000 fikk arrangøren likevel kalde føtter. En som vanlig litt for liten reisekasse gjorde at vi tok i mot tilbudet om refusjon av billetten og pengene tilbake. Synd i grunnen, kunne vel vært en fin souvenir i ettertid . . . Men på Cambridge Folk Festival var det mye god musikk dette året!
1981: Nytt forsøk, denne gangen ikke lenger unna enn en togtur til København. Konserten i Forum gikk heldigvis som planlagt. Lyd, lys og for den saks skyld lukt var som forventet, Brent Mydland hadde på dette tidspunkt begynt å bli varm i trøya og Bob Weir hadde begynt å spille slide igjen! Høydepunkter her: Lady With A Fan/ Terapin Station i fremragende utførelse, en vanvittig sugende versjon av CC Rider, samt US Blues som siste ekstra.
1990: Globen, Stockholm. Katastrofalt dårlig start og deretter ujevn stigning, og som vanlig best etter røykepausen og Bob Weir’s We’ll be back in justa lil’ bit. Etter å ha sett hva Stockholmsavisene fikk til å skrive før og etter konserten, er det kanskje like greit at Dead aldri kom nærmere . . . Ellers virker det jo som om alle på denne siden var der, og at vi, sammen med resten av skandinavene, fikk vist drøyt 1000 tilreisende amerikanere at også vi kunne fade ut Not Fade Away.
1982 - 92: Gleden med å være deltidsmusiker i Norge øker definitivt når man kan smyge inn Friend Of The Devil midt i et sett på køntriklubb-kveld på Sørlandet f. eks. Spe på med et par New Riders-låter og avslutt med I Know You Rider. Anbefales etter 13 forespørsler om mer Kridens.
2007: Hvorfor skal vi fortsette å bruke tid på dette bandet, over 10 år etter at det sluttet å eksistere? Det er neppe nødvendig å forklare i dette forumet, som i seg selv er et av mange bevis på at fenomenet Grateful Dead fremdeles eksisterer. Dessuten drar Bob Weir stadig på turne med Ratdog, Phil Lesh & Friends spiller sporadisk, og The Rythm Devils rører på seg innimellom.
David Nelson Band er på veien igjen, og jammen har han fått med seg Buddy Cage på en delvis gjenopplivning av New Riders Of The Purple Sage. Og til sommeren utgir 20 amerikanske filosofiprofessorer en essaysamling om Deads påvirkning på samtiden og deres forhold til spiritualitet, frihet, gambler-etikk, etc.
Min gode venn Thomas F. innvandret fra Tyskland på begynnelsen av 80-tallet, medbragt et gryende Dead-oppheng som siden har fått utvikle seg i gode vekstvilkår. Han overtar her.
Arnold O.
Thomas F. har ikke svart. Arnold sendte derfor stafetten videre til Bjørn H (red.anm)
----------
Hei, hei.
Arnold utfordrer meg og jeg er ydmyk i forhold til den store oppgaven jeg har fått.
Litt historie; på folkeskolen var det mest engelske og norske band det gikk i. Men skoleåret -66/-67, da realskolen ventet fikk jeg mange og nye musikkinteresserte klassevenner. De åpnet mine øyne og en ”ny verden ” kom til. Da ”oppdaget” jeg Amerika, California, vestkysten, L.A. San Francisco, Golden Gate Park, Haight – Ashbury med mer.
Som alle vet var året -66/-67 et stort musikkår. Bl.a. Doors, Jefferson Airplain, Velvet Underground m/Nico, Canned Heat og selvfølgelig Grateful Dead. I Europa, bl.a. Incredible String Band og Pink Floyd m/Syd Barett. Men tilbake til GD. Lp`n ”Anthem of the Sun” kom ut (1968). Med lange spor og improvisasjoner.
Jeg var fortsatt en ung jypling og søkende bl.a. på musikkfronten. Det ble underground og “far out” musikk, men jeg hadde det ene beinet godt plantet i vårt skolesystem.
Etter hvert ble det Bi kuben og Club 7, der ble jeg også kjent med musikken til GD. De første LP`ene av GD jeg kjøpte på 70 –tallet var ”American Beauty” og “Workingman`s Dead.
Det var mange band som formet min musikkinteresse på den tiden.
I de senere år så er det mine venner som hjelper meg til ikke å glemme Jerry Garcia, Weir, Lesh, Barlow, og de andre i den store GD familien. De tok meg med til Stockholm på -90 tallet, der jeg fikk oppleve Garcia.
Så det store spørsmålet. Hvilken låt synes jeg er ”best” av all den musikken de har laget gjennom flere ti år. ------- Vanskelig---------vanskelig----------
Musikk knyttes opp mot kjærlighet, naturopplevelser og andre berusende opplevelser etc, etc.
Men jeg velger meg en tidlig låt fra de glade ungdomsår ”Casey Jones”. Selv om ”Truckin” er også en favoritt fra de tidlige årene.
Vel, ----------------”A long strange trip it was” -------------------------
Hilsen ” Det blå hav ”og ”Freewheelin” med ønske om en sunn Grateful dead sommer.
Stafettpinnen går videre til Arne E.
Bjørn H
