370 GRAM

31 CM LANG

Dette er min fortelling om lillegutt Iver. 

En meget etterlengtet gutt....Etter å ha ønsket oss barn i 7 år og etter det 5. prøverør`s forsøket,viste graviditets-testen 2 blå streker! Hadde etter alle disse årene med nedtur etter nedtur ikke trodd at vi faktisk skulle klare det!  Vi skulle bli mamma og pappa! Vi gledet oss forsiktig.
I uke 7 var vi på ultralyd,og til vår store glede viste det seg at vi skulle ha tvillinger. Vi syntes det var helt fantastisk! Nå slapp vi flere prøverør!!
Vi var til flere ultralyd kontroller (bl.a i uke 15 og uke 18)og det var helt fantastisk å se disse to nydelige barna våre! Kunne vi være mer heldige?? Vi var hele tiden sikre på at de var gutt og jente,men ville ikke at legen skulle si hvem de var disse små babyene i magen. Men alt stod bra til inni der. Ingen ting i veien.

Jeg var så stolt av magen min og gjorde ingen ting for å skjule den. Og enda mer stolt fordi det var tvilllinger inni der. Det var så deilig å kjenen bevegelsene de lagde. Første gang jeg kjente noe var i uke 13. Og etterhvert ble bevegelsene mer tydelig. Det var hele tiden tv.2 som var den mest aktive,ofte så urolig at jordmor ikke kunne måle hjertefrekvensen. Tv.1 var meget fredelig.

Når jeg var i uke 17 kjøpte vi oss tvillingvogn. Var så fornøyd over å finne en jeg likte. Vi hadde også kjøpt 2 vippestoler og flere kles-plagg. Ble noe rosa og blått siden vi var så sikre på jente og gutt. Og vi kjøpte klærne barna vår skulle ha på seg hjem fra sykehuset. 2 like settt.Vi har også kjøpt oss stor ny bil for å få plass til tvillingene våre!

I uke 19 har jeg time hos legen min og han måler en hjertefrekvens på 170 hos tv.1. Det synes legen er alt for høyt,men siden jeg har time på sykehuset om 3 uker synes han det holder.

I uke 20 er det plutselig tv.1 som nå lager mest bevegelser og er veldig aktiv. Det er så godt å endelig kjenne at den også rører på seg synes jeg.

Den 13 september 2004 begynner jeg å lekke litt i trusa. Jeg drar til legen,men han er ganske sikker på at alt er i orden og atd et ikke er fostervann.

 Dagen etterpå, TIRSDAG 14.9 lekker jeg enda mer og legen sender meg til sykehuset for sjekk.Min mor er med for mannen min er på jobb. Jeg er nå i uke 20+5.

 Jordmor på sykehuset mener at det ikke er fostervann jeg lekker og hun er ikke bekymret.Jeg ligger og venter i 45 min før jordmor kommer for å hente meg til undersøkelsesrommet. Men idet jeg reiser meg opp går plutselig vannet! Jeg prøvde å stoppe det fordi jeg trodde jeg tisset på meg. Jeg klarer ikke stoppe det,roper jeg til mamma'n min som var med. Det bare fosset ut! Mamma holder rundt meg og hun spør meg om jeg vet hva det er,om jeg forstår hva som skjer.Hodet mitt vet at vannet har gått, men jeg kan ikke fatte det.Eller jeg VIL ikke fatte det.

Jeg blir trillet inn i rullestol til ultralyd. Legen sier at det er altfor tidlig for at fostrene skal klare seg når vannet går så tidlig.

Ultralyden viser at tvilling 1 har en hjerterytme på 60. Legen spør meg om jeg forstår hva det betyr. Jeg nikker mens tårene triller. Den dør,sier han. Vi får vite at det er en liten gutt. Tvilling 2 har det bra. Normalt med fostervann og normal hjertefrekvens.

Jeg får et rom. Mannen min og svigermor kommer også. Tenk det: mannen min får beskjed på jobb at den ene babyen vår er død og vi vet ikke hva som skjer med tv.2.  Vi gråter mye. Jeg kan ikke fatte at babyen min er død. Han har jo vært så aktiv de siste dagene. Alt har jo vært så bra!!!

Vi har mange spørsmål om hva som skjer videre. Legene sier at en fødsel kommer til å sette igang innen en uke. Vi vet jo at ingen ting kan gjøres for tvilling 2 hvis den blir født nå.
Jeg får antibiotika intravenøst fordi jeg har hatt vannavgang og har 2 cm åpning. Vi får vite at dette egentlig ikke blir gjordt fordi barnet kan jo ikke reddes nå så tidlig,men at jeg får det allikevel. Mannen min får også sove på sykehuset,og utrolig nok så sovner vi denen kvelden..

ONSDAG 15.09.04
Vi får bekreftelse på UL at gutten vår er død. Legene sier at det finnes en liten sjanse for at han kapsles inn,og blir liggende i magen til tvilling 2 fødes.
Jeg bare ligger stille i senga,er kun oppe på do. 
Men  på ettermiddagen opplever vi noe ekkelt. Jeg kjenner at noe henger ut av meg når jeg sitter på do. Jeg titter ned og sier til mannen min: herregud,det er navlestrengen! Han løper ut på gangen og roper på legene. Fullt kaos!! Jeg blir bare lagt i gulvet inne på doen og en jordmor prøver å holde navlestrengen inne. Det nytter ikke og jeg kommer meg over i en seng. Legen prøver flere ganger å dytte navlestrengen inn igjen,men den bare sklir ut.
Vi får nå beskjed om at vi må innse at det blir fødsel. Innen en uke sier de. Gutten har sklidd helt ned og er på vei ut. Legene tillbyr oss å sette i gang fødselen fordi det er en for stor psykisk påkjenning å bare ligge der å vente på det som uansett skjer. Legen blir småirritert når vi begge sier at vi vil heller at fødselen starter av seg selv. Tv.2 har det jo helt fint og ingenting i veien med den. Vi føler at vi ikke kan bestemme at den skal dø.
Famile er innom oss i dag og det er godt å ha de rundt oss.

TORSDAG 16.09.04
Legene er veldig negative. Alle sier at dette ikke ser bra ut,og alle rister på hodet. De tilbyr oss flere ganger å sete i gang fødselen,men vi føler det samme. Har fått høre i ettertid at ene legen synes det var tåpelig av oss å ikke sette i gang fødselen...
Vi ser på UL at gutten har kommet enda lenger ned. Vi spør om vi kan risikere at han detter ut mens jeg er på do,men får beskjed om at det ikke kommer til å skje. Vi får også vite at tv2 er en jente. Gutt og jente....akuratt det vi viste vi skulle få....
Navlestrengen blir klippet i dag. Dette for å minske mitt ubehag ved å ha en 20 cm lang slynge mellom bena. Navlestrengen er uten funksjon nå som Iver er død.
På kvelden prater vi med en jordmor om hva som kommer til å skje når barna våre blir født. Vi får vite at vi kan ha de hos oss så lenge vi vil. De blir veid,kanskje tatt hånd og fot-avtrykk. Vi bestemmer at vi vil gi de en egen grav som vi kan gå til. Vi vil også legge de i kista selv og gjøre mest mulig selv. Det er jo våre barn! Vi vil også gi de navn etter oss. Iver etter pappa Jon Ivar,og Anette etter mamma Lindy Anette. Dette er det eneste vi kan gi barna våre..
Vi lever i en verden disse dagene hvor vi forbreder oss på å få to døde barn. Det er tungt å prate om,men godt å vite at vi kan få se dem og ordne med dem. Mine to eldste lillebrødre er innom idag,og det rører et storesøster-hjerte å se at de sliter med å holde tårene inne.

FREDAG 17.09.04
Jeg er hoven i kroppen i dag og føler meg rar.
I 13-tiden går jeg på do. Jeg kjenner igjen at noe henger ut av meg. Tenker at det er mer av navlestrengen som kommer.
Jeg blir sjekket av lege og han sier overrasket at det er guttens arm som har kommet ut!! Og vi som var så redde for at han bare skulle dette ut!!
Det har murret i ryggen min en stund og mens legen undersøker meg øker murringene. Legen prøver å dytte armen til gutten inn igjen,men jeg har nå 5 cm åpning og ingenting nytter.
Veene mine øker fort i styrke og kommer regelmessig.

Kl 15 blir jeg trillet inn på fødestua. Våre mammaer er med oss og det føles godt å være flere.
Jeg jobber meg gjennom riene. De er ikke så altfor vonde,men jeg konsentrerer meg så godt jeg kan for jeg orker ikke tenke på det triste som skal skje.
Det er stille i rommet,kun lyden av min pusting og tårene som triller hos oss alle sammen.. Jordmor er flink og mild og motiverer meg så godt hun kan.
Jeg får beskjed av jordmor om å presse på neste ri,selv om jeg ikke har pressveer. Riene har begynt å minske i styrke og hyppighet.

Dagene og tiden etterpå står det mer om inne på Adele Sofie's side,for det er hennes historie. Men vi fant fort ut at kroppen min reagerte negativt når jeg sørget. Jeg fikk sammentrekninger når jeg gråt eller var opprørt. Så vi bestemte oss for å gjemmme og glemme sorgen over Iver. Nå ble det babyen som fortsatt levde som var viktigst. Men det var så vanskelig! Vi hadde jo mistet vår lille sønn og ville gentlig bare gråte og gråte! Tungt var det også å høre andre barn gråte. Vi lå jo på barselavd. Rett og slett terror vil jeg kalle det å ligge å høre på babygråt når man netopp har mistet et barn. Aller værst ble det når det kom tvillinger på naborommet.....Hørte jo at de var to som gråt.

Det er vanskelig for menneskene rundt å vite hvordan de skal takle vår sorg. Har fått mange dumme og tåpelige "trøste-svar".Ikke si til noen i sorg at dere er så sterke,dette hadde jeg aldri klart! Hva slags valg har vi da?? Vi velgte ikke å miste et barn og vi velgte ikke å være sterke. Det bare hendte og vi må jo leve videre selv om det er utrolig vanskelig! Og vi er ikke så sterke som det ser ut som. Det er bare en maske man tar på seg ute blandt folk... Det beste man kan si hvis man er usikker,er rett og slett at:jeg vet ikke hva jeg skal si,men jeg synes dette er fryktelig trist!

Obduksjonsrapporten har vi nesten netopp fått(jan 06). Sykehuset glemte å sende den til oss. Iver var en liten perfekt gutt. Ingen ting som feilte han. Han var stor for alderen,og hadde bra modenhet på organene sine. Så konklusjonen er at han døde fordi jeg fikk prematur vannavgang,og det ble for tøft for lille gutten å leve uten fostervann.

Vi kommer aldri til å glemme Iver. Han vil alltid være en viktig del av oss. Mange drømmer og framtids-planer ble knust den forferdelige dagen Iver døde.Fordi vi mistet han før vi fikk bli kjent med han,er det mye vi så gjerne skulle vist. Hvordan øynene så ut,hvordan han smilte,om han var lik tvillingsøsteren sin(det tror vi!),og masse massse mer. Tenk om vi bare kunne fått stryke han og kose litt med han og få fortalt han at vi var så innmari glade i han....Jeg håper at han kjente min kjærlighet da han lå i magen min. Jeg håper han visste hvor mye vi gledet oss til han skulle komme. Jeg håper han vet at vi savner han masse og tenker på han hver dag...

1. året gikk mest med til bekymringer og oppmerksomhet til Adele Sofie.. Vi hadde ikke tid til å sørge..  Selvfølgelig var Iver med oss i tanker, men mye ble skøvet bort.

Den 14.09.05 var vi på graven og tente lys. Lillesøster var med. Hjemme tente vi  det blåe lyset.  Dagen gikk bra, men på kvelden, etter at lillesøster hadde lagt seg.... DA ble det tungt.. DA kom tårene, og det ble tungt og vondt å puste. Sorgen og savnet slo inn for fullt, og jeg ble sittende på kjøkken-gulvet å gråte...

Dette året ble MYE tøffere..  sorg-messig.

Januar 06 er ting blitt så bra med lillesøster, og stabiliteten rundt oss, at DA bestemte min hjerne og kropp seg for at NÅ Lindy, NÅ er tiden kommet for å sørge...  En dag måtte det jo komme..  Det var tungt å falle ned i sorgen, 1 1/2 år etter at Iver døde. Vanskelig å forklare for alle rundt at jeg ikke hadde hatt tid til å sørge før. At det nå føltes grått, tungt, vondt, håpløst, vanskelig. 

Det å sørge, det er der tyngste arbeidet man gjør..  Psykisk og fysisk.  I den værste perioden ble selv det å ta seg en dusj, skifte bleie på Adele Sofie, dra i butikken, for mye. Jeg gråt og gråt, og så ikke for meg hvordan jeg skulle klare å gjennomføre disse tingene. Jon Ivar var til stor støtte i disse månedene. Han ordnet med middager og med Adele Sofie. Etterhvert ble jeg apatisk, og var i det jeg kallte for den gråe tåka. Jeg så ingen vei ut. Og kjempet hardt for å orke å smile til verden rundt meg.

Det var så vondt å ikke få hjelp. Jeg fikk diagnosen post-traumatisk stress-syndrom, og søknad til psykolog ble sendt. Den kom tilbake; med avslag. Jeg var ikke syk nok..  Snakk om å falle lenger ned i tåka a! Jeg fikk virkelig lyst til å true med å kaset meg utenfor brua, og håpe at jeg da ville bli kvalifisert til hjelp..  Jeg ringte rundt til private psykologer, og fikk høre om-og-om-igjen; har ledig om 3-4 mnd..  Til slutt ( i juni) fikk jeg akutt-time hos psykolg gjennom en bekjent, og PLUTSELIG, følte jeg en morgen at jeg var på vei ut av den gråe tåka! Jeg visste at jeg skulle få hjelp! Jeg visset at noen skulle hjelpe meg videre gjennom sorgen. Det var så deilig!!!

 Med engang det stod september på kalenderen, kjente jeg sorgen eskalere.. Det ble en heftig måned, med mye flash-back. Plusteslig kjente jeg spark i magen, der nede hvor Iver lå. Plutselig var jeg i fødselen med Iver, og jeg kjente hodet presse på.

2 år's dødsdagen hans ble vond, men tårene satt fast..

2 år's fødselsdagen hans hadde vi bedt til Minne-fødselsdag og mange velgte å dele dagen med oss. Vi ville minne Iver. Selv om livet var 2o uker, så var det et liv! Han var et fullverdig menneske, som bare trengte innvendig modning.  

Sorgen har fortsatt vært sterkt tilstede. Men ikke som første halvår i 06.  Jeg har lært meg å leve MED sorgen, og ikke I den.  Selvfølgelig blusser det opp, og det gjør forferdelig vondt. Men jeg har etterhvert klart å forstå at det som har skjedd kan IKKE gjøres om. Det har skjedd, og vi har mått lære oss hvordan takle det..  Men innimellom føler man urettferdigheten.

Jeg har brukt myyyye energi på å få andre rundt oss til å forstå at Iver også var et menneske. Det sårer så innmari når han ikke regnes med. 

Jeg har klart å kjenne gleden over å ha fått Iver. Gleden over alt han har gitt oss. Gleden over at vi er foreldrene hans.  Gleden over at han var hos oss en liten stund.  Varmen i hjertet, og stotlheten når jeg har snakket og tenkt på Iver, har vært godt å kjenne.

3 år's dødsdagen til Iver, var vond i år også. Vondere enn jeg trodde det skulle bli...  Har måttet innse at den datoen ALLTID vil være vond..  MEN, jeg kjenenr at jeg har kommet lenger på sorgen's sti. Og det er deilig å kjenne..

3 år's fødselsdagen hans var faktisk litt tyngre i år, men vi kom oss igjennom i år også..  Og det vil vi neste år også.

Tilbake